Kickstartfilosofien

[Gjest Gjest]

Jeg leser ofte at folk leter etter den rette kickstarten i forbindelse med slankekur eller livsstilsendringer og kanskje andre områder av livet. I reklamer for slankepulver og rensekurer brukes begrepet ofte, og jeg undres litt over om tanken om kickstart oppstår først hos en selv, eller om man adopterer den fra reklamen og tror det er en god idé. Nå mener jeg selvsagt ikke at kickstart ikke har fungert for noen, men jeg må innrømme at jeg stiller meg veldig skeptisk til om det egentlig er en særlig funksjonell metode for å oppnå varig forandring:

I forbindelse med slanking kan det gi en kjapp, kortvarig effekt, som i neste omgang kan gjøre det lettere å legge på seg igjen dersom man ikke samtidig innfører endringer man greier å holde på over tid.

I forbindelse med trening er vel kickstart nærmest umulig fordi kroppen trenger å bygges opp gradvis. Det eneste måtte være at man regner det som kickstart å melde seg på treningstimer og tvinger seg til å møte opp, det er selvsagt en fin måte å få inn rutiner på.

I tillegg er effekten av mange av kickstartproduktene av typen kurer, piller o.l ren humbug og dårlig dokumentert. Sier ikke at det gjelder alt (det gjør det ikke), men mye.

Min egen erfaring, ikke fra slanking som jeg aldri har bedrevet, men fra livet generelt og kostholds- og treningsholdninger spesielt, er at det eneste som funker er at jeg gradvis innarbeider ny tankegang, ny kunnskap og nye rutiner. Når det gjelder mat har jeg brukt mye tid på å lære meg flere og flere retter jeg kan lage fra bunnen, jeg har lest og lært litt og litt om hva som er sunt, hva som er mindre sunt osv. Trening har kommet etter hvert som jeg har blitt trukket mot visse treningsformer, jeg har lest meg opp, sett på instruksjonsklipp og kjøpt litt utstyr, og hvis det føles positivt ut å trene (og etter treningen), blir det lettere og lettere å fortsette/avansere. Noen treningsmetoder har jeg kuttet ut av den grunn at jeg syntes de bare var kjedelige.

Den eneste forutsetningen for at jeg skal få til endringene er at det er noe lystbetont det meste av veien. Ikke at hjertet skal flomme over av glede når jeg tenker på yoga eller hermetiske tomater - for det gjør det virkelig ikke , men at jeg kjenner en motivasjon og nysgjerrighet inni meg - den gnisten skal være med, selv om jeg faktisk også nesten hver dag må si til meg selv at "nå må du se å komme deg ut av stolen, du vet du har godt av å røre på deg selv om det er vanskelig å komme igang". Jeg bare trenger ikke å si det kjempehøyt og strengt eller skjelle ut meg selv så veldig...

Det med å snakke høyt og lavt til seg selv er forresten interessant - man kan ikke sitte og vente på en klar og høy stemme som plutselig sier at nå skal du leve sånn eller slik. Den følelsen som sier til meg at det er positivt å spise deilig hjemmelagd mat eller å gå en fjelltur, er jo ikke overveldende. Det er ofte mye lettere å høre den som sier at det er digg å ligge i sofaen, eller den som kommer med nedsettende tanker om det jeg IKKE får til. Så man må jo lytte litt nøye etter den.

Jeg tror det er det viktig å være klar over hva motivasjonen blir initiert av, hvilke holdninger jeg innerst inne har for å endre meg, eller om gleden/nysgjerrigheten ER motivasjonen. Hvis jeg f eks har som motivasjon at jeg må gå ned mange kilo og trenger en kickstart, er kanskje tanken BAK denne igjen at jeg ser ned på meg selv som jeg er og at jeg ikke har selvdisiplin/selvtillit nok til å sette igang på en mer langsiktig måte. Og da tror jeg motivasjonen fort kan forsvinne igjen, når den er basert på slike tanker?