Er jeg helt ødelagt?

[Gjest Gjest_jente26_*]

Når jeg var 5år forsvant far fra mitt liv etter at alkoholen tok overhånd-

Så han sporadisk i oppveksten, men kunne aldri stole på han. Han slo mamma og meg noen ganger.

I tillegg ble jeg misbrukt i denne tiden av en kollega av min mor da han satt barnevakt.

Dette første selvfølgelig til at jeg ble innesluttet osv, og ingen skjønte min oppførsel. Jeg ble undersøkt men de fant ingenting galt med meg. (Har sett papirene)

På skolen ble jeg mobbeofferet, men jeg mobbet tilbake senere i oppveksten, noe som plager meg faktisk Mere enn at jeg ble mobbet selv.

Ingen gjorde med det, jeg fikk skylda osv.

Men denne tiden husker jeg lite/ingenting av.. Fra jeg var 5-6år til 15års alderen er det fullstendig tomt..

Men så skjedde det noe i 16årsalderen. Jeg blomstret og alle guttene ga meg oppmerksomhet. Dette første selvfølgelig til sjalusi fra andre jenter, så ble jeg mobbet for det også.

Jeg mistet jomfrudommen da jeg var 16 og syntes det var fantastisk. Endelig hadde jeg funnet noe jeg var "flink" i. Helt håpløst og ekkelt å si, men sånn var/er det faktisk.

Jeg hadde null selvtillitt, men når jeg hadde sex fikk jeg jo en bekreftelse.

Sånn har jeg nå holdt på i 10 laang år(!)

Møter mannfolk/gutter og hopper til sengs ganske kjapt med dem. Jeg kan få hvem jeg vil, det er kvalmt å si det, men sant. Noen har jeg selvfølgelig blitt glad i og forelsket. Har hatt to "seriøse" forhold på begge ca2år. Forferdelige mannnfolk begge to, ble slått av den siste, bare sjalusi og styr hele veien.

Har blitt voldtatt i syden og av en jeg holdt på med i noen måneder.

Nå tror jeg at jeg egentlig aldri har vært noe forholdsmenneske, jeg vil være fri, men alikevell Klarer jeg ikke å la meg utnytte, la dem ta en del av mitt liv, for jeg deler masse av meg selv, men det er jo jeg som sitter igjen med tomhetsfølelsen.

Jeg ser min far ganske sjeldent, han har flyttet langt vekk. Han har blitt langt inn på flere institusjoner og avrusning, gang på gang. Har jo et hat/elsk forhold til han. Akkurat som til andre mannfolk jeg møter.

Klarer aldri stole på dem. Bare de gjør en liten feil forkaster jeg dem.

Min siste forelskelse ba meg åpne meg, for han ville genuint ble kjent med meg sa han. Likvell tror jeg denne historien ble for mye for han å takle. For mye for de fleste?

Skjønner det ikke..hvordan klare stole på folk når ingen har gitt deg grunn til det?

Tiltrekker jeg meg feil "mannfolk" ubevisst kanskje?

Er det noe som vil ha et så "ødelagt" menneske?

Vil bare at noen skal elske meg for meg.

Føler at snøballen blir større og større..

Det er så mange spørsmål som jeg føler jeg aldri kan få svar på...

[Gjest utlogget28år]

Hei

Min historie er veldig lik din.. Mobbing i barneårene, lite oppmerksomhet osv. Jeg ble aldri misbrukt - ikke før jeg var 14.. Ble da voldtatt, og reagerte på samme måte som du.. Jeg lå med alt og alle, for da fikk jeg den oppmerksomheten jeg trengte.. Jeg ble en sexmisbruker.. Alle forhold jeg har vært i har gått til helvete pga tillit, jeg stolte ikke på dem, og det var både vold psykisk og fysisk, samt mye utroskap involvert.. Jeg har brukt rundt 10 år på å hoppe fra seng til seng, og hatt mye angst og ekstremt dårlig selvtillit.

Men, det har endret seg.. For halvannet år siden møtte jeg mannen i mitt liv.. Han var tålmodig, han vet hele historien min.. Han har klart å gi meg den tryggheten og positive oppmerksomheten jeg trengte.. Nå er vi forlovet og jeg venter barnet hans..

