En sorg jeg aldri har kjent på.

[Failure]

Etter tre lange år med kjæresten min, fantastiske år, vel å merke, så har forholdet begynt å skrante.

På fredag fortalte han at han ikke visste hva han følte lenger. Jeg har aldri i mitt liv følt meg så sårbar som jeg gjorde da. Aldri har jeg felt så mange tårer og kjent på så vonde følelser. Men etter mye snakking kom vi frem til at vi var villige til å prøve igjen. Prøvetiden er vanskelig, men jeg gjør alt for å gå gutten min tilbake.

Han kom hjem til meg i går og vi snakket, lo og hadde det fint som alltid. Selvsagt var det vonde følelser fra min side, og det var tøft å holde tårene tilbake. Det å være ved hans side og vite at mine følelser for han ikke lenger er gjensidige, at han ikke kan si "jeg elsker deg" lenger og ikke vet hva han vil fremover, knuser meg innvendig.

Etter å ha vært sammen i noen timer og oppført oss som vanlig, holdt han meg i hånda og kysset meg. Han spurte til og med om hvorfor jeg satte hans tallerken på andre siden av bordet når han ville sitte ved siden av meg. Jeg spurte han om han hadde et behov for å være ved min side og om han savnet meg. Han svarte ja. På en side var det veldig godt å høre de ordene samtidig som jeg er fryktelig redd for å bli såret igjen.

Nå skal han reise bort for noen dager, og vi har bestemt oss for å gi hverandre (spesielt han) tenketid. Jeg sa til han også at jeg har mine grenser og at jeg ikke orker å bli satt på pinebenken i all evig tid. Det er bare alt for smertefullt for meg og det forstår han. Jeg vét også at han har det vanskelig med seg selv nå og at det er mye han må få orden på. Mange tanker samt følelser opptar hans oppmerksomhet. Jeg forstår og respekterer ønsket hans, selv om savnet er stor og jeg savner virkelig å kjenne på at vi har det bra samme og at følelsene er gjensidige.

Jeg vét også at etter flere år oppstår det mange kriser. Jeg har gått igjennom min krise, men da var jeg ikke i stand til å være i nærheten av han. Jeg følte ingenting, og det at han tok på meg, var fjernt for meg. Det å kysse han, var totalt ukjent, men vi kom oss igjennom det og klarte det, derfor klarer jeg å sette meg i hans sko, samtidig som det gjør fryktelig vondt akkurat nå.

Etter at han dro i dag, ga jeg han tilbake halskjedet som jeg fikk av han for 1,5 år siden. Sa jeg ville han skulle ha det inntil videre og gi det tilbake når han følte at hans hjerte tilhørte meg. Det var fryktelig vondt å si de ordene til han, men jeg følte at jeg måtte. Halskjedet har betydd mye for meg, noe det allerede gjør, men jeg føler ikke det blir rett av meg å ha det når jeg ikke vet hva han føler og når jeg ikke vet om hjeret hans tilhører meg lenger...

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg vil med dette innlegget. Kanskje noen trøstende ord og gode råd. Noen som kanskje har erfaring og gått igjennom det og fått det til bra - funnet tilbake til hverandre..

[Gjest Gjest]

[Gjest Awww]

Har gått igjennom noe lignende. Meg og sambos forhold skranta i over ett år, vi arbeida ikkje med det, gjorde intet for å forbedre det og det enda opp med at vi slo opp. Det varte i ei uke. I den uka tenkte eg først at det var for det beste, men så begynte eg savne han noe sykt. Han ville ikkje slå opp egentlig men følte det var eineste utveien. Han festa og blei full, kyssa ei anna dame på festen, eg blei forbanna og vi krangla i noen dager, før vi blei venner igjen, og prøvde på nytt til slutt. Forholdet er nesten slik det var i begynnelsen når vi møttes, og vi begge er veldig glade for det.

Håper det ordner seg for deg

[Ella_Grey]

Hei, har ikke så mye fornuftig å si. Bortsett fra at jeg håper det ordner seg for dere. Syns du har håndtert situasjonen veldig bra, og syns du har sagt de rette tingene.

[Failure]

Tusen takk for fine svar.

