Orker ikke mer

[Gjest Gjest_Connie_*]

Hei. Jente er en jente på 24 her...

Da jeg var 17 ble jeg sammen med "drømmemannen", han var ett år eldre og den tøffeste gutten på skolen... Vi var det perfekte par og sikre på at vi skulle være sammen resten av livet. For 3 år siden fikk min kjære ufattelig vondt i hodet og klarte ikke å røre på nakken . Han dro til legen som straks sendte han videre, det viste seg at han hadde en stor hjernesvulst som måtte fjernes. Han ble opperert og det virket som om det hadde gått bra, men når han skulle våkne fra narkosen så falt han i koma og ble liggende i det en stund. Når han omsider våknet var han blitt lam og hjerneskadet. Har vært mange tunge stunder og skjedd mye rart.

Nå bor han i egen leilighet på ett hjem og er avhengi av tilsyn flere ganger i døgnet, han har ett enkelt ordforråd (altså vi som kjenner han skjønner hva han vil) men forstår nok det meste vi sier til han, har også stor glede av å se på tv ol, men greier ikke å lese. Har vært hos han siden det skjedde, og familien hans forventer veldig mye av meg i forhold til at jeg skal "ta" meg av han. Men jeg kjenner mer og mer at jeg gruer meg til å dra til han, han kommer aldri til å bli frisk, han kan kanskje bli bedre en han er nå (i forhold til bevegelighet m.m), men aldri bli i nærheten av frisk eller noe sånt. Og jeg vil ha ett normalt forhold, og samtidig så får jeg dårlig samvittighet bare av tanken. Men jeg er ung og vil leve, vil ha en ordentlig kjæreste osv. Jeg elsker han ikke lenger, men er selffølgelig utrolig glad i han. Han har sterk seksdrift og "forlanger" stort sett at jeg suger eller ronker han hver dag, og jeg føler jeg blir fysisk dårlig av det. Han forstår liksom ikke ett nei, så tilslutt så gir jeg etter. Føler også at familien hans forventer at jeg alltid skal være der for han, og gir meg skyldfølelse om det er en dag jeg ikke er innom, og sørger for at jeg ikke treffer andre gutter ol. Var på ferie for første gang i sommer (siden det skjedde), 1 uke i syden med en veninner.. Og det var så utrolig deilig, følte meg så fri og levende! Men moren hans har fortalt meg om hvor vrang han har vært når jeg er borte, at det er dårlig for treningen hans m.m (hun nekter å innse at han aldri kommer til å bli seg selv igjen) og at jeg ikke bør reise fra han igjen.. Og neste gang så må jeg dra ett sted det kan legges til rette for at han kan være med. Jeg vil bare avslutte hele forholdet, altså jeg vil alltid være glad i han og være der som hans venn, men ikke noe mer. Også føler jeg meg så slem som tenker sånn. Og aner ikke hvordan jeg skal gjøre det, føler meg så fanget.

Uff, dette ble kanskje langt og rotete, noen som forstår noe som helst og som kan gi meg noen råd??

[Gjest Gjest_fIX_*]

Hei. Jente er en jente på 24 her...

Da jeg var 17 ble jeg sammen med "drømmemannen", han var ett år eldre og den tøffeste gutten på skolen... Vi var det perfekte par og sikre på at vi skulle være sammen resten av livet. For 3 år siden fikk min kjære ufattelig vondt i hodet og klarte ikke å røre på nakken . Han dro til legen som straks sendte han videre, det viste seg at han hadde en stor hjernesvulst som måtte fjernes. Han ble opperert og det virket som om det hadde gått bra, men når han skulle våkne fra narkosen så falt han i koma og ble liggende i det en stund. Når han omsider våknet var han blitt lam og hjerneskadet. Har vært mange tunge stunder og skjedd mye rart.

