Vurderer å bli sammen med mannen min igjen

[Gjest utlogget]

For nesten 1 år siden gikk jeg fra min mann. Han er utro, arbeidsnarkoman og jeg elsker han ikke mere.

Dette har ført til at vår datter på 8 år har gått fra å væer ei lykkelig jente til bare en skygge av seg selv.

Hun går nå i terapi og sliter veldig på skolen. Jeg har min eksmann og hans familie på ryggen hele tiden for at jeg skal komme hjem igjen.

Hva gjør jeg?? Hun sier at hennes høyeste ønske er at vi skal flytte tilbake til pappa. Hjertet mitt tåler snart ikke mere.

Jeg elsker han ikke mere, han har vært utro mot meg med en dame fra jobben, og han jobber konstant. Han jobber fortsjatt sammmen med henne.

Jeg har prøvd å legge ned betingelser for at jeg skal komme hjem igjen, sånn som at han skal finne seg en ny jobb, men han rikker seg ikke.

Han bruker vår datter mot meg. Sier at jeg ødelegger henne, noe som er mulig at jeg gjør.

Hjelp meg, hva skal jeg gjøre. Merker at jeg slite med tunge tanker om dagen og redd for at jeg ikke skal klare dette.

[Gjest Gjest]

Huff, føler med deg. Er det ikke mulig at datteren din bor hos deg? Vet hun hvorfor du gikk fra din eksmann? Trenger kanskje ikke å si til henne alt slik som det virkelig er, men nok til at hun kan forstå?

Det er ingen ideell situasjon for deg å flytte tilbake til ham. Det vil bare ødelegge deg i lengden.

Uansett hva du velger å gjøre, ønsker jeg deg lykke til. Håper det ordner seg for deg og din datter!

[Gjest K]

For det første, det er IKKE du som ødelegger for datteren din, det er han.

For det andre, at han fortsatt jobber sammen med hu han var utro mot deg med, og jobber hele tiden... ja, sier da nok.

Å dra tilbake pga datteren, til en utro arbeidsnarkoman sleip snik, vil kanskje gjøre henne glad der og da, men i det lange løp vil det nok ødelegge mer for både hun og for deg. Du elsker han ikke, du kan ikke stole på han...

Vil sikkert ta sin tid, men etterhvert så håper jeg at ting ordner seg for alle parter.... ja, okey, utenom for han da..

Lykke til.

[Gjest Gjest]

For det første, det er IKKE du som ødelegger for datteren din, det er han.

For det andre, at han fortsatt jobber sammen med hu han var utro mot deg med, og jobber hele tiden... ja, sier da nok.

Å dra tilbake pga datteren, til en utro arbeidsnarkoman sleip snik, vil kanskje gjøre henne glad der og da, men i det lange løp vil det nok ødelegge mer for både hun og for deg. Du elsker han ikke, du kan ikke stole på han...

Vil sikkert ta sin tid, men etterhvert så håper jeg at ting ordner seg for alle parter.... ja, okey, utenom for han da..

Lykke til.

enig

og trådstarter: Hvis du tror at du er skyld i at datteren din har det vondt, så er eksen din i ferd med å hjernevaske deg. Du bør lufte tankene dine mye for folk, slik at du beholder virkelighetssansen din. Dette er på vei i HELT feil retning. Det er HAN som skaper problemer her, og han er sinnsykt frekk som legger det over på deg. Fortell datteren din hvordan alt henger sammen.

[aline]

Kanskje du kan få litt hjelp også? Til å finne ut hvordan du skal unngå å gå i kjellern, hvordan du skal kunne hjelpe din datter best mulig igjennom den perioden hun går igjennom nå.

Jeg tror IKKE det er lurt, i det lange løp, verken for deg eller din datter, at du flytter tilbake til en mann du ikke elsker, og som er utro og gir totalt beng i dine følelser og deg. Han respekterer deg overhode ikke ved å gjøre som han gjør, og dette beviser han bare enda mer, ved at han faktisk bruker deres datter mot deg.

