There's a soulmate for everyone?

[Gjest Gjest_OsloMann]

Innlegget rett over kommer høyst sannsynligvis fra en mann.

[Gjest brutal_mann]

Du skriver at du skriver til "resten" (ergo ikke til meg?), men jeg kommenterer likevel.

Ai! Dårlig valg av ord. Burde stått "@Alle".

Jeg tvinger min forelskelsesmekanisme til å knirke videre, selv om jeg er ganske desillusjonert. Eller la meg heller si pessimist, motløs. Jeg trenger virkelig denne Mr. Soulmate (jeg trenger forsåvidt mange, av begge kjønn, men én spesiell), jeg trenger ham for å utvikle meg. Det er ikke slik at jeg stagnerer om jeg er alene, på ingen måte, men helt klart er det visse deler av meg som blir liggende brakke, uforløste. Jeg er veldig i kontakt med akkurat det behovet der, det kan ikke ignoreres over veldig langt tid.

Men er dette konkrete ting en kan sette ord på, eller mer en abstrakt trigger som vil utløse andre mer konkrete (men udefinerte) parametere?

Så ja, psykologiske utfordringer; ikke fordi man nødvendigvis har skrudd av forelskelsesmekanismen men fortsatt har behovet, men fordi behovet er så present til tross for at man stadig blir bokset i magen av virkeligheten. Som altså har lært meg at det er svært, svært få i utvalget...

Jeg tror at de fleste som aldri forelsker seg har en evne til logikk og rasjonalitet som ligger over gjennomsnittet. Samtidig som disse menneskene er varest for å blottlegge seg. Sjelelig nakenhet er en forutsetning for uselvisk, lidenskapelig og bånn ærlig kjærlighet. Det er få forundt å være sterke nok og bevisste nok (på seg selv og partneren) til å leve et liv med denne for for å elske.

La meg se...

Stor evne til logikk og rasjonalitet --> forelsker seg sjelden/aldri (ja, jeg vet at vi setter på spissen her)

Forelsker seg sjelden/aldri --> vàr for å blottlegge seg (altså blottlegger seg helst ikke?)

å blottlegge seg, sjelelig nakenhet --> nødvendig for å elske uselvisk, ærlig og lidenskapelig

Ergo: Rasjonelle mennesker har problemer med kjærligheten, den ekte?

Vet ikke om jeg jeg helt fulgte deg. Du får fylle ut.

Delvis korrekt konklusjon sett fra mitt ståsted i verden. Rasjonelle mennesker vil ofte se på en del ting "rent praktisk" og dermed automatisk distansere seg fra den ulogiske og lidenskapelige kjærligheten.

Det jeg mente å si videre var at om en tar en rasjonell person og legger til en sårbarhet så har en skapt en person med kevlar rundt sine egne følelser. En person som synes det urasjonelle i følelser er både fremmed og farlig. En må, om en vil unngå total "ensomhet", da bevisst jobbe med å tørre å bryte disse barrierene. En må erkjenne at ikke alt skal være rasjonelt og at smerte er en fare en må vlege å utsette seg for.

Så er spørsmålet om en er rasjonell nok til å se dette og dermed være villig til å oppgi noe av sin rasjonalitet Klarer en det så er det bare frykten for smerten igjen.

Jeg er enig i dine utsagn om at for enkelte finnes det færre soulmates enn for andre. Men det er ikke færre enn at en kan finne denne om en går litt inn for saken. Først og fremst ved å være mottakelig (Det vil si å bekjempe frykten for smerte).

[Steinar40]

... om en tar en rasjonell person og legger til en sårbarhet så har en skapt en person med kevlar rundt sine egne følelser. En person som synes det urasjonelle i følelser er både fremmed og farlig. En må, om en vil unngå total "ensomhet", da bevisst jobbe med å tørre å bryte disse barrierene. En må erkjenne at ikke alt skal være rasjonelt og at smerte er en fare en må velge å utsette seg for.

Så er spørsmålet om en er rasjonell nok til å se dette og dermed være villig til å oppgi noe av sin rasjonalitet Klarer en det så er det bare frykten for smerten igjen.