Nå bor han i egen leilighet på ett hjem og er avhengi av tilsyn flere ganger i døgnet, han har ett enkelt ordforråd (altså vi som kjenner han skjønner hva han vil) men forstår nok det meste vi sier til han, har også stor glede av å se på tv ol, men greier ikke å lese. Har vært hos han siden det skjedde, og familien hans forventer veldig mye av meg i forhold til at jeg skal "ta" meg av han. Men jeg kjenner mer og mer at jeg gruer meg til å dra til han, han kommer aldri til å bli frisk, han kan kanskje bli bedre en han er nå (i forhold til bevegelighet m.m), men aldri bli i nærheten av frisk eller noe sånt. Og jeg vil ha ett normalt forhold, og samtidig så får jeg dårlig samvittighet bare av tanken. Men jeg er ung og vil leve, vil ha en ordentlig kjæreste osv. Jeg elsker han ikke lenger, men er selffølgelig utrolig glad i han. Han har sterk seksdrift og "forlanger" stort sett at jeg suger eller ronker han hver dag, og jeg føler jeg blir fysisk dårlig av det. Han forstår liksom ikke ett nei, så tilslutt så gir jeg etter. Føler også at familien hans forventer at jeg alltid skal være der for han, og gir meg skyldfølelse om det er en dag jeg ikke er innom, og sørger for at jeg ikke treffer andre gutter ol. Var på ferie for første gang i sommer (siden det skjedde), 1 uke i syden med en veninner.. Og det var så utrolig deilig, følte meg så fri og levende! Men moren hans har fortalt meg om hvor vrang han har vært når jeg er borte, at det er dårlig for treningen hans m.m (hun nekter å innse at han aldri kommer til å bli seg selv igjen) og at jeg ikke bør reise fra han igjen.. Og neste gang så må jeg dra ett sted det kan legges til rette for at han kan være med. Jeg vil bare avslutte hele forholdet, altså jeg vil alltid være glad i han og være der som hans venn, men ikke noe mer. Også føler jeg meg så slem som tenker sånn. Og aner ikke hvordan jeg skal gjøre det, føler meg så fanget.

Uff, dette ble kanskje langt og rotete, noen som forstår noe som helst og som kan gi meg noen råd??

Hei.

Jeg skjønner veldig godt at dette må føles utrolig vanskelig for deg.

En vanskelig situasjon jeg synes det virker som du takler på en god måte, selv om ting føles så vanskelig.

Jeg synes ikke du bør ha dårlig samvittighet i det hele tatt, når det gjelder sex for funksjonshemmede finnes det også noe som heter blå-resept som du kan foreslå, siden du føler at dette er ekkelt. Dette kan kansje ødelegge for deg senere og det må du faktisk ta i betraktning.

Jeg synes ikke du skal ofre livet ditt fordi du har havnet i en vanskelig situasjon, og du må kansje si veldig klart ifra til moren om hvordan du føler dette her.

At du øsnker å være der som en venn, og en støtte er i mine øyne nok. Ingen kan kreve fra noen at de ofrer seg selv, så ta det valget du selv vil ta, og ikke føl at du trenger å få dårlig samvittighet, at du i det ghele tatt bryr deg vitner om at du er en bra person.

Lykke til :-)

Det blir nok fryktelig vanskelig, men har du egentlig noe valg?

[Gjest salma]

Foreldrene hans har urealistiske forventninger til deg. Antakelig er forholdet ditt til ham noe som "normaliserer" situasjonen for dem, slik at de kan nekte å ta innover seg at livet hans faktisk er fullstendig snudd på hodet.

Slik jeg forstår deg elsker du ham ikke lenger, men er glad i ham som en venn. I en "normal" situasjon ville alle sagt at du burde gå fra ham fordi han fortjener bedre enn å være sammen med noen som ikke elsket ham. Jeg ser ikke helt at dette er annerledes bare fordi hans funksjonsevne er nedsatt.

Du skal ikke ha sex av pliktfølelse. Det kan gi deg et problematisk forhold til sex i mange år framover - og du er enda ung.

Ikke noe ekteskap? Ingen barn inne i bildet? Kjære vene, din forpliktelse ligger i å ta vare på deg selv.

[Babyrus]

Først og fremst må jeg si at du er utrolig sjenerøs, snill og moden person som ikke springer fra problemene dine. Noe av det smarteste du gjør er å ta et ordentlig oppgør med sannheten og ordne opp i problemet.

Du virker som en fornuftig jente og alt du skriver her høres 100% fornuftig ut. Selvfølgelig skal du ikke være låst fast i et forhold som ikke går noen veier sammen med en person som har opplevd noe forferdelig, men forandret seg. Han er ikke den mannen du forelsket deg i og du kan ikke være sammen med en helt annen person enn den du forelsket deg i. At verken han eller familiens hans forstår deg syns jeg er synd, for det er det fornuftige av dem å gjøre. Uansett er det også viktig å ha i husken at hans familie også har mistet ham, noe som de sikkert innerst inne vet hvis de bare tenker seg om, bare at de ikke klarer å tro det riktig enda. De er sikkert ikke klare til å la ham gå.

