Hva er galt med meg?

[Gjest Gjest_jente18_*]

Jeg har et problem, og det begynner faktisk å bli ganske seriøst (hvertfall i mine øyne).

Jeg kan bli veldig betatt av gutter, og ha lyst på dem mer enn noe annet, men når jeg faktisk får dem mister jeg interessen på null komma niks.

Tanken på intimitet med dem kan av og til være frastøtende. Jeg aner ikke hvorfor det er sånn, men kanskje det er sånn at jeg liker "jakten"?

For det er i det sekundet at guttene blir "for tilgjengelige" at jeg slutter å være interessert.

Dette begynner å bli et ordentlig problem for meg, for jeg føler at jeg går glipp av så mye p.g.a. hvordan jeg er og tenker når det kommer til dette.

Har vurdert om det kan være at jeg er redd for å la noen komme SÅ nære innpå meg, og være intime med dem?

Håper noen kan hjelpe meg med hvordan jeg kan komme over dette.

[Steinar40]

Jeg har et problem, og det begynner faktisk å bli ganske seriøst (hvertfall i mine øyne).

Jeg kan bli veldig betatt av gutter, og ha lyst på dem mer enn noe annet, men når jeg faktisk får dem mister jeg interessen på null komma niks.

Tanken på intimitet med dem kan av og til være frastøtende. Jeg aner ikke hvorfor det er sånn, men kanskje det er sånn at jeg liker "jakten"?

For det er i det sekundet at guttene blir "for tilgjengelige" at jeg slutter å være interessert.

Dette begynner å bli et ordentlig problem for meg, for jeg føler at jeg går glipp av så mye p.g.a. hvordan jeg er og tenker når det kommer til dette.

Har vurdert om det kan være at jeg er redd for å la noen komme SÅ nære innpå meg, og være intime med dem?

Håper noen kan hjelpe meg med hvordan jeg kan komme over dette.

Det kan jo være så enkelt at du bare ikke er klar for intimitet og forhold etc.

18 år er ikke så veldig mye akkurat.

[Gjest Gjest]

Jeg vil tippe: dårlig selvtillitt/dårlig selvfølelse. Jeg kjenner meg igjen, var sånn når jeg var på din alder. Har alltid fått høre at jeg er en søt/pen jente og fått en god del oppmerksomhet. Men jeg følte likevel ikke at jeg hadde noe særlig mer å by på, var sjenert og litt usikker på meg selv. Forelsket meg stadig vekk i de kjekke og populære guttene, men når jeg fikk deres interesse begynte jeg fort å tenke at det måtte være noe galt med dem som kunne være interessert i meg, og interessen min dalte og jeg ble interessert i andre tilsynelatende uoppnåelige og perfekte gutter og hvis de da ble interessert i meg gjentok historien seg... Jeg var også redd for å slippe noen innpå meg, for da ville de kanskje finne ut at jeg var sjenert/kjedelig/uerfaren etc og da var det liksom bedre å være søt og pen og litt uoppnåelig (overlegen i manges øyne). Dette gikk seg til når jeg ble eldre, og det vil det nok gjøre for deg også hvis dette er noe du kan kjenne deg igjen i. Lykke til!

[Gjest Gjest]

Det du opplever nå er ganske så normalt, ikke bekymre deg for mye for det. Går seg nok til om en stund

[Barskstudent21]

Kanskje det vil hjelpe om du holder "spillet" eller "jakten" i gang litt lengre, og ikke tar det til det stadiet der dere er klare for å bli intime med hverandre helt med engang. Jeg har ingen erfaringer med dette problemet, men kanskje du på denne måten vil få en mer følelsesmessig tilknytning til vedkommende, og samtidig være mer komfortabel med han? Evt kan du forsøke å forklare problemet, og forsøke igjen flere ganger...

[Tintin]

Jeg var akkurat som deg en periode.

Datet noen gutter som jeg først syntes kunne virke spennende, og som jeg trodde det kunne bli noe mer med. I det sekundet de viste interesse for noe mer, så mistet jeg helt interessen selv. I tillegg til at jeg også kunne synes at intimitet kunne være frastøtende. Jeg vil ikke kysse el lignende, fordi jeg rett og slett så for meg det som veldig ekkelt.

