Jeg er visst selvopptatt

[Gjest frk selvopptatt]

Jeg er sammen med en mann, som ikke er den som snakker mest.. Jeg selv er sosial og glad i å prate, interessert i andre osv. Jeg har følt at mannen min snakker mindre og mindre med meg, og jeg savner det i forholdet vårt. Etter å ha snakket om dette kommer det frem at mannen ikke ønsker å prate med meg, fordi han opplever at samtalene våre ofte blir vinklet inn på meg. Altså, at hvis han skal fortelle noe, så forteller han litt, og så sier jeg noe, og at han da ikke får snakket fullt ut om det han ville.

Jeg ble meget såret over at han syns jeg er så selvopptatt, men forsøker nå å jobbe med meg selv, og se hvordan jeg kan forandre meg hvis jeg gjør dette mye. Jeg har ikke selv oppfattet meg selv slik, jeg forsøker ofte å spørre han om dagen hans, hvordan han har det, om planer, om andre ting i samfunnet osv osv. Han er enig i at jeg gjør det, men han føler det som om jeg spør, men ikke hører svarene hans fullt likevel. Ofte svarer han veldig lite når jeg spør om disse tingene, altså som.. "nei, ikke skjedd noe spesielt i dag", og så se videre på tv osv. Men, altså svarer han slik fordi han tror ikke jeg vil høre etter likevel.. Han tar nesten aldri initiativ til å si noe uten at jeg spør først heller, og spør skjelden om slike ting for meg. Selv om jeg har begynt 2 ganger i ny jobb har han aldri spurt hvordan jeg trives osv, hvis jeg vil dele det må jeg si det selv.

Jeg føler meg skikkelig dårlig nå, og ønsker ikke å være en sånn person som alltid responderer på det andre sier med å sammenligne med noe eget, og overkjøre den andre. Jeg trodde heller ikke jeg gjorde det, men tydeligvis må jeg jo ha gjort det siden han opplever det slik. Jeg har bedt han om å si fra til meg der og da, hvis jeg gjør dette i samtaler, og jeg skal prøve så godt jeg kan å legge merke til hvordan jeg lytter til han.

Uff, jeg vil virkelig ikke være sånn.... jeg håper jeg kan forandre på hvordan jeg lytter til han hvis jeg er så selvopptatt som han mener. Jeg ønsker jo å vite mest mulig om han, og har ofte følt meg avvist fordi han sier så lite til meg.. at jeg innimellom ikke tør å spørre heller, da jeg føler han tar det opp som masing når han har svart kort.. men jeg har tydeligvis misforstått hvorfor han svarer slik.

Hm.. vet ikke om det er så mange råd å gi meg, måtte bare få ut min frustrasjon over meg selv.

[Cannavaro]

hmmm, hvor lenge har dere vært sammen/eller gift ? Hvor lenge har dette pågått i forholdet deres ? Det har jo startet en gang, og mulig noe var annerledes før. Selvsagt "skravler" kvinner mest, og menn kan tolke det som at det blir mye prat om "egen person". Der har vel menn vært samtalepartner, "psykolog" og støttefunksjon i årtier.....men så blir det stille......da har det nok gått for lang i alle tilfelle ?? Menn kan bli lei av å være skyllebøtter og mottager av allskens problemstillinger. Virker som din mann ihvertfall tar en pause. En ide kan vel være å skjenke han litt en dag og så HØR hva HAN har å si.......kan komme mye "snadder" ut av det skal du se.......

Ellers må jeg bare videreformidle hva en litt oppgitt svensk ektemann sa til meg en gang : " I mitt nesta liv skall jag bli bøg !!" etter enda en diskusjon/argumentasjon med kona......(noe til ettertanke, he he )

[Lissi]

Syns han høres uinteressert, inneslutta og kald ut! Beklager, men virker ikke som problemet ligger hos deg!

[Gjest ts]

Vi har vært sammen i 5 år. Vi snakket nok mer sammen til å begynne med ja, men så er han som sagt av type sånn som ikke sier så mye heller. Og ja, han sier mer når han har litt innabords, så jeg koser meg når han tar seg et par glass og snakker litt mer med meg.

