Like barn leker best - ulike dårlig..?

[Petunia2]

Hvor skal jeg begynne..... Jeg er frustrert og sint.

Min samboer og jeg har hatt en krangel. Igjen.

Hans er rastløs, friluftsinteressert og vil gjerne at det skal skje litt.

Jeg er hjemtro, sliten (på vei ut av en kronisk utmattelse), og uinteressert i skog og natur. Litt bedagelig og småtykk er jeg og.... Men selv om folk liker å tro at det er fordi jeg er kraftig at jeg ikke er aktiv, er det faktisk ikke slik. Jeg har vært bedagelig så lenge jeg kan huske, og kraftig kun de siste åra.

Krangelen var i gang da han kom hjem fra jobb og foreslo en skogtur. I (nesten) regnevær. Jeg prøver å være med på litt, men i dag var jeg sliten og sa nei. Han blir kjempefrustert fordi han mener det er lite å ofre for meg å bli med på en liten tur og at han nesten aldri spør meg, fordi han veit jeg ikke har lyst til sånt. (I mine øyne har jeg alltid hengende over meg at jeg aldri er med NOK. Og gleder meg ikke til helgene, fordi jeg veit det blir mas om sånt.) Jeg lager en prinsippsak ut av det, og føler at jeg aldri klarer å tilfredsstille noen. At jeg ikke får være meg sjøl. Jeg syns det er kjedelig å farte i skogen og gå på topp-turer, og føler meg tråkka på av både han og alle i omgangskretsen som elsker sånt. Jeg har havna i et miljø hvor jeg ikke kan være meg sjøl. Og det har jeg vært i 15 år. Fått to små barn har vi også, så jeg må bare stå i det. Men jeg føler meg som en dritt.

Jeg nekter han ingenting, han får lov å reise på så mange jakt- og fisketurer han bare vil. Men han syns det er så viktig at vi gjør sånne ting som en familie. Han vil at barna skal få de rette verdiene (de har jo altså ikke jeg).

Dette er en stor sak for meg. Jeg er usikker på hvorfor. Og når jeg leser igjennom nå virker det hele veldig tullete for andre. Likevel er denne saken, sammen med annet, med på at jeg føler meg tråkket på. Det har alltid vært stillt krav til at jeg skal være en annen enn jeg er. Både hjemmefra og nå.

Når en er 16 år og forelska, tenker man ikke praktisk. Like barn leker nok best. Men nå må jeg stå i det. Er bare usikker på hvordan jeg skal klare det, uten å føle meg som en skit hele tida. Det er kjipt.

Det er kanskje det jeg lurer på, er det andre der ute som er like forskjellige?

Hvordan får dere det til å fungere, og respektere hverandre?

Hilsen frustrert samboer.

[Anglofil]

Jeg tror ikke nødvendigvis at like barn leker best, selv om jeg merker at likhetene mellom meg og kjæresten min gjør det veldig mye enklere på en del områder, spesielt når det gjelder verdier, modenhet osv.

Så er det klart, jeg tror en del av det å være i et forhold også skal være så romslig at man kan både være seg selv, og inngå kompromisser som begge parter kan si seg fornøyd med. I et forhold så kan man ikke forvente å få viljen sin hele tiden, men samtidig så bør det også være slik, synes nå jeg, at man prøver å etterkomme partnerens ønsker så godt det går (så sant det ikke motstrider alle ens verdier osv).

I ditt tilfelle virker det som dere har veldig ulike syn på dette med turer osv, og jeg tror ikke noen av dere tar "feil" eller har "uriktige verdier". Tvert i mot synes jeg at en mellomting er fint. Selv er jeg oppvokst med at man kan gjøre begge deler, at man har en helg hvor man gjøre ting hjemme, og så en helg hvor man drar på tur.

Jeg synes at dere bør kunne ta hensyn til hverandre, men om du er for utmattet pga kronisk lidelse til å dra, så må man også respektere det, man kan ikke tvinge sin partner til noe. Samtidig tror jeg det også er viktig at du imøtekommer litt, så dere begge kan bli fornøyde, dvs at du foreslår noe som kan passe dere begge, kanskje han savner det, at du tar iniativ en gang i mellom, da vil kanskje han slutte å mase også? Noen ganger er vi nødt til å dessverre gjøre ting vi ikke synes er så moro bestandig, men du kan jo f. eks prøve å legge opp til en skogstur med noe du synes er gøy? Jeg vet ikke helt hva det skulle vært, men prøve å se mulighetene og ikke begrensningene, selv om det kan være litt vanskelig, f. eks "nå går vi i skogen og griller pinnebrød", eller hva det nå skulle være.

