There's a soulmate for everyone?

[Gjest Gjest_Karina_*]

Jeg tror veldig mange tenker som deg, nemlig at den fysiske gjensidige tiltrekningen må være på plass. Det er vel også derfor så mange ikke klarer å gå fra hverandre også, for å ta de som sliter i den andre enden. Jeg hadde et deilig sexliv med min ex, og jeg tror det var det som gjorde det vanskelig å kutte han ut helt.

Det kommer an på hva man vektlegger i et forhold. For meg er det det seksuelle og den fysiske tiltrekkingen som har vært limet i ekteskapet, i tillegg til at jeg er gift med den mest arbeidssomme og morsomme mannen jeg har truffet, i tillegg til 2 barn som etterhvert er blitt voksne og selvstendige ...

Klart der er dager jeg holder på å spy av ham, som vi krangler og er skikkelig uvenner ... men poenget mitt er at jeg tror IKKE at gresset er grønnere på den andre siden, og jeg tror ikke jeg hadde orket å begynne å bli kjent med en ny mann i den alderen jeg er nå. Dessuten føler jeg at vi har kommet oss gjennom de verste årene - nå er det dessertårene som står foran oss - det er jo dette vi har kjempet for de siste 20-25 årene.

Sånn føler jeg det ... poenget mitt er at jeg tror ikke det perfekte forhold finnes. Det er ingen som klaffer på alle punkter - noe må man finne seg i - gi og ta. Så gjelder det bare å finne ut på hvilke punkter man kan jekke seg og på hvilke punkter man ikke kan vike en tomme. Det er DET jeg tror man må finne ut av.

[Gjest Gjest]

Det kommer an på hva man vektlegger i et forhold. For meg er det det seksuelle og den fysiske tiltrekkingen som har vært limet i ekteskapet, i tillegg til at jeg er gift med den mest arbeidssomme og morsomme mannen jeg har truffet, i tillegg til 2 barn som etterhvert er blitt voksne og selvstendige ...

Klart der er dager jeg holder på å spy av ham, som vi krangler og er skikkelig uvenner ... men poenget mitt er at jeg tror IKKE at gresset er grønnere på den andre siden, og jeg tror ikke jeg hadde orket å begynne å bli kjent med en ny mann i den alderen jeg er nå. Dessuten føler jeg at vi har kommet oss gjennom de verste årene - nå er det dessertårene som står foran oss - det er jo dette vi har kjempet for de siste 20-25 årene.

Sånn føler jeg det ... poenget mitt er at jeg tror ikke det perfekte forhold finnes. Det er ingen som klaffer på alle punkter - noe må man finne seg i - gi og ta. Så gjelder det bare å finne ut på hvilke punkter man kan jekke seg og på hvilke punkter man ikke kan vike en tomme. Det er DET jeg tror man må finne ut av.

Nettopp! Klart at de fleste sliter til tider, men så lenge man får en god følelse av partneren sin og føler seg elsket, så klarer man å leve med vedkommende, selv om han er en dust til tider.

Jeg følte meg ikke elsket av min ex, til tider føltes det som om han avskydde meg. Så man kan godt si at sex fungerte som lim her også, men på en negativ måte. På slutten av forholdet følte jeg meg etterhvert så brukt. Jeg var god nok for sex, men ikke for samtaler eller annet.

Ah, dessertårene, jeg misunner dere det. Eller unner får en vel heller si.

[Steinar40]

Jeg tror veldig mange tenker som deg, nemlig at den fysiske gjensidige tiltrekningen må være på plass. Det er vel også derfor så mange ikke klarer å gå fra hverandre også, for å ta de som sliter i den andre enden. Jeg hadde et deilig sexliv med min ex, og jeg tror det var det som gjorde det vanskelig å kutte han ut helt.

Dere (dvs. du pluss ho du kommenter) er "normalfordelt" - dvs. blant "folk flest".

[Steinar40]

Det kommer an på hva man vektlegger i et forhold. For meg er det det seksuelle og den fysiske tiltrekkingen som har vært limet i ekteskapet, i tillegg til at jeg er gift med den mest arbeidssomme og morsomme mannen jeg har truffet, i tillegg til 2 barn som etterhvert er blitt voksne og selvstendige ...