Jeg tar selvkritikk, og jeg må godta at jeg nok snakker med han om egne ting på feil tidspunkt osv. Men jeg bruker ikke han så mye som "psykolog" osv, det har jeg mange gode venner og familie som jeg snakker om (kvinnelige sådanne). Jeg tror måten min som er problemet er mer slik.. han sier: "åh, det var varmt på kontoret i dag" og så svarer jeg, "åja, på mitt kontort var det også varmt i dag".. hvis du skjønner.. Altså, jeg svarer med noe som jeg syns "passer" i samtalen. Da tenker jeg at han gjerne må snakke mer om det videre hvis han vil, mens han oppfatter det som at jeg skal legge til min "erfaring" og ikke er interessert i å høre mer fra han, og at han derfor ikke gidder å si mer. Jeg skjønner da at jeg heller burde unnlatt å svare noe, enten i det hele tatt, eller til jeg var helt sikker på at han ikke hadde tenkt å si noe mer om den saken.. Så det handler nok mye om hvordan jeg kommuniserer (eller vi kommuniserer med hverandre). Når jeg svarer slik er det jo for å si at, ja, jeg skjønner hva du mener.. Men det er ikke alltid lurt.

Og så føler jeg at tv, tv-spill, data, telefon osv ofte forhindrer en vanlig samtale, og at vi rett og slett ofte snakker for lite, slik at jeg ofte må "avbryte" en av disse aktivitetene for å få snakket med han. Og da sier jeg selvsagt ting som jeg er opptatt av eller har tenkt på, fordi det er jeg som avbryter det som skjer for å si noe.

Jeg må uansett tenke gjennom hvordan jeg snakker med han. Jeg skulle ønske vi kunne sette av litt tid hvor vi har anledning til å snakke mer "fritt" sammen, uten tv osv, for eksempel at vi spiste middag sammen uten tv på, innimellom kunne legge oss samtidig og prate litt på senga, gå på bar en kveld og skravle bare vi to osv.. men han er desverre ikke så gira på dette. Jeg tenker at vi må jobbe litt med dette sammen, fordi jeg er jo heller ikke fornøyd med kommunikasjonen vår. Men nå skal jeg jobbe med meg selv, så blir det kanskje bedre? Kanskje får han gradvis mer lyst å snakke med meg hvis han ikke føler at jeg er så selvopptatt. Jeg håper det. Et forhold uten kommunikasjon har dårlige odds tror jeg.

[Gjest Gjest_høna_*]

Det å lytte er ikke det samme som å vente på at andre holder kjeft.

Kan det være noe med tempo i praten din? Når han sier A så kommer du på både B,C og D og vil gjerne fortelle om alle tingene samtidig? Hold på A og hør etter. Om det er dagligdagse ting eller de litt større tema.

[Cannavaro]

Ja i et forhold så kan altfor mye tv titting, dataspill og internett være ødeleggende dersom dette opptar for mye av tiden. Prøv å ta han med ut på en gåtur, joggetur eller sykkeltur eller reis bort på en hytte w/e, eller fjellet eksempelvis. Se om dette kan funke. Prøv å komme vekk fra dagligdagse trivialiteter og koble av med noe helt annet......

det kan være en fin anledning for deg til å få han til å åpne seg litt mer opp eventuelt. Igrunnen litt fri fantasi som kan få dette til å funke bedre. Kanskje en "happening" hvor dere gjør noe utfordrende sammen også kan gjøre susen. Da vil dere kanskje ha en opplevelse å snakke om som igjen kan gi deg mulighet til å snakke litt "dypere" med han.

[Gjest ts]

Ja, godt mulig jeg har en tendens til det? Jeg har ikke tenkt over at jeg gjør det, men skal prøve å sjekke hva jeg gjør, og i så fall slutte med det..!

Det rare er at jeg alltid har trodd at jeg er god til å lytte, ikke bare å holde stilt, men også å lytte aktivt, høre etter, tenke gjennom, være oppriktig interessert, stille spørsmål osv. Det har jeg ofte fått tilbakemeldinger på også, at jeg er god å snakke med (både fra venner, men også i jobb hvor dette er en viktig del av jobben min).

Jeg tror også at jeg ofte kan være det, men det kan hende at jeg ikke er så god på det når det gjelder hvordan jeg prater med mannen min, at jeg har en litt annerledes kommunikasjon med han enn med andre. Jeg snakker jo ofte om litt andre ting med han enn med andre.

Jeg håper jeg ikke er slik i andre sammenhenger også, men jeg skal skjerpe meg og tenke gjennom det uansett hvem jeg snakker med, for jeg har ikke lyst å snakke sånn med hverken han eller andre.