Det er sikkert mye i det du skriver her. Men samtidig så lever vi faktisk i en praktisk verden, og hvis de praktiske forutsetningene ikke er til stede, så vil det aldri kunne bli noe fornuftig ut av kjærligheten (i praksis). Risikoen for at det da bare blir smerte er i hvert fall veldig stor.

[Gjest Gjest]

Ai! Dårlig valg av ord. Burde stått "@Alle".

Men er dette konkrete ting en kan sette ord på, eller mer en abstrakt trigger som vil utløse andre mer konkrete (men udefinerte) parametere?

Delvis korrekt konklusjon sett fra mitt ståsted i verden. Rasjonelle mennesker vil ofte se på en del ting "rent praktisk" og dermed automatisk distansere seg fra den ulogiske og lidenskapelige kjærligheten.

Det jeg mente å si videre var at om en tar en rasjonell person og legger til en sårbarhet så har en skapt en person med kevlar rundt sine egne følelser. En person som synes det urasjonelle i følelser er både fremmed og farlig. En må, om en vil unngå total "ensomhet", da bevisst jobbe med å tørre å bryte disse barrierene. En må erkjenne at ikke alt skal være rasjonelt og at smerte er en fare en må vlege å utsette seg for.

Så er spørsmålet om en er rasjonell nok til å se dette og dermed være villig til å oppgi noe av sin rasjonalitet Klarer en det så er det bare frykten for smerten igjen.

Jeg er enig i dine utsagn om at for enkelte finnes det færre soulmates enn for andre. Men det er ikke færre enn at en kan finne denne om en går litt inn for saken. Først og fremst ved å være mottakelig (Det vil si å bekjempe frykten for smerte).

Bekjempe frykten for smerte er akkurat der skoen trykker.

Smerten ved å sitte stille og ikke gjøre noe varer mye lenger og går dypere enn den smerten man opplever ved en avvisning.

Det er vanskelig å se men er en sannhet like fullt.

[Gjest Gjest_Liselotte_*]

Vi er som mennesker, være seg kvinne eller mann, fra barnsben av programerte til å sammenligne oss med andre.

Det er vel i ditt tilfelle heller et spørsmål om hvor skoen trykker! Er du fortvillet fordi du mener at du ikke passer inn i bermen?

Kanskje er det der feilen ligger. Egoet krever anerkjennelse mens du selv ubevist vet hva som trigger ditt sanne jeg! Inn i mellom dette er det et tidsperspektiv som alltid er på siden av egoet!

Til syvende og sist er det det bare en måte å heve seg over dilemmaet du står over og det er å putte ego i passasjersete.

Neida, jeg er ikke fortvilet, på ingen måte. Jeg kan være fortvilet over erfaringen som handler om at ingen klaffer, ingen matcher. Men jeg er ikke fortvilet over å ikke passe inn i bermen, som du så galant kaller det store flertallet. Jeg har truffet mange, jeg treffer mange, under mange ulike omstendigheter. Så jeg treffer stadig nye mennesker. Men en sjelefrende (og nå snakker jeg ikke bare om partnerpotensiale, jeg snakker om mennesker) treffer jeg bare hvert skuddår.

Så altså, i mitt tilfelle er det et spørsmål om hvor skoen trykker? Vet ikke om jeg henger med deg her. Skoen min trykker ikke, jeg vet akkurat hva og hvem jeg er, på godt og vondt. Man er hva man er.

Skoen trykker - det vil si at jeg skal slutte å tro at jeg er annerledes, innse at jeg er helt gjennomsnittlig og dermed pang! skal jeg treffe soulmates i fleng?

Vet jeg ubevisst hva som trigger mitt sanne jeg? Hva mener du med det? Og - hvordan kan overhodet jeg vite noe ubevisst? Det er mulig at det du mener er forståelig, men det er ikke forståelig ut fra hvordan du ordlegger deg.

Du bruker ordet ego veldig negativt. Du bruker det som i oppblåst ego, ego på en pidestall, ego som må jekkes ned. For du snakker ikke om ego i freudianske termer? Vel, jeg har muligens et stort ego i den forstand at jeg vet hva jeg inneholder. Og ja, det er mye. Men jeg tenker ikke å sette alt dette i noe passasjersete, hele bilen er mitt ego, og jeg er sjåføren.

Jeg står ikke overfor noe dilemma, som jeg ser det, og hvor i alle dager kommer et tidsperspektiv inn i bildet her? Du må gjerne utdype.

