Forteller dere av dere selv eller forventer du at venner spør?

[Gjest -utlogget-]

Jeg har en god venninne som pleier at fortelle meg mye om seg og sitt og hva hun opplever i forhold til sine jobb-,familie-relasjoner osv osv. Hun er en god venninne og jeg føler at vi har god kjemi med lik humor og en del like holdninger til ting og tang.

Problemet, eller hva jeg skal si, som jeg har beynt å legge mer og mer merke til, er at hun sjelden spør om noe som skjer i mitt liv.

Jeg synes det er ganske sårende, for på meg virker det jo som hun ikke er så innmari interessert. Hun mener kanskje at jeg skal fortelle ting uten at det bør være nødvendig å spørre, men jeg vet ikke om jeg har så lyst når jeg føler at hun ikke er interessert "nok" på en måte.

Er det jeg som er litt sær? Hva med dere andre, forventer dere at en god venninne selv bør huske på å spørre hvordan ferien har vært, eller om man har noen sferieplaner, hvordan det går på jobben(iallefall vise interesse for hva man egentlig driver med og hvem man omgår der), hvem man er sammen med(venninner) osv osv.

[Gjest brutal_mann]

Om du ser på det som et problem så får du begyne å dele av dine indre tanker. det kan hende du fremstår som en østers som det ikke er noe poeng i å prøve å spørre.

[leirbål]

Hei. Fortell henne at du setter pris på at hun spør om ting fra ditt liv også, som du gjør med hennes.

Jeg skravler lett, så en god venninde behøver ikke å spørre meg.

[EllenAnnichen]

men har hun mye problemer eller siden du sier hun bare snakker om seg og sitt??

Endret 28. juli 2009 av EllenAnnichen

[Gjest -ts]

Om du ser på det som et problem så får du begyne å dele av dine indre tanker. det kan hende du fremstår som en østers som det ikke er noe poeng i å prøve å spørre.

Jeg gjorde dette mye før...men nå føler jeg at kommunikasjonen er mye enveis. Hun forteller jo om seg og sine problemer og blablabla og det er interessant å høre på og jeg spør videre om ting. Synes det er hyggelig å høre hvordan ting går=)

Jeg mister litt lysten til å fortelle ting når det så å si aldri kommer noen spm om meg. Her om dagen fikk jeg en tekstmelding med spørsmål om hvor jeg jobber! (har jobbet på samme sted i 3 år snart...Mulig at ikke jobben min er helt hennes interesse,da.)

[Gjest -ts]

Hei. Fortell henne at du setter pris på at hun spør om ting fra ditt liv også, som du gjør med hennes.

Jeg skravler lett, så en god venninde behøver ikke å spørre meg.

Har tenkt en del på dette også, men så tenker jeg at man må jo være interessert selv egentlig. Jeg kan jo ikke tvinge henne til å være interessert og vil ikke at hun skal spørre bare for å spørre.

F.eks. kom jeg hjem fra en 3 ukers ferie rundt i USA nå, som hun visste jeg hadde gledet med mye til. Når vi møtes går det som vanskelig i hennes ting, og ikke et eneste spm om hvordan ferien min har vært f.eks. Er det da man bare skal begynne å fortelle? Dere hadde ikke blitt sårlig for sånt?

Kan jo hende jeg er litt ekstra sår fordi jeg vet at det pleier å være sånn...

[Gjest brutal_mann]

Kan ikke se annet enn at du må kjøre løpet selv her.

[stjernekyss]

Ja, jeg synes du er sær. Og jeg er enig i det brutal_mann sier. Noen er selvfølgelig mindre flinke enn andre til å følge opp, men venniner som må sveives i gang er noe av det kjedeligste jeg vet. Det er gjerne den typen venninner som også må få to invitasjoner. Først en som alle får, og så en ekstra for å forsikre henne om at "ja, jeg inviterte deg fordi det var meningen å invitere deg".

Personlig foretrekker jeg selvdrevne venninner.

