Spiseforrstyrrelse

[Gjest mini my]

Kort historie lang.

Jeg har bulemi, jeg er overvektig (ja det er mulig før det blir satt fokus på dette).

Har i lang tid prøvd og gå ned i vekt og hele familien min har vært mer eller mindre overvektige.

Min mor har nå fått slankepiller av legen og raser ned i vekt.

Såklart er jeg utrolig glad på hennes vegne, men dette er utrolig vanskelig for meg.

Glad nyheter om å ha gått ned 15kg, mistet 4 klesstørrelser osv gir meg et slag i magen og jeg blir mer og mer deprimert av dette.

Jeg har nå vært på ferie og vært hjemmefra i tre uker og det har vært utrolig avslappende, og jeg har kommet unna det konstante slanke hysteriet hjemme.

Nå er jeg tilbake og jeg har sunket rett ned etter å ha vært her en uke.

Det er et konstant snakk om slanking, kg, størrelser, mat, trening osv og jeg er den som får presset ettersom mamma nå går ned i vekt så hadde det jo vært sååå fint om jeg også slanket meg.

Prøvde nettopp og fortelle henne hvor vanskelig dette er for meg, og fikk en sur beskjed tilbake om at nå hadde jeg ødelagt alt for henne og dette skulle jeg aldri fortalt og hun vil aldri gi opp sin slanking for min del.

Dette var jo absolutt ikke hva jeg mente, jeg er utrolig glad for henne, men jeg skulle ønske jeg kunne slippe og få det dyttet rett opp i ansiktet hver gang hun snakket med meg.

Akkurat nå føler jeg for å ligge stille uten og spise til skolestart.

Trening har aldri vært noe for meg ettersom jeg føler det er for flaut og om noen finner ut av at jeg trener vil de peke på meg og le "haha se hun feite prøver å slanke seg a".

Huff, jeg får så dårlig samvittighet av å bli lei meg av hennes glede.

Men samtidig så vet hun at jeg har en spiseforstyrelse, hun vet hva som er problemet og jeg skulle bare ønske hun kunne forstå at selv om vi ikke snakker om vektnedgangen hennes flere ganger om dagen er jeg alikevel glad på hennes vegne.

Men hvordan kan jeg ta opp dette med mamma på en fin måte uten og få en reaksjon som jeg nettopp fikk?

[Gjest hare]

din mor har tydligvis ingen forståelse overhodet for hva det innebører å ha en spiseforstyrrelse.....

så du må nok klare deg "på egenhånd" - og bruke dette som en anledning til å jobbe deg gjennom dine utfordringer selv om det er noen i din umiddelbare nærhet som virker som en distraksjon.

det vil alltid være noen som snakker masse om slanking, og man kan rett og slett ikke gjøre annet enn å unngå samtaleemnet.

jeg synes det er veldig underlig at hun utviser en så total manglende innsikt, men også omsorg for deg.

jeg ville gitt henne en informasjonsfolder om bulimi, og et lite brev som hun kan lese alene. eks: http://www.nettdoktor.no/sykdommer/fakta/bulimi.php

hun trenger å lese om farene ved bulimi(hjertestans bl.a) så hun skjønner hvor alvorlig det er, og hvor viktig det er å bli frisk.

i brevet kan du skrive at du er veldig glad på hennes vegne når hun har det bra, og at du ønsker å dele gledene i livet med henne.

men, siden spiseforstyrrelser er en så farlig og kompleks forstyrrelse, så kan du ikke omgi deg med faktorer som påvirker deg til det negative.

du ber henne ikke om å slutte med vektnedgangen, men du kan ikke snakke om det med henne - og grunnen til det er at det er helsefarlig for deg.

hun trenger ikke forstå det, men det er nødvendig for at du skal kunne bli frisk.

skulle hun gi en lik reaksjon igjen, ja, så må du bare si at du ikke kan være med henne når hun snakker om dette. du vil gjerne snakke om hva som helst annet, men ikke akkurat dette. det må hun respektere.

ellers håper jeg du får oppfølging av lege og psykolog

hvem vet, kanskje hun sliter med en spiseforstyrrelse selv - men benekter det?