Dersom min mor hadde flyttet tilbake til pappa, kun fordi jeg slet med bruddet, så ville jeg i voksen alder fått problemer med å leve med det tror jeg! Det å se at sin egen mor blir ødelagt, sakte men sikkert, KUN fordi hun prøver å gjøre det rette for meg.... jeg ville sett det som min feil, og det vil si at jeg i en eller annen alder, ville skyldt på meg selv for min mors ødelagte liv! DET er heller ikke noe som kan være spesiellt godt, verken for mor eller datter.

I mitt hode må det finnes en annen løsning, det må finnes en måte å få din datter til å komme seg igjennom dette på, og se at mor og far aldri kommer til å bo sammen igjen. Det er også viktig at hun ikke påvirkes av far og hans familie, til å se på dette som noe DU gjør, at det er DU som ikke gidder være sammen med pappan lenger, og at det bare hadde vært å flytte hjem igjen, om det ikke var for deg og din egoisme. For det er ikke slik det er, vel? Du flyttet ikke bare for moro, og det å flytte sammen igjen, vl heller ikke være noe som "bare kan skje". Om du bare hadde giddet.

Det er nok ingen lett løsning, men kanskje dere alle tre trenger hjelp? aner ikke om man kan få familieveiledning etter at man har gått fra hverandre, men man burde kunne det. For å klare å samarbeide best mulig selv fra hverandre.

Håper du finner en løsning, som ikke ødelegger deg! For om ikke du klarer å holde deg sterk og i psykisk god helse, så ser jeg ikke hvordan det kan gjøre din datter frisk.

[Gjest Gjest]

Uff, føler med deg i den situasjonen du er i... Men ikke flytt tilbake til han, selv ikke for din datters skyld. Det er som sagt tideligere ikke DIN skyld at dette med datteren din skjer, husk det! Men du skal gjøre det som er rett for DEG, ikke gjør noe som samvittigheten og skyldfølelsen din mener er "riktig". Du skal lytte til dine egne behov, ellers kommer du ikke langt i livet, og blir langt fra lykkelig!

Snakk med datteren din, og kanskje ta en prat med eksmannen din også, om hvordan situasjonen er.

[Gjest Purple Haze]

Det er min bestemte mening at barn har det bedre med foreldre som er lykkelige på hver sin kant, enn foreldre som er ulykkelige sammen.

Du vil ikke bo sammen med denne mannen, det er ikke vanskelig å skjønne.

Hva med å gå til rådgiving sammen med din datter, hos en barnepsykolog f.eks?

[Gjest utogget]

Hun går til psykolog vi helsetjenesten på skolen. Hun utrykker stor sorg for psykologen over brudde mellom oss.

Vet at jeg ikke blir lykkelig med denne mannen, men å sitte å se på min datter sakte smuldre opp knuser meg. Hun er bare 8 år.

Tenker at kanskje hvis vi går tilbake så kan jeg reise fra han når hun er litt større, da skjønner hun det kanskje litt bedre? Jeg vet ikke. Men dette knuser meg.

Hun leker ikke på samme måte lenger, er mindre inntressert i veninner, stille er hun også blitt. Jeg sliter hele dagen bare for å få fram ett lite smil hos henne.

Dere kan ikke tenke dere hvor vondt det er å se sitt eget barn på denne måten.

[Cannavaro]

Det er selvsagt svært tøft å se sin datter på den måten. Hvem er det hun bor hos nå ?? Mest deg, eller delt ??? Hva er hennes interesser på fritiden, hva med andre venner ? Hvor er "nettet" rundt henne ? Hvem har bearbeidet henne i sorgprosessen over at mor og far skulle skilles ?? Se, det er mange spørsmål her, og barnet MÅ stå i fokus, men et forhold skal jo IKKE styres på barns premisser, det blir ihvertfall helt feil. Her må det nok litt mer grundig samarbeid og samtaler til for at dette skal fungere, men glem forholdet da - det er dødfødt !!