I en sånn situasjon er det alltid vanskelig, men du må bare ta motet til deg å fortelle både han og familien hans hvor hardt det egentlig er for deg som sitter på sidelinjen, men blir dratt inn i det og må ta deg av han. Råder deg absolutt til å komme deg ut av situasjonen, for det kommer til å gå bra. Jada, noen hjerter kommer til å bli knust, men slik er det bare. Det er bedre å få hjertet knust for så å få tid til å bygge det opp igjen, enn at du skal ha et knust hjerte resten av livet ditt.

Krysser alle fingerene mine for deg.

[Gjest Purple Haze]

Dette var virkelig et etisk spørsmål av dimensjoner. Skjønner at du syns det er veldig vanskelig.

Når det er sagt, så syns jeg det er urimelig av familien hans å forvente at du skal stå last og brast med han, slik situasjonen nå har blitt. Du skal gjøre det som er riktig for deg, ikke kun handle ut fra samvittighet.

Snakk med han og så med familien om hvordan du har det. Si at du gjerne vil fortsette å være vennen hans, men at det blir for tøft for deg å fortsette et kjæresteforhold til han.

Du er jo så ung enda, du skal ha flere kjærester før du slår deg til ro. Og det er ikke sikkert du hadde holdt sammen med denne gutten, selv om han aldri ble syk heller.

Lykke til

[Gjest Euforia]

Ble litt satt ut av det her, det du har skrevet er prikk likt en stil jeg skrev på videregående... Må si jeg synes veldig synd på deg.

Det at familien hans er sånn mot deg gjør jo ikke situasjonen bedre heller. Det er ditt liv, dine valg og du har vært med ham i mange år nå. Du vil ikke være i forholdet, og du elsker ham ikke lengre. Han er heller ikke den samme personen, og da er det riktigste å gjøre det slutt. Ingen kan klandre deg for å være en dårlig kjæreste, du har tross alt vært med ham i mange år etter ulykken, og du vil at dere skal fortsette å være venner.

Ønsker deg masse lykke til.

[slumkim]

Foreldrene hans har urealistiske forventninger til deg. Antakelig er forholdet ditt til ham noe som "normaliserer" situasjonen for dem, slik at de kan nekte å ta innover seg at livet hans faktisk er fullstendig snudd på hodet.

Slik jeg forstår deg elsker du ham ikke lenger, men er glad i ham som en venn. I en "normal" situasjon ville alle sagt at du burde gå fra ham fordi han fortjener bedre enn å være sammen med noen som ikke elsket ham. Jeg ser ikke helt at dette er annerledes bare fordi hans funksjonsevne er nedsatt.

Du skal ikke ha sex av pliktfølelse. Det kan gi deg et problematisk forhold til sex i mange år framover - og du er enda ung.

Ikke noe ekteskap? Ingen barn inne i bildet? Kjære vene, din forpliktelse ligger i å ta vare på deg selv.

Desidert det beste og smarteste innlegget jeg har lest så langt her inne

[Gjest Gjest_Connie_*]

Takk for støttende ord. Jeg vet jo innerst inne at jeg må bryte med han, men det er jo kun for min skyld, ikke hans....

Er bare så utrolig vanskelig, særlig fordi jeg føler han og familien hans har så tak på meg og samvittigheten min... Når han ble syk, så skulle han jo bare oppereres og bli frisk... og når han falt i koma så skulle han jo fortsatt bli helt bra igjen... og når han våknet så visste vi fortsatt ikke hvor skadet hjernen hans var. Så vi håpet jo alle sammen, men personlig så vet jeg at han ikke kan bli bedre en han er nå. Og han er jo ikke lenger den gutten jeg elsket, ikke den morsomme, hjelpsomme, kjekke, sexy romantiske fyren jeg ble sammen med. Han er en hjerneskadet pleiepasient som kommer til å sitte i rullestol resten av livet. Men aner ikke hvordan jeg skal gå frem. Når jeg sier han forstår hva jeg sier så går det i om vil du ha tomatsuppe til middag?? Vil du se på hotell cæsar? Var denne genseren fin osv... Også lager han noen lyder som enten er ja eller nei, ikke de store dype samtalene med andre ord... Har prøvd å distansere meg litt fra han når jeg er der, men det går liksom ikke. Han er veldig eiesyk og sjalu når det gjelder meg, jeg betyr utrolig mye for han og det viser han ved å ta på meg hele tiden, vil klemme og kysse meg osv. Har noen ganger prøvd å være avvisende, ikke ville ha sex med han osv, men da blir han sint på en måte. Så vet ikke om han greier å skjønne at vi ikke kan være sånn sammen mer... Og pleierene og alt sier han er veldig urolig om jeg ikker er innom eller han vet jeg ikke kommer...

