Noen her som ikke snakker med søsken?

[Gjest ts]

Jeg står i en situasjon jeg trodde jeg aldri skulle komme i. Jeg vil ikke gå ut med for mange detaljer rundt situasjonen, men saken er den at jeg ikke lenger snakker med mitt søsken. Vi har alltid vært veldig nære og vi har nesten ikke noen annen familie, så det hele er ganske vanskelig for meg å takle. H*n har gjort noe som har såret meg dypt og det har ført til at jeg rett og slett ikke orker å ha kontakt, det gjør rett og slett for vondt. Jeg har sagt at jeg er der for h*n så fort h*n "ombestemmer" seg og sier unnskyld, men før det skjer så er det for vondt å skulle snakke sammen. Jeg har ikke noe å si så lenge ting er slik, det har rystet meg langt inn i sjelen.

Noen andre som har det slik?

H*n bor fortsatt hjemme hos mine foreldre som igjen bor langt unna (de bor i Nord og jeg bor i Sør), så skal besøke mine foreldre så må jeg også gå der i samme hus. Jeg har ikke vært hjemme enda og jeg gruer meg mye. Det føles veldig ødeleggende da jeg har elsket å tilbringe mye tid hjemme.

Jeg ser rett og slett ikke for meg hvordan det skal gå.. sitte ved samme kjøkkenbord uten å snakke med hverandre.. Det er dessverre ikke opp til meg å fikse dette heller, så jeg føler meg hjelpesløs, trist og ensom. Jeg tenker "hva om det skjer noe med mamma eller pappa? Hvem skal jeg søke trøst hos?". Jeg har heldigvis en fantastisk kjæreste som jeg snart skal flytte sammen med, men det er ikke nok det heller, og det gjør vondt å dra hjem til hans familie og se hvor gode venner han er med sine søsken.

Vil gjerne høre andres erfaringer

[Gjest Gjest]

Har vært i samme situasjon. Det gikk fryktelig mange år og det er ennå småproblemer.

En må bare ta et valg for hva en kan leve med og hva en ikke kan leve med.

Og ta konsekvensen av det som kommer og være forberedt på at slikt kan ta tid av og til.

Jeg måtte ta et valg, det var utrolig tøft og slitsomt.

En kan godta mye, men en gang sier det og stopp selv for nær familie.

Kan ikke gi deg noe annet råd en å la tiden se ann hva som skjer.

Vet det er utrolig tøft og smertefult å ta slike avgjørelser, men av og til er en bare nødt til det.

Det kan fort ta for mye energi og blir for slitsomt om en skal godta alt.

Ønsker deg lykke til og håper det ordner seg til slutt.

[Gjest Gjest]

Jeg har heller ingen kontakt med min bror. Det er stor aldersforskjell mellom oss og vi er gutt og jente, så vi har aldri vært veldig nære. Han flyttet ut da jeg fortsatt var liten. Vi er veldig forskjellige. Jeg er forsiktig, snill og konfliktsky. Han flyr fort i flint og er langsint. Det skal lite til for å fornærme ham og han er humørsyk og skyter fra hofta med tunga når han er i det rette humøret. Han har sagt og gjort ting overfor meg og moren vår som gjorde at jeg bestemte meg for å ikke ha noen som helst kontakt med ham, noe som går helt fint, i og med at han aldri ringer meg heller... Det som er synd er at jeg heller ikke får truffet niesene mine, som jeg er glad i. Hun eldste er på Facebook, så jeg har litt kontakt med henne der. Hun er veldig lik meg på mange måter og bor faktisk ikke lenger hos faren sin i det hele tatt, kun hos moren.

Jeg føler situasjonen helt fastlåst, og til og med min ultrasnille samboer har sagt at det ikke er noen vits i å ha kontakt med ham etter de tekstmeldingene som har tikket inn... Min bror viser heller ingen som helst vilje til å løse opp i konflikter, alle andre er teite og burde skjerpe seg...

[Gjest ts]

Har vært i samme situasjon. Det gikk fryktelig mange år og det er ennå småproblemer.

En må bare ta et valg for hva en kan leve med og hva en ikke kan leve med.

Og ta konsekvensen av det som kommer og være forberedt på at slikt kan ta tid av og til.

Jeg måtte ta et valg, det var utrolig tøft og slitsomt.

En kan godta mye, men en gang sier det og stopp selv for nær familie.

Kan ikke gi deg noe annet råd en å la tiden se ann hva som skjer.

Vet det er utrolig tøft og smertefult å ta slike avgjørelser, men av og til er en bare nødt til det.

Det kan fort ta for mye energi og blir for slitsomt om en skal godta alt.

Ønsker deg lykke til og håper det ordner seg til slutt.

Tusen takk for svar!

Det er nettopp det jeg har gjort som du sier, tatt en avgjørelse om at nå er det nok.. Jeg takler ikke å snakke med h*n og gå rundt som om alt er normalt så lenge dette pågår. Jeg har forsøkt mitt beste å hindre at det skulle bli slik, jobbet for det.. men nå er det opp til h*n og i mellomtiden vil jeg ikke klare å ha kontakt. Det gjør for vondt.