En dag så finner du han også.. De fleste mannfolk takler kompliserte bakgrunnshistorier veldig dårlig, jeg har selv blitt brent på det et utall ganger.. Men en dag så kommer han.. I mellomtiden kan jeg bare råde deg til å prøve så godt du kan å bruke alt det negative som har skjedd som noe positivt.. Lære noe av det.. Bruke det til å bli et bedre menneske.. Sett deg mål for hvem du vil være som person og jobb mot dem..

Og så er det jo sånn at den som ikke leverer inn lottokupongen heller ikke har noen sjanse til å vinne milliongevinsten..

[Gjest Gjest_jente26_*]

Hei

Min historie er veldig lik din.. Mobbing i barneårene, lite oppmerksomhet osv. Jeg ble aldri misbrukt - ikke før jeg var 14.. Ble da voldtatt, og reagerte på samme måte som du.. Jeg lå med alt og alle, for da fikk jeg den oppmerksomheten jeg trengte.. Jeg ble en sexmisbruker.. Alle forhold jeg har vært i har gått til helvete pga tillit, jeg stolte ikke på dem, og det var både vold psykisk og fysisk, samt mye utroskap involvert.. Jeg har brukt rundt 10 år på å hoppe fra seng til seng, og hatt mye angst og ekstremt dårlig selvtillit.

Men, det har endret seg.. For halvannet år siden møtte jeg mannen i mitt liv.. Han var tålmodig, han vet hele historien min.. Han har klart å gi meg den tryggheten og positive oppmerksomheten jeg trengte.. Nå er vi forlovet og jeg venter barnet hans..

En dag så finner du han også.. De fleste mannfolk takler kompliserte bakgrunnshistorier veldig dårlig, jeg har selv blitt brent på det et utall ganger.. Men en dag så kommer han.. I mellomtiden kan jeg bare råde deg til å prøve så godt du kan å bruke alt det negative som har skjedd som noe positivt.. Lære noe av det.. Bruke det til å bli et bedre menneske.. Sett deg mål for hvem du vil være som person og jobb mot dem..

Og så er det jo sånn at den som ikke leverer inn lottokupongen heller ikke har noen sjanse til å vinne milliongevinsten..

Hei, det var trist og høre om historien din, men veldig oppløftende og..!

For når mannfolk som ber meg åpne meg, hva forventer de egentlig at du skal få høre ? Bare positivt?? Hvor lenge tok det før dere snakket om slike ting?

Jeg føler at jeg blir strekere og et vakrere menneske av det ja ,faktisk, fordi jeg klarer ikke dømme folk, sette dem i bås som veldig mange andre gjør. Går vel heldigvis aldri "tom" for kjærlighet, men det er helt forferdelig å bli dratt ned gang på gang av kyniske og tomme folk.

Eneste jeg vil ha tilbake er Kj(Ærlighet).

[Gjest ferdred]

jeg tror nok ikke du er helt ødelagt nei, men du må være villig til å jobbe deg grundig gjennom dette.

jeg har sett varianter av denne atferden flere ganger.

jeg har aldri vært seksuelt misbrukt selv, eller hatt utgående seksuel atferd, men for meg så virket dette reaksjonsmønsteret ganske "normalt" for noen som har gått gjennom det du har gjort.

normalt er vel kanskje feil ord, men jeg tror det er nokså vanlig å reagere slik.

det betyr jo ikke at det er sunt eller bra for deg, noe du jo selv uttrykker her.

du snakker om at endelig fant du noe du var "flink" til gjennom sex - og jeg tenker at det handler om mestring og bekreftelse.

det kan jo ha noe å gjøre med at det var seksuelt, men det behøver ikke være det.

faktisk har jeg lagt merke til at de jeg kjenner som har vært sekuelit misbrukt/voldtatt/mobbet på en eller annen måte har et mye større bekreftelsesbehov enn de fleste andre, og flere av disse virker som om de får det gjennom utagerende seksuell atferd(noen veldig, andre mindre).

det som er felles er at ingen av dem snakker om hva dette gir dem positivt, det er liksom bare noe de "gjør". da tenker jeg at det er desktruktivt for en selv.

så hva gjør man med det?

først av alt tror jeg ikke denne kjæresten dn vil få helt sjokk av å høre din historie, du er jo faktisk ikke alene om å ha hatt det slik.

men det er utrolig viktig at du ikke bruker han som psykolog.

mitt råd er at du oppsøker profesjonell hjelp - for her er det mye å nøste opp i så du kan få en større klarhet i deg selv, og over tid endre atferd og de negative følelsene du påfører deg selv.