Vi har snakket litt sammen nå. Han har valgt å åpne seg mer enn det han noengang har gjort. Jeg har alltid visst en del om hans fortid og hvor vondt den var for han, men han har aldri gitt meg noe tegn på at noe er i veien nå. Jeg tror at ved å nedtrykke sine problemer, tanker samt følelser, har det ført til at han ikke lenger vet hvem han er og hva han føler. Jeg vet ikke om jeg tenker riktig, men jeg tenkte sånn da jeg lot mine egene problemer styre med livet mitt.

Vi snakket litt på telefon i stad, og jeg prøvde å bryte isen litt. Jeg forstår at han har det vondt med seg selv og jeg vil gjerne hjelpe han. Jeg spurte han om han kan være seg selv 100% når han er med meg, og det svarte han ja til. At det er ingenting som hindrer han i det. Han la også til at jeg betyr veldig mye for meg og det har jeg alltid gjort. Han sa han vil jobbe for det han vil ha, og at det er meg, at det er meg han vil være sammen med. Det var godt å høre de ordene, selv om jeg holdet meg selv på avstand og prøver å ikke ta det 100% til meg. Men jeg vet han er oppriktig i det han sier.

Jeg avsluttet samtalen med å si at vi snakkes og at han skal ha det fint de neste dagene (siden han reiser bort) og at vi ses på søndag igjen.

Egentlig vet jeg ikke hva jeg skal tenke. På en side er det vanskelig å avslutte en samtale uten å høre "jeg elsker deg", men på en annen side vet jeg at jeg ikke kan tvinge frem de ordene eller gjøre det mer vanskelig ved å si "jeg elsker deg" først. Jeg vil gi han den tiden han trenger, uansett hvor vanskelig og vondt det er for meg. Men jeg tror jeg har fått den garantien for at han virkelig vil prøve å være med meg. Han er en vanskelig person og jeg kjenner han bedre enn han kjenner seg selv.

Nå sitter jeg og planlegger en liten utflukt. Jeg vet ikke om det vil hjelpe, men jeg går utifra at nye opplevelser samt omgivelser vil hjelpe oss litt på vei. Vil bringe oss nærmere hverandre, spesielt nå som vi har snakket om problemene våre og være irritasjoner vi har til hverandre, og sa at vi skal begynne med blanke ark og se fremover og ikke bakover.

Tiden er lang for den som venter, og den er smertefull når man ikke har et stabilt fotfeste, men jeg må se på det positive, jeg kan ikke være negativ og dra han ned, jeg må løfte han opp, noe jeg virkelig prøver. Selv om jeg hadde et utbrudd i dag og fortalte at han må slutte å gjøre seg selv til et offer (noe han, etter min mening, har gjort) og tenke på at vi er to om det, og at sine problemer skal han ikke blande med forholdet vårt som vi nå prøver å redde.

Jeg vet dette vil ta tid. Jeg blir nødt til å bygge opp min tillitt til han igjen og stole på alt han forteller han. Jeg vet vi er nødt til å bli kjent med hverandre på nytt og se litt tilbake i tid, der alt det gode fant sted og prøve å leve seg inn i det. Men jeg har tro på at vi får det til. Spesielt når vi begge vet at det er hverandre vi vil ha og ingen andre, og at vi kjenner hverandre best.

Jeg vet ikke, føler jeg skriver så mye tull nå... Tror spørsmålet mitt er om det her kan reddes.. om noen kan se det fra flere sider enn én.. Håper noen gode sjeler avser litt tid til å lese igjennom og svare.

Kan et sånt knekk føre oss nærmere?

[leirbål]

Jeg er ganske optimistisk på deres vegne, jeg. Spesielt etter det andre innlegget ditt.

Du håndterer jo situasjonen helt perfekt, og han har jo sagt at det er deg han vil ha,og kjempe for.

Ja, kriser kan gjøre forholdet deres enda tettere og sterkere.

[Failure]

Jeg er ganske optimistisk på deres vegne, jeg. Spesielt etter det andre innlegget ditt.

Du håndterer jo situasjonen helt perfekt, og han har jo sagt at det er deg han vil ha,og kjempe for.

Ja, kriser kan gjøre forholdet deres enda tettere og sterkere.

