må vi kvinner være hjelpeløse og forkomne?

[Gjest Gjest_christa_*]

Jeg har et problem. Jeg er en voksen dame, er skilt og har hatt noen dater etter skilsmissen. Men, og der er problemet, disse datene har fortalt meg i utg.pkt at de ser veldig opp til meg. Jeg blir sett på som flink i yrket mitt, jeg virker trygg, sterk og selvstendig. De kjører på med full gass og kan ikke vente med å fortelle sine venner at de dater meg. De kaller meg drømmedama, nå har de endelig funnet den de har lett etter og det er ikke måte på hvor flott og sexy jeg er osv. og hvor gjerne de vil vise meg fram.

Jeg blir jo både glad og smigret for oppmerksomheten, men tar ikke av så fort som disse mennene gjør. Jeg er egentlig litt beskjeden, jeg, og ser ikke meg selv i det bildet de gjør. Så dater vi en stund, innleder et forhold, jeg slapper av og tenker at dette kan funke....og så stikker de! Da sier de at de føler seg underlegen meg... jeg er selvstendig, uavhengig, de føler jeg ikke trenger dem. Men det gjør jeg jo! Som menneske, venn, elsker og mann.

Men trenger jeg en rørlegger, så ringer jeg en, trenger jeg en elektriker så fikser jeg en, og trenger jeg finansielle råd, så går jeg i banken.

Min eksmann sa også at jeg rett og slett ble for flink for ham. Vi var sammen siden jeg var 18. Han følte til slutt han ikke fortjente meg og ble sjalu på alle andre menn. Jeg ble irritert for alle beskyldningene, jeg drev jo ikke med andre menn! Det ene ledet til det andre, og skilsmisse ble utfallet.

Jeg vil jo bare en ha en kar som liker meg, jeg. Som ser at under den sterke og uavhengige overflaten ligger det en vanlig og beskjeden jente som bare ønsker en å elske og bli elsket av.....Jeg vil ha en å ligge i armkroken til, en som gir meg varme, omsorg og nærhet.

En annen ting er også at dersom de virkelig hadde gitt seg tid til å kjenne meg, ville de sett at jeg er egentlig ikke så flink og så sikker som de tror. De har laget seg et bilde av meg, og så blir de først betatt, så skremt, så stikker de før vi egentlig er blitt kjent... Dermed så vet de ikke at jeg ikke er så skremmende som de tror....

Som dere skjønner er dette et kjempeproblem for meg. Jeg føler meg helt mislykket og at jeg har egenskaper som blir helt feil, og tror nå at jeg aldri kommer til finne noen....

Spm. i det hele er egentlig om jeg må agere hjelpeløs og forkommen for å kunne finne og beholde en mann? Det føles jo helt feil det også.

Til dere menn: Er det så vanskelig for menn å ha et forhold til en kvinne som meg? Hva tenker dere når dere møter slike kvinner som meg? Har dere et tips til meg videre, for dette kan jo ikke fortsette?

Jeg er overhodet ikke dominerende på noen måte. Heller litt for snill på det private plan. Kanskje en kontrast til den mer profesjonelle meg.

Og til dere sterke og selvstendige damer: Hvilke erfaringer har dere med dette? Hvordan har dere funnet kjærligheten? Har dere funnet den?

[Gjest Gjest]

Spm. i det hele er egentlig om jeg må agere hjelpeløs og forkommen for å kunne finne og beholde en mann?

Du må kanskje være mer bevisst på å vise også dine svake sider, fortelle når du er usikker og stresset, vise at du setter pris på hans råd og meninger, og fortelle ham hver gang det er godt for deg å ha ham der?

Hvis du ikke kommuniserer at du trenger ham som person, tror han gjerne at du ikke gjør det. Husk at han ikke er tankeleser.

