Tilbake i jobb etter fødselspermisjon

[Nala]

Hei dere!

Hadde bare lyst til å dele noen tanker med der om det å komme tilbake i jobb igjen etter fødselspermisjon.

Jeg begynte å jobbe igjen for to uker siden. Og jeg synes det er kjempekjekt! Godt å stå opp om morgenen og dra ut av huset, godt å bruke hodet til annen problemløsning enn bleiekatastrofe, gulpeuhell og andre morsomheter Misforstå meg rett, jeg har hatt et SUPERT år hjemme sammen med jenta mi. Ville aldri ha vært det foruten (og jeg gleder meg til andre runde som forhåpentligvis kommer om noen år), men nå, nå var det nok.

Og hva er så problemet, spør dere dere kanskje? Vel, ingenting. Annet enn at jeg får litt dårlig samvittighet. Føler at man som god og hengiven mor burde i alle fall ønske å være hjemme sammen med barnet på heltid. Jo, jeg savner henne når jeg er på jobb. Kunne godt tenke meg å jobbe redusert, noe som ikke lar seg gjøre pga økonomi (og prioriteringer) på dette tidspunkt, men kunne aldri gitt opp jobben for å være heltidsmamma. Er jeg en slem mamma da? Nei, mener jeg - men som dere skjønner, tankene er mange...

Ja, jeg gruer meg til go'jenta skal begynne hos dagmamma om to uker (hun er hjemme sammen med pappan nå). Gruer meg til ikke selv å ha kontrollen (eller vite at pappan har kontrollen). Men på den andre siden vet jeg at dagmamman er super, jeg vet at jenta mi kommer til å storkose seg (for hun er et utrolig sosialt lite vesen!!) og jeg vet at jeg selv trenger å være på jobb. Men igjen, det er dette med at man på en måte burde ønske å selv være hjemme, selv om man ikke faktisk er hjemme.

Hva vil jeg så med dette innlegget? Lufte tankene mine, antar jeg. Så takk for at du leste :D Og for all del, del gjerne noen av dine tanker og erfaringer angående det å returnere til jobb etter fødselspermisjon.

[Dina]

Hei!

Jeg var hjemme i ca. 11 måneder begge gangene jeg fikk barn. Da jeg begynte å jobbe igjen følte jeg det omtrent som du gjør nå. Deilig å "komme seg ut" og bruke hodet litt, men samtidig litt dårlig samvittighet for at barnet var hos dagmamma.... Tror det er helt vanlig å ha sånne tanker, vi vil jo alle gjøre det beste for våre barn.

Stå på, og gå på på jobb med god samvittighet!

Dina

[Fru Fomle]

Jeg tror det i dag er forventet at man skal ha kjempedårlig samvittighet fordi man "må" jobbe istedet for å være hjemme med barna noen ekstra år. Hvorfor det er blitt sånn vet jeg ikke, mulig at det er in i tiden å være hjemmekjær og superhusmor, vi higer alltid etter det gode liv som er annerledes enn det vi lever i dag.

Klart det er en overgang å begynne å jobbe igjen. Man skal inn i nye rutiner, hverdagene blir mer travle og man ser mindre til ungene. Bare ikke la den dårlige samvittigheten ta overhånd, vær trygg på den følelsen du har nå at dette er noe du trives med. Ikke la andres tanker og meninger få komme i veien for den måten du ønsker å ha det.

Og gled deg til neste permisjon....

[Gjest Anonymous]

Det er skremmende og rart å tenke på å begynne å jobbe etter en fødselspermisjon, og en gruer seg for å dra fra barnet, og la dagmamma/barnehage ta det daglige ansvaret.

Men når man først har kommet ut i jobben og barnet er hos far og senere i barnehage er det faktisk kjempegodt å jobbe. Stå opp tidlig, levere barna og dra på jobb.

Tror både barna og foreldrene har godt av litt adskillelse fra hverandre. Barna har godt av annen sosial kontakt enn bare mor, og mor har godt av et liv uten barna.

Tiden etter arbeid og helgene blir desto mer dyrebar, og man tar mere vare på hverandre i denne tiden.

Selvfølgelig hadde det vært godt med redusert stilling og får bedre tid med barna, men ofte er det vanskelig i forhold til økonomien.

Begge mine barn storstrives hos barnehagen og dagmamman, og jeg vet at de har det godt der. Og jeg trives i jobben min og har kjempegreie kollegaer og masse flotte nye mennesker som kommer innom daglig. Og når ettermiddagen kommer er det så koselig å tilbringe tiden med familien.

