Såre han for 2.gang? jeg klarer ikke.

[Gjest lomp]

Ååååååh!!! Jeg blir gal. Jeg klarer ikke kommunisere, fordi jeg ikke vil og ikke kan!

Jeg og samboeren min fikk et barn for ca. 8 mnd siden. Vi hadde det litt strevsomt før vi fikk babyen også (under graviditeten, og litt før jeg ble gravid), men nå har jeg kommet til et punkt der jeg ikke gidder mer.

For det første må jeg bare si at samboeren min er en person jeg er veldig glad i og absolutt ikke vil såre igjen! Et år før jeg ble gravid hadde vi en pause (mitt valg), og mens vi var på denne pausen "datet" jeg en annen mann. Dette gjorde samboeren min helt fly forbanna, men han ville fremdeles bli sammen med meg igjen. Denne nye mannen gjorde det slutt med meg, og jeg løp tilbake til eksen (nåværende samboer). Utrolig dumt valg, det ser jeg nå i ettertid.

Samboeren min var utrolig såret over at jeg ikke ville ha han mer, og utrolig såret over at jeg hadde vært sammen med en annen mens vi var på pause.

Så ble vi gravide da. Vi ble veldig glade. men helt siden vi tok den pausen har samboeren min stolt utrolig lite på meg, og han spurte alltid skeptiske spørsmål til alle meldinger/telefonsamtaler jeg fikk. Jeg forsto det jo fullt ut da vi akkurat ble sammen igjen, for jeg hadde såret ham, og jeg hadde sveket ham.

Da jeg ble gravid, begynte han med spørsmål som "er det min?" etc etc. Det var utrolig sårende for meg, for jeg trodde da han hadde begynt å stole på meg igjen. Han kom med kommentarer som "hvis den kommer ut svart så vet vi hvertfall at det ikke er min!" (Han tror av en eller annen merkelig grunn at han mannen jeg traff mens vi var på pause var svart.)

Da vi var på sykehuset og ungen var født, og han skulle skrive under på farskapsattesten spør han meg "ja, er det min?" Jeg ble så fly forbanna. Der hadde jeg ligget og slitt meg gjennom de verste smertene jeg noen gang hadde hatt i mitt liv, og så kommer han med DET spørsmålet..

Alle ganger han kom med slike ting bare feide jeg det til side, spøkte det bort - svarte spøkende tilbake. Inni meg gråt jeg. Jeg har spurt noen ganger hvorfor han spør (feks hvis han spør hvem jeg fikk mld fra) og da sier han "hvorfor blir du så nervøs?" JEG BLIR JO IKKE NERVØS men jeg blir jo helt aspeløv og nervevrak av å tenke på at han kommer til å tro noe annet enn det som er sannheten! Jeg har IKKE vært med noen andre enn ham siden vi ble sammen igjen, jeg har ikke engang sett på en annen mann.

Uansett. Nå er babyen vår nesten 8 mnd gammel, og det er fremdeles likt. Han sa til meg senest igår at "så hun er min da?" WHAT!? Da sa jeg bare at han kunne komme seg ut. Hvordan kan han si noe sånt?

Jeg ser at samboeren min er såret fremdeles. Jeg ser at han har det vondt. Og jeg ser at jeg behandler han dårlig også - han tror ikke jeg elsker ham. Men det er så vanskelig å elske en slik person over lengre tid. Jeg klarer det ikke tror jeg! Jeg tror ikke jeg elsker han lenger! Men jeg vil ikke såre ham igjen. Jeg vet han kommer til å bli helt forferdelig knust igjen, og igjen er det min feil.

Vi har aldri sex lenger. Vi har hatt det noen ganger siden babyen var født, men jeg har utrolig liten lyst. Jeg orker ikke, gidder ikke, vil ikke. Tar han på meg føler jeg så og si ingenting. har ikke lyst han skal ta på meg..

Sitter her og griner. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil så utrolig gjerne at alt skal være bra, at barnet vårt skal få vokse opp med faren sin (han er fra et annet europeisk land, og har sagt han kommer til å dra tilbake dit hvis det blir slutt) osv.

Måtte bare få ut noen tanker...

