et spørsmål om kjærligheten og forelskelsen!

[Gjest TS]

vet ikke helt hvordan jeg skal formulere det jeg lurer på.

men er alle forhold sånn at det kribler og man er forelsket i starten og man vet man vil være sammen og lever på skyer (spes i starten), eller er det også folk som heller ser gode egenskaper og blir nysgjerrig på en person og vil leve sammen med den personen fordi man passer sammen på mange måter, selv om man ikke føler den store forelskelsen og kriblingen?

hvis noen skjønte den :gjeiper:

grunnen til at jeg spør er at jeg aldri har følt den store kriblingen og forelskelsen for noen (bortsett fra da jeg var 15 år som varte i 5 mnd, men teller ikke med det akkurat!) men har vært i tre forhold, det ene var vell ikke det store, var vell mest tryggheten tror jeg! det andre forholde så ble jeg gradvis forelsket i personligheten hannes. men det skulle jo også ta slutt uten at jeg ville det!

den tredje var jeg aldri kjæreste med men rotet med en liten stund, men jeg følte jeg passet med han og var betatt/forelsket av personligheten hannes og øynene ikke minst!

og nå har det kommet en ny mann i mitt liv som jeg er nysgjerrig på, føler meg ikke betatt eller forelsket. men vi er så like på mange måter og vi klaffer så mye på alt fra meninger og egenskaper og sexen ikke minst!

det er èn gang jeg har følt det kribler i magen når jeg tenker og ser den personen, og det er jo selvsagt bare en sommerflørt som varte i ca 2 uker som det ikke ville blitt noe med pga avstand og studier, så ga opp han selv om jeg ikke ville!

[Gjest Madre Mia]

vet ikke helt hvordan jeg skal formulere det jeg lurer på.

men er alle forhold sånn at det kribler og man er forelsket i starten og man vet man vil være sammen og lever på skyer (spes i starten), eller er det også folk som heller ser gode egenskaper og blir nysgjerrig på en person og vil leve sammen med den personen fordi man passer sammen på mange måter, selv om man ikke føler den store forelskelsen og kriblingen?

hvis noen skjønte den :gjeiper:

grunnen til at jeg spør er at jeg aldri har følt den store kriblingen og forelskelsen for noen (bortsett fra da jeg var 15 år som varte i 5 mnd, men teller ikke med det akkurat!) men har vært i tre forhold, det ene var vell ikke det store, var vell mest tryggheten tror jeg! det andre forholde så ble jeg gradvis forelsket i personligheten hannes. men det skulle jo også ta slutt uten at jeg ville det!

den tredje var jeg aldri kjæreste med men rotet med en liten stund, men jeg følte jeg passet med han og var betatt/forelsket av personligheten hannes og øynene ikke minst!

og nå har det kommet en ny mann i mitt liv som jeg er nysgjerrig på, føler meg ikke betatt eller forelsket. men vi er så like på mange måter og vi klaffer så mye på alt fra meninger og egenskaper og sexen ikke minst!

det er èn gang jeg har følt det kribler i magen når jeg tenker og ser den personen, og det er jo selvsagt bare en sommerflørt som varte i ca 2 uker som det ikke ville blitt noe med pga avstand og studier, så ga opp han selv om jeg ikke ville!

Kanskje du ikke har truffet "den rette" ennå? Han som fyller magen din med sommerfugler bare ved å se på deg...

[Gjest TS]

det er derfor jeg spør...har alle det sånn i sine forhold? med kribling osv..

[thumbalina]

Jeg er sånn du beskriver - dersom jeg får for mye kriblinger så vet jeg at det er feil type for meg.. da er det bare spenningen jeg er ute etter.... og det er ikke noe jeg vil ha i et livslangt forhold. Jeg er mer typen som forelsker meg på en kjærlighetsmåte, og ikke denne voldsomme forelskelsemåten...

er nok forskjellig for alle. Så lenge du har deg greit - og ikke kan tenke deg å leve uten fyren - så ligger du godt an =)

[Drop]