Nå har jeg gått ut i min siste permisjon, og venter på fødselen. Det blir sikkert rart å tenke på at jeg ikke skal tilbringe flere permisjoner med et nyfødt barn hjemme etter dette, men jeg vet at vi får mange gode stunder sammen, kombinert med arbeid og barnehage.

[Gjest margootje]

Klart du ikke skal ha dårlig samvittighet!! Men det du skriver gir meg lyst til å ta opp et beslektet emne: Hvorfor er det sånn at 'alle' gir uttrykk for at de ønsker mer tid sammen med familien, mens utrolig få gjør noe med det? Har bodd i Nederland, der var det vanlig at mor og far jobbet 80% hver - det vil si 160% til sammen, og for de fleste er det nok til å leve bra. Samtidig blir det plass til flere arbeidstakere, og alle er glade - eller? Jeg kunne gjerne tenke meg en sånn løsning, enten jeg får barn eller ikke. Meninger? (Mener ikke å 'kuppe' tråden din, altså, men synes at dette er en annen side av samme sak.)

[Fru Fomle]

Jeg synes det tvertimot er ganske mange som velger å jobbe redusert mens barna er små. Men for alle er det ikke mulig, pga. økonomi etc. Som regel er det kvinner som velger å jobbe redusert, jeg kjenner noen få menn som gjør det og det synes jeg er kjempeflott! Håper dette blir mer vanlig i Norge også etterhvert.

Har lyst å foreslå for mannen selv at vi burde jobbe 90% hver, men siden jeg snart skal skifte jobb er det ikke mulig akkurat nå. Men kanskje om et år....?

Men det er dessverre ikke alltid like lett og få det til økonomisk, selv om det ofte er snakk om prioritering.

[Nala]

Jeg har også inntrykk av at det er relativt vanlig nå til dags å jobbe redusert mens barna er små. Det kunne jeg tenke meg, ikke nå, men kanskje etter nr 2 (hvis vi er så heldige å få et barn til om noen år).

Hvorfor vil jeg ikke jobbe redusert nå? I denne fasen av livet (etableringsfasen) ønsker vi å sørge godt for det økonomiske. Vi har stort huslån, betaler på studielånet og er på en måte akkurat kommet i gang med å legge opp løpet rent økonomisk. Vi har relativt god råd og hadde nok klart at jeg feks jobba 80 prosent, men vi velger altså å prioritere annerledes. Denne prioriteringa er ikke utelukkende av økonomiske hensyn. Jeg trives på jobb. Trives med oppgavene og utfordringene jeg møter der, trives med kollegene mine og trives med å komme meg ut av huset. Jeg har ikke vært i nåværende jobb lenge og ønsker å bidra med det jeg kan. Selv om jeg ikke ser på meg selv som noen karrierekvinne, så er det viktig for meg å satse litt på jobben nå. Så får tida vise hva jeg gjør om noen år.

Men som sagt, tankene er mange. Og problemet mitt er jo at det av og til føles som at jeg burde i alle fall ønske å være hjemme med kontantstøtta i to år til. Det gjør jeg altså ikke. Var bare så klar for å returnere til jobben nå. Så får jeg heller leve med litt dårlig samvittighet av og til...

Tusen takk for tilbakemeldinger dere :D

[Marianne]

Det er vel ett våre svakeste punkt. Den evinnelige dårlige samvittigheten. Uff jeg burde tenkt sånn, jeg burde gjort sånn osv. Men kos deg på jobb du, hun koser seg hjemme nå med far og siden hos dagmamma. Det er deilig å komme seg inn i livet igjen. Og ikke være bare mamma.

[Nala]

Det er deilig å komme seg inn i livet igjen. Og ikke være bare mamma.

Enig med du :D

[Gjest Hilde]

Du skal ikke ha dårlig samvittighet for å velge det ene eller det andren Nala. Men jeg er enig med deg, margootje, det er så mange som klager på altfor liten tid med familien - så gjør de ikke noe med det. Vel er Norge et dyrt land å etablere seg i - men vi liker å ha "alt" også . Da foreldrene mine giftet seg, så bygde de hus, men vi hadde ikke den "sløsingen" som vi ser idag. Tror ikke barna idag er lykkeligere selvom de har 150 dukker mot de 3-4 jeg hadde i min oppvekst - tvert imot. Min søster og jeg var like fine som jentene idag - selvom vi ofte gikk i klær som mor sydde til oss.

Lurer mange ganger på hvor dette skal ende - håper neste generasjon får øynene opp for hva som er viktig her i livet - ellers er jeg for hvordan verden skal bli ... Hva må til ? En ny hippie-tid ?