[Gjest herde]

jeg oppfatter ikke meg selv som verdens beste lytter - er ofte den som leder samtaler, men jeg prøvr meg på noen råd likevel:

ta eksempelet med å snakke om det varme kontoret.

der du vanligvis repliserer med "ja, slik har jeg også hatt det" - eller andre liknende svar som setter fokuset over på deg, så kan du jo forsøke å tenke på å heller svare videre på det som var utgangspunktet:

så når andre forteller om noe, så la være å gi et svar som reflekterer dine egne erfaringer med dette - men svar heller med oppfølgingsspørsmål som "hvordan var det/hvordan skjedde det/hva synes du da/hvordan reagerte du på det" osv.

men: jeg har en følelse av at det ikke bare ligger hos deg.

det er nok litt han også, så jeg tror at dersom du aktivt forsøker dette en stund uten hell - så må dere ta en alvorsprat.

jeg fikk et tips som er så innlysende: spør hva den andre vil.

har du utfordringer i et forhold, og føler at man ikke kommer noen vei - så spør den andre: "hva er det du vil?"

ikke på en anklagende eller negativ måte - men som et oppriktig spørsmål.

forkalr at dette er veldig viktig for deg - og at du virkelig trenger et svar(dersom du føler dette betyr mye for deg).

så er det opp til deg om du føler du kan leve med et svaret han gir.

når jeg selv har gjort det så spør jeg - når jeg har fått svaret, og han fortsatt ville hatt den innstillingen dersom han visste det kunne ende forholdet - om det er umulig å kunne møtes på halvveien i den gjeldende spørsmålet.

vil de ikke møtes på halvveien, ja, da må man akseptere det på den ene eller andre måten.

[Gjest ts]

Takk for fine innspill, jeg skal forsøke å bruke dem.

Og det er sikkert lurt å ta en "oppfølgingssamtale" etter en tid, for å se om han har merket noen forskjell, og om vi klarer å prate sammen på en bedre måte.

Men jeg tror jeg må gi det litt tid, slik at vi får prøvd ut en stund hvordan det funker. Hvis jeg har snakket til han på en måte som gjør at han ikke har lyst til å dele tanker med meg tar det nok en stund før han får lyst til det igjen vil jeg tro.

Jeg håper vi begge klarer å jobbe litt med det, og sette av tid til å prate litt sammen på en helt dagligdags måte, og se om det kan gjøre litt forskjell.

Og jeg tror nok at det ikke ene og alene kan være opp til meg, han må nesten "tørre" å snakke med meg for at jeg skal kunne ha sjangs til å forbedre hvordan jeg responderer til han også i praksis, ikke bare i teorien..

Det var iallfall godt å få det ut her på forumet, lå mye våken i natt og var fortvilet over at jeg har fått han til å føle seg slik. Men nå skal jeg heller prøve å være konstruktiv, så kan det sikkert bli bedre.

[Gjest Gjest]

Alt jeg klarte å lese av innlegget ditt var jegjegjeg.

[Gjest Gjest]

Ja, det ble mye "jeg", nettopp fordi dette er et forum hvor jeg legger frem min opplevelse av en sak.. Og saken handler om at min partner reagerer på noe jeg gjør. Altså må jeg ta det alvorlig og gjøre noe med meg selv.

Er ikke det å ta det han sier alvorlig, og forstå at mye av problemet ligger hos meg? Jeg trodde ikke det var selvopptatthet.. Det er iallfall ikke ment slik, men som et oppriktig forsøk på å forandre på det jeg gjør som ikke er bra i vårt forhold.

[Gjest Gjest]

Alt jeg klarte å lese av innlegget ditt var jegjegjeg.

Nå er du urimelig. Ts gjør virkelig en stor innsats for å få dialogen i forholdet til å fungere. Hun kan imidlertid ikke være en god lytter når det ikke er noe å lytte til. TV og dataspill ødelegger mye i mange parforhold. I tillegg kommer de fleste menn til kort når samtalen når en viss dybde. De har i regelen lite å bidra med, da de jevnt over er langt mer overfladiske enn kvinnene. Det forundrer meg ofte at kvinner virkelig holder ut å være sammen med menn når det er så stor intelletuell og emosjonell nivåforskjell.

[Gjest Gjest_høna_*]

Den eneste parten du har mulighet til å endre er deg selv. Og gjennom det erfare at dynamikken i forholdet endrer seg. Noe jeg syntes TS gjør til det fulle.

