There's a soulmate for everyone?

[Gjest Gjest_OsloMann]

Men mange av oss føler at vi er spesielle. Og alle lengter etter en person vi kan føle denne helt spesielle samhørigheten med. Jakten på en soulmate kan være ødeleggende hvis man tror er noen der ute som er 100% match, slik at alle andre bare blir second best. (Og som vi vet: "Never settle for second best")

Jeg er definitivt en av disse.. Jeg har nevnt dette med Bell-kurven (gausskurve) mange ganger selv.

Det er ikke det at jeg er voldsomt kresen - jeg har stor innlevelsesevne og er tilpasningsdyktig, om jeg først finner noen jeg synes jeg kan bli glad i, og det skjer opptil flere ganger i året.

Problemet er vel at så mange damer finner meg spesiell. Jeg har likevel noen veldig gode og nære venninner osv, og de synes jeg er veldig unik, skiller meg ut på en positiv måte osv. Problemet er bare å finne ei som synes dette, og som samtidig er i en livssituasjon som meg og som er kompatibel med meg partnermessig sett.

ts nevner for øvrig noe om introvert men med ekstroverte sensibiliteter. Det har jeg også fått høre at jeg har. Som sagt, vi er i samme båt...

[Steinar40]

Jeg er definitivt en av disse.. Jeg har nevnt dette med Bell-kurven (gausskurve) mange ganger selv.

Det er ikke det at jeg er voldsomt kresen - jeg har stor innlevelsesevne og er tilpasningsdyktig, om jeg først finner noen jeg synes jeg kan bli glad i, og det skjer opptil flere ganger i året.

Problemet er vel at så mange damer finner meg spesiell. Jeg har likevel noen veldig gode og nære venninner osv, og de synes jeg er veldig unik, skiller meg ut på en positiv måte osv. Problemet er bare å finne ei som synes dette, og som samtidig er i en livssituasjon som meg og som er kompatibel med meg partnermessig sett.

ts nevner for øvrig noe om introvert men med ekstroverte sensibiliteter. Det har jeg også fått høre at jeg har. Som sagt, vi er i samme båt...

Ja, bare det ikke tar en form som i en personlighetsforstyrrelse - for da sier jeg pass.

Det er bare ikke verdt alt styret.

[Gjest Gjest_OsloMann]

Det var noe nytt. Er det innimellom alle de gifte du hygger deg med da eller? hehe

Så klart - de er jo rene suppestasjoner..

Du skal vite at jeg aldri har visst om at jeg bidro til utroskap selv - det finner jeg først ut av senere. Og disse damene det gjelder har ikke utvist noen som helst hemninger i retning tanker om beskyttelse under samleie osv.

Men så snart jeg likevel HAR hatt deilige hyrdestunder med ei gift eller samboende dame, så kan jeg gjøre det igjen. For da er liksom den barrieren brutt mellom oss likevel. Og det var hun som tok initiativet til det.

Egentlig så er jeg ikke så veldig sikker på hele ekteskapet som institusjon, eller det troskapskravet som mange stiller til sin partner. Vi er voksne mennesker, og eier derfor ikke hverandre. Men en del er for lite selvstendige og reflekterte til å se dette. Flertallet er jo likevel helt klart utro en gang i blant. Personlig ville jeg ikke være plagt om tanker om sidesprang, så lenge hun ikke er plaget av det selv.

[Gjest Gjest_OsloMann]

Ja, bare det ikke tar en form som i en personlighetsforstyrrelse - for da sier jeg pass.

Det er bare ikke verdt alt styret.

Mulig det. Kreket er jo personlighetsforstyrret. Men jeg elsket henne likevel. Jeg kan strekke meg veldig, veldig langt, dersom jeg først elsker en person og har inkludert henne i livet mitt. Jeg er seig, sånt sett. Og liker faktisk utfordringer.

[Steinar40]

Så klart - de er jo rene suppestasjoner..

Du skal vite at jeg aldri har visst om at jeg bidro til utroskap selv - det finner jeg først ut av senere. Og disse damene det gjelder har ikke utvist noen som helst hemninger i retning tanker om beskyttelse under samleie osv.

Men så snart jeg likevel HAR hatt deilige hyrdestunder med ei gift eller samboende dame, så kan jeg gjøre det igjen. For da er liksom den barrieren brutt mellom oss likevel. Og det var hun som tok initiativet til det.