Ai! Dårlig valg av ord. Burde stått "@Alle".

Men er dette konkrete ting en kan sette ord på, eller mer en abstrakt trigger som vil utløse andre mer konkrete (men udefinerte) parametere?

Dette? Du mener det som en soulmate vil kunne trigge av vekst og utvikling?

Vanskelig å beskrive med ord. Klisjeen sier vel noe sånt som at man i den helt rette konstellasjonen blir i stand til å hente fram det beste i seg. Veldig generelt og allround sagt. Det handler for meg om å bli utfordret på så mange plan, at man hele tiden oppdager noe nytt, i seg selv, ute i verden, i relasjonen (eller relasjoner til andre), at livsintensiteten kan opprettholdes fordi det er en annen der som man i sameksistens med stadig utfordres og utfordrer.

Og da vil tiden vil oppleves lineær i stedet for sirkulær.

Delvis korrekt konklusjon sett fra mitt ståsted i verden. Rasjonelle mennesker vil ofte se på en del ting "rent praktisk" og dermed automatisk distansere seg fra den ulogiske og lidenskapelige kjærligheten.

Det jeg mente å si videre var at om en tar en rasjonell person og legger til en sårbarhet så har en skapt en person med kevlar rundt sine egne følelser. En person som synes det urasjonelle i følelser er både fremmed og farlig. En må, om en vil unngå total "ensomhet", da bevisst jobbe med å tørre å bryte disse barrierene. En må erkjenne at ikke alt skal være rasjonelt og at smerte er en fare en må vlege å utsette seg for.

Så er spørsmålet om en er rasjonell nok til å se dette og dermed være villig til å oppgi noe av sin rasjonalitet Klarer en det så er det bare frykten for smerten igjen.

Er man gjennomgående rasjonell, tror jeg det er vanskelig å oppgi denne. Da må man i det minste ha tilbøyeligheter, lyster. Til å la hemninger fly.

Jeg skjønner hva du mener, men jeg blir litt forvirret av måten du bruker ordet sårbar på. Jeg oppfatter egentlig ordet sårbar på en motsatt måte av hvordan du bruker det her. For med sårbarhet så mener du redsel? Redsel for å bli blottlagt? Redsel for å bli såret? Joda, jeg skjønner. Men samtidig tenker jeg at sårbarhet er forutsetning for bunnløs forelskelse.

Jeg er enig i dine utsagn om at for enkelte finnes det færre soulmates enn for andre. Men det er ikke færre enn at en kan finne denne om en går litt inn for saken. Først og fremst ved å være mottakelig (Det vil si å bekjempe frykten for smerte).

Vel, jeg har gått inn for saken, jeg er mottakelig og jeg er ikke redd for smerte... But still.

Steinar, ja, det handler også om empati, på sett og vis. Følelsen av å kunne se og forstå den andre blir ekstrem dersom man står overfor en soulmate. Det er i hvertfall min erfaring. Jeg har opplevd å bli forstått på en slik måte at det har grenset mot det overnaturlige (nei, snakker ikke om psykologer). Og jeg har opplevd å lese andre som om de var komplett gjennomsiktige.

Takk, Yggdrasil, du sa det bra.

[Steinar40]

Nå er riktig nok jeg også litt "sær" som jeg har beskrevet litt enkelt tidligere i tråden, og derfor er det kanskje spesielt vanskelig for meg å uttale meg om andre, men jeg innbiller meg i hvertfall at "folk flest" ikke føler noe stort behov for en såkalt soulmate. Fungerer det praktiske i livet så er det greit nok på en måte - stort sett.

Hvis jeg er helt ute på jordet så får folk her korrigere meg

Jeg skulle svært gjerne funnet min soulmate eller sjelevenn - helst for lenge siden. Men utfordringen er også at sjelen bor i den fysiske kroppen som er helt avhengig av praktiske ting i denne verden. Derfor har også praktiske saker som fysisk alder, hvor man bor og jobber etc. stor eller avgjørende betydning. Det er ikke nok å finne en sjelevenn hvis man ikke også kan få til noe fornuftig i sammen. For da har man ingen praktisk nytte av den (en soulmate).

