Skal jeg ta det opp med henne?

[Gjest Gjest_Linda_*]

Nå er jeg så lei av å ta initiativet til å treffe den såkalte bestevenninna mi!

For to uker siden spurte jeg om hun hadde noen planer resten av ferien. Svaret var at det hadde hun ikke, hun skal en tur til utlandet, men utenom det så det ut til at vi kunne treffes. "Vi finner ut av det" var svaret. Greit nok.

Vi bor langt fra hverandre og ses altfor sjelden, men det hender hun kommer til traktene hvor jeg bor, noe hun også skulle denne uka, (hun kommer egentlig herfra, familien hennes har et sted her borte) så jeg tenkte det ville være koselig å passe på å treffes når vi endelig var litt nærmere. Hørte ikke noe mer forrige uke, så jeg tok kontakt igjen. Spurte mer konkret når og hvor hun hadde lyst å treffes. Jeg fikk ikke noe svar. Etter et par dager maste jeg igjen, og da var svaret fremdeles det samme; hun har ingen planer og at vi finner ut av det. Kjente jeg begynte å bli rimelig irritert, kunne jo hende jeg hadde planer da, men det hadde hun ikke spurt om en eneste gang!

I helga sa jeg at jeg hadde tenkt meg en tur til Oslo på torsdag denne uka og spurte om hun hadde lyst å være med. Jada, det ville hun.

Så i dag fikk jeg melding hvor det står at hun visst skal jobbe på torsdag. Også resten av uka.

Saken er at med den type jobb hun har så visste hun veldig godt i helga at hun skulle jobbe denne uka. Nå er sommeren snart over og vi begynner å studere på hver vår kant. Jeg har prøvd å få til å treffes flere ganger i sommer, men det har bare blitt to ganger. Før traff vi hverandre hver uke! I sted avbrøt hun midt i og lurte på om vi kunne snakkes mer i kveld for hun skulle i middag til noen venner av kjæresten...(!) Jeg svarte ikke.

Helt siden hun traff kjæresten sin har hun blitt umulig å snakke med. Hun er overfaldisk og det er om å gjøre å fortelle alt hun er med på uten at noen har spurt. Akkurat som om hun har et sykt behov for oppmerksomhet. Vi treffes nesten aldri mer fordi hun alltid har planer som er SÅ viktigere enn meg.

Jeg er vel kanskje en smule sjalu. Jeg savner venninna mi, og jeg syns det er leit at hun aldri har tid til meg lenger. Føler jeg alltid blir nedprioritert, at hun kan treffe meg ETTER hun har truffet alle andre. Først DA har hun tid til meg. Det blir ikke noe bedre når hun i det ene øyeblikket sier nei til å treffe meg, og i det neste forteller meg hva hun har gjort med en eller annen annen. Jeg ivrer ikke akkurat etter å høre det da. Hadde hun hatt tid til meg i tillegg så hadde saken vært en annen.

Jeg har også kjæreste, samboer til og med, men jeg har alltid til til vennene mine, og ingen gutt (eller noen annen, for den saks skyld) er verdt å forandre personligheten for, mener nå jeg! Vi er barndomsvenninner for svarte, men hun har forandret personlighet totalt. Hun gjemmer seg bak kjæresten, og mener alt han mener, liker alt han liker. Hele tiden holder jeg igjen trangen til å si i fra. Vi har aldri kranglet, på 20 år. Ikke én gang. Nå føler jeg at vi sklir fra hverandre.

Noen som har hatt lignende problemer med venner? Hva bør jeg gjøre? Er redd et utbrudd vil bli tolket som et opprør, men samtidig orker jeg ikke gå rundt å la vennskapet skli ut... Jeg må gjøre ett eller annet!

[leirbål]

Hei. Nå skal jeg skrive det du ikke vil høre. det høres ut som om dere har vokst fra hverandre i hennes øyne, og at hun avvikler vennskapet uten å si det rett ut.

Det er ganske mange tråder her inne hvor noen ønsker å avvilke et vennskap, men ikke klarer konfrontasjonen. Da får de gjerne råd om å gjøre det venninden din gjør her.

Hvorfor er det så viktig for deg å bevare dette vennskapet? Jeg forstår at dere har vær venner siden barndommen, men bortsett fra det?

Det er normalt å forandre seg ganske mye tidlig voksenlivet. Ikke alle gjør det, men det høres ut som om venninden din har gjort det, og at du ikke vil godta det.