Egentlig så er jeg ikke så veldig sikker på hele ekteskapet som institusjon, eller det troskapskravet som mange stiller til sin partner. Vi er voksne mennesker, og eier derfor ikke hverandre. Men en del er for lite selvstendige og reflekterte til å se dette. Flertallet er jo likevel helt klart utro en gang i blant. Personlig ville jeg ikke være plagt om tanker om sidesprang, så lenge hun ikke er plaget av det selv.

Det eneste jeg kan si til det er at folk er forskjellige.

[Steinar40]

Mulig det. Kreket er jo personlighetsforstyrret. Men jeg elsket henne likevel. Jeg kan strekke meg veldig, veldig langt, dersom jeg først elsker en person og har inkludert henne i livet mitt. Jeg er seig, sånt sett. Og liker faktisk utfordringer.

Jeg er redd du har samme problem som henne. Men nå har vel tråden sporet ut en del her hehe

[Gjest Gjest_OsloMann]

Jeg er redd du har samme problem som henne. Men nå har vel tråden sporet ut en del her hehe

Hvis du synes JEG er ekstrem, så burde du virkelig møte kreket...

[Gjest Gjest_Liselotte_*]

Nå vet jeg ikke hvilket krek det snakkes om her, men jeg våger meg utpå igjen likevel.

OsloMann, kanskje roterer du rundt i samme område av Bell som jeg selv gjør, men øyensynlig finner du mange å forelske deg i. Det gjør ikke jeg. Klart, om det var kun for å finne sex-partnere, kunne jeg kanskje "jenket på krava", men jeg snakker altså om det å finne en livspartner. Ikke for å underslå viktigheten av den fysiske matchen, men man overlever ikke av den alene.

Og jeg er forsåvidt også sånn; er jeg truffet av pilen, forblir jeg. Da er jeg seig, som du sier.

Jeg har også et annet syn på deg når det gjelder ekteskap. Dvs, det formelle ekteskapet er én ting, jeg snakker da om samboerskap med forpliktelser. Jeg har tro på det, jeg ønsker meg det, men jeg er klar over at det er noe man velger. Kanskje noe man må velge daglig i perioder... (Ikke for en enhver pris i et skrantende forhold, selvfølgelig ikke, men jeg tror man forstår poenget mitt.)

Personlighetsforstyrrelse, ja. Gi meg en "halv" personlighetsforstyrrelse, men trekk fra den biten som handler om dysfunksjon. En sånn person kan jeg leve med. Jeg føler meg nesten personlighetsforstyrret selv noen ganger, føler at jeg ikke passer inn. Men jeg har lyst til å gi omverdenen skylden for det, ikke ta den selv.

[Gjest Gjest_OsloMann]

Personlighetsforstyrrelse skyldes enten traumer i barndommen, eller at en er veldig uheldig med sine gener - eventuelt en kombinasjon av begge.

Så med mindre du har opplevd alvorlige traumer i barndommen, eller har svært eksentriske foreldre eller besteforeldre, så er det neppe noe å tenke på...

Vel, uansett, misforstå meg rett: Jeg møter også svært sjelden folk jeg virkelig forelsker meg i. Det har skjedd mindre enn fem ganger. Det jeg tenkte på var mer det at jeg treffer noen jeg kan fungere sammen med, i det minste. Noen som ikke vekker vemmelse eller avsmak i meg, men noe mer i retning.. det motsatte..

Jeg er nå kommet i en alder hvor jeg har begynt å senke litt på kravene sånt sett, ser du.. Har ventet og håpet i det lengste, men nå er jeg vel snart i ferd med å kaste inn håndkleet, og rett og slett go for second best. I alle fall så lenge det varer...

Begynner å bli litt lei av å bare ha meg selv å tenke på, nemlig. Og nå er jeg såpass verdensvant og kynisk osv, at jeg våger å tillate meg å være litt egoistisk. Hvorfor ikke, egentlig - de aller, aller fleste andre i samfunnet er jo det allerede..

[Steinar40]

Personlighetsforstyrrelse, ja. Gi meg en "halv" personlighetsforstyrrelse, men trekk fra den biten som handler om dysfunksjon. En sånn person kan jeg leve med. Jeg føler meg nesten personlighetsforstyrret selv noen ganger, føler at jeg ikke passer inn. Men jeg har lyst til å gi omverdenen skylden for det, ikke ta den selv.