[Chanel.No5]

Hei, gjør meg vondt å lese at du går rundt å bærer på disse tankene alene. Og ikke kan støtte seg på din familie. Nå vet jeg ikke om du får behandling for bulimien, men kanskje du skulle vurdert å snakke med en psykolog? Kanskje det hadde gjort deg godt å ha en som forstår hva du føler og kan hjelpe deg med å takle slankehysteriet hjemme. Hvordan du skal klare å lukke ørene og blokkere det som blir sagt og ikke er interessant for deg å høre av slankesnakk. En som kan hjelpe deg med en plan for hvordan du skal snakke med din mor om emnet.. Ikke bli fornærmet med at jeg foreslår dette, men ofte skal det ikke mye til av profesjonell støtte før en føler seg bedre.

[Gjest mini my]

Tusen takk dere to.

Jeg går på klinikken for spiseforstyrrelser en gang i uken (det vil si bortsett fra nå som behandleren har ferie).

Vi har snakket mye om at jeg sliter med å ha en mamma som holder på som hun gjør og behandleren min vil gjerne at jeg skal ta med meg mamma en dag så hun får litt mer innsyn i hvordan ting er.

Jeg har hele tiden sagt nei ettersom jeg ikke vil mamma skal føle noe skyld eller føle at jeg skylder på henne.

Men nå etter å ha vært borte fra det for så å komme midt oppi det hele ser jeg bare hvor stor effekt dette har på meg.

Jeg er utrolig glad i mamma, og jeg sa nettopp nei til å gå på shopping tur med henne. Vanligvis er dette noe vi gjør sammen, men jeg klarer ikke handle og ha henne hoppende opp og ned ved siden av meg over lykkelig over å komme inn i mindre bukser enn meg noe hun såklart vil kommentere på for deretter å beklage så masse om hun sa noe feil.

Å skrive et brev og gi henne mer informasjon om dette var en veldig god ide.

Jeg har flere ganger tenkt at nå burde jeg pakke sakene og flytte ut, men jeg vet at uten mennesker rundt meg hver dag ville bulemien min blitt verre ettersom det blir lettere å skjule den så jeg føler meg litt fanget.

Har et håp om å bli bra nok til neste år til å kunne flytte for meg selv, men å komme seg dit midt oppi forholdet til mamma kan nok kreve mer av meg enn jeg var klar over.

[Gjest gjesteperson]

Hvis du skriver et brev bør du skrive hvordan du føler det, menjeg tror det beste ville vært å ta henne med på det stedet slik hun kan forstå mye bedre hva du går i gjennom!

Du skal heller ikke la være å trene fordi du er redd for hva andre mener, de tmå du ikke bry deg noe om.

Jeg skjønner deg helt, siden jeg bryr meg også alt for mye om hva andre mener, så jeg sitter liksom innestengt, så mye jeg vil gjøre, men redd for hva andre mener.

Men, drit i hva andre mener!

Tren inne i huset hvis du ikke vil at andre skal se deg.

Men, jeg synes at hvis du forklarer din mor face 2 face hvordan du har det, og hva det at hun maser om at du også bør slanke deg og at hun har mindre buksestørrelse enn deg, si henne hvordan det føles for deg!

Siden du har en spiseforstyrrelse skjønner jeg ikke helt hvordan moren din kan være ufølsom sånn som det, da er det alvorlig.

Håper alt ordner seg for deg!

[Gjest Blondie65]

Kjære deg - begynn å tren!

Det er ingen som sier "se på hun feite der'a som trener". Jeg har trent på helsestudio og de få gangene jeg har tenkt noe som helst om de andre som trener er det at her er det bare seriøse folk som tar kroppen og helsen sin alvorlig. Og de gangene jeg har sett noen som har vært overvektig og som er rød i trynet og svett tenker jeg - jeg vet hvordan det er for der har jeg også vært. Og så har jeg smilt til dem. Jeg har aldri tenkt "stygge tanker" om dem.

Da jeg første gang begynte seriøs trening måtte jeg sette meg et stykke ut i treningen hver gang fordi jeg var nær ved å besvime, seieren var stor etter et par måneder da dette ga seg. Alle har begynt en gang - absolutt alle.

Veldig ofte er de ideene vi har oppe i hodet om at Olsen og Hansen vil tenke det og det om oss fordi vi kanskje ikke passer inn i det smekreste treningstøyet bare tull. Det er konstruert - oppe i ditt eget hode og fungerer bare som en sperre mot trening. Den må du bare bryte ned.

De aller fleste som trener har mer enn nok med sin egen styrketrening eller joggetur til å tenke på hvordan andre tar seg ut.

Så begynn å trene! Om så bare gåturer!