Klart der er dager jeg holder på å spy av ham, som vi krangler og er skikkelig uvenner ... men poenget mitt er at jeg tror IKKE at gresset er grønnere på den andre siden, og jeg tror ikke jeg hadde orket å begynne å bli kjent med en ny mann i den alderen jeg er nå. Dessuten føler jeg at vi har kommet oss gjennom de verste årene - nå er det dessertårene som står foran oss - det er jo dette vi har kjempet for de siste 20-25 årene.

Sånn føler jeg det ... poenget mitt er at jeg tror ikke det perfekte forhold finnes. Det er ingen som klaffer på alle punkter - noe må man finne seg i - gi og ta. Så gjelder det bare å finne ut på hvilke punkter man kan jekke seg og på hvilke punkter man ikke kan vike en tomme. Det er DET jeg tror man må finne ut av.

Forøvrig er det veldig vanlig at folk skiller lag når barna blir store og ute av redet - fordi da har (ekte)paret ingenting felles lenger.

[Gjest Gjest_Karina_*]

Forøvrig er det veldig vanlig at folk skiller lag når barna blir store og ute av redet - fordi da har (ekte)paret ingenting felles lenger.

Jeg er idag 46 år og selvsagt klar over den faren - men som med alt annet så mener jeg at det er verd å jobbe for å få forholdet til å fungere maksimalt.

Det jeg egentlig ville fram til er at den som leter etter den perfekte partner leter forgjeves .. Spørsmålet er bare hvor mye man er villige til å fire og på hvilke punkter man er villige til å fire. Det gjelder begge parter.

[Steinar40]

Jeg er idag 46 år og selvsagt klar over den faren - men som med alt annet så mener jeg at det er verd å jobbe for å få forholdet til å fungere maksimalt.

Det jeg egentlig ville fram til er at den som leter etter den perfekte partner leter forgjeves .. Spørsmålet er bare hvor mye man er villige til å fire og på hvilke punkter man er villige til å fire. Det gjelder begge parter.

Jeg er absolutt enig med deg i at det eneste fornuftige er at BEGGE 2 jobber for å få forholdet til å fungere maksimalt

Og jeg personlig har aldri vært så urealistisk at jeg tror jeg kan finne noen perfekt partner. Men hva som skal til vet jeg ikke før det eventuelt skjer.

[Gjest Gjest_Liselotte_*]

Men når jeg leser her så ser jeg at jeg allikevel er veldig annerledes enn de som har skrevet i denne tråden. Jeg kan feks ikke være sammen med en mann som ikke tenner meg seksuelt og som jeg ikke blir forelsket i - det hadde vært totalt skivebom - så den fysiske gjensidige tiltrekkingen er for meg alfa omega for å få et forhold til å oppstå i det hele tatt. Har selvsagt andre krav til en partner også - men det er den fysiske tiltrekkingen som er der det hele oppstår til å begynne med - er jeg ikke forelsket så er et forhold utenkelig. Ser også at jeg er annerledes enn mange andre ved at jeg blir veldig raskt betatt og småforelsket om jeg treffer en mann som er sjarmerende, åpen og morsom - DA er jeg halvveis solgt så jeg har vel om mulig et omvendt "problem" enn TS og mange andre.

Vil legge til at selvom jeg blir lett forelsket og betatt så tar jeg IKKE det første og beste som byr seg - det må klaffe på flere punkter - men først og fremst på det fysiske.

Men så til det jeg mener er det viktigste. Endel av de som har skrevet her kommer til å forbli single resten av sitt liv. Jeg tviler veldig sterkt på at man treffer et menneske som er så perfekt at det ikke trenger endre seg - og hvor dere er i et så perfekt samspill at heller ikke du trenger endre deg. Alle må jekke seg etter partneren - det gjelder hele livet. Jeg har vært gift med det jeg kaller min sjelevenn i over 20 år - men vi er langt ifra et perfekt par - vi må jekke oss flere hakk nesten hver dag. Man må gi og ta - ingen er perfekte - ikke du og ikke den potensielle partneren.