Dere har nok rett i at familien hans, spesielt moren hans prøver å fornekte situasjonen og at han ikke kommer til å bli bedre, og det at jeg er sammen med han gjør at noen ting fortsatt er som før. Men føler jeg må begynne å tenke på meg selv også oppi dette her. Og jeg er tross alt bare 24, jeg vil leve, gå ut, være forelsket, gifte meg og få barn. Og jeg kan ikke det med han... Bortsett fra en uke med fereie kan jeg telle på en hånd hvor mange dager jeg ikke har sett han siden det skjedde, har ikke så mye liv kan man si....

Men har prøvd å prate med moren hans, men hun greier alltid å treffe de riktige punktene og gi meg dårlig samvittighet.... Men må vel bare psyke meg ordetnlig opp, vet bare ikke hvordan....

[Ethereal]

Det er ikke din oppgave i livet å ta vare på en annen person. Det er din oppgave å sørge for at du er lykkelig. Du er ikke lykkelig i den livssitasjonen du er i nå - dermed burde valget være enkelt, men det er det naturlig nok ikke.

Foreldrene hans har helt gale forventninger av. Hans mot oppfører seg om som DU er moren hans. Du skal ha alt ansvaret, og alt faller og står på deg. Du burde snakke med dem og fortelle dem hvordan dette påvirker deg på en negativ måte. Hvis de blir forbanna på deg nå, så er det bare noe du må overleve. Med tiden skjønner de kanskje hvilket press de har satt på deg.

At han tvinger deg til å runke og suge han, er helt galt. Nærmest voldtekt, vil jeg våge å si. Kanskje i en formidlende form, men du gjør livkevel noe du ikke ønsker.

Han er ikke den han en gang var. Alle mennesker forandrer seg i løpet av livet. Han har hatt en stor fysisk og psykisk forandring. Poenget er at han ikke lenger er den han var. Han er ikke den personen du elsket, og som du ville være sammen med. Er det da rettferdig at du skal være sammen med han bare fordi han er lam og psykisk skadet?

[slumkim]

Takk for støttende ord. Jeg vet jo innerst inne at jeg må bryte med han, men det er jo kun for min skyld, ikke hans....

Er bare så utrolig vanskelig, særlig fordi jeg føler han og familien hans har så tak på meg og samvittigheten min... Når han ble syk, så skulle han jo bare oppereres og bli frisk... og når han falt i koma så skulle han jo fortsatt bli helt bra igjen... og når han våknet så visste vi fortsatt ikke hvor skadet hjernen hans var. Så vi håpet jo alle sammen, men personlig så vet jeg at han ikke kan bli bedre en han er nå. Og han er jo ikke lenger den gutten jeg elsket, ikke den morsomme, hjelpsomme, kjekke, sexy romantiske fyren jeg ble sammen med. Han er en hjerneskadet pleiepasient som kommer til å sitte i rullestol resten av livet. Men aner ikke hvordan jeg skal gå frem. Når jeg sier han forstår hva jeg sier så går det i om vil du ha tomatsuppe til middag?? Vil du se på hotell cæsar? Var denne genseren fin osv... Også lager han noen lyder som enten er ja eller nei, ikke de store dype samtalene med andre ord... Har prøvd å distansere meg litt fra han når jeg er der, men det går liksom ikke. Han er veldig eiesyk og sjalu når det gjelder meg, jeg betyr utrolig mye for han og det viser han ved å ta på meg hele tiden, vil klemme og kysse meg osv. Har noen ganger prøvd å være avvisende, ikke ville ha sex med han osv, men da blir han sint på en måte. Så vet ikke om han greier å skjønne at vi ikke kan være sånn sammen mer... Og pleierene og alt sier han er veldig urolig om jeg ikker er innom eller han vet jeg ikke kommer...