Tusen takk for det. For å være ærlig, så er det fryktelig vanskelig. Jeg tar meg selv i å analysere alt. Vi har begge sagt oss enige i at den tiden vi er borte fra hverandre, skal vi ikke snakke sammen. Jeg for min del klarer ikke å holde fingrene unna mobilen og prøver å kontrollere meg, mens på det andre siden, så tror jeg ikke at han sliter med det samme, i og med at det er han som trenger den tenketiden (jeg óg, forsåvidt, men jeg er jo sikker på mine følelser for han). På en annen side, så vet jeg ikke hva jeg skal tenke engang. Jeg prøver å se for meg hvordan søndagen blir. Om han kommer tilbake og sier at han angrer seg, om han ber meg om å ta på kjedet som jeg ga han tilbake, og be meg om å aldri ta det av igjen.. Det er vanskelig..

Jeg blir rett og slett forvirra. Måten han er på og snakker på. Sist han var hos meg, valgte jeg å lage middag til han, av praktiske grunner, plasserte jeg tallerkene på den andre siden av bordet. Han stoppet opp og spurte om hvorfor han satt så langt unna, og at han ville sitte nærme meg.. Neste han gjorde var å endre bakgrunnsbilde til det det alltid har vært, nemlig bilde av oss. Han viste deg ikke til meg, og jeg tror ikke han engang vet at jeg så det...

Jeg skulle ønske det var noen der ute som kunne tolke det bedre enn meg....

beklager for eventeulle skrivefeil..klarer bare ikke å tenke helt klart.

Endret 5. august 2009 av Failure

[Gjest Gjest_Hans_*]

Tusen takk for det. For å være ærlig, så er det fryktelig vanskelig. Jeg tar meg selv i å analysere alt. Vi har begge sagt oss enige i at den tiden vi er borte fra hverandre, skal vi ikke snakke sammen. Jeg for min del klarer ikke å holde fingrene unna mobilen og prøver å kontrollere meg, mens på det andre siden, så tror jeg ikke at han sliter med det samme, i og med at det er han som trenger den tenketiden (jeg óg, forsåvidt, men jeg er jo sikker på mine følelser for han). På en annen side, så vet jeg ikke hva jeg skal tenke engang. Jeg prøver å se for meg hvordan søndagen blir. Om han kommer tilbake og sier at han angrer seg, om han ber meg om å ta på kjedet som jeg ga han tilbake, og be meg om å aldri ta det av igjen.. Det er vanskelig..

Jeg blir rett og slett forvirra. Måten han er på og snakker på. Sist han var hos meg, valgte jeg å lage middag til han, av praktiske grunner, plasserte jeg tallerkene på den andre siden av bordet. Han stoppet opp og spurte om hvorfor han satt så langt unna, og at han ville sitte nærme meg.. Neste han gjorde var å endre bakgrunnsbilde til det det alltid har vært, nemlig bilde av oss. Han viste deg ikke til meg, og jeg tror ikke han engang vet at jeg så det...

Jeg skulle ønske det var noen der ute som kunne tolke det bedre enn meg....

beklager for eventeulle skrivefeil..klarer bare ikke å tenke helt klart.

Slike ting er ikke lett. Du kjenner deg selv og dine følelser og kan bare tenke deg frem til hvilke følelser han måtte ha for deg. Du ser etter små ting og legger veldig mye i det, enten det er positivt eller negativt. Han sier jo han vil ha litt tid for seg selv. Denne tida må du gi ham.

Det er kun du selv som vet hvor skoen trykker. Derfor må du gjøre litt det som føles rett for deg, ellers tror jeg du bare vil angre. Men skrive her og snakke med ei god vennine ( helst ei som har vært igjennom et brudd) Kan gjerne rydde litt inne i hodet ditt og sette litt ting på plass, slik at du letter vet hva du skal gjøre. Husk at alle folk er forskjellige så selv om en annen person gjorde sånn eller slik. Så kommer ikke du til å få lik reaksjon vis du gjør det samme.

Lykke til. Av det jeg leser så synes jeg du gjør mye riktigt. Du virker som en fornuftig person. Skulle ønske min eks hva litt mer slik som deg på dette området.