Jeg tror ikke det er slik at alle mennesker føler seg spesielle og annerledes. Selvfølgelig kan man bruke floskelen (som selvfølgelig forsåvidt er sann) at "alle mennesker er unike", men det er ikke dét det handler om.

Ser ikke helt hvorfor du skal være annerledes enn "de som har skrevet i tråden" (vi er mange forskjellige og den biten av oss vi har presentert her utgjør vel omtrent én promille av hva og hvem vi er - ergo umulig å si at man er annerledes enn de som har skrevet i tråden) med det argumentet at fysisk tiltrekning er alfa og omega. Selvfølgelig er det dét, men jeg har vært fysisk tiltrukket av mennesker jeg aldri i livet har kunnet leve sammen med. Jeg har også opplevd (overflatiske?) forelskelser uten at jeg av den grunn har sett for meg at vi var en god match i hverdagen. Si gjerne at sex er limet i et forhold, jeg tror i såfall at det er ett av flere lim. I hvertfall for meg. Fysisk intimitet, ja, men også psykisk, åndelig (ikke religiøs, jeg er ikke religiøs) og intellektuell intimitet. Det er like viktig.

Du misforstår om du tror jeg leter etter et perfekt menneske. Jeg vil ikke operere med en perfekt-skala overhodet. Man har alle sine greier som kan føre til friksjon, uten at det handler om at man er u-perfekt. Om du skjønner. Min soulmate må gjerne ha sine diller, sine særheter, sine merkverdigheter, så lenge vi er av samme slag. Så lenge vi er like på de områdene som er avgjørende for meg (som jeg har nevnt tidligere, noen av de greiene som gjør at jeg føler meg annerledes).

Selvfølgelig må man i et forhold svelge noen kameler, tilpasse seg, slipe av de skarpeste kantene. Jeg har også et langt forhold bak meg, og er selvfølgelig veldig klar over det.

Det som har vært poenget mitt hele veien, er altså at jeg tror at for noen mennesker finnes det færre å ta av. Til og med dersom alle mennesker (sett bort fra de som "tar alt", som ble nevnt over her) hadde nøyaktig de samme objektive kravene, la oss si høye krav til soulmate-match, så tror jeg at det for Per vil kunne klaffe med 70 av 200 tilfeldig forbipasserende, mens det for Pål vil kanskje vil klaffe med én, om han er heldig.

Jeg er idag 46 år og selvsagt klar over den faren - men som med alt annet så mener jeg at det er verd å jobbe for å få forholdet til å fungere maksimalt.

Det jeg egentlig ville fram til er at den som leter etter den perfekte partner leter forgjeves .. Spørsmålet er bare hvor mye man er villige til å fire og på hvilke punkter man er villige til å fire. Det gjelder begge parter.

Hvis spørsmålet er hvor mye man er villig til å fire, er mitt svar: Lite. Jeg orker ikke et samliv hvor kameler må svelges opptil flere ganger i uka, hvor jeg føler at jeg må tilpasse meg og file mine kanter stadig. Og jeg er helt sikker på at jeg ikke er vanskelig å leve sammen med, for den rette. For den soulmaten vi her snakker om.

Og igjen - jeg tror jeg er mer en Pål enn en Per.

[yggdrasil]

Det som har vært poenget mitt hele veien, er altså at jeg tror at for noen mennesker finnes det færre å ta av. Til og med dersom alle mennesker (sett bort fra de som "tar alt", som ble nevnt over her) hadde nøyaktig de samme objektive kravene, la oss si høye krav til soulmate-match, så tror jeg at det for Per vil kunne klaffe med 70 av 200 tilfeldig forbipasserende, mens det for Pål vil kanskje vil klaffe med én, om han er heldig.

Er så enig i alt det du sier, spesielt dette. Ingen kan vente å få den perfekte partneren som treffer 100%.. Men det betyr ikke at man skal gi slipp på alle kravene sine, og ta til takke med en mann man ikke passer med, bare for å slippe å være alene.