Det er bare så ufattelig trist fordi vi var så utrolig nære.. delte alt med hverandre, var så gode venner, og så gjør h*n som h*n gjør..

Jeg er glad for å høre det er litt bedre for deg og ditt søsken nå i alle fall.

[Gjest wsh]

Hei!

Det jeg kan si til deg TS er: PRØV å se saken / situasjonen / hendelsen fra en annen synsvinkel og ikke kun fra din egne subjektive opplevelse. Sier ikke at din opplevelse og dine følelser i forhold til dette ikke er reelle, for det er dem så absolutt, men vi mennesker er ofte fryktelig såre på egne vegne og kan derfor fort bli litt sneversynte. Har du gjort alt riktig i situasjonen, og er det kun ditt søsken som har begått urett?

Du mener nok det, men h*n mener kanskje noe annet, og sitter mest sannsynlig med en annen oppfattelse av det som har skjedd også.

Du føler du sitter i din fulle rett til å kreve en unnskyldning, men kan du egentlig det? Kanskje du også har gjort urett mot ditt søsken (i hans / hennes øyne)

Og uansett hva ditt søsken nå har gjort mot deg, så kan det jo ikke være så forferdelig ille hvis det lar seg reparere av et "unnskyld". Hadde du blitt utsatt for noe virkelig grusomt av en person, så ville ingen unnskyldninger fra gjerningspersonen kunnet fikse det som var blitt ødelagt noensinne.

Men i ditt tilfelle er altså ikke selve handlingen som er blitt begått det egentlige problemet lenger, siden du kan "glemme" dette så fort du har fått den unnskyldningen du mener du skal ha.

Du føler deg tydelig krenket, men jeg synes du bør tenke litt på hva det er med deg og dine følelser som gjør at akkurat denne unnskyldningen er så forferdelig viktig. Jeg støtter deg 100% i at man skal være ydmyk hvis man har gjort noe stygt mot en annen, men prøv likevel å se ting fra begge sider!

Jeg synes derfor at denne trasige situasjonen derfor står og faller like mye på deg som på ditt søsken. Er du villig til å la et nært og godt søskenforhold ende i intet pga en uteblivende unnskyldning?

Tilgivelse er nøkkelordet, vær den store og tilgi uansett.

Kanskje ting aldri kan bli som før, unnskyldninger eller ei, men prøv å snakk sammen, ingen er tjent med å ha noe uoppgjort, ingen er tjent med uvennskap!

Jeg vet egentlig hva jeg snakker om, for jeg er i eksakt samme situasjon selv, bare på den andre siden...

Vi hadde et utrolig søskenforhold men pga ulike meninger med mye følelser involvert toppet med misforståelser sitter mitt søsken igjen med med en sterk oppfattelse av at jeg har gjort han / henne noe utilgivelig (men altså ikke mer utilgivelig enn at det vistnok kan tilgis med en unnskyldning i vårt tilfelle også)

Fra mitt ståsted kan jeg se at mitt søsken har gjort like "stygge" ting mot meg som jeg mot h*n, men jeg har forståelse for at ting kan bli utbrodert og at det av og til kan gå over stokk og stein i en opphetet diskusjon. Jeg krever altså ingen unnskyldning, og jeg tilgir det stygge som har blitt gjort. Jeg vet at ingen av oss er bedre enn den andre, vi har begge gjort feil, men da gjelder det å evne og se det og ikke sette seg selv på en piddestall!

Kanskje du faktisk er mitt søsken, hvem vet...

Lykke til og håper det ordner seg

[Gjest ts]

Har du gjort alt riktig i situasjonen, og er det kun ditt søsken som har begått urett?

Du mener nok det, men h*n mener kanskje noe annet, og sitter mest sannsynlig med en annen oppfattelse av det som har skjedd også.

Du føler du sitter i din fulle rett til å kreve en unnskyldning, men kan du egentlig det? Kanskje du også har gjort urett mot ditt søsken (i hans / hennes øyne)

Jeg har kommunikasjon med mine foreldre som igjen snakker med mitt søsken som vet godt at alt ligger på h*n og at jeg ikke har gjort noe som helst. Mitt søsken vil gjerne at alt skal fortsette som før, men det er altså jeg som setter grensen for hva jeg tåler. Det h*n har gjort er noe h*n fortsetter å gjøre hver dag og ikke vil snu på fordi h*n føler at h*n får mer av det enn å ha et søsken å snakke med. Mitt søsken vil altså ha i pose og sekk, jeg sier det er enten eller, for jeg takler ikke å late som ingenting, det gjør for vondt.

Dette er altså ingen klassisk krangel hvor det er ord mot ord, h*n har gjort noe veldig sårende mot meg og fortsetter med dette, selv om h*n vet godt at det innebærer at jeg ikke orker å ha kontakt.

Og uansett hva ditt søsken nå har gjort mot deg, så kan det jo ikke være så forferdelig ille hvis det lar seg reparere av et "unnskyld". Hadde du blitt utsatt for noe virkelig grusomt av en person, så ville ingen unnskyldninger fra gjerningspersonen kunnet fikse det som var blitt ødelagt noensinne.