Poenget mitt er vel egentlig at det må være en sunn balanse mellom kropp og sjel - de kan ikke leve uten hverandre i dette livet. Kan ikke bare fokusere på sjelen.

Noe du kanskje gjør litt for mye av?

Men kan jo ikke se bare på kroppen heller - som vel litt for mange gjør hehe

Endret 30. juli 2009 av Steinar40

[Gjest Gjest_Liselotte_*]

Derfor har også praktiske saker som fysisk alder, hvor man bor og jobber etc. stor eller avgjørende betydning. Det er ikke nok å finne en sjelevenn hvis man ikke også kan få til noe fornuftig i sammen. For da har man ingen praktisk nytte av den (en soulmate).

Men samtidig - heller tre-sju soulmates uten at man får til "noe fornuftig" sammen (regner med at du her snakker om parforhold og samliv), enn å få til noe fornuftig sammen med en som man ikke har soulmate-match med...

Da er jeg heller alene, da lever jeg heller i selskap med meg selv og kompenserer for manglende partner gjennom å la meg berikes av mine soulmates, hvor diverse hindere står i veien for at man kan forenes i samliv.

[Gjest Gjest_Liselotte_*]

Poenget mitt er vel egentlig at det må være en sunn balanse mellom kropp og sjel - de kan ikke leve uten hverandre i dette livet. Kan ikke bare fokusere på sjelen.

Noe du kanskje gjør litt for mye av?

Fokusere for mye på sjelen? Altså - jeg bør fokusere litt på kropp også? Kjære vene, da blir det jo enda vanskeligere da! Ikke bare skal han være soulmate, han skal pinadø være kjekk og ha flott kropp også?

For å være seriøs, mulig jeg har for store forventninger til akkurat dette med sjelefrende. Men erfaringsmessig blir det ikke greit dersom matchen ikke er høy nok. Been there, done that. Men som jeg har sagt, vedkommende trenger ikke være lik meg i den forstand at vi liker de samme tingene, har de samme særegenhetene osv. Det blir det jo ingen dynamikk ut av, og jeg er avhengig av den biten. Jeg må utfordres, og utfordringen kommer delvis ut av at man er ulike. Også. Vi må bare være på samme frekvens, det er dét som er det avgjørende. Vet ikke hvordan jeg ellers skal forklare det.

[Steinar40]

Men samtidig - heller tre-sju soulmates uten at man får til "noe fornuftig" sammen (regner med at du her snakker om parforhold og samliv), enn å få til noe fornuftig sammen med en som man ikke har soulmate-match med...

Da er jeg heller alene, da lever jeg heller i selskap med meg selv og kompenserer for manglende partner gjennom å la meg berikes av mine soulmates, hvor diverse hindere står i veien for at man kan forenes i samliv.

Hmmmm - du bruker et noe spesielt språk her som jeg ikke tror er helt åpenbart for alle - ikke for meg i hvert fall

Hvis jeg tolker det du skriver over riktig, så ville jeg sagt/skrevet det på denne måten i stedet:

heller tre-sju nære venner, enn å få til noe fornuftig sammen med en som man ikke elsker / elsker deg...

Eller er jeg helt på jordet her syns du?

[Steinar40]

Jeg kunne heller ikke tenke meg å leve i sammen med en partner som ikke er virkelig glad i (elsker) meg, og som jeg er virkelig glad i (elsker)

Og ikke gjør jeg det heller.

Gjensidig kjærlighet og respekt er helt nødvendig.

[Gjest Gjest_Liselotte_*]

Hmmmm - du bruker et noe spesielt språk her som jeg ikke tror er helt åpenbart for alle - ikke for meg i hvert fall

Hvis jeg tolker det du skriver over riktig, så ville jeg sagt/skrevet det på denne måten i stedet:

heller tre-sju nære venner, enn å få til noe fornuftig sammen med en som man ikke elsker / elsker deg...

Eller er jeg helt på jordet her syns du?

Hehe, neida, absolutt ikke helt på jordet. Det jeg mener, i klarere tekst, er at jeg uansett har utbytte av soulmates, selv om det ikke kan bli partnerskap ut av relasjonene.

Å tenke "godt nok" er ikke aktuelt, da blir jeg heller alene og krydrer livet mitt med disse soulmates som jeg altså ikke kan bli kjæreste med, av praktiske eller andre årsaker.