[frøkna]

virker egentlig som om forholdet deres var over for lenge siden.

[Gjest Gjest]

Ta en DNA-test av ungen, da får han det svart på hvitt at det er sin unge og da har han ikke noen grunn til å spørre mer.

[Nuith]

Ta en DNA-test av ungen, da får han det svart på hvitt at det er sin unge og da har han ikke noen grunn til å spørre mer.

Støtter denne, skjønner ikke hvorfor dere ikke har gjort dette for lenge siden når dette tydeligvis er noe som plager ham. Tror en slik bekreftelse kan være et godt skritt i riktig retning (dersom du faktisk har noe ønske om at han skal ville ha fortsatt kontakt med barnet i fremtiden).

[Eplefe]

Hvis han er så skeptisk er ikke en DNA-test store kostnaden for å redde et vaklende samboerskap.

[Gjest *Maja*]

Åltså...en pause betyr at dere ikke er sammen, men skal tenke på om det er en ny mulighet. Du var ikke utro i mine øyne, når dere ikke var sammen, og han visste om at du hadde det forholdet. Han ville fremdeles være sammen med deg og skape et liv med deg etter pausen...det er hans valg. Selvsagt er det nok sårt at du hadde deg med en annen, men å bruke det mot deg og på den grusomme måten, det hadde jeg IKKE tolerert!

Om du i tillegg vet at du ikke elsker ham lenger, så ville jeg gått på dagen...Jeg mener; Hvem tjener på dette forholdet? Ikke han(får ingen sex eller kjærlighet), ikke du(du elsker ham ikke, vil ikke at han skal ta på deg og han sårer deg hele tiden ved å bruke barnet deres), og iallefall ikke ungen(ved å ha to foreldre som ikke fungerer sammen)

Kom deg ut av dette før du brekker helt sammen....

[Gjest Gjest]

Du ønsker å fortsette et forhold fordi du ikke tåler ubehaget selv ved å gå fordi han blir såret. Han blir nok ikke noe mindre såret om 5 år, eller barnet som vokser opp i en iskald sone mellom to som ikke evner å vise hverandre kjærlighet.

Hvis det er eget ubehag som hindrer deg så er vel to-seks mnd nå bedre enn sakte men sikkert gnage det ihjel over flere år bedre?

[Gjest bare bea]

"Såre han for 2.gang? jeg klarer ikke."

Go for it. Kanskje blir det en 3. gang også. PÅ det 4. skal det skje, på det 5. smeller det. Gøy!

[I Grosny]

Åltså...en pause betyr at dere ikke er sammen, men skal tenke på om det er en ny mulighet. Du var ikke utro i mine øyne, når dere ikke var sammen, og han visste om at du hadde det forholdet. Han ville fremdeles være sammen med deg og skape et liv med deg etter pausen...det er hans valg. Selvsagt er det nok sårt at du hadde deg med en annen, men å bruke det mot deg og på den grusomme måten, det hadde jeg IKKE tolerert!

Om du i tillegg vet at du ikke elsker ham lenger, så ville jeg gått på dagen...Jeg mener; Hvem tjener på dette forholdet? Ikke han(får ingen sex eller kjærlighet), ikke du(du elsker ham ikke, vil ikke at han skal ta på deg og han sårer deg hele tiden ved å bruke barnet deres), og iallefall ikke ungen(ved å ha to foreldre som ikke fungerer sammen)

Kom deg ut av dette før du brekker helt sammen....

Pause er vel egentlig en form for brudd der man setter eksen på reservebenken i stedet for å be han om å finne seg ett annet lag. Det er en fryktelig påkjenning. Han gikk der og hadde voldsomme kjærlighetssmerter mens du pulte en annen mann. Ekstremt nedverdigende. At han ble følelsesmessig skadet av det bevisr bare at han er ett menneske. Han må ha elsket deg enormt som kunne holde ut en slik pause.

Det kan tenkes at dere har tapt for alltid. At du har skadet han så alvorlig at du ikke lenger kan kose deg med han. Det kan tenkes at ting kan repareres. Han er faren til sitt/deres barn.

Jeg synes dere skal prøve et samlivsskurs. F . eks i regi av Modum Bad.

