Ettåring som ikke vil sovne om kvelden

[Gjest Mamma29]

Problemet vårt er todelt: Ettåringen vår vil altså ikke sovne om kvelden og han vil at vi skal være hos ham. Dette har vart lenge, og han vil at vi skal være hos ham til han sovner. Vi er ikke for skrikekurer, men begynner å bli lei av at ting ikke blir bedre. Tidligere satt vi inntil senga hans (han sover på rommet vårt, vi har bare ett soverom), men har gradvis forflyttet oss til en stol rett utenfor soveromsdøren (som er åpen). Nå vet vi ikke helt hva vi skal gjøre, for han begynner å gråte hvis vi er ute av syne. I løpet av et par minutter er han helt hysterisk, gråter til han kaster opp (vi har prøvd det, gjør det ikke igjen).

I tillegg tar det evigheter for ham å sovne for kvelden, gjerne en time, noen ganger så mye som to. Vi legger ham kl. 18, da er han kjempetrøtt. Vi vil ikke legge ham før, før kl. 18 kan vel knapt kalles kvelden en gang... Innen det har gått en time er han selvsagt overtrøtt, så har han ikke sovnet til da, blir det ofte verre. Han tuller rundt i senga, kaster smokken, dyna og puta ut av senga, snakker, synger, tar av seg sokkene, leker med tærne sine - hva som helst! Noen ganger legger han seg ned og det virker som han sovner, men plutselig popper det lille hodet opp så er han i full gang igjen.

Jeg vurderer babysafe med seler!

Hjeeelp!

[MellonCollie]

Hvor mye sover han på dagen da? Siden han er så trøtt allerede klokka 18? Er det mørkt nok på soverommet til at han "forstår" at det er natta?

Når det gjelder at han gråter når han ikke ser dere, så hadde vi en liten periode med det her for en stund siden, og vi fant noe som funket for oss i alle fall. Den perioden ble også veldig kort, kanskje fordi dette virket trygt for ham;

Jeg begynte gjerne å synge en sang mens jeg var på rommet med ham, og så fortsatte jeg å bevege meg ut av syne mens jeg fortsatt sang. Når sangen var ferdig hadde jeg gått ut av rommet, men han hadde hørt meg hele tiden når han så at jeg "forsvant". Dersom han begynte å gråte da, sa jeg bare rolig at "mamma er her", og da brukte det å gå bra.

[Gjest Gjest]

Min lille sjarmør på halvannet år har lært seg at hvis han begynner å gråte etter at han er lagt kommer en av oss inn og legger han ned igjen og gir han smokken. Dette kan han prøve en til to ganger etter legging. Jeg tror at barnet ditt har vendt seg til at mamma eller pappa skal være der og blir kjempesint og lei seg hvis dere prøver å gå.

Vi legger lillemann kl. 19 hver dag og da sover han 1-2 timer på dagen. Uavhengig av hvor lenge han sover på dagtid legges han aldri senere enn syv. Vi legger han i sengen, synger to sanger og går ut. Vanligvis er det ikke gråt og han smiler til oss og synes det er deilig å bli lagt. Hvis han skulle begynne å gråte går vi uansett ut og kommer inn igjen etter en kort stund. Tar han veldig sjeldent opp igjen (hvis han ikke er syk selvfølgelig). Han skjønner at han skal sove, det er mørkt og samme rutine hver dag, hverdag og ferie.

Tror dere må begynne å gå ut av rommet og heller gå inn igjen og trøste han hvis det blir for ille. Så skjønner han til slutt at han må sove alene og at mamma og pappa kommer hvis han er lei seg. Hadde heller gått inn 20 ganger enn å sitte der i to timer. Har stor tro på at han lærer etterhvert og tror også at skriking er uungålig når det har pågått så lenge.

Lykke til:-)

[Gjest Mamma29]

Hvor mye sover han på dagen da? Siden han er så trøtt allerede klokka 18? Er det mørkt nok på soverommet til at han "forstår" at det er natta?

Når det gjelder at han gråter når han ikke ser dere, så hadde vi en liten periode med det her for en stund siden, og vi fant noe som funket for oss i alle fall. Den perioden ble også veldig kort, kanskje fordi dette virket trygt for ham;

Jeg begynte gjerne å synge en sang mens jeg var på rommet med ham, og så fortsatte jeg å bevege meg ut av syne mens jeg fortsatt sang. Når sangen var ferdig hadde jeg gått ut av rommet, men han hadde hørt meg hele tiden når han så at jeg "forsvant". Dersom han begynte å gråte da, sa jeg bare rolig at "mamma er her", og da brukte det å gå bra.

Tusen takk for råd! Han sover alt fra en halvtime til nesten tre timer på dagtid, uansett er det det samme på kvelden...

Det er mørkt på soverommet, men ikke bekmørkt. Døren står også oppe, vi vil at han skal være vant med litt lyd og lys.

Jeg har gjort noe av det samme du sier med syngingen, bare at jeg snakker med ham. Det funker når han hører stemmen min, et halvt minutt senere roper/gråter han igjen *sukk*

Min lille sjarmør på halvannet år har lært seg at hvis han begynner å gråte etter at han er lagt kommer en av oss inn og legger han ned igjen og gir han smokken. Dette kan han prøve en til to ganger etter legging. Jeg tror at barnet ditt har vendt seg til at mamma eller pappa skal være der og blir kjempesint og lei seg hvis dere prøver å gå.

