Min kjære "mor"

[Gjest Anonymous]

eller mormor døde for en måned siden. Var en tur i leiligheten hennes igår. Lukten av henne var fremdeles der. Tårene bare fosset. Jeg kunne nesten føle hennes nærvær. Og sorgen over at hun ikke lenger er blant oss er grusom.. Hun har alltid vært der for meg gjennom 30 år. Alltid en hånd å holde i, trøstende ord eller komplimenter. Mor var full av kjærlighet. Hvilket fantastisk menneske. Hun representerte tryggheten for meg. Nå føler jeg meg så alene, så ensom og så liten. Sitter iallefall igjen med masse gode minner, bare gode..

Kjære mor, håper du visste hvor utrolig glad jeg var (og er) i deg. Takk for alle disse fine årene. Du er min engel og mitt forbilde....

[Nala]

Så vakkert du skriver om mormoren din. Skjønner at du må ha vært veldig glad i henne - og hun i deg.

Ta vare på de gode minnene. Og tillat deg selv å være trist.

Klem fra

[Gjest Poirot]

Jeg mistet min morfar for 2 år siden, og kan fremdeles gråte. Han var min venn. Da han lå på sykehuset sa han :"Du og jeg Donpedro, vi snakker samme språk, vi."

En venninde sa til meg når jeg var trist, at jeg var heldig. Selv har hun (som meg) i alle år bodd vis a vis sine besteforeldre. men hun savner ikke sine. Hun sa til meg at jeg savner ham så mye gir meg et bevis på hva han har betydd og at jeg har opplevd noe fint. Og det vil påvirke meg videre i livet, noe som er en gave.

Vakre ord som har gitt meg litt trøst, kanskje også deg?

Tror du på himmelen? Jeg er overbevist om at jeg møter morfar igen, og det hjelper også.