hvis jeg kan anbefale litteratur jeg mener tar tak i slike ting på en fornuftig måte, så ville jeg sett litt på følgende:

mindfullness, eckhardt tolle(power of now) og "kunsten å leve et liv, ikke vinne en krig".

har ingen fasit, men denne litteraturen forteller mye om hvordan man skal begynne å leve i nåtiden istedetfor fortiden, hvordan man kan akseptere ting som har skjedd osv.

jeg synes iallefall det er litt klargjørende å lese liitt om temaene for å forstå mer av hva som skjer innvendig uansett situasjon.

men aller viktigst: gå til fastlegen å få henvisning til terapi, og ta en dag av gangen:=)

bruk dette som en anledning til å bli bedre kjent med deg selv, også de vonde sidene.

når du har brukt litt tid på det så er det så mye lettere å fokusere på de positive.

[Gjest utlogget28år]

Hei, det var trist og høre om historien din, men veldig oppløftende og..!

For når mannfolk som ber meg åpne meg, hva forventer de egentlig at du skal få høre ? Bare positivt?? Hvor lenge tok det før dere snakket om slike ting?

Jeg føler at jeg blir strekere og et vakrere menneske av det ja ,faktisk, fordi jeg klarer ikke dømme folk, sette dem i bås som veldig mange andre gjør. Går vel heldigvis aldri "tom" for kjærlighet, men det er helt forferdelig å bli dratt ned gang på gang av kyniske og tomme folk.

Eneste jeg vil ha tilbake er Kj(Ærlighet).

Det er når du klarer å se på andre kyniske og tomme folk som mennesker som går glipp av mye i livet, at du kan klare å sette pris på det du har gått igjennom.. Jeg vet at jeg ikke ville vært den samme i dag hvis jeg ikke hadde gått igjennom det jeg har gjort, og jeg setter pris på det, fordi jeg vet at det gir meg så mye som de fleste aldri får oppleve.. Jeg har rotet mye i livet mitt, og jeg har ikke så mye materielt å gi min kjære.. Han er høyt utdannet, solid og fornuftig.. Han kan gi meg et trygt liv, jeg kan gi han opplevelser og et livssyn han aldri hadde opplevd hvis det ikke var for meg.. På den måten utfyller vi hverandre, og det blir noe positivt mellom oss..

Det tok ikke så veldig lang tid før vi snakket om fortiden.. Vi tok det litt etter litt.. Jeg var veldig usikker og uberegnelig tidlig i forholdet.. Jeg visste ikke om jeg ville, for jeg var sikker på at jeg kom til å bli såret, og det orket jeg ikke tanken på akkurat da.. Han skjønte at jeg bar på mye på innsiden, og han var tålmodig og nektet å gi opp, selvom han egentlig ikke kjente meg.. Jeg sa til han at ja, det er "mye" med meg, og det er vanskelig for de fleste å takle.. Jeg trenger tid til å bli klar for å fortelle det, og jeg er livredd for at du skal se på meg med andre øyne etter at jeg har fortalt det.. Vi hadde vært sammen i ca en måned når jeg fortalte i hovedtrekk.. Vi lå i sengen og jeg fortalte bare alt jeg kunne si.. Det endte opp med at vi gråt begge to, og bare holdt rundt hverandre.. Det var utrolig intimt, og etter det har det vært oss.. Vi er ufattelig sterke sammen og jeg er sjeleglad for at han taklet det..

I etterkant har vi snakket om enkeltepisoder mer grundig, men jeg tror det var godt for han å bli kjent med meg som den personen jeg er "til vanlig", men samtidig vite at det var mye jeg bar på som kunne gjøre ting vanskelig.. Men han fikk tid til å forberede seg, og jeg tror det var derfor han taklet det så bra..

Jeg hadde egentlig innfunnet meg med at jeg skulle være singel resten av livet, ikke fordi jeg mangler draget, men fordi jeg trodde ikke det fantes noen der ute for meg.. Men plutselig var han der.. Akkurat når jeg minst ventet det..