Endret 29. juli 2009 av yggdrasil

[Gjest Gjest_Karina_*]

Er så enig i alt det du sier, spesielt dette. Ingen kan vente å få den perfekte partneren som treffer 100%.. Men det betyr ikke at man skal gi slipp på alle kravene sine, og ta til takke med en mann man ikke passer med, bare for å slippe å være alene.

Jeg tror ikke det er så mange som "tar til takke med noen for å slippe å være alene" - men jeg tror det er mange som mener at det er bedre å ha elsket og tapt enn å ikke ha elsket i det hele tatt. Den som intet våger, intet vinner.

Selv har jeg også endel krav som en partner må oppfylle, ikke bare bra utseende og god i senga Jeg kan feks. ikke ha en mann som legger seg på sofaen etter jobb, jeg må ha en som blir med på lange turer og trening - noe jeg ser på som veldig viktig og som er en stor del av mitt og mannens liv, det hadde ikke gått om han ikke var sporty.

Vi må også ha noenlunde lik oppfatning av hvordan barn og unge skal behandles - ellers hadde det blitt kaotisk.

Men krav om likt politisk syn har jeg ikke - jeg og mannen er totalt forskjellige politisk og har funnet ut at vi ikke kan diskutere politikk. Jeg er veldig konservativ mens han heller mot det røde - så de diskusjonene tar vi på jobben og med venner - aldri med hverandre.

Men, men ... det var meg og mitt og ikke det som skulle diskuteres i denne tråden

[Gjest Gjest]

Jeg tror ikke det er så mange som "tar til takke med noen for å slippe å være alene" - men jeg tror det er mange som mener at det er bedre å ha elsket og tapt enn å ikke ha elsket i det hele tatt. Den som intet våger, intet vinner.

Poenget var vel ikke at enkelte bare tar til takke med noen for å slippe å være alene. Men at det for noen mennesker finnes færre potensielle gode matcher. Er du på midten av den tidligere nevnte Bell-kurven finnes det mange flere mennesker som er lik deg selv, enn om du befinner deg langt ut på en av sidene.

[Gjest Gjest_Liselotte_*]

Selv har jeg også endel krav som en partner må oppfylle, ikke bare bra utseende og god i senga Jeg kan feks. ikke ha en mann som legger seg på sofaen etter jobb, jeg må ha en som blir med på lange turer og trening - noe jeg ser på som veldig viktig og som er en stor del av mitt og mannens liv, det hadde ikke gått om han ikke var sporty.

Vi må også ha noenlunde lik oppfatning av hvordan barn og unge skal behandles - ellers hadde det blitt kaotisk.

Men krav om likt politisk syn har jeg ikke - jeg og mannen er totalt forskjellige politisk og har funnet ut at vi ikke kan diskutere politikk. Jeg er veldig konservativ mens han heller mot det røde - så de diskusjonene tar vi på jobben og med venner - aldri med hverandre.

Utseende, god i senga, ikke sofagris, turmenneske, trening, barneoppdragelse, jo, alle disse tingene har selvfølgelig noe å si (andre ville kanskje kommet til å nevne andre ting), men her snakker du i all hovedsak om noe konkret, kanskje bortsett fra det sistnevnte vedrørende barneoppdragelse. Enten liker han å trene, eller han gjør det ikke. Enten er mannen kjekk, eller han er det ikke (i dine øyne). Jeg snakker ikke om disse lett identifiserbare greiene; "han bør ha sine egne interesser", "han bør være til å stole på", "han må ikke fly på byen hver helg" etc.

Hva skal jeg si, hjelp meg noen?!

Jeg snakker om det langt mer usynlige, det som handler om intensitet, en form for lidenskap (ikke villskap i senga). Evne til å se, forstå, reflektere, en slags klarsynthet (ikke i overnaturlig form), skarphet (intelligens). Kunstnersjel, uten å være kunstner. Kreativ, uten å nødvendigvis skape noe synlig. Utstråling, som kun sees av den som er i stand til å se den, som opererer på samme frekvens.