[Sheherasade]

Min mann kommer fra en kultur der kvinners mål i livet er å bli gift med en mann som kan ta vare på dem, og hvis de finner en som er bedre etter hvert er de utro. Dette er i hvert fall mitt generelle inntrykk av dem. Så mannen min er overlykkelig over at han har funnet ei som er selvstendig, selvhjulpen og elsker ham for hvem han er, ikke for hva han eier eller hvor mye han tjener.

Jeg har ikke noe problem med å vise ham mine myke og feminine sider :gjeiper: . Men mht praktiske ting (penger, ting som må fikses av administrative saker osv) klarer jeg meg selv, ja. Det kommer jo primært av at jeg kjenner det norske samfunnet bedre enn ham, da.

[Gjest Gjest]

Godt poeng i at jeg trolig bør vise mine mer myke sider helt fra sterten, og også vise at jeg trenger ham. Har vel noe med trygghet å gjøre og at jeg trenger litt tid før jeg løser opp...

Tkk for tips. Alltid lettere å se ting utenfra...:-)

[Gjest Gjest]

Det var litt som å lese om meg selv når jeg leste stykket ditt...

Skulle gjerne kommet med gode råd, for jeg vet virkelig hvordan det er. Men siden jeg har mislykkes slik selv vet jeg at mine råd ikke fungerer.

Lykke til, håper det ordner seg. Og husk at hvis du må være noen annen enn den du er for at det skal fungere så er det ikke deg han er glad i. (Ops, der kom vist ett av mine råd som ikke har fungert)

[Lumina]

kom til og tenke på noe da jeg leste dette nå, det var noen som sa eller en plass jeg leste at menn trenger og føle at de er nyttig, at de kan være til hjelp og nytte rett og slett.

men når en kvinne gjør ALT så kanskje de ikke føler de har mye og tilføye?

[KatteLatte]

Jeg skjønner godt hvordan du har det. Er bare 25 selv, men føler det på samme måten. Typisk "flink jente".

Prøvde å date en som er enda flinkere/smartere/mer selvstendig enn meg, men det ble det ikke noe ut av i lengden dessverre. Hadde vel litt følelsen av at han ikke hadde bruk for meg, litt sånn som du beskriver at dine menn føler at du ikke har bruk for dem.

Jeg føler også at det er vanskelig å vise dem mitt sanne jeg. Jeg er nok ikke så lett å komme innpå, og har nok litt vanskeligheter med å slippe meg løs og bare slappe av i et forhold. Det henger garantert sammen med at jeg er vant til å skulle være flink, ikke gjøre noen feil, ikke vise andre mine feil osv. Da skjønner jeg også at jeg kan bli kjedelig å være sammen med i lengden. Har prøvd å virke litt mindre selvstendig, men det blir jo bare å spille skuespill og er jo i hvert fall dumt.

Her var det ingen gode råd til deg, men det hjelper jo alltids litt å vite at man ikke er den eneste om å føle det sånn. Det sies jo at det ordner seg for snille jenter, så vi får bare håpe og tro det. Jeg tror at den dagen vi treffer noen det klaffer med, så er det et bra mannfolk

[Gjest brutal_mann]

Det er ikke det at dere er flinke som er problemet, dere rett og slett bare ikke involverer partneren deres. Hva skal en md partner om en ikke er involvert i hverandre?

Jeg tror dere rett og slett er for lite interresert i personer, tanker, meninger og følelser. For praktiske uten evne til lidenskap.

[Gjest brutal_mann]

kom til og tenke på noe da jeg leste dette nå, det var noen som sa eller en plass jeg leste at menn trenger og føle at de er nyttig, at de kan være til hjelp og nytte rett og slett.

men når en kvinne gjør ALT så kanskje de ikke føler de har mye og tilføye?

Å føle seg nyttig handler om å ha en følelse av å ha tilført noen en merverdi. Denne merverdien trenger ikke være at en fisker alt praktisk og tar alle avgjørelser. Men det bør inneholde elementer av at en har det merkbart bedre sammen enn alene. Og dette må uttrykkes! Poenget med et forhold er at en begge vokser i forholdet. Om jeg aldri føler at jeg tilfører en kvinne noe i henns liv ved at hun har et forhold til meg, hvorfor skal jeg da bli idet forholdet?