At dere hadde et flott vennskap er jeg sikker på. Og at dere passet sammen som hånd i hanske. Men det skjer ofte på veien at to veldig gode venner vokser fra hverandre, det tror jeg dere har gjort.

Du har kjempet og vist at du ønsker å bevare vennskapet. Hun har vist at hun ikke ønsker det. La henne ta initiativ til å møtes neste gang. Ikke ta kontakt først. Ønsker hun å være venner med deg vil hun ta initiativ selv.

Jeg forstår at dette ikke er det du vil høre, men jeg tror det er det lureste her. Du kan ikke tvinge henne til å bevare et vennskap hun har vokst ifra.

Prøv heller å få en ny bestevenninde på studiestedet ditt.

Lykke til.

[Rexina]

Uff, dette har jeg opplevd med bestevenninna mi gjennom 12 år, og det er helt forferdelig. Vi bor bare 10 minutter fra hverandre, og er del av en større gjeng. Vi har alltid hvert som erteris, og snakket sammen om alt! Men det siste året oppførte hun seg som din venninne. unngikk å møte meg, endret avtaler ogvar i tillegg veldig frekk når vi var sammen, sa ting for å såre meg med vilje.

Unngikk henne hele denne sommeren, fordi det var så sårt for meg. Føltes som et kjærlighetsforhold tok slutt omtrent, og jeg ville egentlig bare la det renne ut. Nå har jeg fått vite at hun snart flytter langt bort, så for 2 uker siden konfronterte jeg henne. Da fikk jeg beskjed om at hun synes jeg hadde forandret meg så mye etter folkehøgskolen og at hun så på det som en plikt å være venn med meg. Hun hadde bare blitt lei, og sa det ikke var det samme lenger. Vi hadde det ikke gøy lenger. Hun visste ikke akkurat hva som hadde skjedd med meg, for i sammenhenger med andre var det ikke noe problem. De andre jentene i gjengen omgås jeg alene med, og det funker jo veldig bra:)

Så jeg tror det er det samme som har skjedd hos dere. Hun ser ikke gleden ved venninneforholdet som før, og føler kanskje at hun MÅ være sammen med deg, fordi du spør, og ikke fordi hun vil. Selv om man har vært venninner i mange år, kan man jo vokse fra hverandre.

Alternativt kan du slutte å ta kontakt og se hva som skjer. Kan jo hende hun vil savne deg etterhvert? Får håpe det ordner seg mellom dere da. Er jo ikke noe koselig med brudd enten det er mellom venninner eller kjæreste!

[Gjest Gjest]

Opplever noe av det samme selv. En av mine nære venninder har aldri lenger tid og tar aldri kontakt. Det som er guffent er at hun alltid kommer med gode unnskyldninger og beklagelser. Magefølelsen min sier at hun enten har gått lei vennskapet vårt eller at hun på en eller annen måte er støtt eller sur for noe som. Men det er vanskelig å konfrontere henne og spørre rett ut, da hun alltid har gode unnskyldninger og lover at vi snart skal ta igjen det forsømte. Jeg har gått gjennom en ganske stor personlig krise i denne perioden og har hatt bruk for vennskapet vårt for å komme meg gjennom krisen. Da hun hver gang jeg har tatt kontakt har sagt at hun har så dårlig samvittighet for at hun ikke har tid til å stille opp for meg nå som jeg trenger det, så har jeg slått meg til ro med at hun ikke er den vennen jeg trodde. Jeg har slått meg til ro med at hun ikke lenger vil ha det vennskapet vi hadde og har flyttet henne ut fra nær venninde boksen i hodet mitt. Et vennskap tåler at den ene har mye å gjøre en periode men å stadig avvise uten å selv ta insjiativ samtidig som man vet at venninden går gjennom en tøff periode er ikke noe nært vennskap for meg.

[Gjest Gjest]

Hvorfor skal du ikke si dette til henne? Er det ikke bedre å få renset luften enn å gå rundt og være gretten? Hun har sikkert ikke noe mer lyst til å være sammen med deg heller når hun merker at du er sur... Slutt å være snurt og snakk ut!

[Gjest m47]

Nå er jeg så lei av å ta initiativet til å treffe den såkalte bestevenninna mi!

For to uker siden spurte jeg om hun hadde noen planer resten av ferien. Svaret var at det hadde hun ikke, hun skal en tur til utlandet, men utenom det så det ut til at vi kunne treffes. "Vi finner ut av det" var svaret. Greit nok.