Vet ikke om jeg kan si stort mer.

Eller jo, politisk syn, dette er for meg langt viktigere enn om vi har samme behov for en løpetur i marka. Politisk syn henger nøye sammen med menneskesyn. Eller kanskje i motsatt rekkefølge...

[Gjest Gjest_Liselotte_*]

Eller jo, politisk syn, dette er for meg langt viktigere enn om vi har samme behov for en løpetur i marka. Politisk syn henger nøye sammen med menneskesyn. Eller kanskje i motsatt rekkefølge...

Må korrigere meg selv litt, jeg mener selvfølgelig at politisk syn følger av menneskesyn, ikke omvendt. Ser det ble litt krøkkete.

[Gjest brutal_mann]

*Føle seg ignorert og skrike etter oppmerksomhet*

@LiseLotte

Skaff deg en bruker! Deg har jeg seriøst lyst å gå på date med

@Resten

Noen av de som aldri forelsker seg gjør dette av mer eller mindre ubevisste valg.

Forskjellige erfaringer i oppvekst og ellers i livet, kombinert med en genetisk disposisjon, gjør at en rett og slett skrur av motakeligheten for å la seg forelske.

Noen av oss har stålkontroll på nettopp den mekanismen og slår den helt av. En kan samtidig som en slår av denne la seg frustrere over at en aldri møter noen. Dette fordi en ikke er bevisst sitt valg om å avstå, samtidig som en har et behov for å elske og bli elsket. Denne konflikten kan i enkelte tilfeller føre til ytterlige psykologiske utfordringer.

Om en ser disse trekkene hos seg selv kan en gå inn i denne tilstanden på et mer bevisst og detaljert vis enn om en bare gjør dette ubevisst. Er en klar over hva en savner i livet, og hvordan en ønsker å bli sett (elsket) og hvordan en selv ønsker å se (elske) andre, blir denne tilstanden mye mer variert og mye vanskeligere for utenforstående å oppdage. Tilstanden blir også mye vanskleigere å forklare. Mye fordi en må ta frem og vise de såreste punktene en har i sjelen sin.

Jeg tror at de fleste som aldri forelsker seg har en evne til logikk og rasjonalitet som ligger over gjennomsnittet. Samtidig som disse menneskene er varest for å blottlegge seg. Sjelelig nakenhet er en forutsetning for uselvisk, lidenskapelig og bånn ærlig kjærlighet. Det er få forundt å være sterke nok og bevisste nok (på seg selv og partneren) til å leve et liv med denne for for å elske.

De som hele tiden "forelsker" seg føler jeg ikke virkelig elsker. De opplever en rus, en rus som er relativt lett å trigge. Men som ikke stikker spesielt dypt. Noe som fører til at disse menneskene lettere "shopper rundt" etter en ny partner (rus).

Mellom disse ytterpunktene finner vi den grå massen og majoriteten av alle par. det er de som finner noen de liker godt nok, som det er nok glade i og som de har nok felles (fremtidsdrømmer) med. De lever sine liv mer etter hva samfunnet "forventer" at en skal gjøre og er rimelige fornøyde med dette. De lever stille fredelige liv uten mye dramatikk.

Hvilket liv vil en ha, og hvilket liv tør en leve? Det er i bunn og grunn spørsmålet.

[Gjest Gjest_Karina_*]

Må korrigere meg selv litt, jeg mener selvfølgelig at politisk syn følger av menneskesyn, ikke omvendt. Ser det ble litt krøkkete.

Ja, jeg kan til dels være enig der, men de fleste partiene i midtre del av skalaen i Norge er ikke så veldig forskjellige når alt kommer til alt. At jeg stemmer Høyre og han AP går mer på innebygde verdier som jeg er flasket opp med og som ligger i ryggmargen min. Men så store forskjeller at et ekteskap er umulig er det ihvertfall ikke

Forstår at dine krav til egenskaper er totalt annerledes enn mine. De mennene du søker er nok langt ifra min drømmemann og det er jo veldig greit at man ikke har samme smak og samme syn på verdier eller samme krav til egenskaper hos en partner.