Når det kommer til jobben din er det ikke alle jobber det er så greit å skjønne hva går ut på. Broren min jobbet samme sted i nesten 8 år og jeg vet ikke helt hva han gjorde der. Jeg var der på besøk flere ganger, men arbeidsoppgavene hans gikk meg hus forbi. Har det samme med noen venninner. Det går ikke inn.

Men man er ikke en dårlig venninne fordi man ikke har en hukommelse som står til Dovre faller.

Det som er så vanskelig når man forventer så mye av venninnene sine, er at man blir nødt til å stille de samme kravene til seg selv. Veldig slitsomt. Bedre å bare slappe av og nyte hverandres selskap. Hvem bryr seg om man ikke husker hverandres kalendere i hodet? Jeg husker ikke min egen en gang, om jeg ikke skriver det ned.

Så kjøp deg en østers-åpner, begynn og snakk, og slipp venninnene dine INN!

[Gjest -ts]

men har hun mye problemer eller siden du sier hun bare snakker om seg og sitt??

Ja, hun har en del vanskeligheter i familien og valgte litt feil yrkesvei og havner ofte opp i en del ubehageigheter. Blir jo også lei meg på hennes vegne når ting ikke akkurat går hennes vei, så vil jo selvfølgelig høre på henne og hjelpe henne hvis jeg kan det.

[tøydokka]

Jeg har en god venninne som pleier at fortelle meg mye om seg og sitt og hva hun opplever i forhold til sine jobb-,familie-relasjoner osv osv. Problemet er at hun sjelden spør om noe som skjer i mitt liv.

på meg virker det jo som hun ikke er så innmari interessert. Hun mener kanskje at jeg skal fortelle ting uten at det bør være nødvendig å spørre, men jeg vet ikke om jeg har så lyst når jeg føler at hun ikke er interessert "nok" på en måte.

Hun er vel som folk flest.. opptatt av seg og sitt, og interessert i å prate om seg selv, seg selv og seg selv. Det som skjer i ditt liv er ikke egentlig særlig interessant for henne, derfor glemmer hun å spørre. Folk nyter å få oppmerksomhet og å fortelle om seg selv til noen som lytter aktivt og viser interesse. Det er jo det du også ønsker.. Bare fortell i vei slik som hun tydeligvis gjør. Drit i om hun bryr seg om å høre på.. Det er vel ikke alt hun forteller deg som er like spennende heller?

[Gjest Gjest]

Kjenner til det der. Er noen som er så opptatt av seg selv at de ikke klarer å la være å snakke om seg selv, og gjerne regelrett skryte av seg selv. Jeg har ei venninne som så og si aldri spør om noe andre driver med men kun skryter av seg selv, samtidig som hun rakker ned på alle andre.

En kan bli helt sprø av å snakke med henne når hun bare snakker om hvor fantastisk hun er, og uansett hva en sier så flytter hun samtalen inn på hvor fantastisk hun er i stedet for noe annet.

Hun har bare blitt verre og verre med årene og jeg vurderer faktisk om det er vits å være venn med henne når hun ikke klarer å slutte.

[stjernekyss]

Kjenner til det der. Er noen som er så opptatt av seg selv at de ikke klarer å la være å snakke om seg selv, og gjerne regelrett skryte av seg selv. Jeg har ei venninne som så og si aldri spør om noe andre driver med men kun skryter av seg selv, samtidig som hun rakker ned på alle andre.

En kan bli helt sprø av å snakke med henne når hun bare snakker om hvor fantastisk hun er, og uansett hva en sier så flytter hun samtalen inn på hvor fantastisk hun er i stedet for noe annet.

Hun har bare blitt verre og verre med årene og jeg vurderer faktisk om det er vits å være venn med henne når hun ikke klarer å slutte.

Har du snakket med henne om dette da? Eller bare syter du om det til andre? Kommunikasjon er toveis. Klarer aldri å slutte helt å undre med over disse selvutslettende ofrene (unnskyld uttrykket) som føler de blir tråkket på når de ikke bidrar med noe som helst inn i vennskapet.