Jeg forstår at jeg har ordlagt meg feil.. Det kan ikke bli reparert av en unnskyldning, men hvis h*n ombestemmer seg og "slutter" med det h*n driver med og får orden på prioriteringene sine så må en unnskyldning også til for at vi kan starte å bygge opp det vi en gang hadde. Nå som tiden går og går og h*n fortsetter så vet jeg ikke om det vil noen gang være mulig å reparere forholdet vårt, men det er tanker jeg helst ikke vil tenke fordi det får meg så ufattelig trist.. Hvem vet, kanskje h*n fortsetter med dette i år fremover, kanskje det kommer til å være livet til h*n.

Jeg tror man best kan sammenligne situasjonen med utroskap som pågår og pågår og pågår. I et par hvor utroskap er der så vil kanskje ikke den ene forsøke å bygge opp forholdet igjen før utroskapen er over, og i mellomtiden kutter den personen over all kontakt. Merkelig sammenligning muligens, men jeg føler jeg ikke kan gi flere detaljer da jeg raskt ville blitt gjenkjent. Regner med at det er veldig få som kan si de er i samme situasjon, heldigvis.

[Gjest Gjest]

Jeg har kommunikasjon med mine foreldre som igjen snakker med mitt søsken som vet godt at alt ligger på h*n og at jeg ikke har gjort noe som helst. Mitt søsken vil gjerne at alt skal fortsette som før, men det er altså jeg som setter grensen for hva jeg tåler. Det h*n har gjort er noe h*n fortsetter å gjøre hver dag og ikke vil snu på fordi h*n føler at h*n får mer av det enn å ha et søsken å snakke med. Mitt søsken vil altså ha i pose og sekk, jeg sier det er enten eller, for jeg takler ikke å late som ingenting, det gjør for vondt.

Dette er altså ingen klassisk krangel hvor det er ord mot ord, h*n har gjort noe veldig sårende mot meg og fortsetter med dette, selv om h*n vet godt at det innebærer at jeg ikke orker å ha kontakt.

Jeg forstår at jeg har ordlagt meg feil.. Det kan ikke bli reparert av en unnskyldning, men hvis h*n ombestemmer seg og "slutter" med det h*n driver med og får orden på prioriteringene sine så må en unnskyldning også til for at vi kan starte å bygge opp det vi en gang hadde. Nå som tiden går og går og h*n fortsetter så vet jeg ikke om det vil noen gang være mulig å reparere forholdet vårt, men det er tanker jeg helst ikke vil tenke fordi det får meg så ufattelig trist.. Hvem vet, kanskje h*n fortsetter med dette i år fremover, kanskje det kommer til å være livet til h*n.

Jeg tror man best kan sammenligne situasjonen med utroskap som pågår og pågår og pågår. I et par hvor utroskap er der så vil kanskje ikke den ene forsøke å bygge opp forholdet igjen før utroskapen er over, og i mellomtiden kutter den personen over all kontakt. Merkelig sammenligning muligens, men jeg føler jeg ikke kan gi flere detaljer da jeg raskt ville blitt gjenkjent. Regner med at det er veldig få som kan si de er i samme situasjon, heldigvis.

Gjest fra 15:29

Tror din situasjon er ganske likt hva min historie, ut fra hva jeg kan lese ut av det.

Er det det, så skjønner jeg veldig godt at nok er nok og at det også er mer en en undskylding som skal til for å bedre på ting.

Handling og ord over tid som gjenntar seg gang på gang. Det ikke nytter uansett hva en prøver si eller gjøre for å avverge\ endre på dette "mønsteret".

Over mange år så sier det til slutt stopp,, men ikke før det påvirket i stor grad andre "ting"utenom også.

Det siste "stuntet" kan kanskje virke lite, det er gjerne det som får begret til å renne over og DET en ønsker undskyldning for. Men i realiteten ligger det en god del bak det.

Ja ja... skriver av egenerfaringer nå, vet ikke om det er noe slikt du har problem med.

Jo det går heldigvis bedre nå,mange år senere. Men føler på at "lunta" for å tollerere ting over tid på den fronten ikke er spessielt lang. Men det skyldes at jeg ikke ønsker å gå så langt igjen før jeg sier stopp igjen.

Selvfølgelig vet jeg at jeg også skal være ydmyk og tenke over ting fra andre siden. Det gjorde jeg og svært mye først for det er "ekstremt" når en føler behov for å bryte kontakt. Det er gjerne ytterste konsekvens.

Men fant ikke ut annet at jeg burde satt på bremsen lenge før det hadde gått så langt.

[Gjest Gjest]

Har stillt opp for broren min i alle år, han sviktet meg når jeg trengte det. Har en syk far som ikke er snill, han har også stjålet en god del penger fra meg..

Likevel har jeg kontakt, dumsnill JA..men de har problemer, og jeg vil forstå det i stedet for å dømme. Lever mitt liv og skjermer meg mest mulig da.