Jeg føler dagene til tider er et stort kjas og mas - så intellektuelle diskusjoner ligger liksom langt fra mine behov. Treningsturer derimot er min måte å avreagere på når jeg opplever tøffe tider som jeg har hatt min kvote av så langt i livet.

Men jeg er med på din tanke og forstår litt mer av hvordan du tenker og hva du søker hos en potensiell kjæreste. Kan nok gjerne tro at det er litt færre av den typen menn enn de ehhh - hva skal jeg si? .. de litt "enklere" sportsfantomene som jeg oftest faller for Og jeg tror også jeg har litt flere arenaer å treffe min type menn på enn du for "din" type menn .. vet ikke, men kan tenke meg det.

[Steinar40]

Jeg snakker om det langt mer usynlige, det som handler om intensitet, en form for lidenskap (ikke villskap i senga). Evne til å se, forstå, reflektere, en slags klarsynthet (ikke i overnaturlig form), skarphet (intelligens). Kunstnersjel, uten å være kunstner. Kreativ, uten å nødvendigvis skape noe synlig. Utstråling, som kun sees av den som er i stand til å se den, som opererer på samme frekvens.

Jeg forstår jo forsåvidt hva du prøver å uttrykke, men ingen kan sitte her å si at - jo, det har jeg - eller det har vi. Det er umulig å vite. Det er jo bare du selv som kan oppleve det - om en annen har det for deg.

Jeg tror også at det vil ta tid i sammen å bygge opp en slik "usynlig" forbindelse.

Endret 29. juli 2009 av Steinar40

[Gjest Gjest_Liselotte_*]

Forstår at dine krav til egenskaper er totalt annerledes enn mine. De mennene du søker er nok langt ifra min drømmemann og det er jo veldig greit at man ikke har samme smak og samme syn på verdier eller samme krav til egenskaper hos en partner.

Nettopp, det er hele poenget. Våre "krav" er ulike fordi vi er ulike.

Jeg føler dagene til tider er et stort kjas og mas - så intellektuelle diskusjoner ligger liksom langt fra mine behov. Treningsturer derimot er min måte å avreagere på når jeg opplever tøffe tider som jeg har hatt min kvote av så langt i livet.

Igjen et bevis på at vi er ulike.

Dagene mine kan ikke bli et kjas og et mas, jeg kan ikke leve slik. At jeg i perioder gjør det, er en annen sak... Men det gjør meg fullstendig utilpass, det passer meg og min...hva skal jeg kalle det...livsrytme, min innebygde livsrytme, dårlig.

Ellers kan også jeg gjerne ta i bruk ei treningsøkt for å klarne hodet, ingen motsetning mellom dét og det andre jeg har skrevet.

Men jeg er med på din tanke og forstår litt mer av hvordan du tenker og hva du søker hos en potensiell kjæreste. Kan nok gjerne tro at det er litt færre av den typen menn enn de ehhh - hva skal jeg si? .. de litt "enklere" sportsfantomene som jeg oftest faller for Og jeg tror også jeg har litt flere arenaer å treffe min type menn på enn du for "din" type menn .. vet ikke, men kan tenke meg det.

Blink. Det er akkurat det jeg sier, mine soulmates finnes det ikke så mange av. Og ikke treffer jeg dem på en spesifikk arena, heller.

Et "enkelt sportsfantom" greier jeg nesten ikke å snakke med, for å sette det på spissen. Dvs, jeg er forsåvidt ganske god på å snakke med alle typer mennesker, men det tapper meg når jeg må tvinge meg selv til å sosialisere uten at det gir meg noe som helst. Jeg kan punktere som en ballong etter å ha blitt utsatt for ... hva skal jeg kalle det, - meningsløshet? Det banale.

Nå sier jeg ikke at hele livet mitt må være spekket med mening absolutt hele tiden, bevares, da hadde jeg nok tryna for lenge siden. Men min soulmate har det samme behovet som meg. Han vet når jeg har det. Og jeg vet når han har det.