Vi bor langt fra hverandre og ses altfor sjelden, men det hender hun kommer til traktene hvor jeg bor, noe hun også skulle denne uka, (hun kommer egentlig herfra, familien hennes har et sted her borte) så jeg tenkte det ville være koselig å passe på å treffes når vi endelig var litt nærmere. Hørte ikke noe mer forrige uke, så jeg tok kontakt igjen. Spurte mer konkret når og hvor hun hadde lyst å treffes. Jeg fikk ikke noe svar. Etter et par dager maste jeg igjen, og da var svaret fremdeles det samme; hun har ingen planer og at vi finner ut av det. Kjente jeg begynte å bli rimelig irritert, kunne jo hende jeg hadde planer da, men det hadde hun ikke spurt om en eneste gang!

I helga sa jeg at jeg hadde tenkt meg en tur til Oslo på torsdag denne uka og spurte om hun hadde lyst å være med. Jada, det ville hun.

Så i dag fikk jeg melding hvor det står at hun visst skal jobbe på torsdag. Også resten av uka.

Saken er at med den type jobb hun har så visste hun veldig godt i helga at hun skulle jobbe denne uka. Nå er sommeren snart over og vi begynner å studere på hver vår kant. Jeg har prøvd å få til å treffes flere ganger i sommer, men det har bare blitt to ganger. Før traff vi hverandre hver uke! I sted avbrøt hun midt i og lurte på om vi kunne snakkes mer i kveld for hun skulle i middag til noen venner av kjæresten...(!) Jeg svarte ikke.

Helt siden hun traff kjæresten sin har hun blitt umulig å snakke med. Hun er overfaldisk og det er om å gjøre å fortelle alt hun er med på uten at noen har spurt. Akkurat som om hun har et sykt behov for oppmerksomhet. Vi treffes nesten aldri mer fordi hun alltid har planer som er SÅ viktigere enn meg.

Jeg er vel kanskje en smule sjalu. Jeg savner venninna mi, og jeg syns det er leit at hun aldri har tid til meg lenger. Føler jeg alltid blir nedprioritert, at hun kan treffe meg ETTER hun har truffet alle andre. Først DA har hun tid til meg. Det blir ikke noe bedre når hun i det ene øyeblikket sier nei til å treffe meg, og i det neste forteller meg hva hun har gjort med en eller annen annen. Jeg ivrer ikke akkurat etter å høre det da. Hadde hun hatt tid til meg i tillegg så hadde saken vært en annen.

Jeg har også kjæreste, samboer til og med, men jeg har alltid til til vennene mine, og ingen gutt (eller noen annen, for den saks skyld) er verdt å forandre personligheten for, mener nå jeg! Vi er barndomsvenninner for svarte, men hun har forandret personlighet totalt. Hun gjemmer seg bak kjæresten, og mener alt han mener, liker alt han liker. Hele tiden holder jeg igjen trangen til å si i fra. Vi har aldri kranglet, på 20 år. Ikke én gang. Nå føler jeg at vi sklir fra hverandre.

Noen som har hatt lignende problemer med venner? Hva bør jeg gjøre? Er redd et utbrudd vil bli tolket som et opprør, men samtidig orker jeg ikke gå rundt å la vennskapet skli ut... Jeg må gjøre ett eller annet!

Bestevenninna til dama mi har det slik som deg. Min dame er så nyforelsket at hun takker nei til mye venninne samvær og invitasjoner. Hun vil heller kline med meg enn å bruke tid med venninner. Jeg tror du og venninna di finner sammen igjen etter hvert, Men kanskje på et sjeldnere og lavere nivå.

[Gjest Gjest_Amira_*]

Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen..

Og det verste er at det gjør så utrolig vondt..

Men vis henne at du er bedre, det svir nok ikke akkurat med det samme men kanskje om noen år...

Føler med deg... vet hvordan dette er,men lev livet ditt og kos deg med de nadre vennene du har også får vi håpe du får en "ny" bestevenninne der du skal begynne å studere:D

Ha en knall dag...

[Gjest Gjest_mhm_*]

det var som å lese om meg selv her og min "eks bestevenninne"!

vi var sammen hver dag på skolen, og til og med da vi flyttet til byen for å studere videre og bodde bare et lite stykke fra hverandre så snakket vi i telefon hver dag omtrent og møttes når vi fikk det til.

men så fikk hun kjæreste, jeg flyttet igjen men hadde fortsatt den samme kontakten over telefon.

men sakte men sikkert begynte kontakten og minke, hun hadde aldri tid til og prate.