[Failure]

Endret 10. august 2009 av Failure

[Failure]

Slike ting er ikke lett. Du kjenner deg selv og dine følelser og kan bare tenke deg frem til hvilke følelser han måtte ha for deg. Du ser etter små ting og legger veldig mye i det, enten det er positivt eller negativt. Han sier jo han vil ha litt tid for seg selv. Denne tida må du gi ham.

Det er kun du selv som vet hvor skoen trykker. Derfor må du gjøre litt det som føles rett for deg, ellers tror jeg du bare vil angre. Men skrive her og snakke med ei god vennine ( helst ei som har vært igjennom et brudd) Kan gjerne rydde litt inne i hodet ditt og sette litt ting på plass, slik at du letter vet hva du skal gjøre. Husk at alle folk er forskjellige så selv om en annen person gjorde sånn eller slik. Så kommer ikke du til å få lik reaksjon vis du gjør det samme.

Lykke til. Av det jeg leser så synes jeg du gjør mye riktigt. Du virker som en fornuftig person. Skulle ønske min eks hva litt mer slik som deg på dette området.

Tusen takk for et fint svar, Hans.

Jeg vet han trenger tid for seg selv og jeg respekterer det, men jeg skal ikke legge skjul på at det er vanskelig for meg.

Jeg tror ikke på at det er ingen følelser igjen, uansett hvor rart og på jordet det måtte høres ut, men det er ting han gjør og sier, som gir meg det inntrykket. Samtidig som han er veldig forvirret, og sier det blokkerer han i å tenke klart. Men jeg må slutte å analysere og slutte å legge mye i det som er positivt eller negativt. Det har du helt rett i..

Det er godt å høre andres synspunkter, og det er godt å få vite at mye av det man gjør faktisk ér riktig. Jeg tror jeg har mistet litt den dømmekraften nå.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Hei... vet ikke helt hva jeg skal si til dette.... Jeg har vært der du er nå, for ca åtte måneder siden. For syv måneder siden kom han hjem etter å ha vært borte noen dager for å tenke at han hadde vært utro... og dumpet henne. For tre måneder siden tok jeg ham på fersken, med den samme, og han dumpet henne. For en uke siden fikk jeg mail fra elskerinnen med beskjed om at nå var det endelig slutt mellom dem, etter åtte måneder. Det startet akkurat sånn som du beskriver; "jeg vet ikke om jeg elsker deg", samtidig som han virker oppriktig lei seg (og det er han nok også). Jeg sier ikke at han er utro mot deg, ber deg bare være på vakt. Jeg trodde etter tre måneder at jeg ville oppdage om han tok opp kontakten, men det gjorde jeg ikke. Fem måneder hvor jeg har trodd ting har gått fremover.... alt var likevel bare løgn... beklager at jeg må skrive dette til deg, men ingen fortjener det helvetet jeg har vært igjennom. Håper jeg tar feil!

[Failure]

Hei... vet ikke helt hva jeg skal si til dette.... Jeg har vært der du er nå, for ca åtte måneder siden. For syv måneder siden kom han hjem etter å ha vært borte noen dager for å tenke at han hadde vært utro... og dumpet henne. For tre måneder siden tok jeg ham på fersken, med den samme, og han dumpet henne. For en uke siden fikk jeg mail fra elskerinnen med beskjed om at nå var det endelig slutt mellom dem, etter åtte måneder. Det startet akkurat sånn som du beskriver; "jeg vet ikke om jeg elsker deg", samtidig som han virker oppriktig lei seg (og det er han nok også). Jeg sier ikke at han er utro mot deg, ber deg bare være på vakt. Jeg trodde etter tre måneder at jeg ville oppdage om han tok opp kontakten, men det gjorde jeg ikke. Fem måneder hvor jeg har trodd ting har gått fremover.... alt var likevel bare løgn... beklager at jeg må skrive dette til deg, men ingen fortjener det helvetet jeg har vært igjennom. Håper jeg tar feil!

Takk for svar.

Jeg forstår hva du mener, og det er utrolig synd det du har gått igjennom. Det er noe man virkelig ikke vil oppleve. Jeg håper du har kommet deg videre med livet ditt..

Jeg har snakket med han om det. Han sa det var ingen annen, og jeg kan egentlig si at jeg tror på det. Han er ikke den typen. Men takk for svaret ditt.