[Steinar40]

Hehe, neida, absolutt ikke helt på jordet. Det jeg mener, i klarere tekst, er at jeg uansett har utbytte av soulmates, selv om det ikke kan bli partnerskap ut av relasjonene.

Å tenke "godt nok" er ikke aktuelt, da blir jeg heller alene og krydrer livet mitt med disse soulmates som jeg altså ikke kan bli kjæreste med, av praktiske eller andre årsaker.

Joda, venner/venninner trenger jo alle - spesielt kvinner Menn er nok ofte litt mer som ensomme ulver er jeg redd hehe

Derimot kan det jo bli komplisert med mannlige venner når man er kvinne i et forhold. Ikke alle menn (altså partneren) liker det så veldig godt hehe

Og seksuelle relasjoner med venner (eller soulmates) kan jo også veldig fort by på problemer selv om man ikke er noe forhold. Jaja, livet har aldri vært enkelt.

Men som du sier å tenke "godt nok" ... det er jo ikke lett å unngå. For helt perfekt blir det bare aldri. Men du må jo virkelig føle for at du vil først selvfølgelig - være forelsket etc.

[Gjest Gjest_Liselotte_*]

Joda, venner/venninner trenger jo alle - spesielt kvinner Menn er nok ofte litt mer som ensomme ulver er jeg redd hehe

Derimot kan det jo bli komplisert med mannlige venner når man er kvinne i et forhold. Ikke alle menn (altså partneren) liker det så veldig godt hehe

Hvis min partner ikke liker at jeg har venner av begge kjønn, var han aldri min soulmate. Sagt med andre ord: Jeg kommer aldri til å få en partner som ikke liker at jeg har mannlige venner.

Og seksuelle relasjoner med venner (eller soulmates) kan jo også veldig fort by på problemer selv om man ikke er noe forhold. Jaja, livet har aldri vært enkelt.

Ja, det kan være komplisert. Men jeg er ikke av den oppfatning at det er moralsk forkastelig, som mange kanskje er. Uansett, jeg tenkte ikke på sex i det hele tatt da jeg skrev det forrige innlegget mitt.

Men som du sier å tenke "godt nok" ... det er jo ikke lett å unngå. For helt perfekt blir det bare aldri. Men du må jo virkelig føle for at du vil først selvfølgelig - være forelsket etc.

Det trenger det ikke å være perfekt for å være perfekt.

Han trenger ikke å være perfekt for at det skal være perfekt, om du skjønner. Men soulmatenivå er en nødvendighet, amen.

[Steinar40]

Poenget er vel bare at begge VET at man kan stole på hverandre og oppfører seg deretter

Og så er det alt dette praktiske styret selvfølgelig som man aldri kommer utenom i denne verden .....

[Gjest Gjest_anna_*]

Min erfaring er at en person kan oppleves som en soulmate selv om personen er en håpløs match som livspartner.

Jeg har opplevd det en gang. Jeg merket kjemien umiddelbart. Det var gjensidig - noe som må være en forutsetning.

Alder, utseende, politisk og religiøst ståsted osv. var ikke avgjørende faktorer for meg. Det som var avgjørende var denne indre frekvensen (kjemien) som Liselotte beskriver så fint. For meg var det en følelse av noe gjenkjennelig (“when i look at you what i see is me”). Andre som observerer oss utenfra vil nok synes vi er veldig forskjellige, men det er noe ved personligheten som er veldig likt. Jeg opplevde en følelse av trygghet kombinert med spenning. Det var en enormt sterk tiltrekning, både fysisk og mentalt. Da vi elsket var det like mye mentalt som fysisk. Vi kunne prate om alt - tankene og ordene fløt så lett, vi kunne være stille sammen - alt vi gjorde sammen var så ekte og naturlig.

Noen vil kanskje kalle det forelskelse - men denne følelsen har vart i 7 år og kjemien er fortsatt like sterk.

På en måte skulle jeg ønske jeg ikke hadde opplevd dette. For det gjør det umulig for meg å treffe en livspartner. Ingenting kan måle seg med det jeg opplevde. Og jeg tviler på at jeg noen gang kommer til å oppleve det med en annen. Jeg tenker som Liselotte - heller alene enn sammen med en bare fordi det er praktisk.