Mvh Yvonne

Endret 4. august 2009 av Yvonne

[Gjest Gjest_Miriam_*]

Jeg for min del kunne aldri vært gift med en mann som ikke var sporty. Vi går lange turer sammen nesten hver dag - det er bare utrolig deilig - da kan vi snakke om alt mellom himmel og jord - mens vi får trim.

Kunne aldri vært gift med en som måtte hvile middag etter jobb hver dag - da tror jeg at jeg hadde klikket. Så visse interesser bør man nok ha felles for å trives sammen.

[Gjest gjestdeluxe]

Så visse interesser bør man nok ha felles for å trives sammen.

Sant nok.

[leirbål]

Jeg tror ikke nødvendigvis at like barn leker best, selv om jeg merker at likhetene mellom meg og kjæresten min gjør det veldig mye enklere på en del områder, spesielt når det gjelder verdier, modenhet osv.

Så er det klart, jeg tror en del av det å være i et forhold også skal være så romslig at man kan både være seg selv, og inngå kompromisser som begge parter kan si seg fornøyd med. I et forhold så kan man ikke forvente å få viljen sin hele tiden, men samtidig så bør det også være slik, synes nå jeg, at man prøver å etterkomme partnerens ønsker så godt det går (så sant det ikke motstrider alle ens verdier osv).

I ditt tilfelle virker det som dere har veldig ulike syn på dette med turer osv, og jeg tror ikke noen av dere tar "feil" eller har "uriktige verdier". Tvert i mot synes jeg at en mellomting er fint. Selv er jeg oppvokst med at man kan gjøre begge deler, at man har en helg hvor man gjøre ting hjemme, og så en helg hvor man drar på tur.

Jeg synes at dere bør kunne ta hensyn til hverandre, men om du er for utmattet pga kronisk lidelse til å dra, så må man også respektere det, man kan ikke tvinge sin partner til noe. Samtidig tror jeg det også er viktig at du imøtekommer litt, så dere begge kan bli fornøyde, dvs at du foreslår noe som kan passe dere begge, kanskje han savner det, at du tar iniativ en gang i mellom, da vil kanskje han slutte å mase også? Noen ganger er vi nødt til å dessverre gjøre ting vi ikke synes er så moro bestandig, men du kan jo f. eks prøve å legge opp til en skogstur med noe du synes er gøy? Jeg vet ikke helt hva det skulle vært, men prøve å se mulighetene og ikke begrensningene, selv om det kan være litt vanskelig, f. eks "nå går vi i skogen og griller pinnebrød", eller hva det nå skulle være.

Mvh Yvonne

Dette ert veldig godt råd, yvonne.

Jeg vil legge til at den følelsen du har hengende over deg hele tiden om at du aldri gjør nok, er veldig utmattende. Mye mer enn selve turene. Du kan velge selv om du vil godta å føle det sånn, eller ei. Hva med å si til deg selv at du gjør nok, når den følelsen kommer. Legg gjerne en konkret plan med mannen din hva og når dere skal finne på noe. F. eks. annenhver helg med aktivitet, og annenhver med hjemmekos. Så når noen nevner noe, eller du får disse tankene, feier du dem vekk med vissheten om at dere har funnet et godt kompromiss.

Og forsøk å gjøre aktiviteten morsom for alle. Deg også.

Ta med deg en bok på fisketur. Han har deg med, og du kan sitte og lese og kose deg.

Du er utmattet og det er ikke godt. Men jeg vet av erfaring at det er når jeg absolutt ikke orker å gå en tur, jeg trenger det. Da får jeg krefter og energi.

Du skriver at du føler deg tråkket på av alle de som liker friluftsliv. Hva er det som gjør at du føler det sånn? Er det noe de sier, eller bare en følelse du har?

Så at du er sliten er ikke alltid en god grunn til å ikke bli med.

Mannen min har en hobby jeg i utgangspunktet ikke likte så veldig godt. Men jeg bestemte meg for å være en med ham på dette, for å vise min kjærlighet på denne måten. Det tok en stund, men jeg har faktisk begynt å like det litt jeg også.

Men det var et valg jeg måtte ta. jeg bestemte meg for å finne ut hva som var så fint med dette for meg.