[Failure]

Jeg klarte ikke å la være å sende han melding. Jeg skrev at jeg tenkte på han. Han svarte med at han tenkte på meg óg. Jeg la fra meg mobilen og fikk en melding til; Jeg tok med meg kjedet forresten. (Ja ga han tilbake det halskjedet han ga meg for 1,5 år siden, og sa jeg ville han skulle ha det inntil videre. Han tok det med seg på turen sin.)

Deretter sende jeg han en melding til og sa det betød veldig mye for meg og at det var godt å høre. Spurte han om jeg fortsatt var jenta hans (kanskje dumt å spørre om det), han svarte "ja, du er jenta mi." Deretter svarte jeg med at vi snakkes til helga, og har ikke fått noe svar etter det.

Jeg vet ikke hva jeg prøver å oppnå. Regner med at jeg er på jakt etter en endelig bekreftelse. Ett eller annet. Jeg har det så vondt nå og føler jeg kan besvime når som helst, den ventetiden gjør meg klin gæren, samtidig som jeg vet at han trenger tid. Han må få sortert tankene sine, sier han. Ikke rundt forholdet men han selv. Han er forvirret over seg selv og jeg kan forstå det på alle mulige måter, samtidig som jeg mister meg selv på veien og driver meg selv i en ondsirkel...

[Failure]

Endret 10. august 2009 av Failure

[Gjest salma]

Uten å mene noe som helst vondt med det: Hvis dere er enige om å ha noen dager fra hverandre uten kontakt, så burde du vel ikke drive å ringe og sende meldinger slik du gjør? Ved å mase risikerer du å skyve ham enda lengre unna.

Han er ærlig om sine følelser, det skal han ha. Jeg håper alt ordner seg for dere.

[Failure]

Uten å mene noe som helst vondt med det: Hvis dere er enige om å ha noen dager fra hverandre uten kontakt, så burde du vel ikke drive å ringe og sende meldinger slik du gjør? Ved å mase risikerer du å skyve ham enda lengre unna.

Han er ærlig om sine følelser, det skal han ha. Jeg håper alt ordner seg for dere.

Jeg ringte han i går, og det var kun for å snakke ut i og med at vi ikke hadde gjort det på en skikkelig måte.

Jeg er fullt klar over at jeg ikke burde gjøre det, altså, sende han melding nå, men det er fryktelig vanskelig for meg å ikke vite hvor jeg står. Å ikke vite hva han faktisk mener. Jeg gjør det vondt for meg selv.

[Gjest Nuni]

Uten å mene noe som helst vondt med det: Hvis dere er enige om å ha noen dager fra hverandre uten kontakt, så burde du vel ikke drive å ringe og sende meldinger slik du gjør? Ved å mase risikerer du å skyve ham enda lengre unna.

Han er ærlig om sine følelser, det skal han ha. Jeg håper alt ordner seg for dere.

Enig i denne, sannsynligvis mest fordi jeg vet at hvis jeg hadde vært i samme situasjon som deg så hadde jeg ikke klart å la være å ta kontakt, ringe, sende sms, selv.. og jeg hadde angret sånn på det!

Tror det er viktig å la han få tid til å savne deg. Du er tydeligvis en type person som gir mye oppmerksomhet, ringer, sender meldinger og forteller hva du føler (jeg er likedan). Jeg har erfart at det mest effektive man kan gjøre for å bli savnet da er å for en gangs skyld ikke gi oppmerksomhet. Da savner de det raskere enn man skulle tro.

Er det ikke noe du kunne tenke deg å finne på de neste dagene? Prøve å bruke tiden på å trives med deg selv uten å la tankene ta helt overhånd. Jeg vet det er lettere sagt enn gjort og det kommer ikke naturlig, men jeg tror man kan jobbe med seg selv for å få det til.

Jeg er ikke så glad i å være alene, men når jeg først er alene (over lengre tid) så er dette noe som funker for meg:

- Finne på ting med venninner (selv om det kanskje ikke frister i utgangspunktet, så blir humøret alltid bedre når jeg først treffer venninnene)

- Se på filmer/serier som han ikke ville sett sammen med meg, "chickflicks".

