Han forestiller seg fortida mi

[Gjest Utlogget nå]

Jeg kunne trengt litt hjelp og råd...

Min kjære mann har et digert problem, med at han ufrivillig og til stadighet (til tider mange ganger per dag) opplever å få "bilder i hodet" - det vil si han innbiller seg og ser for seg meg og ting jeg har gjort i fortida. Det vil si grafiske, seksuelle bilder...

Vi har prøvd å snakke om dette, men det virker ikke som det hjelper i den ene eller den andre retningen, egentlig. Han har spurt mye - og jeg har prøvd å svare på det jeg føler at jeg kan. Men det kan også av og til føre til heftig krangling, for eksempel når jeg sier at han må forstå at disse bildene hans ikke har noe med virkeligheten å gjøre, så hevder han likevel at joda, det har de, de er "tilnærmet lik" det som "må ha skjedd". Jeg blir fryktelig frustrert og lei meg og han plages jo noe voldsomt av dette...

Er det noen som har opplevd noe lignende? Hva gjorde du/dere med det? Er terapi eneste løsning? Jeg kan vel også nevne at dette ikke er noe som er "nytt med meg", han har hatt det sånn lenge før min tid også

[Polly Ester]

Han kommer til å ødelegge dere med den vanvittige sjalusien sin, uansett hva du sier eller ikke sier så er bildene der.

Hva du har gjort i fortiden har ingenting med nåtiden å gjøre uansett, og hvis han ikke klarer å forsone seg med disse bildene så ødelegger han jo for dere begge.

Gjort er gjort og pult er pult.

[Gjest Gjest_lise_*]

Dette er paranoia og dessverre kjennes paranoia og vanlig sunn 'magefølelse' ganske likt ut. Bruker han narkotika?

[Gjest Gjest_Frank_*]

Jeg kunne trengt litt hjelp og råd...

Min kjære mann har et digert problem, med at han ufrivillig og til stadighet (til tider mange ganger per dag) opplever å få "bilder i hodet" - det vil si han innbiller seg og ser for seg meg og ting jeg har gjort i fortida. Det vil si grafiske, seksuelle bilder...

Vi har prøvd å snakke om dette, men det virker ikke som det hjelper i den ene eller den andre retningen, egentlig. Han har spurt mye - og jeg har prøvd å svare på det jeg føler at jeg kan. Men det kan også av og til føre til heftig krangling, for eksempel når jeg sier at han må forstå at disse bildene hans ikke har noe med virkeligheten å gjøre, så hevder han likevel at joda, det har de, de er "tilnærmet lik" det som "må ha skjedd". Jeg blir fryktelig frustrert og lei meg og han plages jo noe voldsomt av dette...

Er det noen som har opplevd noe lignende? Hva gjorde du/dere med det? Er terapi eneste løsning? Jeg kan vel også nevne at dette ikke er noe som er "nytt med meg", han har hatt det sånn lenge før min tid også

Hei.

Jeg er mann og forestiller meg fortiden til min kone. Forskjellen er at jeg blir tent på det og liker å fantasere over de episodene hun har fortalt meg om. Kan hende det snur seg til dette etter litt tid? I begynnelsen er slike ting litt skummelt, men etterhvert kan det bli pirrende. Har dere vært lenge sammen? Har du fortalt detaljerte ting? Hvem, hvor hva osv?

mvh

Mann 37

[Gjest TS]

Hei,

Trådstarter her igjen, nei, han bruker ikke narkotika og det er definitivt ikke noe han tenner på, absolutt det motsatte. Vi har vært sammen et år eller noe sånt, og han spurte litt mye og jeg svarte dessverre litt. Ikke hvem og hvor, men littegrann på hva, som svar på konkrete spørsmål. Jeg trenger råd til hvordan han kan jobbe med dette, om det er noen mulighet til å få disse bildene til å slutte å dukke opp i hodet hans...

[Gjest Gjest_Frank_*]

Hei,

Trådstarter her igjen, nei, han bruker ikke narkotika og det er definitivt ikke noe han tenner på, absolutt det motsatte. Vi har vært sammen et år eller noe sånt, og han spurte litt mye og jeg svarte dessverre litt. Ikke hvem og hvor, men littegrann på hva, som svar på konkrete spørsmål. Jeg trenger råd til hvordan han kan jobbe med dette, om det er noen mulighet til å få disse bildene til å slutte å dukke opp i hodet hans...

Hei igjen.

Tror det går mye på selvtillit. Du må vel bare fortsette å øse på med komplimenter osv. Få han til å føle seg som den som er den beste for deg. (Det er lov å komme med noen hvite løgner her også.)