Det finnes ingen halv personlighetsforstyrrelse dessverre.

Det finnes ingenting positivt med en personlighetsforstyrrelse heller.

Det kunne da faktisk være interessant å få vite din definisjon av "det å være spesiell"?

[Gjest Stjernedryss]

Jeg er en av de som er litt spesielle og dermed tror at det kanskje kan være en av årsakene til at jeg sliter med å finne noen. Jeg har aldri hatt mange venner, og har generellt vanskelig for å komme nært inn på folk. Jeg vil gjerne ha nære venner, men jeg får det ikke helt til. Jeg har også en del meninger som skiller seg fra flertallet, og det var nok ikke uten grunn at læreren min kallte meg for "kjerringa mot strømmen". Utover det gjør jeg egentlig det jeg kan for å være normal/passe inn, så jeg skiller meg ikke ut med klær, interesser osv. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har vært misunnelig på personer som har et gjennomsnittelig liv med opp og nedturer, men som de likevel trives med. De siste par årene har jeg blitt mer bevisst på at livet er her og nå og at man må prøve å nyte det litt, selv om ting er ganske så annerledes fra hvordan man kunne tenkt seg det, og hvordan man trodde det skulle bli. Jeg prøver å gjøre det beste mulig ut av dagene, og selv om jeg savner en partner hver eneste dag blir jeg sjelden forelsket i noen, og jeg har i hvertfall ennå ikke opplevd å være skikkelig forelsket i noen som er det tilbake. Håper jeg møter en "soulmate" en dag jeg også, men på mange måter instiller jeg meg mer og mer på at det er mulig å få til et ok liv alene også.

[Steinar40]

Jeg har også en del meninger som skiller seg fra flertallet, og det var nok ikke uten grunn at læreren min kallte meg for "kjerringa mot strømmen".

Har du noen eksempler?

[Gjest Stjernedryss]

Har du noen eksempler?

Ikke som jeg kan komme på egentlig. Jeg har igrunn alltid tenkt på mine egne meninger som normale, og at det er andre som er rare, så er litt vanskelig å komme på eksempler. Jeg tenker kanskje litt mer logisk enn hva som er normalt.

[Steinar40]

Ikke som jeg kan komme på egentlig. Jeg har igrunn alltid tenkt på mine egne meninger som normale, og at det er andre som er rare, så er litt vanskelig å komme på eksempler. Jeg tenker kanskje litt mer logisk enn hva som er normalt.

Tja, ikke lett å kommentere noe mer uten eksempler. Men hva syns du om det 'womenwomen' skriver, og da spesielt det fra de seneste 2-3 dagene om det med alder, aldring og å få barn for kvinner etc.?

Endret 28. juli 2009 av Steinar40

[Gjest Gjest_Liselotte_*]

Det var vel helst ment som spøk det jeg sa om "halv personlighetsforstyrrelse" (det var derfor jeg skrev det i anførsel). Jeg vet definisjonen på personlighetsforstyrrelse. Det jeg mente med å si at en del mennesker oppfyller kravene til en "halv personlighetsforstyrrelse", var at man kan ha sære personlighetstrekk (som man også kan finne i listen over de ulike personlighetsforstyrrelsene) uten at det gjør dem ute av stand til å fungere sosialt. Uten at "forstyrrelsen" er helt ekstrem. Jeg synes særtrekk ved personligheten kan være spennende.

Og nei, jeg har ingen personlighetsforstyrrelse, på ingen måte. Det var også ment som en (dårlig) spøk. Fordi jeg føler meg annerledes, fordi jeg så sjelden treffer noen som virkelig treffer meg. Jeg har mange venner av begge kjønn jeg setter veldig stor pris på, men ingen av dem kunne jeg nok valgt for å dele livet med.

Hva jeg mener med å være spesiell? La meg først se om jeg kan ha sagt noe tidligere her...

"Jeg føler at jeg befinner meg i en krok av den (Bell-kurven), når det kommer til fokus, behov, skarphet, intensitet..."

Jeg vet ikke om jeg kan forklare det.

Jeg er svært intuitiv, det tror jeg kanskje ligger i bunnen. Jeg leser omgivelser og personer veldig godt. Jeg har behov for å kunne formidle og kommunisere uten å bruke så mange ord.