[Nala]

Du skal ikke ha dårlig samvittighet for å velge det ene eller det andren Nala. Men jeg er enig med deg, margootje, det er så mange som klager på altfor liten tid med familien - så gjør de ikke noe med det.

Takk for fin tilbakemelding Hilde :D

Men jeg vil bare understreke at jeg ikke klager over for liten tid med familien. Jeg har gjort mine prioriteringer og står for det. Problemet er bare at det føles som at samfunnet forøvrig mener at man som hengiven mor skal være hjemme med barna så lenge som mulig, eller i det minste ønske å være hjemme, noe jeg ikke gjør. Men vi er alle forskjellige, og takk og pris for det :D

[Gjest Hilde]

Nei, det var ikke deg jeg mente med det jeg sa der, Nala ... men det er mange som faktisk klager over altfor liten tid med familien sin - UTEN å gjøre noe med det ... Jeg har venninner som jobber i barnehager og skolefritidsordninger - og de kan fortelle at det ofte er folk med de beste inntekter som er de første til å levere barna om morgenen og de siste som henter dem på ettermiddagen.

[Nala]

Nei, det var ikke deg jeg mente med det jeg sa der, Nala ... men det er mange som faktisk klager over altfor liten tid med familien sin - UTEN å gjøre noe med det ... Jeg har venninner som jobber i barnehager og skolefritidsordninger - og de kan fortelle at det ofte er folk med de beste inntekter som er de første til å levere barna om morgenen og de siste som henter dem på ettermiddagen.

Jeg skjønte du ikke hinta til meg. Men fikk likevel en trang til å understreke, for å være sikker på å unngå misforståelser. Er litt rar sånn, ser du

Det du sier har jeg hørt også, at det ofte er de med høyest inntekt som leverer barna først og som henter dem sist. Trist. Skulle nesten tro det var om å gjøre å ha minst mulig med barna å gjøre.

I siste utgave av KK er forfatter Bertrand Russel sitert på følgende:

"Hvis jeg var lege, ville jeg foreskrive ferie for alle som innbiller seg at arbeidet deres er viktig".

Noe å tenke på. Jobb er jobb, men som jeg ser det, så kommer kvalitetstida ETTER at arbeidsdagen er over. Klart jobb er viktig på den måten at man bør strebe etter å ha en jobb man trives i, finner utfordrende osv, men ALDRI bør jobben kommer foran barn og familie.

Selv er jeg kjempeglad for å ha et arbeid jeg stortrives i. Og ikke minst er jeg glad for å ha en arbeidsgiver som vet å verdsette mer enn jobb jobb jobb. Sjefen min er mann, høyt utdannet, jobber i finansbransjen. Men han er også familiemann, noe han understreket allerede under jobbintervjuet. Han fortalte hvor viktig han synes det er å sette familien først. Han har selv sagt nei til konsernledelsen i bedriften når de har kontaktet han på fritida. Når arbeidsdagen er over, ja da fyker fyren ut døra for å hente barna i barnehagen så fort han kan. Han tar seg fri for å dra med barna til legen. Sier at han må skippe enkelte møter og ting og tang som skjer på kvelden for å tilbringe tid med kona og barna. Dette er kvaliteter jeg aldri hadde trodd jeg skulle finne i en mannlig sjef. Alle skulle hatt en sjef som min! Han ansatte meg til og med mens jeg var gravid, enda jeg fortalte om graviditeten.

Men nå beveger jeg meg jo på viddene bort fra tema her. Tråden skulle jo ikke være skryt av sjefen min, men - tja, hva var det igjen?

[Gjest Hilde]

Jøss, han sjefen din hørtes sjelden ut, Nala ... selvom jeg faktisk har hørt at det ikke lenger blir satt pris på folk som jobber døgnet rundt og som "aldri" tar seg fri. Det er heldigvis ikke lenger "in" å bli utbrent - en stund var det jo nesten sånn at man minst måtte ha hatt et sammenbrudd for å være noe

Har jobbet i bank i mange år jeg og, Nala ... men den jobben din hørtes jo kjempekjekk ut ... en ønskejobb. Må legge til at jeg har en kjempejobb selv og - og en kvinnelig sjef som er helt topp. Hun stoler på meg og vet at jeg utfører arbeidet mitt slik jeg skal og har dermed så og si frie tøyler...

[Nala]

He he, kanskje jeg skal be sjefen min inn hit, vise han tråden og straks be om lønnspålegg?