[Gjest Gjest_sandy_*]

Jeg har nøyaktig det samme problemet selv!

Vet sannelig ikke hva jeg skal gjøre, det hele virker særdeles merkelig og paradoksalt for meg. For det første får jeg også veldig mye skryt for at jeg er så selvsikker og frempå, mange menn synes det er svært attraktivt når kvinner er slik.. men etter en stund så ser det ut til at det er nettopp det de ble så tiltrukket av i starten som skremmer dem vekk til slutt.

En annen merkelig ting er at jeg virkelig ikke er så ekstremt selvsikker, smart og perfekt som folk ser ut til å tro. Og dette lar jeg også mannen vite, jeg er åpen om all min usikkerhet og tendens til depresjoner og angst.. likevel ser de aldri meg, det virker som de alltid ser "imaget" mitt og bygger så sinnsykt opp under det gjennom alt de sier. "Du er jo så tøff/hardcore/selvsikker" osv.. selv etter mnd sammen!!

Vet sannelig ikke hva jeg skal gjøre jeg.. har også lest masse bøker rundt dette i desperasjon. Et poeng mange kommer med er faktisk det som er nevnt før, at mannen må føle seg litt nyttig og at han må føle at han gjør deg lykkelig. Hvis ikke så føler han seg mislykket i forholdet og ikke bra nok for deg.

Men jeg gjør jo alt for å gjøre fyren lykkelig og forsikre ham om at jeg gjør han lykkelig! I alle forhold så er det jeg som ligger langflat på gulvet og er desperat etter kjærligheten til fyren. Likevel så dumper de meg og grunnene er alltid en eller annen versjon av at han var usikker, mitt sterke vesen fikk han til å skjelve i buksene eller noe. Det er ikke en teit unnskyldning for å dumpe meg fordi han hadde andre grunner heller, for de kommer alltid krypende tilbake etter en stund og angrer seg grønne og blå og mener at NÅ er de sikre og klare for å satse på meg. Men da kan de drite og dra, har noen knust hjertet mitt så er det ikke bare-bare å lime det sammen igjen og finne tilbake til forelskelsen.

Jeg har kommet frem til at trikset er å bli sammen med verdens mest selvsikre mann. Har vært i et forhold hvor dette slettes ikke var noe problem nemlig, og det var med en som trodde han var Guds gave til kvinnen. Så nå er det slutt på å gå etter den snille søte nerden og såkalte nice guys, neste gang jeg satser hele hjertet på en mann så skal det være en arrogant faen som ikke stresser seg selv til forholdet imploderer.

[Gjest Gjest_Christa_*]

Brutal mann har et poeng her. At vi kanskje er for opptatt med å vise at vi greier oss selv. Vi er "flinke piker" som ordner opp og forventer ros og honnør for det, og i stedet får vi døren i fleisen... Men igjen, er da poenget at vi må late som om vi er litt hjelpeløse??

Har forresten lest en del av Brutal mann sine innlegg og skjønner at vi har med en intelligent og reflektert mann å gjøre, om enn litt desillusjonert og proveserende. (For å skape debatt). Men han kjenner menneskenes psyke bedre enn de fleste vil jeg påstå, og kan faktisk lære oss sterke damer noe...

Han har ikke rett når det gjelder at det dreier seg om å ikke utrykke seg tydelig nok når det gjelder at vi setter pris på mennene. Det har jeg nok gjort, og det tror jeg nok at flere med meg gjør. Vi er flinke med ord....Det er vel i handling det blir feil, tror jeg.

En annen ting er at vi kvinner også får miksede siganler fra menn. En av mine ekser fortalte at ekskona kun var ute etter pengene hans. Vel, jeg var ikke ute etter dem, jeg kan forsørge meg selv, så jeg insisterte på å betale annehver gang når vi var ute. Jeg kan jo le av det nå, for resultatet ble jo selvfølgelig at jeg ble dumpet fordi han følte seg ydmyket...

