Er det skilsmisse neste?

[Gjest Gjest_pest_*]

Er ikke sikker på om jeg orker å leve med han lengre..

Alt føles så ødelagt. Følelsene dør ut.

Vi har 15 år sammen. Et helt liv,føles det som.

Vi har hatt det tilsynelatende veldig bra. Vi har vel det,egentlig. Men under overflaten har det alltid mye utrivelig.

Aldri fysisk vold. Men det er mye annet. Jeg har valgt å være hjemme med barna våre i alle disse årene. Fordi det føltes riktig,og fordi det var økonomisk bedre for oss. Men prisen å betale,er at jeg har gitt avkall på et "eget liv"

Det føles ihvertfall sånn.

Ikke lett å skulle komme seg ut i verden igjen etter så lang tid.

Problemene har vært utydelige for meg,på en måte.

Jeg har følt mange ganger at her er det noe feil,men har skjøvet det fra meg,og rettet nakken. Men for noen måneder siden,fikk jeg en oppvåkning.

Det er ikke riktig at han skal kontrollere meg.

Det er ikke riktig at han skal ta alle avgjørelser til syvende og sist.

Ikke heller at han aldri holder hva han lover.

Det aller værste er å se skuffelsen i barnas øyne,hver gang de blir skuffet.

Det har gått så langt at de selv kommentere det....-det blir nok ikke noe av like vel...

Dette er feil,feil,feil....

Han tar heller ikke ansvar for noen ting... Det å betale regninger er tull.

Det å reparere,vedlikeholde eller oppgradere i hjemmet er heller ikke viktig.

Det virker som han er gjerrig.

Men samtidig bruker han penger på det han vil..Og mye penger blir borte...jeg veit ikke hva pengene går til...plutselig er vi bare blakke.

Han lar meg ikke få noe innsyn i økonomien. Jeg har knapt penger til å handle mat for. Det ordner han på veien hjem.

Han er positiv til å forandre på ting,sier han,men jeg vet at det aldri kommer til å skje. Aldri. Jeg har på en måte lært meg det nå.

Men der og da er han smørblid og overbeviser meg om at denne gangen,blir det bra! Jeg føler meg som et nek...

Det er mange andre ting i dette forholdet som er ubehagelig også.

F.eks maset om sex. Han er ikke fornøyd. Det er en runde hver eneste måned om det temaet. Jeg merker jeg trekker meg mer og mer unna. Jeg forstår jo at det ikke kan være noe hyggelig å bli avvist hele tiden,men jeg blir så lei maset.

Hvorfor skal aldri jeg få sjansen til å ta initiativet noen gang?

Men det rekker jeg jo ikke.

Så blir det en verkebyll.

værre og værre.

Nå orker jeg ikke tanken på sex engang. Har han ødelagt det? Eller er det jeg?

Han mente jeg var aseksuell. For et eller annet må det jo være feil med meg.

Han prøver å finne på ting hele tiden.

Men jeg gjennomskuer det. Og trekker meg unna. Han ser meg jo bare som en å ha sex med. Jeg vil gjerne være litt mer enn det...

Jeg har tenkt mange ganger at det må da være noe som mangler.

Vi kan ikke bare prate sammen og kose oss. Da legger han seg isteden.

Han kan ikke komme bort å gi meg en klem.. Bare seksuelle tilnærmelser.

Han greier ikke engang å trøste barna. Han prøver bare å få dem til å le,og så bort-ferdig.

Meg har han til og med blitt sint på flere ganger,når jeg har grått.

Og gått og lagt seg isteden.

Men utad. Der er alt perfekt.

Han er blid og hyggelig og sjarmerende. Alle liker han.

Men jeg har sett den andre siden....den er IKKE sjarmerende.

Han sier om seg selv: Jeg er hyggelig å ha som venn,men et helvete å ha som uvenn....

Han liker ikke at jeg prater med moren min. Mener jeg klager til henne. Og det er jo ikke lov.

Ikke skal jeg ha venninner heller..eller venner generelt.

Bare felles med han.

Er denne mannen helt god? Eller er det jeg som er vanskelig?

Jeg er ofte veldig usikker på det siste der...

Men jeg er ikke sikker på om jeg vil mer nå..

Jeg har da bare et liv!

Men tanken på å flytte,skaffe hjem og jobb, er veldig skremmende.

Enormt!

Men har jeg egentlig noe valg??