[Gjest Gjest_jente26_*]

Det er når du klarer å se på andre kyniske og tomme folk som mennesker som går glipp av mye i livet, at du kan klare å sette pris på det du har gått igjennom.. Jeg vet at jeg ikke ville vært den samme i dag hvis jeg ikke hadde gått igjennom det jeg har gjort, og jeg setter pris på det, fordi jeg vet at det gir meg så mye som de fleste aldri får oppleve.. Jeg har rotet mye i livet mitt, og jeg har ikke så mye materielt å gi min kjære.. Han er høyt utdannet, solid og fornuftig.. Han kan gi meg et trygt liv, jeg kan gi han opplevelser og et livssyn han aldri hadde opplevd hvis det ikke var for meg.. På den måten utfyller vi hverandre, og det blir noe positivt mellom oss..

Det tok ikke så veldig lang tid før vi snakket om fortiden.. Vi tok det litt etter litt.. Jeg var veldig usikker og uberegnelig tidlig i forholdet.. Jeg visste ikke om jeg ville, for jeg var sikker på at jeg kom til å bli såret, og det orket jeg ikke tanken på akkurat da.. Han skjønte at jeg bar på mye på innsiden, og han var tålmodig og nektet å gi opp, selvom han egentlig ikke kjente meg.. Jeg sa til han at ja, det er "mye" med meg, og det er vanskelig for de fleste å takle.. Jeg trenger tid til å bli klar for å fortelle det, og jeg er livredd for at du skal se på meg med andre øyne etter at jeg har fortalt det.. Vi hadde vært sammen i ca en måned når jeg fortalte i hovedtrekk.. Vi lå i sengen og jeg fortalte bare alt jeg kunne si.. Det endte opp med at vi gråt begge to, og bare holdt rundt hverandre.. Det var utrolig intimt, og etter det har det vært oss.. Vi er ufattelig sterke sammen og jeg er sjeleglad for at han taklet det..

I etterkant har vi snakket om enkeltepisoder mer grundig, men jeg tror det var godt for han å bli kjent med meg som den personen jeg er "til vanlig", men samtidig vite at det var mye jeg bar på som kunne gjøre ting vanskelig.. Men han fikk tid til å forberede seg, og jeg tror det var derfor han taklet det så bra..

Jeg hadde egentlig innfunnet meg med at jeg skulle være singel resten av livet, ikke fordi jeg mangler draget, men fordi jeg trodde ikke det fantes noen der ute for meg.. Men plutselig var han der.. Akkurat når jeg minst ventet det..

Vi gråt også sammen, han holdt rundt meg og det var helt jævlig/godt. Men han har altså fjerna seg fra meg etter dette.

Og det er jo i dette tidspunktet jeg drar inn fortiden og prøver å forstå at det kanskje er en grunn til alt som skjer, men det er jo helt håpløst, jeg vet jo det, prøver heve meg over det å prøver elske neste personen som "megselv."

Men som igjen er ganske håpløst da jeg ikke akkurat er min beste venn..

Så da vil vel dette si at jeg egentlig ikke kan "elske" noen andre før jeg elsker megselv først.. om du skjønner. Ja ble veldig svevende men jeg tenker mye

det var en herlig historie du forteller!

[Gjest Gjest]

D er ingen selvfølge å stole på noen.men kanskje du gjør d allikevel?stoler du på oss i kvinneguiden da.hva m venner?stoler du på dem?

Du bør snakke m en psykolog,så du blir kjent m deg selv igjen.hun kan gi deg mye.

[yggdrasil]

Kjære deg. Selvfølgelig er du ikke ødelagt, du er nok kraftig skadeskutt. Men du har alle muligheter til å finne noen som elsker deg for den du er. Du bør nok gå i terapi for å finne ut ordentlig ut av problemene dine. Og bruke en professionel person som har erfaring med å "bygge opp" mennesker. Du kan ikke forvente at en fremtidig kjæreste skal fikse deg, det må ta tak i selv.

Du sier at du ikke stoler på noen, og at bare mannen gjør en liten feil forkaster du han. Det er ingen menn der ute som er helt perfekt, alle kommer til å gjøre noe du syns er feil. Det må du bare akseptere. KAnskje du ser etter feil for å ha en begrunnelse for å avslutte...

Kanskje du tiltrekker deg mannfolk som ser at du er "svak" / sårbar, og dermed på et plan vet at du er lett og kontrollere. Og du faller for disse mennene fordi det er det som er det kjente for deg. Nettopp derfor må du jobbe med deg selv slik at du innser hvor mye du er verdt, at du er for god for sånne menn. På den måten er sjansen større for at du finner en som elsker deg for den jenta du er, uavhengig av hvor skadeskutt du er.