Jeg er dypt uenig med deg over, om at menn generelt kommer til kort når samtalen når en viss dybde. Eller når du påstår at det er en intellektuell og emosjonell nivåforskjell basert på kjønn.

Min erfaring er at forskjellen ligger i person og ikke kjønn. Har truffet nok av kvinner som ikke evner å ha fokus på mer enn nye gardiner, hva naboens kone har kjøpt seg eller hvor krenket de er over ikke å bli hilst på! Og da er nok ikke menn, eller andre kvinner, så interessert i å gå i dybden..

[Paladin]

På meg virker det som om dere ikke er helt kompatible. Han er mer innesluttet og stille og du mer åpen og glad i å samtale.

Jeg synes ikke det er noe direkte galt i væremåten din og jeg ville satt pris på en kvinne som liker å snakke som deg fordi jeg er litt slik selv også. Jeg er også ganske aktiv i samtaler.

Du har din personlighet og det er ikke riktig at du må snu opp ned på den for å tilpasse deg mannen din. Det er helt greit å få feedback på ens væremåte og deretter finne noen knep for å runde "kantene" etc., men man kan ikke undertrykke det som er naturlig i en selv kun fordi partneren ikke liker det slik. Hva har HAN gjort for å bedre situasjonen?

Noen ganger så kan konklusjonen være at man er for forskjellige i personlighet. Det betyr ikke at man er dårlige mot hverandre, men at man ikke bygger opp hverandre. Jeg tror du trenger en mann som liker gode samtaler og kan være en god lytter. Da kan du være deg selv uten å ha dårlig samvittighet fordi du snakker for mye om deg selv. Du TRENGER å ha en partner å kunne åpne deg for og snakke om ulike ting og da er det ikke noe hyggelig å ha en mann som er lukket som en østers.

Jeg synes at svarene hans virker som unnskyldninger for at han ikke gidder å snakke aktivt. Det er ikke noe vanskelig for en åpen og aktiv person å balansere en samtale mellom to personer slik at det ikke blir kun prat om den ene. Vel, det finnes unntak, men slike mennesker som absolutt ikke hører på andre er ganske sjeldne.

På den annen side er det mannen dins personlighet å være stille og kanskje trives han med det. Det er ikke noe galt i det heller. Folk er forskjellige og man skal kunne ha lov til å være seg selv.

Derfor er det viktig å finne en partner man er på bølgelengde med, en person som trives med deg akkurat som du er. Du er skrudd sammen slik du er og jeg ser ikke noe galt i din væremåte. Når du i tillegg er åpen for å justere litt på væremåten din for å tilpasse deg mannen din så synes jeg du har strukket deg veldig langt for å få forholdet til å funksjonere.

Er alt annet i forholdet 100% eller er det også noe annet som kunne vært bedre? Føler du deg kompatibel med ham på andre områder? Om det bare er dette ene feltet som kunne vært bedre så går det an å jobbe med det med FELLES innsats og lære å leve med at dere er forskjellige her. Men om det er endel andre områder som ikke er helt bra også så er det mulig at man ikke er kompatible nok.

Endret 29. juli 2009 av Paladin

[leirbål]

Hei ts. Hadde jeg vært deg hadde jeg begynt å spørre ham om småting, for å få ham til å åpne seg. Ikke bare sittet og ventet på at han skal begynne å snakke.

Det er ikke sikkert han gjør det med det første, siden han ikke tror du er interessert.

Spør om dagen hans. Gjerne konkrete ting. Svar med flere spørsmål eller småord som ja, nei, oj osv.

Du skal ikke forandre personligheten din, bare bli en bedre lytter.

Jeg holder også munn om meg og mitt, om noen hele tiden svarer på det jeg forteller med egne erfaringer. Men det er en feil alle gjør fra tid til annen.

Men det er ikke så vanskelig å gjøre noe med det.

[Gjest ts]

På meg virker det som om dere ikke er helt kompatible. Han er mer innesluttet og stille og du mer åpen og glad i å samtale.

Jeg synes ikke det er noe direkte galt i væremåten din og jeg ville satt pris på en kvinne som liker å snakke som deg fordi jeg er litt slik selv også. Jeg er også ganske aktiv i samtaler.

Du har din personlighet og det er ikke riktig at du må snu opp ned på den for å tilpasse deg mannen din. Det er helt greit å få feedback på ens væremåte og deretter finne noen knep for å runde "kantene" etc., men man kan ikke undertrykke det som er naturlig i en selv kun fordi partneren ikke liker det slik. Hva har HAN gjort for å bedre situasjonen?

