åh så forferdelig frustrerende!

[Gjest Gjest_frustrert_*]

kjære kjære kjekke, morsomme, fantastiske mann!

Jeg har ikke kjent deg i mer en 3 måneder, og allerede vet jeg at du er verd så ufattelig mye! kanskje har du sider som ville vist meg noe annet, men det er NOE ved deg, som gjør at jeg virkelig ønsker å holde fast.

Likevel blir jeg så ufattelig frustrert.

Vi er så like, og likevel blir din måte å være på, grobunn for min usikkerhet. Vi er begge aktive, sosiale og utadvendte mennesker. Liker å være rundt om kring, bli kjent med nye mennesker og oppleve nye og nytt.

Det at vi ikke bor i samme land, gjør ting enda vanskeligere! Det å bli kjent, mens vi er hver for oss.... åååååååååååååh, så frustrerende!!

Jeg prøver å ikke mase, prøver å gi deg rom til å si hva du vil. For når vi er sammen, snakker du lett om både det å sette oss ett steg 2 og barn og om jeg har lyst til å flytte dit og dit.... innimellom når vi er fra hverandre, er du også på når det gjelder å snakke om meg flytte til ditt land, uten at jeg legger opp til det. Og jeg vet du liker meg, men jeg vet ikke om du liker bare meg... du gir meg mindre en hva jeg trenger. Det er ikke snakk om å måtte hoppe inn i ett forhold, jeg trenger ingen status på hva vi er, ovenfor andre. Men jeg trenger å vite om du bare leker, om du virkelig er interessert, eller om det bare er for ikke å såre meg at du ikke skipper ut.

Det er merkelig hvor dypt i brystet du sitter allerede, og det til tross for at jeg heller ikke vet hva noen av oss vil i fremtiden. Det jeg vet, og det som gjør det vondt, er at jeg føler så inderlig for å gi oss en sjanse. Se hva vi kan være og om vi er for hverandre. Og jeg er så inderlig redd for å si de feil tingene, gjøre de feil tingene, så du ikke lenger vil.

Er jeg for stille og ikke snakker om det, er avslappet og ikke ser noen problemer med det, så vil du se den "ekte meg", men samtidig vet jeg at om jeg virker needy, liker du ikke det heller.

Blir så frustrert av det hele, og i tankene så tar jeg den lette utveien.. å stikke halen mellom beina å hoppe av hele karusellen.

Det hadde vært det enkleste, jeg klarer meg jo godt alene. men jeg vil bare ikke, jeg vil se hva det er der... gi det en sjanse. Jeg skulle bare så inderlig gjerne hørt deg si at du vil det samme. At du synes jeg er interessant og har lyst til å se om vi kan ha noe spesiellt.

Du sier deg enig med det sist jeg var hos deg, jeg spurte og sa at jeg trenger å vite hva vi vil. Om vi ønsker å se om det er noe der, og du sa du vil det. Men jeg aner ikke om du sa det bare fordi jeg ønsket det, eller om du faktisk virkelig vil det. Skulle så gjerne hørt deg si at du vil...

Men, du sier du liker meg, du sier du gleder deg til jeg kommer... jeg vet bare ikke om det er nok for meg, det kommer så sjeldent. Du har så utrolig mye annet du ønsker å gjøre før du har tid til å kanskje prate med meg. Og det er kanskje det som gjør meg mest usikker, at du ikke ønsker å bruke mer tid på å bli kjent.

Du sier du liker å prate med meg, at du trives med meg.

At jeg må lære meg å se min egen verdi (ikke i forhold til oss, men på andre plan).. men slik jeg ser det... mener du at jeg ikke er verd mer?

For du viser ikke at du har mye tid du har lyst til å bruke på meg... så det føles ikke som du synes jeg er verd så mye.

vel, jeg tør ikke skrive alle disse tankene til deg, jeg er redd det vil skremme en hver sjanse for å prøve noe som helst. Men jeg trengte virkelig å skrive det av meg, så jeg poster det her.

Kanskje, når jeg går tilbake og leser det igjen, så ser jeg ting mer utenfra.. for akkurat nå er det kun to tanker og følelser som regjerer, annen hver gang; "jeg orker ikke dette!" og "jeg vil ikke gi slipp!!"