Som sagt, hensynet til barnet er viktigst og her må man få igang en produktiv dialog. Psykologen må vel ha noen forslag ??? Er det noe mer som plager henne ??? Må si at min sønn klarte denne prosessen veldig bra (han er 9), men det kan komme små "down-perioder", men uansett fungerer han fint og han er flink til å dyrke sine interesser også (tror det er viktig for barn). Skjønner det ikke er lett det her, men tenk langsiktig.......

[Gjest Gjest]

Hun går til psykolog vi helsetjenesten på skolen. Hun utrykker stor sorg for psykologen over brudde mellom oss.

Vet at jeg ikke blir lykkelig med denne mannen, men å sitte å se på min datter sakte smuldre opp knuser meg. Hun er bare 8 år.

Tenker at kanskje hvis vi går tilbake så kan jeg reise fra han når hun er litt større, da skjønner hun det kanskje litt bedre? Jeg vet ikke. Men dette knuser meg.

Hun leker ikke på samme måte lenger, er mindre inntressert i veninner, stille er hun også blitt. Jeg sliter hele dagen bare for å få fram ett lite smil hos henne.

Dere kan ikke tenke dere hvor vondt det er å se sitt eget barn på denne måten.

Hvis dere flytter sammen igjen, fortsetter hun med en utrygg tilværelse hvor hun igjen kan havne i et samlivsbrudd, du tenker jo til og med allerede at du i så fall kan bryte igjen om noen år.

Jeg synes det høres ut som en dårlig løsning. I stedet bør dere fokusere på hva hun forstår og ikke forstår om hvorfor det har blitt slik det har blitt, og hvordan dere begge skal ivareta henne fremover i forhold til ansvar og samvær.

Hun har mistet tryggheten sin, men hun får den ikke tilbake ved at foreldre som ikke bryr seg om hverandre bor i samme hus.

[felgen]

Dette er jo selvsagt en situasjon som river hjerte og sjel ut av deg som forelder..

Men i det lange løp - hvordan tenker du at det skal bli? Kommer du til å klare å bli hos han over tid, eller kommer det til en konfrontasjon der du føler du er nødt til å gå igjen?

Da er det kanskje bedre for datteren din at du aldri kom tilbake til han..

Det er vel heller ingen situasjon der du kan leve og være lykkelig, og tror du dattern din når hun blir litt eldre vil bli lykkelig av å ha en ulykkelig mor?

Utrolig vanskelig problemstilling..

[Gjest brutal_mann]

Han bruker barnet mot deg, ergo er det han som gjør henne ulykkelig. Hvorfor han vil ødelegge sitt eget barn er forbi min fatteevne, men noen mennesker er bare slik.

Kjør rene linjer mot din datter, vis henne tillit og aldri la han få vippet deg av pinnen.

Mot han vær æerlig og direkte. Aldri besjyld han for ting som ikke er sant, men pass på å press han på de tingene som han gjør og har gjort galt. Ikke i form av påstander, men i form av spørsmål som han må ta stilling til.

det vil koste deg enormt og kreve masse krefter, men gevinsten kommer i løpet av få år.

[Gjest Gjest_høna_*]

Som en sa over her; hvis du vil lære barnet ditt at å leve seg igjennom vanskelige situasjoner og vonde følelser gjøres ved å sette seg selv til side så bør du flytte tilbake til x-mannen din.

Da må hun bære ansvaret for din selvutslettelse videre. Det å stå i takknemlighetsgjeld for at du har ofret ditt eget velbefinnende for hennes skyld blir en tung bør å bære videre.

Gi henne i stedet aksept for at det er vanskelig, at du skjønner at det ikke er greit at hun må leve med din beslutning, men at du mener det er det beste for deg og at dere kommer til å klare dere fint.

Jeg anbefaler deg sterkt å gå inn på www.famlab.no og lese noen av artikklene der. De er gode i den situasjonen du er i nå. Lykke til.