Du skriver at du er lubben. Hva med å tenke på turene som en flott måte å gå litt ned i vekt på? Da vil du nok trives bedre med deg selv, i tillegg til at du får mere energi.

[Petunia2]

Tusen takk for svar på et teit innlegg!

Jeg satt her i går og skrev i frustrasjon. Klarte nok ikke heilt å få fram den røde tråden i min frustrasjon godt nok. Det bunner nok i at jeg føler jeg ikke strekker til, at det forventes andre ting av meg enn jeg sjøl ønsker.

Men gode råd fikk jeg likevel! Jeg syns det var en god ide å legge planer for at annenhver helg er for hjemmekos, og den andre er for en liten tur som jeg også er med på å planlegge og dermed kan gjøre koselig også for meg. Så slipper jeg å ha forventningspress, og jeg kan forberede meg mentalt på turhelgen. Jobbe med meg selv, prøve å se det positive i det. Veit at jeg overdriver litt for meg sjøl med disse turene, fordi det blir tredd nedover hodet mitt når jeg ikke har lyst. Det hele blir på en måte et angrep på min personlighet. Jeg tar det VELDIG personlig. Rar au, veit du....

Må bare stå i det og gjøre det beste ut av det. Sånn er det.

Takk igjen!

Klem fra meg.

[Gjest m47]

Hvor skal jeg begynne..... Jeg er frustrert og sint.

Min samboer og jeg har hatt en krangel. Igjen.

Hans er rastløs, friluftsinteressert og vil gjerne at det skal skje litt.

Jeg er hjemtro, sliten (på vei ut av en kronisk utmattelse), og uinteressert i skog og natur. Litt bedagelig og småtykk er jeg og.... Men selv om folk liker å tro at det er fordi jeg er kraftig at jeg ikke er aktiv, er det faktisk ikke slik. Jeg har vært bedagelig så lenge jeg kan huske, og kraftig kun de siste åra.

Krangelen var i gang da han kom hjem fra jobb og foreslo en skogtur. I (nesten) regnevær. Jeg prøver å være med på litt, men i dag var jeg sliten og sa nei. Han blir kjempefrustert fordi han mener det er lite å ofre for meg å bli med på en liten tur og at han nesten aldri spør meg, fordi han veit jeg ikke har lyst til sånt. (I mine øyne har jeg alltid hengende over meg at jeg aldri er med NOK. Og gleder meg ikke til helgene, fordi jeg veit det blir mas om sånt.) Jeg lager en prinsippsak ut av det, og føler at jeg aldri klarer å tilfredsstille noen. At jeg ikke får være meg sjøl. Jeg syns det er kjedelig å farte i skogen og gå på topp-turer, og føler meg tråkka på av både han og alle i omgangskretsen som elsker sånt. Jeg har havna i et miljø hvor jeg ikke kan være meg sjøl. Og det har jeg vært i 15 år. Fått to små barn har vi også, så jeg må bare stå i det. Men jeg føler meg som en dritt.

Jeg nekter han ingenting, han får lov å reise på så mange jakt- og fisketurer han bare vil. Men han syns det er så viktig at vi gjør sånne ting som en familie. Han vil at barna skal få de rette verdiene (de har jo altså ikke jeg).

Dette er en stor sak for meg. Jeg er usikker på hvorfor. Og når jeg leser igjennom nå virker det hele veldig tullete for andre. Likevel er denne saken, sammen med annet, med på at jeg føler meg tråkket på. Det har alltid vært stillt krav til at jeg skal være en annen enn jeg er. Både hjemmefra og nå.

Når en er 16 år og forelska, tenker man ikke praktisk. Like barn leker nok best. Men nå må jeg stå i det. Er bare usikker på hvordan jeg skal klare det, uten å føle meg som en skit hele tida. Det er kjipt.

Det er kanskje det jeg lurer på, er det andre der ute som er like forskjellige?

Hvordan får dere det til å fungere, og respektere hverandre?

Hilsen frustrert samboer.

Hva er problemet med turene? Er de for lange? For harde? Går han for fort? Jeg foreslår at dere legger opp ett turtreningsprogram med utgangspunkt i din fysikk og din trivsel, og kanskje øker etter hvert som du kommer i form. Ta med telt, liggeunderlag, massasjeolje og primus. Når dere har gått , kanskje bare en kilometer setter dere opp teltet, kryper inn og kler av dere.Han gir deg en deilig massasje . Etterpå koker dere kaffe, kanskje med litt alkohol i.