Dere har nok rett i at familien hans, spesielt moren hans prøver å fornekte situasjonen og at han ikke kommer til å bli bedre, og det at jeg er sammen med han gjør at noen ting fortsatt er som før. Men føler jeg må begynne å tenke på meg selv også oppi dette her. Og jeg er tross alt bare 24, jeg vil leve, gå ut, være forelsket, gifte meg og få barn. Og jeg kan ikke det med han... Bortsett fra en uke med fereie kan jeg telle på en hånd hvor mange dager jeg ikke har sett han siden det skjedde, har ikke så mye liv kan man si....

Men har prøvd å prate med moren hans, men hun greier alltid å treffe de riktige punktene og gi meg dårlig samvittighet.... Men må vel bare psyke meg ordetnlig opp, vet bare ikke hvordan....

Forklar moren hans om at du gjerne vil være der som en venn for han, men det går ikke sålenge hun sier sånt...

[Gjest Gjest]

Et tips er å få hjelp av lege/fagpersonell til å avslutte på en skikkelig måte. For noe sier meg at han og familien hans vil se på det som et svik og hate deg, uansett hva du sier og gjør. Snakk med en lege eller helsepersonell som kjenner hans situasjon. Forklar hvordan du føler det og be om hjelp til å ta samtalen med ham og familien hans.

Da har du gjort det du kan.

Om de er vrange da, dem om det. Du skylder dem ikke ditt liv selv om sønnen "mistet" sitt.

Du er den ene av tusen andre som ble værende i forholdet etter det som skjedde. De resterende hadde gått for tre år siden. Det gjør deg helt unik.

Ikke nekt deg selv det livet du ønsker deg!

[Gjest ~VanDora~]

Veldig mange bra innlegg her, har bare en ting å tilføye..

Min mening er at når du forklarer kjæresten din og familien hans om at dette ikke går lenger så kutt ut delen om at du fortsatt vil være der som en venn for han.

Det virker som du bare forlenger problemet på den måten i og med at familien da kanskje ikke vil innse at du virkelig forlater han og dermed er du tilbake til start.

I tillegg burde du se på dette som et hvilket som helst annet forhold du bryter ut av og hvor mange er det egentlig som klarer å være venner etter ett brudd?

Du kan heller komme tilbake i ettertid (som venn) om det føles greit, men etter at du har fått distansert deg ordentlig fra dem alle først.

Håper alt ordner seg for deg og at du skriver hvordan det går.

[Norbertine]

Takk for støttende ord. Jeg vet jo innerst inne at jeg må bryte med han, men det er jo kun for min skyld, ikke hans....

Hang meg litt opp i dette, slik er det jo faktisk i alle forhold? Man kan jo ikke være sammen med noen for noen andres skyld enn sin egen. Jeg har valgt å gifte meg med min mann fordi jeg elsker ham, og vil/tror/håper at dette varer resten av livet. Men hver dag er likevel et valg jeg har, jeg velger å være sammen med ham fordi jeg vil, fordi jeg har det bedre sammen med ham enn uten. Den dagen jeg ikke kan si dette, kommer jeg til å gå. Selv de som har en mann (eller kone) som er hardt skadet, i hodet eller andre steder i kroppen, blir jo der fordi dette er personen de elsker, og de velger å ikke gå for sin egen skyld.

Dette er ikke lenger tilfelle for deg, og jeg synes det er urimelig av deg (og spesielt av din kjærestes familie) at du lenker deg til denne mannen for resten av livet fordi du tilfeldigvis var sammen med ham akkurat da han ble skadet (og du får ikke en gang lov il å ta fri!). Pleie av ham skal gjøres av personer som er utdannet for dette, sex skal gjøres av en evt. person som elsker han. Ingen av disse personene er deg.

Tenk ti år fram i tid, skal du fremdeles gjøre dette? Er du klar til å ofre alle dine drømmer, om mann, barn, kjærlighet, og et annet liv enn du har nå for en mann du ikke elsker? Kommer dette til å gjøre deg fornøyd i livet, får du en tilfredstillelse av det, eller kommer du til å angre?

[Gjest Gjest]

Jeg føler virkelig med deg og synes at du er utrolig sterk og tøff. Du har fått mange gode råd her. Vil du fortelle senere en gang hvordan det går?