[Gjest Gjest_damen_*]

Først vil jeg bare gi deg en klem og si at jeg forstår at du er i en svært vanskelig situasjon nå. Vil henge meg på forrige innlegger og anbefale artiklene på Famlab. De er svært tankevekkende og til tider provoserende (på en god måte).

Jeg sitter med et inntrykk av at noen kanskje "fyrer opp" under hennes sorg over samlivsbruddet. Vet du hva som blir fortalt henne når hun er hos faren/møter hans side av familien? Noen eks-partnere har svært vanskelig for å akseptere et brudd og legger skyld over på den andre. Denne skylden projiserer de både bevisst og ubevisst over til barnet som sitter igjen og føler det hele fulle ansvaret.

Jeg har selv gått igjennom skilsmisse og opplevde at min yngste datter hadde det tungt en tid etterpå, men når hun hele tiden opplevde at livet gikk videre, at jeg og pappaen var gode venner og at vi alle hadde det bra så slapp sorgen.

Du som menneske har all rett til å være lykkelig, og din lykke skal ikke "koste" din datters velbefinnende. Din lykke skal heller ikke ofres for å gjøre andre (tilsynelatende) fornøyde. Spør deg selv om eksmannen din virkelig elsker deg når han presser deg på denne måten? Kjærligheten er ikke eiesyk.

Det er ikke sant at alle får det bra om dere flytter sammen. Alle andre her har fortalt deg det samme- du kommer til å oppleve at du går fra asken til ilden. Vil du i lengden være fornøyd med å leve et halvt liv?

Du og eksen trenger å sette dere ned og snakke ordentlig sammen, og gjerne med en nøytral tredjepart til stede. Dette kan gjøres via familevernkontoret. Bestill en time, inviter han. Han trenger ikke møte, men det vil loggføres at han ikke var tilstede. Ingen vinner på at en eller flere ofrer seg.

Håper du finner en løsning, og som Brutal Mann sa; den kommer ikke umiddelbart men over tid. Det er nok en tung vei, men m du har fokus så vil du komme ut på riktig side.

[leirbål]

Hei. Å se at ens eget arn har det vondt er det verste en forelder kan oppleve, tror jeg.

Men du hjelper henne ikke ved å flytte tilbake. Stol på det.

Det kan virke som en god løsning her og nå, men det er ikke det.

Sett deg ned med datteren din og snakk med henne. Fortell at du forstår at det er veldig trist at mamma og pappa ikke bor sammen lengre, men at det IKKE er hennes skyld. De fleste barn tar på seg skylden for så mye de ikke har noen skyld i.

Fortell at mamma og pappa ikke skal bo sammen mer, men at dere begge vil elske henne like mye alltid.

Spør om hun tenker mye på bruddet, og om det gjør henne trist. Og om hun vil snakke om det.

Men husk at en sorgprosess er naturlig og riktig for henne nå.

Noen tar det lettere, og er som før. Andre tar det tyngre, og trenger tid.

Hun sørger, men hun overlever. Og av erfaring kan jeg si at du har det mye vondere på vegne av datteren din, enn hun har det. Ja hun har det vondt, men ikke så vondt som du har det, på hennes vegne. Helt sant.

Å flytte tilbake til et kjærlighetsløst ekteskap vil ikke hjelpe henne.

Hun vil lære at sorg er usunt og litt farlig. Det stemmer ikke. Det er sunt å få sørge.

Hun vil også lære, som en over sa: å ofre egen lykke og selvrespekt for andre. Til sist vil hun lære at ekteskap skal være kjærlighetsløse og kalde.

Hva slags kvinne vil hun bli som voksen da? Hun vil være en drittsekk magnet. Og det vil være enda verre for henne.

Så hold ut. Husk at du nok har det verre på hennes vegne, enn hun har det.

Det eneste du bør gjøre er å være der for henne, og vise at du elsker henne, og aldri vil forlate henne.

Lykke til.