Fordeling av eiendeler

[Gjest Gjest_Marita_*]

Jeg ser mange på KG hevde at "de fleste klarer ikke å dele likt ved et samlivsbrudd" og at det "må" bli krangel og urettferdig fordeling av eiendeler når man flytter fra hverandre, fordi man lar seg styre av vonde følelser.

Jeg har selv kun erfaring fra ett samboerforhold, og det er jeg inne i fortsatt. Håper det varer livet ut, men garantier har man jo ikke. Men rundt meg har jeg jo opplevd mange samlivsbrudd, med søsken, venner, søskenbarn, kollegaer osv. Og jeg registrerer at de fleste helt fint klarer å dele likt ved et samlivsbrudd. Jeg kjenner til svært få tilfeller der det har blitt bråk eller urettferdig fordeling ved brudd, og i de tilfellene har det vært snakk om par der en eller begge har vært av den navlebeskuende og egoistiske sorten hele tiden. I par der begge er normalt hensynsfulle og "oppegående" mennesker har jeg faktisk ikke opplevd at det har vært særlige konflikter rundt fordeling av eiendeler etterpå.

Man må jo selvsagt ta med i beregningen at ikke alle forteller om alt som skjer i hjemmet, særlig ikke det vanskelige. Men blant de jeg er ganske sikker på forteller meg sannheten (om enn ikke hver minste detalj), så er det snakk om samlivsbrudd der ting har gått for seg på en redelig måte til tross for vonde følelser. Jeg kjenner derfor ikke igjen det som jeg beskriver innledningsvis om konfliktfylte fordelinger etter samlivsbrudd.

Hvordan ser det ut i din omgangskrets?

[Gjest Gjest]

Nå har ikke jeg selv heller opplevd samlivsbrudd, men jeg vil ta med meg det jeg har betalt(og det foreldrene mine har gitt til oss). Også hunden da(her har jeg gitt klar beskjed til samboer hvordan vi skal gjøre det ved et eventuelt brudd). Synes dette er det mest naturlige.

Han tar med seg det han har betalt, og hvis vi mot formodning har betalt noe 50/50 så deler vi disse verdiene mellom oss slik at de har noenlunde samme verdi. Ser ikke noe problem i dette, og hvis bruddet skulle funnet sted ville ikke dette være det som bekymret meg mest.

[Gjest ts]

Nå har ikke jeg selv heller opplevd samlivsbrudd, men jeg vil ta med meg det jeg har betalt(og det foreldrene mine har gitt til oss). Også hunden da(her har jeg gitt klar beskjed til samboer hvordan vi skal gjøre det ved et eventuelt brudd). Synes dette er det mest naturlige.

Han tar med seg det han har betalt, og hvis vi mot formodning har betalt noe 50/50 så deler vi disse verdiene mellom oss slik at de har noenlunde samme verdi. Ser ikke noe problem i dette, og hvis bruddet skulle funnet sted ville ikke dette være det som bekymret meg mest.

Men hvordan ser det ut i omgangskretsen/familien din? Har det vært konfliktfylte samlivsbrudd med krangling og urettferdighet, eller har det gått ryddig for seg?

[Gjest Purple Haze]

Det mest fornuftige er å skrive samboerkontrakt, hvis man ikke er gift. Og det er smart å gjøre mens man er gode venner og vel forlikt. Da kan man spare seg for mye ubehageligheter hvis det evnt blir slutt.

Er man gift, er det helt klare regler for hvordan ting skal fordeles.

[Gjest ts]

Jeg uttrykte meg nok litt uklart i startinnlegget. Det jeg lurte på var hva dere har opplevd/observert ved samlivsbrudd, enten eget eller andres. Er det mest vanlig at folk krangler så busta fyker, eller er det mest vanlig at de klarer å ordne opp seg imellom på en ok måte?

[Gjest Gjest_mann_*]

Jeg uttrykte meg nok litt uklart i startinnlegget. Det jeg lurte på var hva dere har opplevd/observert ved samlivsbrudd, enten eget eller andres. Er det mest vanlig at folk krangler så busta fyker, eller er det mest vanlig at de klarer å ordne opp seg imellom på en ok måte?

Har vært vitne til noen konfliktfylte brudd i bekjentskapskretsen ja, men da var det mer utroskap inne i bildet og ikke fordeling av goder som var problemet så vidt jeg skjønte det, så det er ikke like relevant kanskje...

Ellers har jeg faktisk ikke vært vitne til mange brudd i det hele tatt, venneparene mine har greid å holde seg sammen til nå. De får jeg har sett, så virket det som om partene klarte å finne en grei "fordelingsnøkkel" av goder uten for mye bråk. Sikkert mye under overflaten man utenifra ikke ser, men tilsynelatende har det gått greit for de jeg kjenner.

[Gjest Gjest]

Jeg har heller ikke sett så mange brudd hvor parene har vært så etablerte med mye felles eiendeler, fordi vi fortsatt bare er i begynnelsen av 30-årene, kanskje. Jeg ser selv såpass materielt uetablert at jeg ikke ser for meg at et evt brudd ville ført til krangler om ting - det vi har av verdi er stort sett enten mitt eller hans (type datautstyr, kameraer, sportsutstyr, bil), og andre ting er lite verdt. Og sånn hardet nok vært med de fleste parene som hittil har gått fra hverandre.

Men jeg har også sett et par eksempler på par hvor alt har vært felles (og gjerne den ene har ønsket mest, den andre betalt mest, uten at det trenger være så relevant for temaet), har blitt overraskende uenige og stilt underlige krav i forhold til fordeling når bruddet først er et faktum. Det var visst lett å si at felles økonomi fungerte optimalt og er den "beste løsningen" så lenge forholdet varte, men det betydde ikke at generøsiteten gjenspeilte seg i fordelingen etterpå (selv om det er snakk om "pene" brudd).

Samtidig har jo dette også latt seg løse noenlunde etter endel om og men; så lenge begge parter lytter til hverandre og oppsøker profesjonelle for å få råd om det de ikke greier å bli enige om. Jeg tror også at de som virkelig lager vondt blod rundt dette og ikke greier å bli enige uten å gå løs med motorsag på sofaen er for lite løsningsorienterte og kanskje for grådige.

[Gjest Gjest]

Jeg har sett en del brudd i nær omgangskrets, og det har aldri vært store problemer knyttet til deling av innbo osv. Klart noen har vært litt uenige om hvem som skal ha Ringenes Herre-serien og hvem som skal ha hvilken DVD-plate og andre småting, men større ting har ingen kranglet om såvidt jeg vet.

Jeg har inntrykk av at der det blir store problemer så er det pga grådige egoister, ikke noe som skjer i vanlige fornuftige par. Derfor har jeg aldri skjønt helt hvorfor så mange insisterer på at man "må" ha samboerkontrakt. Jeg har litt følelsen av at de som absolutt må ha dette vet at de bor med en grådig egoist og derfor må sikre seg. Ingen jeg kjenner har hatt samboerkontrakt, og likevel har de klart å delt ting rettferdig mellom seg ved brudd. Kan ikke fatte at det skal være så vanskelig.