Søren meg ikke lett det her... ;-)

[Gjest Gjest Christa]

Så nå er det slutt på å gå etter den snille søte nerden og såkalte nice guys, neste gang jeg satser hele hjertet på en mann så skal det være en arrogant faen som ikke stresser seg selv til forholdet imploderer.

[Gjest Gjest]

Jeg har et problem. Jeg er en voksen dame, er skilt og har hatt noen dater etter skilsmissen. Men, og der er problemet, disse datene har fortalt meg i utg.pkt at de ser veldig opp til meg. Jeg blir sett på som flink i yrket mitt, jeg virker trygg, sterk og selvstendig. De kjører på med full gass og kan ikke vente med å fortelle sine venner at de dater meg. De kaller meg drømmedama, nå har de endelig funnet den de har lett etter og det er ikke måte på hvor flott og sexy jeg er osv. og hvor gjerne de vil vise meg fram.

Jeg blir jo både glad og smigret for oppmerksomheten, men tar ikke av så fort som disse mennene gjør. Jeg er egentlig litt beskjeden, jeg, og ser ikke meg selv i det bildet de gjør. Så dater vi en stund, innleder et forhold, jeg slapper av og tenker at dette kan funke....og så stikker de! Da sier de at de føler seg underlegen meg... jeg er selvstendig, uavhengig, de føler jeg ikke trenger dem. Men det gjør jeg jo! Som menneske, venn, elsker og mann.

Men trenger jeg en rørlegger, så ringer jeg en, trenger jeg en elektriker så fikser jeg en, og trenger jeg finansielle råd, så går jeg i banken.

Min eksmann sa også at jeg rett og slett ble for flink for ham. Vi var sammen siden jeg var 18. Han følte til slutt han ikke fortjente meg og ble sjalu på alle andre menn. Jeg ble irritert for alle beskyldningene, jeg drev jo ikke med andre menn! Det ene ledet til det andre, og skilsmisse ble utfallet.

Jeg vil jo bare en ha en kar som liker meg, jeg. Som ser at under den sterke og uavhengige overflaten ligger det en vanlig og beskjeden jente som bare ønsker en å elske og bli elsket av.....Jeg vil ha en å ligge i armkroken til, en som gir meg varme, omsorg og nærhet.

En annen ting er også at dersom de virkelig hadde gitt seg tid til å kjenne meg, ville de sett at jeg er egentlig ikke så flink og så sikker som de tror. De har laget seg et bilde av meg, og så blir de først betatt, så skremt, så stikker de før vi egentlig er blitt kjent... Dermed så vet de ikke at jeg ikke er så skremmende som de tror....

Som dere skjønner er dette et kjempeproblem for meg. Jeg føler meg helt mislykket og at jeg har egenskaper som blir helt feil, og tror nå at jeg aldri kommer til finne noen....

Spm. i det hele er egentlig om jeg må agere hjelpeløs og forkommen for å kunne finne og beholde en mann? Det føles jo helt feil det også.

Til dere menn: Er det så vanskelig for menn å ha et forhold til en kvinne som meg? Hva tenker dere når dere møter slike kvinner som meg? Har dere et tips til meg videre, for dette kan jo ikke fortsette?

Jeg er overhodet ikke dominerende på noen måte. Heller litt for snill på det private plan. Kanskje en kontrast til den mer profesjonelle meg.

Og til dere sterke og selvstendige damer: Hvilke erfaringer har dere med dette? Hvordan har dere funnet kjærligheten? Har dere funnet den?

Som tidligere sagt her, tror jeg åpenhet er veien å gå.

Du høres ut som en flott kvinne og det er ingen grunn til at du ikke skal oppleve kjærlighet.

[Gjest Gjest]

Så nå er det slutt på å gå etter den snille søte nerden og såkalte nice guys, neste gang jeg satser hele hjertet på en mann så skal det være en arrogant faen som ikke stresser seg selv til forholdet imploderer.