Vel, det er vel sånn at man gjerne har en sånn periode før man finner noen å slå seg til ro med. Jeg tror forsåvidt det bare er bra. Da vet man etterhvert hva man er på jakt etter, i tillegg til at det er ekstra gøy når du virkelig finner kjemien med noen, og interessen ikke forsvinner, men heller forsterkes. Jeg var jo på fest når jeg møtte drømmeprinsen min. Det viste seg å være en jeg hadde gått i parallellklasse med på vgs i 3 år, men aldri hadde pratet noe særlig med.

Mitt råd er vel bare å ta det litt som det kommer, får du følelsen av å miste interessen igjen, så er det rett og slett ikke "meant to be". Ha det gøy, så lenge det varer!! Plutselig dukker drømmeprinsen opp, og da er du garantert frelst!

[kristian82]

Jeg har et problem, og det begynner faktisk å bli ganske seriøst (hvertfall i mine øyne).

Jeg kan bli veldig betatt av gutter, og ha lyst på dem mer enn noe annet, men når jeg faktisk får dem mister jeg interessen på null komma niks.Tanken på intimitet med dem kan av og til være frastøtende. Jeg aner ikke hvorfor det er sånn, men kanskje det er sånn at jeg liker "jakten"?

For det er i det sekundet at guttene blir "for tilgjengelige" at jeg slutter å være interessert.

Dette begynner å bli et ordentlig problem for meg, for jeg føler at jeg går glipp av så mye p.g.a. hvordan jeg er og tenker når det kommer til dette.

Har vurdert om det kan være at jeg er redd for å la noen komme SÅ nære innpå meg, og være intime med dem?

Håper noen kan hjelpe meg med hvordan jeg kan komme over dette.

Er vel som du sier at du er mest interessert i jakten og - av en eller annen grunn - ikke er klar for/komfortabel med/interessert i et forhold.

Må være kjipt å være gutt og bli betatt av deg.

[Gjest zeba]

Jeg kan bli veldig betatt av gutter, og ha lyst på dem mer enn noe annet, men når jeg faktisk får dem mister jeg interessen på null komma niks.

Jeg aner ikke hvorfor det er sånn, men kanskje det er sånn at jeg liker "jakten"?

For det er i det sekundet at guttene blir "for tilgjengelige" at jeg slutter å være interessert.

Hm, dette er litt sånn omvendt problemstilling. Man har jo liksom lært at det er guttene som jakter (selv om alle som er unge i dag, vet at sånn er det ikke lenger). Gutten kunne bli lei jenta hvis det viste seg at hun var villig til å hoppe til sengs for fort. Her er det omvendt, du blir lei når gutten vil til sengs for fort. Det er ikke noe galt med deg, mulig du rett og slett jakter på feil type gutter? Eller så er du rett og slett ikke klar for noe forhold enda. Det er vanskelig å holde interessen oppe hvis det intime kommer for fort inn i bildet, da er det jo ikke noe spennende igjen.

[Gjest Gjest_sandy_*]

Kanskje du ikke er helt klar for å ha et forhold. Det kan også bunne i dårlig selvfølelse. Det kan være lett for deg å få noen på kroken, men ikke å holde dem der. Når du først har startet opp en flørt så vil du aldri fullføre, fordi du ikke føler du har noe å by på. Eventuelt så er du bare ikke helt klar for alt det et forhold fører med seg, så når det begynner å lukte at det kan bli seriøst så får du kalde føtter. Du er også ung og har kanskje ikke så mye erfaring med forhold og hva det vil si å ha et, du kjenner bare til den opprinnelige flørten og liker og trives med den og klarer ikke å omvende deg selv til å ta det neste skrittet og oppleve de nye og mer annerledes sidene ved å etablere en relasjon.

Eller så har du bare ikke møtt den rette, hehe

[Gjest ts]

Hmmm, ja det kan godt være.

Jeg føler på en måte aldri at jeg duger, og det er kanskje fordi jeg ikke vil la et annet menneske (andre en nære venninner) se feilene mine.

Men hva i all verden skal jeg gjøre med det da? Føler at det funker for alle rundt meg, og at jeg er den unormale

[Gjest Gjest]

Hmmm, ja det kan godt være.

Jeg føler på en måte aldri at jeg duger, og det er kanskje fordi jeg ikke vil la et annet menneske (andre en nære venninner) se feilene mine.

Men hva i all verden skal jeg gjøre med det da? Føler at det funker for alle rundt meg, og at jeg er den unormale

Du er bare 18 år, slapp av! Dette vil gå seg til etterhvert. Når du møter en du virkelig får følelser for, vil dette problemet bli borte. Da er det bare ham...