Jeg forstår jo forsåvidt hva du prøver å uttrykke, men ingen kan sitte her å si at - jo, det har jeg - eller det har vi. Det er umulig å vite. Det er jo bare du selv som kan oppleve det - om en annen har det for deg.

Jeg tror også at det vil ta tid i sammen å bygge opp en slik "usynlig" forbindelse.

Jo, til en viss grad. Men disse evnene kan man også måle objektivt. Om man i tillegg kommuniserer på samme frekvens (eller, kall det noe så lettkjennelig som kjemi, da...), se dét vet man ikke før man har prøvd...

Jeg tror ikke at det nødvendigvis tar tid å bygge opp dette. For min egen del oppdager jeg det ganske raskt, det kan være snakk om en time eller tre. Jeg kan ta feil, men gjør det som oftest ikke. Den enten er der, eller den er der ikke. Når den først er der, kan den selvfølgelig konsolideres og utvikles, men dersom den ikke er der fra the very beginning, kommer den heller ikke. I hvertfall kan jeg ikke huske å ha opplevd det. Dessverre.

Psst., du brutale mann, kanskje jeg har en bruker?

[Steinar40]

Jo, til en viss grad. Men disse evnene kan man også måle objektivt. Om man i tillegg kommuniserer på samme frekvens (eller, kall det noe så lettkjennelig som kjemi, da...), se dét vet man ikke før man har prøvd...

Jeg tror ikke at det nødvendigvis tar tid å bygge opp dette. For min egen del oppdager jeg det ganske raskt, det kan være snakk om en time eller tre. Jeg kan ta feil, men gjør det som oftest ikke. Den enten er der, eller den er der ikke. Når den først er der, kan den selvfølgelig konsolideres og utvikles, men dersom den ikke er der fra the very beginning, kommer den heller ikke. I hvertfall kan jeg ikke huske å ha opplevd det. Dessverre.

Nei, er det ingen "gnist" så vil den sannsynligvis aldri oppstå heller. Om den kunne oppstått hvis man ikke ga opp, det aner jeg virkelig ikke.

Men jeg tror den oppstår lettere utav felles interesser, verdier etc. men jeg kan faktisk ikke helt sette fingeren på hva det er eller hva det kommer av.

En mulig teori er at det rett og slett er empati - evnen til å føle/se/sette seg inn i en annens situasjon.

Endret 29. juli 2009 av Steinar40

[Gjest Gjest_Liselotte_*]

*Føle seg ignorert og skrike etter oppmerksomhet*

@LiseLotte

Skaff deg en bruker! Deg har jeg seriøst lyst å gå på date med

@Resten

Noen av de som aldri forelsker seg gjør dette av mer eller mindre ubevisste valg.

Forskjellige erfaringer i oppvekst og ellers i livet, kombinert med en genetisk disposisjon, gjør at en rett og slett skrur av motakeligheten for å la seg forelske.

Noen av oss har stålkontroll på nettopp den mekanismen og slår den helt av. En kan samtidig som en slår av denne la seg frustrere over at en aldri møter noen. Dette fordi en ikke er bevisst sitt valg om å avstå, samtidig som en har et behov for å elske og bli elsket. Denne konflikten kan i enkelte tilfeller føre til ytterlige psykologiske utfordringer.

Om en ser disse trekkene hos seg selv kan en gå inn i denne tilstanden på et mer bevisst og detaljert vis enn om en bare gjør dette ubevisst. Er en klar over hva en savner i livet, og hvordan en ønsker å bli sett (elsket) og hvordan en selv ønsker å se (elske) andre, blir denne tilstanden mye mer variert og mye vanskeligere for utenforstående å oppdage. Tilstanden blir også mye vanskleigere å forklare. Mye fordi en må ta frem og vise de såreste punktene en har i sjelen sin.

Jeg tror at de fleste som aldri forelsker seg har en evne til logikk og rasjonalitet som ligger over gjennomsnittet. Samtidig som disse menneskene er varest for å blottlegge seg. Sjelelig nakenhet er en forutsetning for uselvisk, lidenskapelig og bånn ærlig kjærlighet. Det er få forundt å være sterke nok og bevisste nok (på seg selv og partneren) til å leve et liv med denne for for å elske.