[Gjest *Mim*]

Det er klart du har et valg.

Hvorfor holder du sammen med denne mannen?

[Gjest Gjest_damen_*]

Du bor sammen med en svært kontrollerende mann, og ramser opp mange faresignaler. F.esk manglende innsyn i egen økonomi, manglende nærhet, du får ikke ha kontakt med venner eller familie. Du har rett og slett ikke styring i eget liv, og jeg skjønner veldig godt at du reagerer på dette. Jeg; en tilfeldig leser på Kvinneguiden, reagrer på dette.

Det har nok sikkert ikke alltid vært som dette, men har vel sneket seg frem i løpet av årene. Ikke alltid like lett å finne noe å sette fingeren på, men etterhvert blir tegnene tydeligere og tydeligere. Og når ting kommer snikende på er det lett å rasjonalisere, og kanskje han er typen som er flink til å få deg til å tro at det som er feil er pga deg og måten du reagerer på?

Jeg er kjempeglad for at du ser dette nå og at du faktisk har muligheten til å handle, for dette er ikke et samliv du kan fortsette i. Han bryter deg stadig lengre ned, og jeg kan ikke skjønne at dette skulle bli bedre så lenge han ikke ser at han er en brikke i spillet.

Mitt råd vil være at du snakker med noen og får litt input på egen situasjon. Om du ikke føler deg bekvem med å fortelle til venner og/eller familie så har du muligheten til å kontakte Familievernkontoret. Det er helt uforpliktende.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Det er ikke rart at du føler som du føler.

Du sier det ikke rett ut - kanskje har du ikke greid å sette ord på det ennå. Men det jeg ser ut fra hva du skriver: Du føler deg ikke respektert og elsket.

Jeg har selv vært der en gang og det tok lang tid før jeg greide å komme frem til de ordene - at det var der det lå.

Og nettopp dette er så viktig. Når det gjelder sex så kom jeg til ett punkt at jeg tok skjeen i egenhånd og sa stopp: Jeg følte jeg gav meg bort til en som ikke respekterte meg......og plutselig var det nok av det

Min (x)mann mente at han ikke kunne respektere meg før jeg hadde sex med han og jeg ville ikke ha sex med en jeg følte ikke respekterte meg. Vips........den historien gikk over i fortiden.

Og nettopp dette med respekt og være likeverdig er kjempe viktig. Og det er nok også grunnlaget for de problemene du føler du har.

Kanskje greier du og formidle og at dere sammen greier å gjøre noe med dette. Men slike ting blir jo veldig inngrodde handlingsmønstre over tid. For deg vil det være å være på allerten hele tiden og passe grenser - mens han krabber over i øst og vest ikke ser grensene. Ganske slitsomt.

Vi prøvde - men herregud, det ble bare dumt - for egentlig så hverken så eller skjønte han det.

Du får bruke tid - men jeg tror det handler og å føle seg respektert og med egenverdig og det er veldig viktig for alle.

PS!

Det er ikke farlig å begynne på en vei alene. Det kan være slitsomt og mye å tenke på - men i slike situasjoner så blir man også ganske rasjonell og effektiv. Viktig å bruke hodet på de riktige tingene og ikke de uviktige.........viktig å se fremover og ikke bakover (du skal ikke den veien). Nye miljøer, nye settinger kan være en lettelse og en stor berikelse av deg selv!!

[Miss moneypenny]

Er denne mannen helt god? Eller er det jeg som er vanskelig?

Jeg er ofte veldig usikker på det siste der...

Men jeg er ikke sikker på om jeg vil mer nå..

Jeg har da bare et liv!

Men tanken på å flytte,skaffe hjem og jobb, er veldig skremmende.

Enormt!

Men har jeg egentlig noe valg??

Huff dette hørtes ikke noe bra ut i det hele tatt!! Først vil jeg bare si at det er jo tydeligvis HAN det er noe galt med, ikke deg. Jeg skjønner godt at tanken på å flytte, skaffe hjem og jobb er skremmende, men du hadde helt sikkert klart det Tenk på alle andre som har gått igjennom det samme, klarer de det, så klarer du det og! Det skal ikke være sånn i et forhold som det du beskriver. Ikke at jeg er noen ekspert, men jeg mener at et forhold skal være basert på kjærlighet og gjensidig respekt. Sånn du beskriver det så høres det ut som du kan få det langt bedre uten han!