Noen ganger så kan konklusjonen være at man er for forskjellige i personlighet. Det betyr ikke at man er dårlige mot hverandre, men at man ikke bygger opp hverandre. Jeg tror du trenger en mann som liker gode samtaler og kan være en god lytter. Da kan du være deg selv uten å ha dårlig samvittighet fordi du snakker for mye om deg selv. Du TRENGER å ha en partner å kunne åpne deg for og snakke om ulike ting og da er det ikke noe hyggelig å ha en mann som er lukket som en østers.

Jeg synes at svarene hans virker som unnskyldninger for at han ikke gidder å snakke aktivt. Det er ikke noe vanskelig for en åpen og aktiv person å balansere en samtale mellom to personer slik at det ikke blir kun prat om den ene. Vel, det finnes unntak, men slike mennesker som absolutt ikke hører på andre er ganske sjeldne.

På den annen side er det mannen dins personlighet å være stille og kanskje trives han med det. Det er ikke noe galt i det heller. Folk er forskjellige og man skal kunne ha lov til å være seg selv.

Derfor er det viktig å finne en partner man er på bølgelengde med, en person som trives med deg akkurat som du er. Du er skrudd sammen slik du er og jeg ser ikke noe galt i din væremåte. Når du i tillegg er åpen for å justere litt på væremåten din for å tilpasse deg mannen din så synes jeg du har strukket deg veldig langt for å få forholdet til å funksjonere.

Er alt annet i forholdet 100% eller er det også noe annet som kunne vært bedre? Føler du deg kompatibel med ham på andre områder? Om det bare er dette ene feltet som kunne vært bedre så går det an å jobbe med det med FELLES innsats og lære å leve med at dere er forskjellige her. Men om det er endel andre områder som ikke er helt bra også så er det mulig at man ikke er kompatible nok.

Takk for et langt og godt svar.

Vi er nok ikke 100% på alle andre områder heller, men samtidig, hvilke parforhold er det? Jeg tror at man må jobbe litt i alle forhold, fordi man er som regel ikke så heldig at man er passer perfekt sammen uten litt innsats.

Så ja, vi er nok ganske ulike på en måte, men jeg kan også være stille innimellom, og syns faktisk at litt av sjarmen til mannen er at han ikke er sånn som må prate støtt og stadig, jeg har jo falt for han fordi han er den han er. Men jeg ønsker jo likevel at vi kan prate åpent innimellom, og at vi kan vise interesse for hverandre, det betyr mye for meg. Jeg må ikke ha den dype samtalen hver eneste dag, men en gang i blant..

Du spør hva han har gjort for å endre på dette.. og da tror jeg at jeg må svare at han ikke har gjort noe særlig, bortsett fra å trekke seg tilbake og "overse/unngå" problemet i stedet for å ta det opp med meg. Jeg har nok ikke skjønt helt hvorfor han ikke ville prate med meg, så jeg har jo ikke gjort de riktige tingene for å løse det heller, selv om jeg har prøvd litt andre ting, som å foreslå situasjoner hvor vi kan prate osv. Altså invitert han ut på middag, laget til mat hjemme uten tv på, foreslått turer osv. Men siden han ikke har hatt lyst til å snakke med meg har jo ikke dette funket noe særlig...

Heldigvis, etter jeg skrev dette innlegget syns jeg noen ting har bedret seg litt. Jeg tror han også har tatt alvorlig praten vår, og han spør nå litt mer meg om hvordan jeg har det også osv. Og jeg tenker mye på det vi har snakket om, og tenker meg godt om når jeg snakker med han, hvordan jeg snakker/svarer/spør. Jeg forsøker å være åpen når jeg snakker med han, og spør (som før) om dagen hans, hvordan han har det osv, men prøver å fokusere mer på hvordan jeg da følger opp det han sier.. spør flere spørsmål til han og prøver å lytte mer enn å si noe tilbake om meg selv/mine ting på det han sier.

Det er nok ikke noe som endres over natten, men hvis vi er litt bevisste på det kan vi kanskje komme tilbake der vi var når vi møtte hverandre, uten at noen av oss må forandre personlighet.. Men at vi må forandre litt på hvordan vi snakker med hverandre, og litt på hverdagsrutiner kanskje.

Jeg elsker han jo, så jeg vil jo jobbe med forholdet. Det tror og håper jeg han også vil.