Vi legger lillemann kl. 19 hver dag og da sover han 1-2 timer på dagen. Uavhengig av hvor lenge han sover på dagtid legges han aldri senere enn syv. Vi legger han i sengen, synger to sanger og går ut. Vanligvis er det ikke gråt og han smiler til oss og synes det er deilig å bli lagt. Hvis han skulle begynne å gråte går vi uansett ut og kommer inn igjen etter en kort stund. Tar han veldig sjeldent opp igjen (hvis han ikke er syk selvfølgelig). Han skjønner at han skal sove, det er mørkt og samme rutine hver dag, hverdag og ferie.

Tror dere må begynne å gå ut av rommet og heller gå inn igjen og trøste han hvis det blir for ille. Så skjønner han til slutt at han må sove alene og at mamma og pappa kommer hvis han er lei seg. Hadde heller gått inn 20 ganger enn å sitte der i to timer. Har stor tro på at han lærer etterhvert og tror også at skriking er uungålig når det har pågått så lenge.

Lykke til:-)

Tusen takk for råd! Det høres ut som dere har en drømmesituasjon, skulle virkelig ønske det var så lett å legge lillingen vår!

Vi er nøye på rutinene, og det er veldig sjelden han blir lagt senere enn seks. Problemet med å gå inn igjen 20 ganger er at det er et skikkelig slitsomt å løpe opp og ned trappa hele tiden. Soverommet er i andre etasje, og det er bare soverom og bad der oppe, så det er ikke noe annet å gjøre der (utenom å sitte på en stol utenfor soverommet... ). Skal man så gå ned og så løpe opp hvert andre minutt når lillemann gråter? Jeg skjønner at det til slutt må bli noe sånt som må skje, men det høres slitsomt ut, særlig for lillegutt. Jeg er en sånn mor som ikke orker at barnet mitt gråter (men tåler litt når jeg vet han er "bare" er sint el.l), jeg vet ikke hvor mye jeg klarer hvis jeg må inn å trøste ham 20 ganger hver kveld... *atter sukk*

*lusker ut og føler seg litt håpløs*

[Hildegard]

Ja, da må du rett og slett gidde å gå opp og ned den trappen for å trøste barnet ditt.

Har vært gjennom det samme, men hos oss gikk det over etter en stund. Svært mulig det vil gå over hos dere også.

Skjønner det er frustrerende, men jeg synes det er flott at du ikke er en av dem som synes det er greit å la barnet gråte alene.

Du får ihvertfall lårmuskler av stål ved å løpe opp og ned trappen:D!

[Gjest *Maja*]

Jeg tror det beste er å være bestemt ovenfor barnet. At nå er det natt og nå skal det soves. Dess mer det dikkes, koses og trøstes, dess mer vil barnet nære seg på dette.

Barn har ikke vondt av å gråte om det bare er for oppmerksomhet(noe det tydelig er her)...Det er foreldrene som synes synd i barnet, og det er foreldrene som ofte lar barnet få lov å synes synd i seg selv. Det er ikke synd i barnet, det er rett og slett bare grinete.

Vær konsekvent på en kjærlig måte, så tror jeg dette problemet er løst på et par dager.

[Umuriel]

Jeg hadde heller latt ham gråte litt enn å ta på seler. Greier han å reise seg opp, greier han også fint å legge seg ned igjen - hvis han vil.

Vi hadde det omtrent på samme måte, bortsett fra at sønnen vår har eget rom. Da han var 15 måneder gammel fikk vi nok av skriking og protester, og kjørte en såkalt skrikekur. Gikk inn hvert tredje minutt i begynnelsen, og økte intervallene gradvis, men ikke mer enn 5-6 minutter mellom hver gang. Første kvelden tok det vel en time, andre kvelden en halvtime, tredje kvelden ti minutter, fjerde kveld to minutter, og femte kvelden la han seg ned uten protester. Samtidig begynte han å sove natta gjennom uten oppvåkninger. Mulig han er våken innimellom, men han har i alle fall lært seg å finne roen selv uten at vi alltid er tilstede.

Jeg har også vært motstander av Ferber og skrikekurer osv, men jeg har etter hvert måttet svelge noen kameler. Det kommer mye an på situasjonen. Er barnet utrygt skal man selvsagt være tilstede for å trygge og trøste, men mange barn i ettårsalderen har oppdaget at gråt er et effektivt middel for å få det som de ønsker.

[Gjest TS]

Det som gjør det vanskelig for oss (mest meg ) er at det (for det meste) ikke virker som sinnagrining, mer "ikke gå fra meg!"

Forøvrig sitter vi fortsatt på en stol utenfor soverommet, men vi har flyttet den litt slik at han ikke ser oss så lett, og så lener vi oss litt ut av syne. Han bruker fortsatt lang tid på å sovne, men han virker roligere, gråter mindre og er mindre opptatt av den av oss som "sitter vakt". Vi føler at vi er på rett vei!

[Gjest Gjest]

Så bra at dere har begynt å sitte utenfor rommet.

Tror du bare må tåle litt skrik og heller gå deg en tur mens pappaen tar seg av leggingen. Tror at det største problemet her er at gutten deres er vant til et høyt servicenivå rundt legging og vet at han får det som han vil hvis han begynner å gråte.

Kutt ned på alt av service, trøst han uten å ta han opp av sengen, og gå ut av rommet selv om han gråter. De 20 gangene inn og ut vil gradvis (og ganske raskt tror jeg) gå ned til kun noen få turer ut og inn. Og forhåpentligvis til slutt ingen.

Hvis han skulle våkne igjen, utfør samme prosedyre, trøst og berolige, men ingen ekstra service.

Da lærer dere han at om kvelden skal du legge deg ned å sove, mamma og pappa skal ikke være sammen deg, men kommer hvis du roper. Da får du en "drømmesituasjon" når det gjelder legging.

Hilsen meg som skrev innlegget lenger opp.