[Gjest Gjest]

Nei, det er ikke sikkert det problemet vil gå over av seg selv sånn helt uten videre. Jeg er 23 år, og jeg hadde det akkurat som deg da jeg var 18, og det har ikke blitt bedre med årene. Problemet er like ille fortsatt!

Ikke for å være gledesdreper, men du vil vel høre sannheten..

[Gjest Gjest]

Hmmm, ja det kan godt være.

Jeg føler på en måte aldri at jeg duger, og det er kanskje fordi jeg ikke vil la et annet menneske (andre en nære venninner) se feilene mine.

Men hva i all verden skal jeg gjøre med det da? Føler at det funker for alle rundt meg, og at jeg er den unormale

Noen er bare mer vant til og har mer lyst til dette å ha et forhold. Du må bare prøve deg litt frem, kanskje gå på noen smeller, modnes litt. Jeg hadde det som deg når jeg var 18, men har modnet og lært hva jeg vil ha og hvordan dette med forhold fungerer. Du er ung, slikt kommer med alder og erfaring. Bare slapp av og ta denne fasen som noe du skal vokse på og lære av. Og så bør du kanskje tørre å gå ett skritt lengre når du møter noen virkelig spesielle. I verste fall så går du videre en erfaring rikere.

[Gjest Gjest]

Dette trenger ikke ha noe med modenhet, dårlig selvbilde/selvtillit å gjøre. Jeg har god selvtillit, liker utseende mitt, er er glad i eget selvskap, har fin familie og venner osv osv. Alikevel er jeg eldre enn ts men har slitt med dette så lenge jeg kan huske. Kan være så betatt jeg bare vil - på sekundet jeg får bekreftelsen på at han har fått følelser for meg blir vedkommende frastøtende for meg. En sjelden gang i blandt lar jeg vedkommende kysse meg fordi jeg enten overbeviser meg selv om at jeg kan få følelser eller av dårlig samvittighet. Men det har jeg sluttet med da jeg fikk følelsen av å måtte kaste opp sist av det dype kysset og frasen "dette har jeg hatt lyst til hele kvelden". Grusomt sagt av meg men HUFF(!!). Det var forferdelig.

Mitt råd; ikke dra det lenger for din eller hans del om du kjenner at du ikke har følelser, det gjør ting 100 ganger værre og du vil få mer avsmak for kjærligheten. Nå har jeg jaktet litt på en fyr i 6 mnd og forrige mandag kysset han meg. Ble ikke kvalm men tenkte på han hele dagen:-) Kanskje finnes det håp. Du er ikke alene med dette ihvertfall. Å bedre å være slik du er enn å bli sammen med hvem som helst bare for å ha kjæreste - det er bare trist.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde også det samme problemet som deg en stund. Med engang jeg merket at gutten la merke til meg, ble han uintresang. Jeg likte spenningen. Jeg ville ikke ha en som det føltes at hvem som helst kunne få, men jeg ville ha en som var litt uoppnåelig. Men jeg ble hvertfall kvitt den følelsen etterhvert. Men jeg kjenner det enda noen gang. Vist "bytte" blir for lett går jeg vidre til neste.

[Gjest Gjest_lisa_*]

Jeg hadde akkurat det samme som deg, eller jeg trur det var mer en pirrende tanke. Jeg likte tanken på og ha sex med de jeg ikke kunne få. Men etterhvert utviklet det seg, jeg ville ikke ha noen når jeg fikk blikk fra gutter. Jeg tok meg selv i nakken og begynte og tenke litt lengere, hva var det jeg ville i livet mitt? Var det å sitte aleina og aldri få kjæreste? Der satt jeg aleina og stilte meg selv mange spørsmål. Etter lengere tid med tenking og fundering fant jeg ut at jeg måtte ta sjanser. Jeg dro på byen og møtte mange fyrer, og fikk mange numrer. Og jeg møtte de igjen de jeg ville. Så vips ble jeg kvitt det.

Eller kanskje ikke akkurat så fort, men når jeg først hadde begynt og gi guttene en til sjanse, da gikk det fort.

Så det eneste som funket for meg var og gå i mot strømmen, altså gjøre det motsatte av det jeg likte. Du må nesten bare prøve deg frem. Du lever bare en gang det her livet.