"snakkes i morgen i stede, jeg ringer deg" var det hun pleide og si, men ringte selvsagt aldri tilbake. jeg følte jeg prøvde og prøvde hele tiden uten og få noe spesielt med resultat, så jeg gadd ikke mere til slutt!

nå har vi ingen kontakt, ligger bare som venner på facebook.

enda vi begge har flyttet på nytt og bor 1 time unna hverandre på en helt annen kant av landet enn der vi begge bodde før, hun er sammen med den samme typen hun ble sammen med, og jeg er stadig på besøk hos min kjære i den byen hun bor i.

jeg har foreslått og møtes, hun sier "ja det hadde vært koslig" men når jeg sier jeg skal til byen da og da, så svarer hun ikke.

jeg sier som de andre svarer her, hun føler dere har vokst fra hverandre rett og slett.

jeg følte akkurat det samme som du beskriver, det gjør veldig vondt...jeg har gått og savnet hun noe forferdelig. det føles som å miste sin bestevenn, jeg ble også nedprioritert da hun var på hjemlige trakter på besøk hvor jeg også bodde, og jeg var den hun kunne møte etter alle de andre.

jeg gikk lenge og var lei meg og var på gråten flere ganger men kom over det og nå orker jeg ikke bry meg mere.

har fått nye venner som jeg vet setter pris på mitt vennskap og det betyr mye mer for meg nå konsentrer deg heller om de som vil være dine venner, du får mye mer ut av det. denne "bestevenninnen" din tar avstand fra deg nå, ikke noe vits i å mase.

lykke til

[Gjest TS]

Tusen takk for svar og forståelse.

Etter at jeg fikk telt til ti og tenkt meg om har jeg også kommet fram til det dere skriver her.

Sist vi snakket sammen sa hun at hun har mandag og tirsdag til uka til disposisjon. Det er da vel for f*** ingen kontordame hun snakker med! Hvem er det som snakker sånn til vennene sine da.. "Til disposisjon." Greit å være saklig..!

Det er hun som må ta initiativet nå og spørre hvordan det blir hvis hun vil vil treffe meg. Jeg har mast nok. Hvis hun virkelig vil treffe meg så spør hun igjen på søndag hva det blir til. Hvis hun ikke gjør det vil det være ubeskrivelig vondt, men hvis det er den veien vennskapet går så går det sånn uansett, og jeg kan like gjerne finne ut først som sist.

Bare synd det blir slik..

MEN hvis hun tar kontakt igjen så vet jeg egentlig ikke hva jeg skal svare heller, skal jeg si ja, eller skal jeg vente litt til. Kunne likt å sett henne på tomanshånd, hvis hun er lik da så finnes det jo ikke håp.. Men er redd jeg kommer til å sprekke å kjefte på henne, eller komme med en kvass kommentar..

[Gjest Gjest_mhm_*]

ja det var en litt rar måte og si det på...tror faktisk min tidligere bestevenninne brukte si det samme til meg. høres jo ut som om hun MÅ sette av tid liksom uten at hun egentlig vil det eller no!

jeg tror jeg ville tatt det opp med henne OM hun tar kontakten og vil møte deg, da får du ihvertfall en ærlig reaksjon når du spør henne om hva det er som skjer.

trenger ikke gå "til angrep" når du spør, men bare si at du merker at hun tar avstand og spør om det er en grunn til det kanskje?

si at det er greit at hun føler det sånn, hun vil sikkert ikke si sannheten om hun får dårlig samvittighet fordi hun føler det sånn, så tror det er viktig og si at det er greit at hun føler det hun føler.

eller hva tror du?

[Gjest TS]

ja det var en litt rar måte og si det på...tror faktisk min tidligere bestevenninne brukte si det samme til meg. høres jo ut som om hun MÅ sette av tid liksom uten at hun egentlig vil det eller no!

jeg tror jeg ville tatt det opp med henne OM hun tar kontakten og vil møte deg, da får du ihvertfall en ærlig reaksjon når du spør henne om hva det er som skjer.

trenger ikke gå "til angrep" når du spør, men bare si at du merker at hun tar avstand og spør om det er en grunn til det kanskje?

si at det er greit at hun føler det sånn, hun vil sikkert ikke si sannheten om hun får dårlig samvittighet fordi hun føler det sånn, så tror det er viktig og si at det er greit at hun føler det hun føler.

eller hva tror du?

Du har sikkert et poeng der.