Jeg tror forøvrig det er noe som kommer til å gå over med tid også. Med mindre det tar knekken på forholdet før den tid. Håper han også er klar over at det er hans problem og ikke du som har gjort noe galt.

Mvh

Frank

[Gjest Gjest_anonym_*]

Jeg er en mann i 30-årene, har faktisk gått igjennom en skilsmisse på grunn av dette. Jeg fikk vite at hun hadde praktisert ting i andre forhold (analsex, fisting), og etter dette ble jeg aldri kvitt bildene. Klarte aldri å tenne på henne igjen.

[GlaJenta88]

Jeg har ikke opplevd akkurat dette, men noe lignende i mitt nåværende forhold. Han trodde jeg var hans første, noe jeg ikke var. Min første gang var ikke noe særlig, og min første gang med han var noe helt spesielt. Jeg har ikke løyet for han om det, men heller ikke tatt det opp. Når han så fikk vite det av en "venninne", ble han helt knust. Hadde vi snakket om sex, hadde jeg så klart nevnt det for han, men emnet hadde egentlig aldri vært oppe. Etter at han fikk vite at jeg hadde vært med en annen, sa han at han fikk disse bildene i hodet, og at han ikke klarte å se på meg uten å se dette for seg. Jeg ble jo også ganske så fortvilet overfor dette, men med tiden til hjelp og masse og god kommunikasjon, kom vi gjennom det. Nå har det gått såpass mange år, at jeg tror nok ikke han tenker på det mer. Evt. ikke så ofte lenger. Han nevner det i alle fall aldri for meg lenger. Det gjorde han mye i starten. Hver gang han så det for seg, pratet vi oss igjennom det. Om hvor ufattelig glad jeg var i han, og hvor lenge siden det egentlig var osv. Dessuten hvor mye jeg har endret meg osv. Jeg mener også at vi mennesker er et resultat av våre handlinger. Hva vi har vært med på og hva vi har opplevd er med på å forme oss. Jeg ville nok ikke ha vært den samme idag, om jeg ikke hadde opplevd det jeg har. Jeg er også veldig imot utroskap, og han vet jeg aldri ville ha gjort noe slikt mot han. Hvis jeg utvikler sterkere følelser for noen andre enn samboeren min, så skylder jeg han såpass at han blir det første som får vite noe om dem.

Som sagt, jeg vet at dette ikke er det samme som det du opplever nå, men jeg tror nok at kommunikasjon er nøkkelen for det. Snakk ut om det, om hva han egentlig føler når han ser det for seg. Er det fordi han er redd for at han ikke er god nok? Er det fordi han redd for å miste deg? Frykten for utroskap?

til deg i alle fall!

[Gjest Gjest_Meto_*]

Må jo spørre, har du gjort noe spesielt med andre før hans tid? Noe utenom vanlig one-on-one parsex?

Mange menn drømmer feks om sex med to kvinner samtidig, men de fleste opplever det aldri og innfinner seg med det. Så lenge den faste partneren heller ikke har opplevd det... For min del var det ikke noe som opptok meg, helt til jeg fikk vite at joda, DET hadde hun vært med på. Og siden da har jeg ikke akkurat glemt den fantasien for å si det sånn. Men madammen har ikke akkurat lyst til å la meg oppleve det samme, og det hjalp i allefall ikke på humøret da.

Så, har du gjort noe spesielt som han ikke har opplevd, men som han har "fått på netthinnen", så tror jeg på at du har et problem som ikke går sin vei av seg selv. Du får nå bare finne ut av det, hvis ikke han kommer deg i forkjøpet. Ønsker deg lykke til, uansett.

[Kamikatze]

Det låter så dramatisk med "bilder i hodet", så psykiatri liksom.

Selv har jeg tidligere i yrkessammenheng sett ting som gjør at medium og blodig biff for eksempel, er utenkelig på min tallerken, og umiddelbart restaurantbytte. Det blir feil å si at de fremkaller bilder inni hodet. Men, de gir et slags flashback som vanskelig kan beskrives annerledes uten å gå i detaljer, og rippe opp i ting som ellers er glemt/fortrengt.

Det er på samme måten på det seksuelle plan, også. Ting som er opplevd assossieres med ting som blir fortalt. Det er ikke slik at man ser bilder i hodet av dama som har seg med ekser og onser. Men forestillingen om dama nysprøytet er i dag, her og nå. Selv om episodene hun fortalte ligger ti år tilbake i tid, er fortsatt sædklattene klisne, ekle og stinker annen mann, slik hun fremstår der og da.

Og jenter greier av en eller annen grunn ikke å holde kjeft.

Jeg kan ikke svare for alle. Men hvis først disse forestillingene finnes hos ham, skal det litt til å endre tankemønster. Så i min verden ville ikke et slikt forhold kunne vare. Dvs, i min verden ville jeg ikke tillatt det å utvikle seg.

Dette dreier seg ikke om moralisering. Men det er en grunn for at eksklusivitet i sex fra gammelt av har blitt foretrukket av såpass mange. Vel, som man reder, ligger man. Konsekvensen av dine valg stikker kjepper i dette hjulet. Det hindrer deg ikke å finne lykken med et annet hjul.

Men jeg er redd for at dette ikke er liv laga. Det krever profesjonell bistand, og målbevisst atferdsendring som griper dypt inn i personligheten.

Det er et kjempedilemma om en skal svare på spørsmål om sine seksuelle meritter. Det handler også om ærlighet. Og da er det kun en ting som gjelder, hvis partneren ikke har en fetish for "grisejenter": Holde på at fortid er fortid, og så privat at det er et ikke-tema.

Jaja, dette var i alle fall et innblikk fra hvordan det kan se ut fra denne vinkelen.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde det på helt samme måte med samboeren, bare at det var motsatt (mine tanker om hans fortid).

- Psykostisk sjalusi med bilder i hodet av han og tidligere partnere

- Tvangstanker om hans nåværende følelser mtp følelser i fortiden

Det var jævlig når det pågikk. Jeg var helt knust og på randen til å gi opp, og ikke aner jeg hvordan kjæresten min orket å bli der sammen med meg gjennom denne paranoiaen med både det ene og det andre rennende fra munnen min. Han må elske mer mer enn seg selv, det er min eneste forklaring på det.

Det var ikke konstant like kraftig, jeg tenkte vel kanskje på det noen ganger i uken og ble dårlig i magen men klarte å holde meg på teppet fordi jeg skjønte jo innerst inne at det var jeg som var problemet og ikke hans uskyldige fortid. Men i skikkelig dårlige perioder kunne det oppleves som en psykose (når jeg ser på det i etterkant og tenker over handlingene/tankene mine), der og da var det så ekte som det kunne bli.

Det gikk plutselig over etter ca. 2,5 år sammen (det begynte ikke umiddelbart, - kanskje etter første året vi hadde vært sammen var det begynt på sitt styggeste). Vi snakket oss rett og slett igjennom det. Det var så ille at det kunne ikke bli verre. Vi hadde kommet på en vei der vi enten måtte fortsette å snakke, fortelle, krangle og si ufyselige ting og bli ferdig med det (forhåpentligvis) eller bare slå opp og gjøre kort prossess. Det siste var ikke aktuelt.

Det var vondt for oss begge, men tilslutt er jeg "frisk" av denne sjalusien. Jeg har ikke merket noe på ca. 5 mnd, har ikke blitt lei meg eller kvalm av å tenke på ting som gjorde meg uvel tidligere.

Så hvis du virkelig, virkelig elsker denne mannen og ønsker å gjøre alt dere kan for å få forholdet på rett kjøl igjen, vil jeg gi deg mitt råd:

Det er bare en vei å gå om dere skal lykkes og det er fremover den veien dere begynte. Dere kan ikke snu, du kan ikke la være å fortelle han noe han allerede har hørt. Han må jobbe seg igjennom bildene og tankene - hvis det går. Det er jo ikke sikkert det går.

Men sett grenser for deg selv og ham. Du må vite hva du kan finne deg i og hva du ikke kan finne deg i av tilrop eller kanskje fysisk press.

Håper dere klarer dere.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde det på helt samme måte med samboeren, bare at det var motsatt (mine tanker om hans fortid).

Meg igjen.

Må bare legge til at det jeg føler nå i etterkant er at emnet er ferdigsnakket. Jeg har kontroll over følelsene mine nå. Paranoiaen kom nok av at jeg er en fullstendig kontrollfreak, jeg MÅ ha oversikt for å føle meg trygg. Når jeg følte at jeg visste alt der var å vite (noe jeg slett ikke har rett på, men behøvde) så var det ikke lenger et problem.

Kanskje det er det som er hans problem også? At han trenger full oversikt for å føle seg trygg?

Det at han har hatt det slik før behøver ikke bety at det ikke kan gå over. Det betyr kanskje bare at han ikke fikk bli ferdig med det før eksen fikk nok.

[Gjest TS]

Takk for tilbakemeldinger, godt å høre at noen har kommet seg gjennom det. Jeg kjenner meg igjen i en del av beskrivelsene, siste gjest...

Ser flere også sier prate om det... Og det gjør vi jo, men det har altså enn så lenge ikke gått noe særlig framover, men vi jobber på det...

Noen som har noe tro på terapi da? Eller prøvd det?

[Gjest Gjest]

Takk for tilbakemeldinger, godt å høre at noen har kommet seg gjennom det. Jeg kjenner meg igjen i en del av beskrivelsene, siste gjest...

Ser flere også sier prate om det... Og det gjør vi jo, men det har altså enn så lenge ikke gått noe særlig framover, men vi jobber på det...

Noen som har noe tro på terapi da? Eller prøvd det?

Jeg visste jo ikke om det i det heletatt kom til å gå over, og jeg var villig til å prøve å leve med det og gå til terapi for å få utløp for de tankene som jeg etterhvert ville måtte spare kjæresten min for. Det var et alternativ jeg vurderte.

Jeg ville vel ikke prøvd terapi så tidlig. Dette går ikke over på et par måneder. Terapi vil kanskje skape urealistiske forventninger til at det går over ellers så er det slutt. Dessuten gjør terapi dette til noe han blir mer alene om - for meg var nettopp kjæresten min sin rolle utrolig viktig. Jeg ville med andre ord ventet med terapi til det ikke synes noen annen løsning på problemet.

[Gjest Gjest]

Hva skjedde med kjærlighet og respekt uansett hva som har skjedd og skal skje? Jeg hadde ikke godtatt at min partner holdt på slik. Jeg er den jeg er med og på grunn av de erfaringene jeg har. Om han ikke kan godta det så får han finne noen andre. Det er noe skrekkelig talibansk over å gjøre seg til en martyr for partnerens tidligere liv.

[Kamikatze]

[...] Det er noe skrekkelig talibansk over å gjøre seg til en martyr for partnerens tidligere liv.

Er redd du bommer på hva som egentlig ligger i dette fenomenet. Livet er lett for den som forholder seg til det teoretisk.

Jeg noterer meg forøvrig at kvinner og menn som har svart her beskriver to fundamentalt ulike fenomener, selv om de tilsynelatende er de samme, og sågar gjerne beslektet.

[Gjest TS]

Hva skjedde med kjærlighet og respekt uansett hva som har skjedd og skal skje? Jeg hadde ikke godtatt at min partner holdt på slik. Jeg er den jeg er med og på grunn av de erfaringene jeg har. Om han ikke kan godta det så får han finne noen andre. Det er noe skrekkelig talibansk over å gjøre seg til en martyr for partnerens tidligere liv.

Vel, Gjest, Trådstarter her, og det er vel akkurat dette med kjærlighet og respekt som gjør at jeg skriver her - og at jeg vil gjøre alt jeg kan for å hjelpe mannen min å bli kvitt disse bildene. Det er ikke noe han "holder på med" fordi han ønsker det, og det handler heller ikke om at han ikke godtar eller respekterer meg.

Til deg jente, som har "kommet ut på andre sida" - kan du si noe mer om hva som fikk det til å slippe for deg?

Er det noen flere som har opplevd noe lignende - og kommet seg gjennom det?

[Gjest Gjest_Ulven_*]

Dette høres ikke normalt ut. "Bilder i hodet"! Mannen trenger en psykolog, ikke en misshandlet samboer. Alle har en historie og en bakgrunn. Det er jo det som gjør deg til den personen du er. Og, det er jo det som forhåpentligvis gjør deg attraktiv!

Be mannen søke hjelp og slutte å plage deg!

[Gjest flipp]

Jeg har desverre vært i samme type forhold som deg, og hos oss gikk det absolutt ikke bra.. Vi slet på hverandre (eller rettere sagt, hans tanker slet oss i stykker)

Han var flink som selv så at det var han som var problemet, men desverre hjalp ikke det. Vi er mennesker som trenger trygghet og støtte og ikke avhør og magevondt.

Selv om det var trist når det var slutt, alle forhold har jo også gode dager, så følte jeg meg friere enn på lenge da vi brøt opp. Det var slutt på gjennomgang av mine tidligere forhold og mitt tidligere liv og endelig kunne jeg være meg selv 100 prosent igjen.

Jeg vil anbefale deg og tenke deg godt igjennom dette. Kjenn godt etter magefølelsene dine underveis. Du kan nok ikke hjelpe han dersom han ikke søker hjelp og hjelper seg selv. Uansett vil det ta lang tid.

Jeg sier ikke at det ikke kan gå, men prøv å vær ærlig mot deg selv og kjenn etter om dagene er mest gode eller vonde.

Det er alltid vondt å bryte opp, men det er enda vondere å bli slitt i stykker i et dårlig forhold.

Ønsker deg masse lykke til!!

[Kamikatze]

Er det sånn at han fortsatt driver og spør deg ut om fortidens hendelser, ts? Eller dreier det seg kun om inntrykk som allerede har satt seg fast?