Noen sporsmaal om kaloriinntak og -forbruk

[lilla91]

Heihei! Har alle en fin sommer ?

Laa paa stranden i dag og tenkte litt, og kanskje dere kloke mennesker kan svare meg paa noen sporsmaal angaaende kalorier ut og inn, som dukket opp i hodet mitt. Jeg har ligget paa et veldig lavt kaloriinntak naa i ganske mange uker. Rundt 1000 kalorier kanskje. Jeg trener ogsaa endel, kanskje ikke saa altfor mye i disse dager, siden jeg befinner meg i syden. Likevel er 1000 kalorier mindre enn kroppen min bruker hvis den ligger i koma 24/7 (husker ikke hvor jeg regnet ut dette, men hvertfall en side hvor man kunne regne ut basalstoffskifte). Jeg er 161 cm hoy og veier rundt 44 kg.

Jeg lurer paa:

1) Hva vil skje hvis jeg fortsetter med det lave kaloriinntaket, i lengden?

2) Vil jeg legge paa meg hvis jeg faar i meg like mange kalorier (det blir selvfolgelig veldig omtrentlig) som jeg "trenger", eller vil kroppen min bare nyttiggjore seg de kaloriene for aa komme i balanse? Kanskje litt rart formulert sporsmaal, men haaper noen skjonner hvor jeg vil.

3) Jeg har ALLTID lyst paa noe aa putte i munnen, men det er sjelden jeg opplever en sultfolelse. Ikke i magen, som jeg husker er normalt. Det kan ha noe med varmen aa gjore selvfolgelig, men slik er det ogsaa hjemme. Jeg kjenner det paa kroppen og humoret, jeg blir slapp og faar vondt i hodet. Men problemet er at jeg er ikke sulten, og jeg blir ikke mett. (Jeg foler meg saa ekkel og ukontrollert naar jeg spiser bare for aa spise, uten aa vaere sulten. Men samtidig foler jeg at jeg maa, for jeg maa jo tilfore kroppen min noe naering.) Jeg kan gaa uten mat kjempelenge hvis jeg bestemmer meg for det, men jeg ser ikke lenger for megselv at jeg blir mett og helt tilfredsstilt. Jeg foler at uansett hvor mye jeg kan spise, har jeg alltid lyst paa mer. (For, da jeg ikke var et glimt av spiseforstyrret, opplevde jeg veldig ofte at jeg virkelig ikke orket mer. Den tiden fikk jeg ikke daarlig samvittighet for aa unne meg mat og godteri. Da kunne jeg se en hel stekeplate fylt av mine yndlingskaker, og med haanda paa hjertet si at jeg ikke har lyst paa det.) Kan dette ha noe med det lave kaloriinntaket aa gjore?

Jeg foler at jeg odelegger kroppen min, jeg kjenner jeg stadig taaler mindre og er stadig mer og mer lei meg og sint. Jeg foler ofte at livet mitt er bortkastet, tar megselv ofte i aa tenke at jeg bare er til bry for verden. Dette hoeres teit ut, men jeg ser paa verden som noe magisk og fantastisk, noe alle er en betydelig del av, men jeg foeler meg veldig ubetydelig. Jeg bare odelegger for andre jeg. Uansett hvor "godt jeg har det", kan jeg begynne aa graate naar som helst. Jeg har det egentlig fint naa, men gi meg 2 minutter, saa hulker jeg. Jeg irriterer meg alltid over familiemedlemmer og skaper daarlig stemning, uten aa ha dette til hensikt, og jeg klandrer megselv for det i ettertid, men jeg klarer ikke aa slutte.

Har dere noen raad til meg? Jeg vet at det riktige er aa begynne aa spise mer, men jeg mener mer hvordan. Gradvis eller braatt? Kalorier fra karbohydrater eller fett? Tidlig eller sent paa dagen? Kombinert med trening, eller i en hvileperiode for aa bygge opp kroppen foer jeg setter i gang med trening igjen?