Hehe, nå skal du sikkert si noe om "kvinnfolk!", men den mer intuitive måten å kommunisere på har jeg opplevd med både kvinner og menn. Ergo finnes det flere som meg, og jeg vet at jeg må ha det slik i et nært forhold. Og da mener jeg ikke den type kommunikasjon som et eldre ektepar har tillagt seg gjennom femti års samliv.

Jeg føler ofte at det andre tar for gitt at er bra, riktig, godt, pent osv, absolutt ikke er det for meg. Jeg blir ofte overrasket over at jeg har misforstått ting. Det er kanskje noe mange føler, men jeg føler det veldig, veldig ofte. Jeg velger bort situasjoner hvor jeg strengt tatt burde vært tilstede, fordi jeg ikke føler meg tilpass. Fordi jeg synes det er kjedelig, lite givende, fullstendig intetsigende. Jeg føler at veldig mange av de sosiale settingene som det ville vært naturlig for meg å tre inn i (ut fra de rollene jeg har), byr meg imot.

Jeg blir inderlig trist av banalitet. Å bli utsatt for en episode jeg opplever som fullstendig banal, kan sette meg ut i lang tid.

Jeg er utrolig vàr for stemning og miljø. Fysiske omgivelser påvirker meg veldig. Andres humør og sinnstemning smitter veldig lett over på meg. Det kan være et problem.

Nei, jeg greier det ikke. Jeg leser det jeg skriver, og det blir bare en liten dråpe. Så jeg greier ikke å gi deg noen definisjon, bare si at jeg føler meg spesiell. Eller sær, om du vil. Annerledes. Inkje veit eg.

[Gjest Stjernedryss]

Tja, ikke lett å kommentere noe mer uten eksempler. Men hva syns du om det 'womenwomen' skriver, og da spesielt det fra de seneste 2-3 dagene om det med alder, aldring og å få barn for kvinner etc.?

Nei, jeg var egentlig ikke ute etter så mange kommentarer. Jeg har ikke lest det så nøye egentlig. Mesteparten av det womanwoman skriver skriker så mye selvdyrkelse at det er til å spy av.

[Steinar40]

Jeg er utrolig vàr for stemning og miljø. Fysiske omgivelser påvirker meg veldig. Andres humør og sinnstemning smitter veldig lett over på meg. Det kan være et problem.

Nei, jeg greier det ikke. Jeg leser det jeg skriver, og det blir bare en liten dråpe. Så jeg greier ikke å gi deg noen definisjon, bare si at jeg føler meg spesiell. Eller sær, om du vil. Annerledes. Inkje veit eg.

Virker som du er hyper-sensitiv - eller overfølsom. Har du vært sånn lenge? Depresjoner etc.?

[Steinar40]

Nei, jeg var egentlig ikke ute etter så mange kommentarer. Jeg har ikke lest det så nøye egentlig. Mesteparten av det womanwoman skriver skriker så mye selvdyrkelse at det er til å spy av.

Neida, men hvis du føler at det er et stort problem - noe det virker som du gjør - så hadde det sikkert vært lurt å pratet med noen.

[Gjest Gjest_Liselotte_*]

Virker som du er hyper-sensitiv - eller overfølsom. Har du vært sånn lenge? Depresjoner etc.?

Overfølsom høres negativt ut. Jeg har nok alltid vært veldig sensitiv, ja. Depresjoner er jeg helt klart ikke blitt skånet fra. Jeg tror faktisk det hører med, dersom tenkeboksen er veldig aktiv. Når jeg tenker meg om, har så godt som alle mine nærmeste venner, av begge kjønn, hatt depresjoner av og på. Ingen har gått helt i dørken, da. Heldigvis.

[Steinar40]

Overfølsom høres negativt ut. Jeg har nok alltid vært veldig sensitiv, ja. Depresjoner er jeg helt klart ikke blitt skånet fra. Jeg tror faktisk det hører med, dersom tenkeboksen er veldig aktiv. Når jeg tenker meg om, har så godt som alle mine nærmeste venner, av begge kjønn, hatt depresjoner av og på. Ingen har gått helt i dørken, da. Heldigvis.

Føler du at det er negativt?

Uten at jeg er psykolog så ville jeg gjette på at du har en medfødt predisposisjon for å være sensitiv og at det kan ha blitt forsterket i oppveksten av ulike årsaker.

Men har det gått lenger enn depresjon noen gang da?

Mulig dere vennene har funnet hverandre igjennom det som har vært felles. Men det vet jo ikke jeg.

Endret 28. juli 2009 av Steinar40