He, he. Slutter meg helt og fullt til Sandy her!

En arrogant faen?

Seriøst? Ikke rart mange damer opplever vold i forhold hvis dere tenker slik.

Hva med heller å ta ansvar for egen oppførsel? Finne en snill mann med en solid psyke som ikke lar seg vippe av pinnen for ingenting.

Problemet er at dere jenter også er redde for oss som faktisk har kvalitetene dere ser etter. Dette går faktisk begge veier.

[Gjest ekskona]

Ja vi jenter skal være litt søte og hjelpeløse, men helst ikke for hjelpeløse for da blir vi irriterende. Samtidig skal vi også være selvstendige men helst ikke for selvstendig for da blir de usikre og føler seg truet.

Vi skal også være uskyldige men samtidig være en hore i sengen, men helst ikke for uskyldig for da er vi irriterende og avtennende, og helst ikke for horete for da blir de usikre og føler seg truet.

Det er ikke lett å balansere på den linen, og før du vet ordet av det har du falt ned på enten den ene eller den andre siden.

Mannen min klagde over at jeg var for lite selvstendig da vi ble sammen, og de første årene vi var sammen. Jeg utviklet meg med årene og så skilte han seg fra meg fordi jeg var blitt for selvstendig og da hadde han funnet seg en ny dame som var sånn som jeg var da vi ble sammen og som var galt for han da.

Det er som å balansere på line med bind for øynene, du er dømt til å falle ned uansett for linens retning forandrer seg hele tiden.

[Gjest brutal_mann]

Et eksempel på en sterk men feminin kvinne.

Jeg har gleden av å jobbe i et firma der det finnes en stor andel kvinnelige ingeniører. Mange av disse er sterke kvinner (det må en vel være for å hevde seg i et så mansdominsert miljø) men de er fremdeles meget feminine. De kler seg ofte i skjørt, sminker seg diskre og er ikke redde for å kle seg slik at former vises (mens de fremdeles er meget andstendig kledd. Tettsittende men ikke utfordrende vil jeg si.)

Disse kvinnene er sterke på det vis at de er meget sterke faglig. De er også faglig stolte og lar seg ikke pille på nesen. Det kan sitt fag og er ikke redde for å vise det i en diskusjon. Mao, i faglige yrkesrettede diskusjoner oppfører de seg ikke annerledes enn menn.

Men flytter vi over i den private sferen. Det vil si ting som ikke går på fag og jobb så bytter de fleste av disse karrakter. Da blir de myke og ikke redde for å ligge med hodet i fanget på sin mann for å føle på hans trygghet. De føler seg ikke mindreverdige fordi om de lar en mann "passe på dem" i enkelte saker.

Jeg har delt seng ovr lenger perioder med et par kvinner som var irriterende å legge seg sammen med. De skulle på død og liv ligge et hode høyere enn meg i sengen. Noe som førte til at vi begge ble liggende å stange i veggen. Vi menn liker ikke å _alltid_ bli styrt av en kvinne. Vi liker å føle oss som overhoder og beskyttere. Så ballansen går mellom den sterke kvinnen i yrkjeslivet og den feminine i privatlivet.

Vi er alle forskjellige, slik at ballansen mellom disse varierer mellom alle sammensetninger av mennekser. Men som en grunnregel er menn beskyttere og hovedforsørgere og kvinner de som tar vare på hus og barn. Ingen sier at det skal være 100% slik, men for de fleste menn så må en del av arenaene være fordelt slik.

[Gjest luva]

Jeg er nok kanskje og litt sånn "super"-kvinne aktig, og jeg har endelig funnet mannen i mitt liv. Det som i alle fall er sikket er at han ikke er en sånn badboy, som enkelte her mener er løsningen.

Han er ordentlig "nerdete" og snill som dagen er lang. Det som er den store forskjellen på han og de som det ikke fungerer med er at han er utrolig trygg på seg selv og reflektert. Med det som startpunkt virker det ikke som han har noen som helst problemer med en selvsikker dame.