[lilla91]

Hvis jeg skulle lest dette innlegget og svart paa dette, ville jeg stilt megselv sporsmaalet: Hvorfor er du saa redd for mat og kalorier? Jeg vet ikke.

Vet dere?

Jeg vet ingenting lenger jeg, alt virker saa uklart og haaplost.

[lilla91]

Vet dere hva, naa er jeg saa trist at jeg ikke engang har lyst til aa graate.

[Gjest Gjest]

Hvis jeg skulle lest dette innlegget og svart paa dette, ville jeg stilt megselv sporsmaalet: Hvorfor er du saa redd for mat og kalorier? Jeg vet ikke.

Vet dere?

Jeg vet ingenting lenger jeg, alt virker saa uklart og haaplost.

Ikke sant? Du er veldig reflektert og klar over din egen situasjon. Men det hjelper jo ikke alltid så mye at man er intelligent nok til å reflektere over alt man tenker, for da fører alltid en konklusjon en ny refleksjon med seg, og evig usikkerhet om konklusjonene fordi det alltid er et "men". Så det du antagelig trenger å få hjelp til å jobbe med, er å IKKE tenke for mye rundt dette her. En klisje, men veldig sant: Tankene dine er ikke deg! Det er altfor lett å identifisere seg med tankene sine, men det er altså ikke "det du er". Bak tankene dine er det en mer objektiv og faktisk velmenende bevissthet, som dessverre har en tendens til å stirre seg blind på disse tankene...

Skal prøve å svare på spørsmålene dine også:

1) Du går videre ned i vekt, mister muskelvev (og over tid annen viktig strukturell masse, som påvirker nervevev/overføringsmekanismer, beinmasse etc) og er i stor fare for å utvikle mangelsykdommer.

2) Tenker du på om du får i deg nok til basalforbrenningen? Da vil du ikke gå opp, vekta vil kanskje stabilisere seg noe, men dersom du ligger på basalforbrenning i inntak og fortsatt er fysisk aktiv vil du nødvendigvis måtte fortsette å gå ned. På KORT sikt er det mulig du vil kunne legge på deg noe pga vann, men på lengre sikt vil du fortsette å gå ned.

3) Det er ikke rart at sult- og metthetsfølelse er forstyrret så lenge du ligger på et kaloriinntak som er langt under det som er nødvendig for å fungere. Bare de fysiske effektene av å sulte seg over tid er nok til å skape full forvirring i hjernen. I tillegg kommer selvsagt de psykiske årsakene inn. Jeg har ikke hatt spiseforstyrrelser, men i perioder hvor jeg har stresset mye og ikke tatt meg tid til å spise nok/regelmessig etc, har også sultfølelsen blitt rar - søtbehovet blir ofte mer påfallende, appetitten for et helt måltid mindre, og jeg blir mer trøtt og energiløs enn faktisk sulten. Dette er nok helt naturlig, og dersom man ikke sliter med tankene samtidig, er det egentlig ikke så vanskelig å omstille seg ved å begynne å lage/spise "normale" porsjoner med mat igjen, til i hvert fall noen måltider daglig.

Jeg vil også råde deg til å ikke sitte og kjenne så utrolig etter den sult/metthetsfølelsen slik det er nå - det er bedre om du klarer å rasjonalisere at du KAN/BØR spise en hel porsjon med mat (når du spiser på restaurant og bestiller f eks sjømat eller en god salat får du faktisk en ganske riktig størrelse og maten er sunn!) og at det er greit å stoppe når tallerkenen er tom. Hvis du aldri spiser nok til noe måltid vil også kroppen hele tiden skrike etter noe å spise og du får aldri fred for mattankene, hverken når du har mat foran deg eller når du ikke har det.

Jeg håper inderlig du kommer deg til lege slik du har snakket om i andre innlegg her, og får den hjelpen du trenger