Føler at jeg ikke kommer noen vei..

[Gjest lupa]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i 2,5 år sånn ca. og vi har bodd sammen i litt over ett år.

I det siste har jeg begynt å bli mer og mer frustrert,men samtidig forvirret.

Syns at når jeg prøver å kommunisere med kjæresten så er han uinteressert og svarer ofte med korte svar,og når jeg påpeker dette så blir han nesten litt sur og sier bare at han ikke vet hva han skal si.Dette trenger ikke være vanskelige,seriøse temaer,men helt vanlige hverdagsting.Noen ganger føler jeg at jeg kunne snakket med meg selv siden jeg får så lite ut av han.

Han låser seg når jeg prøver å snakke med han og er ofte veldig pessimistisk og negativ.

Han er veldig sjenert og har vanskeligheter med å snakke med folk,men man skulle tro at han kunne med meg når vi har vært sammen såpass lenge.

Vil også gjerne finne ut om vi har en fremtid sammen,og jeg lurer jo på hvordan han ser for seg fremtiden..Men jeg kommer liksom ingen vei her heller,han vet ingenting om sine fremtidshåp eller drømmer,han vil ikke ha barn eller gifte seg.(det siste er forsåvidt greit for min del og)

Han er også ganske uselvstendig til å være såpass gammel som han er,og noen ganger virker det som det er opp til meg å bestemme ting.

Jeg vil ikke at det skal være sånn,vil ikke være den som bestemmer alt,er ikke moren hans heller.

Han har bodd hjemme i huset til foreldrene hele livet(dette har nok en del med hans uselvstendighet å gjøre),og vi bor nå i en kjellerleilighet der.Noe jeg ikke trives spesielt godt med,men er egentlig en midlertidig løsning.

Føler liksom ikke at jeg kommer noen vei uansett,og jeg syns ikke at jeg maser når jeg vite litt mer hvem han er og hva han syns om ting.

Nå i sommer er vi borte fra hverandre siden jeg har sommerjobb(er forøvrig 27 år),og frustrert som jeg er så gidder jeg ikke sende eller ringe så mye.Hører nesten ingenting fra han heller.Skulle tro at han tok dette som et dårlig tegn,men jeg tipper at når jeg ser han igjen så tror han at alt er fint.

Slik var det forresten forrige sommer også,men da tok jeg også mer kontakt.Han sier at han ikke er noe flink til å skrive meldinger,men er det så vanskelig å skrive en kort og grei melding da?Bare for å vise at han tenker på meg?

Ikke misforstå meg,alt er ikke forferdelig.Noen ganger har vi det veldig fint sammen,og han er både snill og oppmerksom mot meg,men etter så lang tid så syns jeg at det er andre ting som er viktig for at vi skal ha en fremtid sammen.

Forøvrig liker heller ikke familien min eller vennene mine han noe særlig heller,dette på grunn av at han er svært vanskelig å kommunisere med og de føler også at han er uinteressert.Ikke det at dette skal bety all verden,men det hadde vært fint å kunne ta han med hjem på besøk uten at det er så dårlig stemmning.

Beklager langt og rotete innlegg,men er egentlig kaos i hodet mitt.I morgen kommer kjæresten min hit for å besøke meg,og da tenker jeg at jeg skal prøve å snakke med han om alt igjen.Vil gjerne se om vi kan finne en løsning på før det eventuelt må gå som det går.

Men føler meg svært forvirret akkurat nå...Vil gjerne høre kommentarer om dere har noen.

[Gjest Gjest]

"Noen ganger har vi det fint" er rett og slett ikke bra nok. Hele tiden blir det aldri, men mesteparten av tiden bør det vær. Hvis forholdet ditt ikke gjør hverdagen din bedre, hva er vitsen med det?

Han trives godt der han er nå, virker det som, og har ingen planer om å kutte navelstrengen, han ahr det sikkert fint i samme hus som mor og far og uten ambisjoner. Kom deg vekk og videre i livet ditt før du blir sittende fast du også. Det er lett å bli smittet.

Og jeg syns faktisk det betyr litt at familie og venner ikke liker han. Din familie og dine venner kjenner deg godt, og de vil deg vel. Hadde mine venner og familie ikke likt kjæresten min så hadde jeg nok tatt en ekstra god titt på han for å se hva som er galt.

[Gjest lupa]

"Noen ganger har vi det fint" er rett og slett ikke bra nok. Hele tiden blir det aldri, men mesteparten av tiden bør det vær. Hvis forholdet ditt ikke gjør hverdagen din bedre, hva er vitsen med det?

Han trives godt der han er nå, virker det som, og har ingen planer om å kutte navelstrengen, han ahr det sikkert fint i samme hus som mor og far og uten ambisjoner. Kom deg vekk og videre i livet ditt før du blir sittende fast du også. Det er lett å bli smittet.

Og jeg syns faktisk det betyr litt at familie og venner ikke liker han. Din familie og dine venner kjenner deg godt, og de vil deg vel. Hadde mine venner og familie ikke likt kjæresten min så hadde jeg nok tatt en ekstra god titt på han for å se hva som er galt.

Hadde egentlig ikke tenkt på hvor mye forholdet mitt påvirket meg i negativ retning før jeg faktisk kom meg bort nå i sommer.Det er rart,men nesten som en liten oppvåkning.

Nei,si det.Er jo hverdagen som er viktig,vi var på ferie sammen nå i sommer og da hadde vi det egentlig ganske bra men det hjelper egentlig ikke når hverdagen er kjip og vi ikke kan ha det bra sammen da.

Men først skal jeg ha meg en alvorsprat med han og er han ikke villig å gjøre noe for å forbedre ting så er det nok ganske dødsdømt.

Er jo aldri noe lett,men jeg får nok hoppe i det.Orker ikke gå sånn lenger.