Et godt vennskap er der begge parter er åpne med hverandre.

Så gjør noe med det! Snakk om det, eller dropp venninnen, men for all del la være å syte. Velger dere å være venninner uten å si i fra, er det også et valg.

Må forøvrig legge til at jeg også har hatt en lignende "venninne", eller bitch passer egentlig bedre på akkurat henne (unnskyld uttrykket). For et halvt års tiden siden, etter åresvis med skuffelser valgte jeg henne vekk, og det var en befrielse. Jeg forsøkte forøvrig å ta opp problemet med henne flere ganger, men det førte bare til drama og hun vridde og vendte på alt jeg hadde sagt. Så noen er bare så oppspist av seg selv at det er like greit å la dem nyte måltidet i fred og ro. Alene.

Tror man må prøve å se litt på seg selv, på tvers av alle vennerelasjonene man har. Er det et gjennomgående mønster at den andre venninnen er den som snakker? I såfall ligger nok problemet hos en selv. Er det kun én slik venninne blant mange gode relasjoner? Sannsynligvis venninnen Evt kombinasjonen venninnen og en selv.

[Gjest Gjest_Tine_*]

Når jeg skravler med venninner skravler vi så og si i munnen på hverandre om stort og smått som har skjedd siden sist.

Jeg tar det som en selvfølge at de forteller meg hva som skjer og hva de tenker på, uten at jeg må dra det ut av dem.

Synes det høres slitsomt ut å måtte spørre høflig hvordan det går for at mine venner skal gidde å fortelle det, men vi er alle forskjellige.

[Gjest Chrizzy]

Når jeg skravler med venninner skravler vi så og si i munnen på hverandre om stort og smått som har skjedd siden sist.

Jeg tar det som en selvfølge at de forteller meg hva som skjer og hva de tenker på, uten at jeg må dra det ut av dem.

Synes det høres slitsomt ut å måtte spørre høflig hvordan det går for at mine venner skal gidde å fortelle det, men vi er alle forskjellige.

Er litt enig med deg, det som skjer i livet til hverandre kommer på en måte naturlig for vi snakker om alt. Det hender jo at jeg noen ganger synes at jeg har snakket litt mye om meg selv, da kan jeg spørre om noe konkret som jeg vet at venninnen er opptatt av. På en måte styrer jeg samtalen inn på henne, men som oftest går det helt av seg selv.

Jeg tror det kunne vært lurt å rett og slett begynne og prate mer om deg selv og ditt, se hvordan hun reagerer. Jeg håper at du vil bli positivt overrasket, om ikke så ville jeg nok revurdert hele vennskapet.

[Gjest Gjest]

Hvis det er generelle ting og opplevelser synes jeg du må ta ansvar for å dele slikt selv. Det er litt slitsomt å måtte lete etter konkrete spørsmål for å få deg til å fortelle. Hvis det har skjedd noe kan jeg jo ikke vite om det, så da må du åpne munnen selv og si hva som har skjedd. Det er jo ikke sånn at jeg går rundt og spør folk om de har vært i noen bryllup i det siste, forresten.

Ellers har jeg et triks jeg bruker på ei venninne som snakker veldig mye om seg selv, men som ikke mener noe vondt om det. Hvis hun for eksempel har fortalt om helgen sin, så sier jeg ganske høyt når hun er ferdig 'Og min helg var kjempefin, takk som spør!' i en ikke-frekk tone og da blir hun litt flau og ler litt og forstår at hun har snakket for mye om seg selv.

[leirbål]

Hei igjen. Jeg vil igjen råde deg til å snakke med venninden din om dette.

Det er ikke så lett å huske å spørre alltid. Jeg kan kanskje være som venninden din av og til, for det er sjelden jeg spør om ting. Men jeg liker det veldig godt når de forteller om seg og sitt.