Er det egentlig mulig å oppleve dette med en som man passer sammen med i hverdagen? Blir det for intenst å leve med en soulmate? Blir det uutholdelig å leve med frykten for å miste? For meg ble fykten for å miste så stor at jeg valgte å trekke meg.

[Gjest Gjest_Miriam_*]

Noen vil kanskje kalle det forelskelse - men denne følelsen har vart i 7 år og kjemien er fortsatt like sterk.

På en måte skulle jeg ønske jeg ikke hadde opplevd dette. For det gjør det umulig for meg å treffe en livspartner. Ingenting kan måle seg med det jeg opplevde. Og jeg tviler på at jeg noen gang kommer til å oppleve det med en annen. Jeg tenker som Liselotte - heller alene enn sammen med en bare fordi det er praktisk.

Er det egentlig mulig å oppleve dette med en som man passer sammen med i hverdagen? Blir det for intenst å leve med en soulmate? Blir det uutholdelig å leve med frykten for å miste? For meg ble fykten for å miste så stor at jeg valgte å trekke meg.

Hvis du velger å trekke deg så er tydeligvis denne personen ikke den rette for deg? Ellers har du kanskje dårlig selvfølelse og tror at forholdet ikke kan vare av den grunn?

At man møter en sjelevenn - som selvsagt kan være av begge kjønn - betyr jo mer at et er en venn enn en kjæreste?

For mitt vedkommende så ser jeg på mannen min både som elsker og min beste venn noensinne, selv min beste venninne vil aldri nå det nivået av vennskap. Forelskelsen var starten, trivsel og vennskap vokste for hver dag som gikk - og jeg vil påstå at kjemien og vennskapet oss mellom bare blir sterkere for hvert år som går. Så det er ikke alltid at det starter med kjemi på det planet.

Synes faktisk det virker her som om man analyserer forhold ihjel før det har startet, er det ikke bedre å ta ting som de kommer?

[Steinar40]

Synes faktisk det virker her som om man analyserer forhold ihjel før det har startet, er det ikke bedre å ta ting som de kommer?

Jo, jeg er enig

[Gjest Gjest_OsloMann]

Min erfaring er at en person kan oppleves som en soulmate selv om personen er en håpløs match som livspartner.

Andre som observerer oss utenfra vil nok synes vi er veldig forskjellige, men det er noe ved personligheten som er veldig likt. Jeg opplevde en følelse av trygghet kombinert med spenning. Det var en enormt sterk tiltrekning, både fysisk og mentalt. Da vi elsket var det like mye mentalt som fysisk. Vi kunne prate om alt - tankene og ordene fløt så lett, vi kunne være stille sammen - alt vi gjorde sammen var så ekte og naturlig.

Noen vil kanskje kalle det forelskelse - men denne følelsen har vart i 7 år og kjemien er fortsatt like sterk.

Vi er visst i helt samme båt... Seks år for min del, men likefullt. Jeg også sliter veldig med å finne noen som kan fylle den samme rollen som hun gjorde.

[Gjest Gjest_Miriam_*]

Vi er visst i helt samme båt... Seks år for min del, men likefullt. Jeg også sliter veldig med å finne noen som kan fylle den samme rollen som hun gjorde.

Men hvorfor gjør dere det slutt hvis personen er en så utrolig fantastisk match?

Der henger jeg ikke helt med rett og slett.

[Steinar40]

Men samtidig - heller tre-sju soulmates uten at man får til "noe fornuftig" sammen (regner med at du her snakker om parforhold og samliv), enn å få til noe fornuftig sammen med en som man ikke har soulmate-match med...

Da er jeg heller alene, da lever jeg heller i selskap med meg selv og kompenserer for manglende partner gjennom å la meg berikes av mine soulmates, hvor diverse hindere står i veien for at man kan forenes i samliv.

Jeg har nok faktisk en annen innstilling enn deg her når jeg tenker etter. Mye mulig det kommer av at jeg er mann. Min innstilling er uansett denne:

Det eneste jeg er interessert i er en soulmate (den rette) som jeg får til noe fornuftig sammen med i praksis, og da heller 0 soulmates som jeg ikke kan få til noe fornuftig i sammen med.