Saken er bare at hun i det siste har fått meg til å føle meg dum. Når vi har snakket om helt vanlige ting så kommer hun liksom med en konklusjon som er SÅ intelligent, og måten hun sier det på er så nedlatende og overmyndig. Jeg føler meg som en liten unge. Jeg er så redd for at når jeg først har mannet meg opp til å spørre hva som skjer med henne og oss så vil hun ikke ta meg seriøst. Og i verste fall komme med et difust, upersonlig svar pakket inn i alskens flotte ord.

Er redd for at jeg spiller bort sjansen min til å få vite hva det er da, for om jeg ikke får noe ut av det hun sier eller hun smyger seg unna så kan jeg nesten ikke spørre igjen neste gang vi sees..

Men på en annen side hadde det vært sååå godt å få dette ut!!

Men men. Blir spennende å se i morgen nå da, om jeg hører noe..

[Gjest Gjest_mhm_*]

om hun ikke tar deg seriøst når du tar opp en sånn ting, og når du legger ut om hva du føler osv så hadde jeg nok revurdert hele vennskapet basert på det!

vil du ha en venn i livet ditt som drar deg ned eller opp!

har du hørt noe fra henne foresten?

[Gjest TS]

om hun ikke tar deg seriøst når du tar opp en sånn ting, og når du legger ut om hva du føler osv så hadde jeg nok revurdert hele vennskapet basert på det!

vil du ha en venn i livet ditt som drar deg ned eller opp!

har du hørt noe fra henne foresten?

Jeg vet det.. Du har helt rett. Venner skal jo inspirere og være noe positivt for en. Kan ikke si at hun har vært det i det siste..

Ja, hørte fra henne nå nettopp faktisk. Hun lurte på om det er sånn at jeg er ledig på mandag eller tirsdag. Jeg har ikke svart enda. Vet ikke hva jeg skal svare. Jeg har lyst til å treffe henne, men det skal liksom alltid være på hennes premisser, alltid når HUN har tid hun kan avse. Men hvis jeg ikke møter henne kan det bli lenge til neste gang vi får sjansen. Lar henne i alllefall vente litt.

[Gjest Gjest]

Heisan!

Vil bare svare fra et annet synspunkt.. aner ikke om det er sånn med din venninne. Men sånn er det for meg

Jeg flyttet langt bort og ser mine venninner sjeldent. Holder kontakten godt og jeg setter virkelig pris på mine venninner hjemme.

Vi legger ofte planer og jeg sier at vi får se.... for ting er vanskelig å planlegge når man er på en liten ferie.

Ofte er det sånn at jeg faktisk ikke får tid til å treffe mange av mine venner. Jeg må bare prioritere. Jeg har foreldre, søsken og flere tantebarn der.

Jeg er like glade i mine venninner - men ofte drar jeg derifra uten å ha hatt noe som helst tid til å treffe de - vondt men sånn er det.

Men jeg sier jo det rett ut til de da - at sånn er det bare. Jeg har flere gode venner og må skifte på å møte de for å få tid til alt. En ferie treffer jeg en venninne - så neste ferie en annen venninne.

Så jeg kan jo skjønne din venninne også - hun har sikkert veldig mye å ta igjen når hun først er "hjemme" på ferie.

[Gjest Gjest]

Gjest over her!

Ser at hun faktisk vil møte deg og har tid til det. Jeg hadde ivertfall møtt henne jeg da. For jeg tror ikke det er sånn at hun bare har litt tid til å afse.... hun prioriterer faktisk tiden sin til å møte deg. Som sagt vet jeg selv hvor vanskelig det kan være. Så jeg hadde aldri vært i tvil.

[Gjest TS]

Gjest over her!

Ser at hun faktisk vil møte deg og har tid til det. Jeg hadde ivertfall møtt henne jeg da. For jeg tror ikke det er sånn at hun bare har litt tid til å afse.... hun prioriterer faktisk tiden sin til å møte deg. Som sagt vet jeg selv hvor vanskelig det kan være. Så jeg hadde aldri vært i tvil.

Ja, jeg ser den. Hadde hun enda bare sagt det som det er, i stedet for å legge planer med meg en dag for så å avlyse den neste. Og hun trenger ikke tråkke på meg og innta en nedlatende holdning overfor meg selv om hun har mye å gjøre. Jeg har minst like mye å fordele tiden min på som henne, hvis ikke mer. Selvfølgelig er det ganger vi ikke kan treffes enda begge er på samme sted, men da har vi heller ikke lagt planer om å møtes.