Du trenger absolutt litt mosjon, og hvis dere kan legge det opp til en deilig og romantisk nytelse, så kan du bli så glad i disse turene at du gleder deg til dem.

Du nevner topp-turer. For meg høres det ut som om han er altfor ambisiøs og vil ha deg med på for tunge turer. Og at det helt enkelt er feilen.

Jeg er halvrå til å gå på ski, og mange turer tar jeg alene. Men jeg vil ta med dama på lette mikroturer.

[Gjest singel lesbe]

"Det har alltid vært stillt krav til at jeg skal være en annen enn jeg er. Både hjemmefra og nå."

"Hans er rastløs, friluftsinteressert og vil gjerne at det skal skje litt.

Jeg er hjemtro, sliten (på vei ut av en kronisk utmattelse), og uinteressert i skog og natur. Litt bedagelig (...) er jeg og....

" Jeg har havna i et miljø hvor jeg ikke kan være meg sjøl. Og det har jeg vært i 15 år."

"Veit at jeg overdriver litt for meg sjøl med disse turene, fordi det blir tredd nedover hodet mitt når jeg ikke har lyst."

Jeg synes ikke det virker som om du overdriver for deg selv med disse turene. Jeg - personlig - tror at du trenger å oppøve deg å sette grenser for deg selv, noe du ikke lærte da du var liten, siden du der også ble stilt kraf til at du skulle være en annen. Nå er det kanskje på tide, siden du skriver inn her for råd?

At du er overvektig er ikke relevant for denne diskusjonen i det hele tatt, for du kan bevege deg slik DU vil, ikke ut i skog og mark hvis du ikke finner glede i det. Du må respektere deg selv og dine behov ettehvert, og du må formidle dette til mannen din og han må akseptere at du ikke er som ham. Dere er to forskjellige individ, og nå er det på tide at dere etterlever dette i større grad enn tidligere.

Streng klem fra

singel lesbe

[Gjest Gjest]

Hvor skal jeg begynne..... Jeg er frustrert og sint.

Min samboer og jeg har hatt en krangel. Igjen.

Hans er rastløs, friluftsinteressert og vil gjerne at det skal skje litt.

Jeg er hjemtro, sliten (på vei ut av en kronisk utmattelse), og uinteressert i skog og natur. Litt bedagelig og småtykk er jeg og.... Men selv om folk liker å tro at det er fordi jeg er kraftig at jeg ikke er aktiv, er det faktisk ikke slik. Jeg har vært bedagelig så lenge jeg kan huske, og kraftig kun de siste åra.

Krangelen var i gang da han kom hjem fra jobb og foreslo en skogtur. I (nesten) regnevær. Jeg prøver å være med på litt, men i dag var jeg sliten og sa nei. Han blir kjempefrustert fordi han mener det er lite å ofre for meg å bli med på en liten tur og at han nesten aldri spør meg, fordi han veit jeg ikke har lyst til sånt. (I mine øyne har jeg alltid hengende over meg at jeg aldri er med NOK. Og gleder meg ikke til helgene, fordi jeg veit det blir mas om sånt.) Jeg lager en prinsippsak ut av det, og føler at jeg aldri klarer å tilfredsstille noen. At jeg ikke får være meg sjøl. Jeg syns det er kjedelig å farte i skogen og gå på topp-turer, og føler meg tråkka på av både han og alle i omgangskretsen som elsker sånt. Jeg har havna i et miljø hvor jeg ikke kan være meg sjøl. Og det har jeg vært i 15 år. Fått to små barn har vi også, så jeg må bare stå i det. Men jeg føler meg som en dritt.

Jeg nekter han ingenting, han får lov å reise på så mange jakt- og fisketurer han bare vil. Men han syns det er så viktig at vi gjør sånne ting som en familie. Han vil at barna skal få de rette verdiene (de har jo altså ikke jeg).

Dette er en stor sak for meg. Jeg er usikker på hvorfor. Og når jeg leser igjennom nå virker det hele veldig tullete for andre. Likevel er denne saken, sammen med annet, med på at jeg føler meg tråkket på. Det har alltid vært stillt krav til at jeg skal være en annen enn jeg er. Både hjemmefra og nå.

Når en er 16 år og forelska, tenker man ikke praktisk. Like barn leker nok best. Men nå må jeg stå i det. Er bare usikker på hvordan jeg skal klare det, uten å føle meg som en skit hele tida. Det er kjipt.

Det er kanskje det jeg lurer på, er det andre der ute som er like forskjellige?