Min nåværende kjæreste er jeg bunnløst forelsket i akkurat nå. Men i begynnelsen var det bare av ren nysgjerrighet som tiltrakk meg ham. Etterhvert da vi ble bedre kjent, kom kriblingen mer og mer tydelig fram for hver gang vi møttes. Jeg kunne være så nervøs at jeg nesten ikke turde å møte ham i det hele tatt. Og OGSÅ elsker jeg ham på kjærlighetsmåten. Trygghet, interesser, kommunikasjon, etc - samtidig som at jeg er forelsket. Tenker på ham hele tida, måtte absolutt skrible hans navn overalt, smiler når jeg ser et bilde av ham og så videre. :rødme:

[Gjest brutal_mann]

TS befinner seg nå i en fase der hun tror hun er forelsket mens hun faktisk bare er litt betatt. Dessverre er det dette de fleste forhold er bygget på. Så de færreste kjenner den enorme kriblingen for den de gifter seg med. Men det handler mer om uvitenhet og desperasjon enn noe annet.

[¤Linda¤]

Jeg er en sånn som blir "kriblende" forelska..er det fremdeles nå etter 3,5 år.. Men flere i min omgangskrets hadde ikke den følelsen da de ble sammen,men er veldig glad i kjæresten sin og har kjempefine forhold.

Vet ikke jeg,kanskje ikke alle blir kribleforelska? :klø:

[Noli]

Jeg blir aldri skikkelig forelsket før jeg er blitt ordentlig trygg på en person, så ingen av mine forhold har startet med den ekstreme forelskelsen. Nå derimot, etter mange år sammen, er jeg i perioder skikkelig fjortis-forelsket i mannen min. Så jeg tror ikke alle blir sånn voldsomst forelsket, og jeg tror heller ikke det trenger å bety noe annet enn at folk er forskjellige.

[Gjest emmeline]

det er derfor jeg spør...har alle det sånn i sine forhold? med kribling osv..

Jeg hadde det ikke sånn med min samboer. Jeg likte ham som person, trivdes i hans selskap og han sjarmerte meg, men jeg var aldri kriblende forelsket, jeg var litt betatt bare. Tror egentlig jeg aldri har følt denne blinde forelskelsen med han. Jeg gledet meg alltid til å se han og sånt allikevel, selv om ikke magen løp løpsk. Kanskje var det for min del bare et vennskap som utviklet seg til kjærlighet. Idag har vi vært sammen i fire år, og jeg elsker å tilbringe tid sammen med han, og jeg vil påstå at følelsene bare blir sterkere og sterkere. På tross av at det hele ikke startet med forelskelse. Derfor tror jeg ikke at et livslangt, lykkelig forhold avhenger av den første "mindblowing" forelskelsen.

[felgen]

Jeg trenger bestandig litt tid for å bli forelsket. Dersom jeg merker at jeg er fryktelig betatt i starten, blir det som regel med det. Da renner det ut i sand av seg selv ganske fort. Men dersom jeg blir nysgjerrig og interessert i en mann, og lærer han å kjenne - DA kan jeg bli forelsket da. Gudbedre.

[Gjest Gjest]

Det er ike noe som heter "mindblowing" forelskelse. Derimot er det noe som heter "blowed mind" forelskelse og som er veldig vanlig blandt pattedyr av menneskeslekten!

[Gjest Gjest_sara_*]

Jeg var aldri forelsket i min kjæreste, men mer fascinert over hvor like vi var, og hans stupende forelskelse for meg. Ble kanskje betatt.

Vi varte i 4 år før vennskapsfølelsene tok overhånd.

Har bestemt meg for at jeg ikke vil inn i noe forhold om jeg ikke er forelsket. Tror det er noe spesielt å få oppleve en slik tid med en fast partner, og ikke minst sexlivet. Om jeg klarer å forelske meg i en jeg passer sammen med har jeg derimot liten tro på. Men å få være kjæreste med en man er forelsket i synes jeg bør være et av livets mål.

[Gjest Gjest]

det er derfor jeg spør...har alle det sånn i sine forhold? med kribling osv..

Skjønner hva du mener, hadde det sånn med eksen min. Den eneste kriblingen jeg fikk, var når vi virkelig råklinte, men det va jo bare av kåthet. Haha. Han likte jeg ikke engang, var aldri forelsket.

Men i han ene jeg faktisk HAR vært forelska i, han hadde jeg ingen gnister med når jeg var med han, ikke når vi kyssa engang. Men han er den mest perfekte personen jeg har møtt. Så jeg skjønner ikke dette helt jeg heller, når sant skal sies...

Alt handler vel om den absolutte kjemi, både psykisk og fysisk.