Og så tror jeg det er viktig at man liksom er på samme "nivå", han ser ikke opp til meg, og jeg ser ikke opp til ham, men vi respekterer hverandre og er stolte av det den andre presterer.

Det er forresten lenge siden jeg fant ut at forhold med sånne gutter som ser opp til deg, og vil at du skal fikse livet deres, ikke fungerer i lengden, verken for dem eller meg.

[Gjest Gjest_sandy_*]

En arrogant faen?

Seriøst? Ikke rart mange damer opplever vold i forhold hvis dere tenker slik.

Hva med heller å ta ansvar for egen oppførsel? Finne en snill mann med en solid psyke som ikke lar seg vippe av pinnen for ingenting.

Problemet er at dere jenter også er redde for oss som faktisk har kvalitetene dere ser etter. Dette går faktisk begge veier.

Snill mann og solid psyke har dessverre ikke sett ut til å gå hånd i hånd for meg. Jeg ser bare etter en snill mann, har alltid gått etter snille menn. Men det er nettopp snille menn som blir usikre, som ikke føler seg trygge i forholdet, ikke føler seg kjekke nok, morsomme nok, selvsikre nok, sterke nok. Så får de store kvaler og problemer og gjør noe veldig lite snilt, nemlig å gjøre slutt på forholdet for å bli sammen med en litt mindre "skremmende" dame.

Forøvrig går det an å være en arrogant alpha male uten å være voldelig.. og han kan til og med være snill, tro det eller ei. Forskjellen er at han ikke setter deg på en pidestall og utsletter seg selv i samme slengen.

Gjest over som har funnet en snill nerd som er reflektert og trygg på seg selv er heldig Veldig enig i at det gjelder å føle at man er litt på samme nivå! Noen synes det er søtt når mannen sier noe som at "hvordan fortjener lille dumme meg en drømmekvinne som deg". Jeg ser på det som en gigantisk varselslampe som blinker rødt. Ergo er det bedre med en mer arrogant type som elsker meg og føler seg heldig, men ikke at det er den type hell som er for godt til å være sant og i hans hode dermed ikke kan holde heller.

[Gjest Gjest_Christa_*]

Jeg takker for fine innlegg og svar. Har lært noe av dette;- å vise litt mer av mine feminine og svake sider, og prøve å tydeligere overfor min partner (om jeg nå skulle finne en..) på at jeg trenger ham og setter pris på ham. Trengte nok å bli litt bevisst på dette her.

Men jeg har et spørsmål til Brutal mann: Du sier (sitat): "Jeg har over lengre perioder delt seng med et par kvinner som var irriterende å legge seg sammen med. De skulle på død og liv ligge et hode høyere enn meg i sengen..... Vi menn liker ikke alltid å bli styrt av en kvinne."

Her måtte jeg bare smile litt for meg selv og riste litt på hodet. Mener du virkelig at det er et problem at hun må ligge høyere med hodet enn deg? Betyr det en maktforskyvelse i forholdet? Selv ligger jeg helt uten pute, men det betyr ikke at jeg underkaster meg min partner.... . Slike ting blir, unnskyld meg, for bagateller å regne, og noe jeg overhodet ikke har tenkt skulle ha noe å si.

Er dette også en mannegreie som vi kvinner ikke skjønner oss på??

Gud, jeg har mye å lære om menn! (Phuh!)

[Gjest brutal_mann]

*Spørsmål og sånn*

Det som er "feil" med at en kvinne ligger et hode høyere enn meg i sengen er at det føles feil å ligge med mitt hode på hennes bryst. (Om en ikke legger til en del seksuelle under og overtoner ). Det føles mye mer riktig at hun hviler sitt hodet på mitt. Dog, det er behagelig å en gang i mellom kunne hvile ens hode i en kvinnes fang.

En skal da heller ikke se bort fra at dette er mine høyste personlige preferanser. Men jeg tror at menn som gruppe vil være enig med meg. Til og med kvinner som gruppe vil jeg tro heller denne veien.