Hvordan får dere det til å fungere, og respektere hverandre?

Hilsen frustrert samboer.

Jeg dumpet en fyr en gang fordi han var til de grader friluftsinteressert + sykling døgnet rundt i sånne teite sykkelbukser og hele pakka. Var en stor dealbraker for meg, da jeg er mer sånn som liker museer og ja, litt finere ting på fritiden, mens han bruker HELE jævla fritiden sin på sport og fruluft. Jeg mistet tenningen.

[Petunia2]

"Det har alltid vært stillt krav til at jeg skal være en annen enn jeg er. Både hjemmefra og nå."

"Hans er rastløs, friluftsinteressert og vil gjerne at det skal skje litt.

Jeg er hjemtro, sliten (på vei ut av en kronisk utmattelse), og uinteressert i skog og natur. Litt bedagelig (...) er jeg og....

" Jeg har havna i et miljø hvor jeg ikke kan være meg sjøl. Og det har jeg vært i 15 år."

"Veit at jeg overdriver litt for meg sjøl med disse turene, fordi det blir tredd nedover hodet mitt når jeg ikke har lyst."

Jeg synes ikke det virker som om du overdriver for deg selv med disse turene. Jeg - personlig - tror at du trenger å oppøve deg å sette grenser for deg selv, noe du ikke lærte da du var liten, siden du der også ble stilt kraf til at du skulle være en annen. Nå er det kanskje på tide, siden du skriver inn her for råd?

At du er overvektig er ikke relevant for denne diskusjonen i det hele tatt, for du kan bevege deg slik DU vil, ikke ut i skog og mark hvis du ikke finner glede i det. Du må respektere deg selv og dine behov ettehvert, og du må formidle dette til mannen din og han må akseptere at du ikke er som ham. Dere er to forskjellige individ, og nå er det på tide at dere etterlever dette i større grad enn tidligere.

Streng klem fra

singel lesbe

Hei, du!

Dette var interessant, for det er nemlig den veien jeg innerst inne har lyst til å gå. MEN det går ikke for han blir sur, skuffa, mener jeg må ofre litt for at vi skal møtes på halvveien. Du har helt rett i at jeg må stå for den jeg er. Men siden ingen andre jeg kjenner er som jeg (bedagelig, syns skog, mark, fjell og kjøreturer på Vest-landet er kjedelig, mm) oppleves jeg nok i overkant sær... Så må nok inngå noen dealer, noe jeg forsåvidt har prøvd hele tiden. Noe må jeg bare være med på. De "letteste" aktivitetene.

Takk for dine betraktninger! Du fanget opp noe der...!

Klem fra meg.

[Andale]

Hei TS!

Det du beskriver høres akkurat ut som meg og min kjære. Bortsett fra at det er jeg som er turentusiasten!

Så jeg kan jo godt forstå mannen din. Jeg spør samboeren min ofte om vi skal gå tur sammen (her er det snakk om en halvtime-timesturer), men han vil heller ligge på sofaen og se tv. Det synes jeg er frustrerende! Grunn: Jeg synes det er så utrolig herlig å gå tur, lufte tankene, bli frisk og rask osv, og jeg kan IKKE skjønne at han ikke har samme oppfatningen! Han hater turer i skog og mark, han synes det er kjedelig å gå langs veien, og ja.. i det hele tatt..

Så da ender det jo med at jeg må gå tur alene da (vi bor ganske landlig til, så ingen venninner i nærheten å gå med..).

Så ja, vi er forskjellige. Men jeg har lært meg til at det ikke nytter å mase. De få gangene han kanskje blir med ut en liten tur blir jeg sjeleglad, og setter veldig pris på det! Men jeg skjønner at han ikke har samme friluftsbehov som meg. Det synes jeg mannen din også bare får innfinne seg med. Det er uansett ikke gøy å gå tur med en som klager og uffer seg, da er det bedre å gå alene.

Jeg synes forslagene fra de andre her høres flotte ut. Sett av en helg eller to i måneden der dere går litt mere tur med barna osv. Da lærer du deg kanskje til å like det etter hvert også?

(eller vi kan byttelåne mann noen helger, så kan du og min kjære slappe av hjemme, mens jeg og din vandrer på fjelltopper og fisker laks )

Vi er født forskjellige, og jeg håper dere klarer å jobbe dere gjennom det. At dere begge møtes på halvveien, slik at dere kan trives i hverandres selskap både hjemme og ute