[Gjest Gjest]

Jeg synes dere skal prøve et samlivsskurs. F . eks i regi av Modum Bad.

Det synes jeg også. Vi har et vennepar som opplevde en krise i ekteskapet. De oppsøkte hjelp, og det har gått mye bedre siden. Når alt har låst seg, tror jeg det kan være greit å snakke i fellesskap med en tredjeperson som har peiling (og som er helt upartisk).

Lykke til!

[Gjest Gjest_Frøken Fryd_*]

Jeg skjønner at du ikke har lyst til å såre han igjen. Men du kan jo ikke bli i et forhold som sakte men sikkert kveler seg selv uansett.

Mitt råd er: Partnerterapi!!! Det virker som om du ikke sier til han hvordan du har det, og da vil han jo bare fortsette i de samme baner frem til forholdet ryker.

Få inn en tredjepart i form av en terapaut som kan få frem litt konstruktiv kommunikasjon mellom dere. Kanskje det til og med er håp for dere??

Jeg synes hvertfall det er rett og rimelig å gi det et forsøk når det er barn inne i bilde!

[Gjest Gjest]

Ta DNA prøve og forlat mannen. Med DNA-bevis på at det er hans barn så kommer han ikke til å føle avsky ovenfor sitt eget barn etter bruddet i det minste, uten et slikt bevis vil han kanskje alltid se på barnet som noen andre sitt.

Du vil ikke såre han sier du, men du har såret han og ødelagt han fullstendig psykisk med ditt spill. Ja, for det er et spill når du velger å ta ut pause i forholdet og raskt går og finner deg en annen. Det er sjakk, du bruker han og den andre som brikker som du sparer på, noe å falle tilbake på.

For han har dette ødelagt han. Han har elsket deg, og elsker deg nok fortsatt siden han tenker disse tankene, men han klarer ikke stole på deg, han føler det som det totale svik at du forlot han for en annen for å så ta han tilbake når den andre ikke ville ha deg. Han er nok veldig usikker på om du kommer til å forlate han igjen så fort gresset blir grønnere på den andre siden.

Du sier du ikke vil såre han, men samtidig velger du å la han lide og ha det vondt i forholdet deres. Du gjør det samme som når du valgte å ha en pause med han i stedet for å gjøre det slutt med han, du lar han lide for konsekvensene av dine handlinger og valg.

Du gjør det ikke slutt med han fordi at du ikke orker påkjenningen og sikkert også fordi du er redd for å være ålene. Dette har jo du alt vist ved å ha en ny mann samtidig som du har den andre på vent. Du er feig og eier ikke rygggrad og lar mannen din betale prisen for det. Slå opp med mannen din, ta DNA-prøve så han kan være sikker på at det er hans barn, så han kan få lov til å elske sitt eget barn etter at han forlater deg.

Grunnen til at du ikke tar DNA-prøven er sikkert det samme som hvorfor du behandler han som du gjør. Du velger å ha han på vent, holde han usikker. Han kan ikke være sikker, og dermed kan han ikke gå fra deg heller for plutselig så ser han aldri barnet igjen, fordi det var jo ikke hans.

Gjør det riktige, DNA-test, deretter slår du opp.

[Gjest Gjest]

Jeg er gjesten med venneparet som gikk til terapi.

Situasjonen for dem var helt fastlåst, og alle var overbevist om at det kom til å bli skilsmisse. Veldig trist, de er våre beste venner.

Så bestemte de seg for å forsøke en siste anstrengelse, gjennom samtaler (jeg har aldri fått meg til å spørre deltaljert om hva de gikk gjennom). Dette ble løsningen for dem! De samtaler nå om ting (han var den som var mest lukket, og det gjorde henne veldig frustrert), og har lært seg hvordan de skal takle motgang bedre. Vi opplever aldri at de småkrangler når vi er på besøk, slik vi opplevde det tidligere. De samhandler på en helt annen måte.

Før du bestemmer deg for å forlate mannen din, håper jeg du får ham med deg på å prøve dette! Blir det også mislykket (det er jo sikkert ikke alle det fungerer for), får dere heller ta konsekvensene da.