[TanteBrun]

Har ikke noe å komme med, det meste er sagt her, men jeg vil bare vise min sympati og forståelse for at du har dårlig samvittighet. Sunt for en selv er det ikke, men når man er fastlåst i en situasjon som din skjønner jeg alle de kvalene du har.

Og hans familie spiller nok på din samvittighet, om enn ubevisst.

Du har i alle fall mye støtte her inne, og antagelig av mange rundt deg "der ute", selv om det kanskje ikke vises.

Jeg vet ikke, men det er mine tanker...

[Gjest Glør]

Den eneste personen du har noe ansvar for er deg selv, og disse menneskene bruker og manipulerer deg. Han er ikke lenger den personen han var da dere ble sammen, og premissene for forholdet har blitt drastisk endret, og da må du kunne bryte, dersom du vil det.

Om nødvendig synes jeg du skal bryte helt med dem, dersom moren gjør det håpløst for deg å holde ett vennskap, ihvertfall for en periode, til hun innser hvordan ting egentlig er. Du bør ikke la deg manipulere på denne måten, fordi hun ikke greier å gi slipp.

De aller fleste mennesker ville også selv latt kjæresten sin leve videre dersom de ble skadet på denne måten, kjæresten din var neppe ett unntak, selv om han tydligvis ikke klarer å tenke slik lenger.

[Gjest hare]

tusen millioner

blir helt lei meg av å lese dette her......

alt er bare så feil, og ingen skjønner det helt. fornektelse er vel det ordet, fra alle kanter.

moren vil bare sin sønns beste, men det er faktisk ikke til hans beste at du er sammen med ham.

fryktelig trist at hans mor ikke klarer se at du trenger et liv, selv ikke engang unner deg en ferie.

jeg forstår han frustrasjon, men det gir han ingen rett til å behandle deg på denne respektløse måten når det gjelder sex.

mitt eneste råed er at når du velger å ta den siste samtalen med dem, så må du stå på ditt - uansett press.

du må være den rasjonelle her, og når moren kommer med argumenter, så må du bare rolig stå på ditt og si at dette er en avgjørelse som er tatt - og at dette er noe du må gjøre.

vit på forhånd hva du har lyst å gjøre for deg selv - og det er slett ikke sikkert det er lettere hverken for han eller deg at du besøker ham som en venn.

[Pbrina]

Hei,

det er så utrolig viktig at du setter deg selv øverst på lista di. Jeg har selv vært i en lignende situasjon der jeg så og si måtte gjøre det slutt med hele slekta hans samtidig som jeg gjorde det slutt med han som før var Mannen i mitt liv (ikke nok med det, noen i MIN nærmeste slekt var gift med noen fra hans slekt, så jeg ble uansett aldri "kvitt" dem). Jeg fikk støtte og oppbakking fra venner som nærmest dyttet meg framover så jeg orket å gjennomføre det - jeg ville selv, men jeg hadde ikke hele styrken til det alene. PM meg hvis du vil snakke Ønsker deg uansett all styrke på veien tilbake til et liv som er ditt eget, og vit at jeg føler noe enormt med deg.

[Gjest Marillia]

Om jeg setter meg inn i morens sted, så kan jeg skjønne at en mor ønsker/håper/tror at kjæresten vil være der for sønnen når han virkelig trenger det. Da tenker jeg den første tiden etter det skjedde. Når det har gått en tid, og man ser at sønnen ikke har bedre fremtidsutsikter, så bør man innfinne seg med tanken på at en ung kjæreste ikke alltid vil være der. Nå har det gått 3 år, og denne moren må ha store problemer med å se virkeligheten.

Litt rart er det at moren etter 3 år ikke skjønner at et ungt menneske trenger ferie og tid for seg selv - tid til å være ung, være sammen med venner osv. Mødre har vel en tendens til å se sine barns behov først, men i dette tilfellet er det helt urimelig.

Du har fått mange fine råd i tråden, og jeg håper at kjæresten din har en primærkontakt som du kan snakke med, og som kan også snakke litt med familien. Jeg håper også at det er en i kjærestens familie som er litt mer virklighetsnær, og som kan snakke med moren hans. Noen i morens omgangskrets må da ha reagert på dette?

Jeg håper det ordner seg for deg, og at kjærestens familie skjønner situasjonen, og at dere kan ha et helt greit forhold etter et brudd.

Lykke til

[storesøs]

Har ikke så mye å skrive, men er enige med de andre her^

til deg: