Babysyk

[Gjest Gjest]

Det siste halvåret har jeg vært så innmari babysyk. Jeg er i værste alderen der alle rundt meg får unger og gifter seg, nemlig 25 år. Jeg klarer ikke slutte å tenke på unger, og føler at det er så riktig på dette tidspunktet.

Egentlig er det ikke noe problem. Jeg har fast jobb, ferdig med studier, samboer, hus, bil, hund. Hele pakka. Samboeren min har også fast jobb, for lengst ferdig med studier og er 26.

Vi har snakket mye om barn, og begge føler seg klare for det. Vi er klar over hva det innebærer, da de fleste venneparene våre har barn, flere av dem har allerede fått sitt andre. Jeg hører stadig hvor slitsomt det er og hvor lite egentid man før, samtidig hvor fantastisk det er å ha barn.

Det som har holdt oss igjen frem til nå er at vi bare har vært sammen i litt over et år. Alt klaffet veldig bra med oss, og vi flyttet sammen like etter at vi ble sammen. I løpet av det året vi har vært sammen har vi reist mye, og funnet på mye sammen. Vi har også flere reiser vi har planlagt dette året. Så jeg føler at jeg kjenner ham mye bedre enn jeg har gjort med tidligere kjærester som jeg har vært sammen med i flere år.

Begge kommer fra et langt og seriøst forhold, og jeg er mer klar over hva jeg egentlig ser i en mann nå enn i mitt forrige forhold.

Det er mye mas fra venner og familie om når det er vår tur, og jeg blir jo selvfølgelig påvirket av det.

Er det altfor tidlig å få barn med tanke på at vi ikke har vært sammen lenger? Har dere noen råd og tips? Jeg er så usikker, for vet at dette er en kjempe avgjørelse for resten av livet mitt.

[Kakee]

Hvis dere begge føler dere klare for det, så synes jeg ikke det er for tidlig

[Cæmis]

du sier dere reiser mye og lever livet. Husk at hverdagen kommer som aldri før når dere får barn.

Jeg hadde et vennepar som reiste mye og gjorde det de ville, en dag sa mannen at han ville spare penger, at de burde roe ned og tenke på fremtiden, de var enige og tok hverdagen til...forhldet varte i 6 mnd etter dette. Det ble rett og slett for kjedelig, og hverdagen sammen var ikke noe for de. De kranglet mye da de kjedet seg, og savnet livet som "unge og opplevelsesrike".

Jeg har selv lagt merke til at reiser og et aktivt liv hobbymessig som ofte fører til et "bedre forhold" siden man koser seg hele tiden og har det gøy. Man møter liksom aldri hverdagen.

Jeg vet ikke hvor mye dere resier, men om det er mer en gjennomsnittet forsår jeg at dere tenker litt på dette og faktisk har en hverdag. Synes det å få barn etter 1 års samboerskap er alt for tidlig. Det sies at man ikke kjenner partern skikkelig før etter 2-3 år- Dte har ikke noe med at man liker hverandre og hva man har opplevd og hva man føler og tror, men også massepsykiske ting som kanskje ikke kommer frem i lyset før et par år sammen.

Jeg mener alle som vurderer barn bør ha vært sammen i min 3 år da er man "sikker" på at man passer sammen i alle faser i livet. Da kjenner man partneren virkelig.

[Malina]

Dere vet nok best selv når det passer. Det høres jo ut som dere har det meste på plass

Det man også må tenke på at det kan ta tid med prøving. (Det gjorde vi, tok hele 1 måned )

[Gjest Gjest]

Det er ikke for tidlig, men jeg ville ventet og brukt ventetiden på å gjøre ting sammen, som å reise.

Selv ventet jeg til jeg var 32, er nå 37, har 3 barn, har det fint, men ingen fritid/alenetid og minimalt kjærestetid.....

[Gjest Gjest]

Takk for gode svar

Jeg tror ikke vi reiser mer enn gjennomsnittet. Men det er kjærestetiden jeg tenker mest på, for vet at den hverdagen vi har nå ikke vil bli den samme igjen etter et barn. Spesielt å bare kunne stikke av en helg uten å tenke på andre enn bikkja. Som også trenger barnevakt til tider, hehe. Heldigvis bruker vi mye tid på hytta sammen, og der er det aldri noe problem å ha med barn.

Men det blir mye tid sammen med venner, og da disse har barn føler vi oss nesten utenfor. Utrolig nok. Noen ganger blir vi ikke med på ting fordi vi ikke har barn. Blir ikke helt det samme å bli med til dyreparken eller campingen. Klart, vi har jo ikke dårlig tid heller.

Hehe, jeg har tenkt mye på hvor lenge man må prøve. Hører om de som prøver i et år før det går, og de som det bare klaffer for med en gang. Så vanskelig å vite