De som hele tiden "forelsker" seg føler jeg ikke virkelig elsker. De opplever en rus, en rus som er relativt lett å trigge. Men som ikke stikker spesielt dypt. Noe som fører til at disse menneskene lettere "shopper rundt" etter en ny partner (rus).

Mellom disse ytterpunktene finner vi den grå massen og majoriteten av alle par. det er de som finner noen de liker godt nok, som det er nok glade i og som de har nok felles (fremtidsdrømmer) med. De lever sine liv mer etter hva samfunnet "forventer" at en skal gjøre og er rimelige fornøyde med dette. De lever stille fredelige liv uten mye dramatikk.

Hvilket liv vil en ha, og hvilket liv tør en leve? Det er i bunn og grunn spørsmålet.

Du skriver at du skriver til "resten" (ergo ikke til meg?), men jeg kommenterer likevel.

Jeg tvinger min forelskelsesmekanisme til å knirke videre, selv om jeg er ganske desillusjonert. Eller la meg heller si pessimist, motløs. Jeg trenger virkelig denne Mr. Soulmate (jeg trenger forsåvidt mange, av begge kjønn, men én spesiell), jeg trenger ham for å utvikle meg. Det er ikke slik at jeg stagnerer om jeg er alene, på ingen måte, men helt klart er det visse deler av meg som blir liggende brakke, uforløste. Jeg er veldig i kontakt med akkurat det behovet der, det kan ikke ignoreres over veldig langt tid.

Så ja, psykologiske utfordringer; ikke fordi man nødvendigvis har skrudd av forelskelsesmekanismen men fortsatt har behovet, men fordi behovet er så present til tross for at man stadig blir bokset i magen av virkeligheten. Som altså har lært meg at det er svært, svært få i utvalget...

Jeg tror at de fleste som aldri forelsker seg har en evne til logikk og rasjonalitet som ligger over gjennomsnittet. Samtidig som disse menneskene er varest for å blottlegge seg. Sjelelig nakenhet er en forutsetning for uselvisk, lidenskapelig og bånn ærlig kjærlighet. Det er få forundt å være sterke nok og bevisste nok (på seg selv og partneren) til å leve et liv med denne for for å elske.

La meg se...

Stor evne til logikk og rasjonalitet --> forelsker seg sjelden/aldri (ja, jeg vet at vi setter på spissen her)

Forelsker seg sjelden/aldri --> vàr for å blottlegge seg (altså blottlegger seg helst ikke?)

å blottlegge seg, sjelelig nakenhet --> nødvendig for å elske uselvisk, ærlig og lidenskapelig

Ergo: Rasjonelle mennesker har problemer med kjærligheten, den ekte?

Vet ikke om jeg jeg helt fulgte deg. Du får fylle ut.

[yggdrasil]

Hva skal jeg si, hjelp meg noen?!

Det handler mest av alt om å finne en persom man kan være seg selv fullt og helt sammen med. En som ikke får et glassaktig blikk hvis du vil snakke om noe som du syns er spennende. En som har de samme ønsker og håp om hvordan et forhold skal være. At ingen av partene må legge bånd på seg selv og sine interesser / behov. Men at begge parter får "skinne", og unner hverandre det.

Som sagt tidlige her så er de fleste midt på treet, og finner kanskje mange som de passer med. Mens mindretallet sliter med å finne hverandre.

[Gjest Gjest]

Vi er som mennesker, være seg kvinne eller mann, fra barnsben av programerte til å sammenligne oss med andre.

Det er vel i ditt tilfelle heller et spørsmål om hvor skoen trykker! Er du fortvillet fordi du mener at du ikke passer inn i bermen?

Kanskje er det der feilen ligger. Egoet krever anerkjennelse mens du selv ubevist vet hva som trigger ditt sanne jeg! Inn i mellom dette er det et tidsperspektiv som alltid er på siden av egoet!

Til syvende og sist er det det bare en måte å heve seg over dilemmaet du står over og det er å putte ego i passasjersete.