Det er ikke alltid jeg husker å spørre om hvordan en ting var, selv om jeg jo vet at det var en stor ting for den det gjelder. Det betyr ikke at jeg er uinteressert, kun at jeg er distre. Når de så nevner opplevelsen, vil jeg gjerne høre mere.

Men hvis jeg må huske hva som skjer i alles liv, og spørre utifra det stadig, sliter jeg.

Jeg kan gjøre det, men det blir litt anstrengt og påtatt for meg.

Så enten bør du snakke med henne, og be henne spørre om ting, eller begynne å fortelle av deg selv.

Mennesker er ulike, og at hun ikke spør gjør henne ikke nødvendigvis uinteressert.

[Gjest pusla_utlogget]

Er litt enig med deg, det som skjer i livet til hverandre kommer på en måte naturlig for vi snakker om alt. Det hender jo at jeg noen ganger synes at jeg har snakket litt mye om meg selv, da kan jeg spørre om noe konkret som jeg vet at venninnen er opptatt av. På en måte styrer jeg samtalen inn på henne, men som oftest går det helt av seg selv.

Sånn har jeg det også med mine gode venninner. Det går som regel av seg selv, sånn at vi i løpet at tida sammen har pratet litt (eller mye!) om begge. Men jeg tror nok jeg spør også, særlig når jeg har pratet endel om meg selv. Jeg synes du skal begynne å fortelle jeg, så vil hun antakelig virke litt mer interessert også!

[Gjest Gjest]

Huff! Når jeg leser enkelte av svarene her, innser jeg at jeg er gammel...

Jeg forventer at mine venner spør meg om hvordan jeg har det... rett og slett fordi det er normal høflighet!

Jeg forventer også at de er normalt interesserte i hva som skjer i mitt liv, fordi de er mine venninner.

Gi og ta! Spisse albuer, og "den sterkestes rett" passer ikke inn i et vennskap.

Jeg har venninner som snakker på innpust og utpust, og skal jeg få sagt noe, må jeg avbryte dem... noe som i følge de fleste her inne er uhøflig... hvordan skal jeg da få sagt noe, hvis de ikke spør meg om livet mitt?

[LilleBille]

Huff! Når jeg leser enkelte av svarene her, innser jeg at jeg er gammel...

Jeg forventer at mine venner spør meg om hvordan jeg har det... rett og slett fordi det er normal høflighet!

Jeg forventer også at de er normalt interesserte i hva som skjer i mitt liv, fordi de er mine venninner.

Gi og ta! Spisse albuer, og "den sterkestes rett" passer ikke inn i et vennskap.

Jeg har venninner som snakker på innpust og utpust, og skal jeg få sagt noe, må jeg avbryte dem... noe som i følge de fleste her inne er uhøflig... hvordan skal jeg da få sagt noe, hvis de ikke spør meg om livet mitt?

Kunne ikke skrevet det bedre selv. Kjenner meg sånn igjen.

Klart at det noen ganger er den ene som trenger å lufte ting - andre ganger er det motsatt - men jeg forventer at mine venner er opptatt av hvordan jeg har det også.

Merker at jeg ikke gidder å legge så mye i "vennskap" som bare er basert på at den ene skal fortelle hele tiden - og om jeg prlver å fortelle noe - har hun opplevd noe som er omtrent helt likt - men mye viktigere ... det sier seg selv at da sklir ting mer ut i sanden.

[Gjest mekanisme]

Her går det litt hipp som happ, vi spør begge veier og forteller begge veier uten å bli spurt først. Noen ganger er det den ene som har behov for å få ut av seg ting, og andre ganger er det meg men ellers er det å regne som en toveis samtale.

Det finnes alltid en i flokken som er mer opptatt av seg selv enn de andre, og enten forsvinner de stille og rolig ut av venneflokken etter å ha "brukt" opp de andre eller så får de beskjed om hvordan ståa er og endrer seg, eller vi bare godtar den personen som den er pga. andre gode egenskaper.