- Shopping :gjeiper:

- Ommøblering

- Jobbe overtid Mange gode forslag.. men du skjønner kanskje? Bare prøve å fylle hjernen med alt annet, så langt det lar seg gjøre. Og "glem" mobilen, skru av lyden e.l. Han tåler å ikke få svar på en sms på noen timer.

[Failure]

Enig i denne, sannsynligvis mest fordi jeg vet at hvis jeg hadde vært i samme situasjon som deg så hadde jeg ikke klart å la være å ta kontakt, ringe, sende sms, selv.. og jeg hadde angret sånn på det!

Tror det er viktig å la han få tid til å savne deg. Du er tydeligvis en type person som gir mye oppmerksomhet, ringer, sender meldinger og forteller hva du føler (jeg er likedan). Jeg har erfart at det mest effektive man kan gjøre for å bli savnet da er å for en gangs skyld ikke gi oppmerksomhet. Da savner de det raskere enn man skulle tro.

Er det ikke noe du kunne tenke deg å finne på de neste dagene? Prøve å bruke tiden på å trives med deg selv uten å la tankene ta helt overhånd. Jeg vet det er lettere sagt enn gjort og det kommer ikke naturlig, men jeg tror man kan jobbe med seg selv for å få det til.

Jeg er ikke så glad i å være alene, men når jeg først er alene (over lengre tid) så er dette noe som funker for meg:

- Finne på ting med venninner (selv om det kanskje ikke frister i utgangspunktet, så blir humøret alltid bedre når jeg først treffer venninnene)

- Se på filmer/serier som han ikke ville sett sammen med meg, "chickflicks".

- Shopping :gjeiper:

- Ommøblering

- Jobbe overtid Mange gode forslag.. men du skjønner kanskje? Bare prøve å fylle hjernen med alt annet, så langt det lar seg gjøre. Og "glem" mobilen, skru av lyden e.l. Han tåler å ikke få svar på en sms på noen timer.

Takk for svar.

Jeg forstår hva du mener og jeg sier meg enig. Jeg er vel mer egoistisk når jeg sender han melding, men jeg har begrenset meg. Det er bare at lysten tar overhånd og jeg gjør det for å deretter angre og føle seg svak.. Jeg vét han trenger tid, og jeg vét han vil ta kontakt med meg på lørdag, men alt virker bare så utrolig meningsløst nå og ventetiden er lang. Timene går i sneglefart og jeg venter på at natten skal senke deg, dessverre nok.

Jeg skulle gjerne funnet på noe med venner, men jeg har ingen sånne venner. Dermed er jeg nødt til å være alene og være med meg selv samt mine tanker óg følelser, noe som overhode ikke er lett. Jeg tenker for mye og analyserer enda mer. Jeg prøver å skjerpe meg, men jeg er en veldig følsom person...

Jeg vet ikke hva han trenger tid til, spesielt når han hele tiden sier at han vil jobbe for forholdet og få det på riktig spor. Er det følelsene hans? De vil ikke komme tilbake over natta, om de i det hele tatt vil noengang...

[TanteBrun]

Har ikke så mange kloke ord å komme med, men det jeg har lært gjennom vonde ting er blant annet disse to tingene: Ting Tar Tid og Alt Til Sin Tid.

At ting ikke er lett skjønner jeg veldig godt, og i lignende situasjon prøvde jeg og klarte til en viss grad å holde meg unna mobilen. Bare la tiden jobbe med det vonde , for å utrrykke det på den måten. Og slik som du prøver, å opptre optimistisk ved kontakt.

Hva som enn er meningen så vil det uansett skje på et eller annet tidspunkt.

Håper dere finner ut av det. Og jeg er enig med en annen her - det virker ikke bare svart da...

[Gjest salma]

Jeg ringte han i går, og det var kun for å snakke ut i og med at vi ikke hadde gjort det på en skikkelig måte.

Jeg er fullt klar over at jeg ikke burde gjøre det, altså, sende han melding nå, men det er fryktelig vanskelig for meg å ikke vite hvor jeg står. Å ikke vite hva han faktisk mener. Jeg gjør det vondt for meg selv.

Jeg syns jo fyren godt på vei har gitt deg svaret allerede jeg da. Hvorfor skulle han gi deg alle de signalene om det var for å slå opp?

Len deg tilbake så godt du kan og la ham få anledning til å savne deg.