Tvangen til å trene gjør at jeg ikke klarer å glede meg over livet

[Gjest Jente17år]

Hei hei alle sammen!

Jeg kjenner jeg nesten er litt flau når jeg poster dette innlegget, føler jeg har plaget dere altfor mye med mine problemer i det siste. Men jeg er veldig takknemlig for svarene jeg får, de hjelper veldig

Problemet jeg gjerne vil skrive om nå er egentlig med mentalt enn det er fysisk. Jeg føler at jeg må trene hver dag, må holde med i aktivitet, og selv om jeg nå har bestemt meg for å ha noen hviledager i uka fordi jeg rett og slett ikke liker trening, så ender jeg opp med å ha dårlig samvittighet hele den dagen.

Jeg våkner, og trening er det første jeg tenker på. Tankegangen er lik hver eneste gang. "Jeg må trene, hva skal jeg gjøre for noe i dag. Jeg har ikke noe lyst til å trene! Men jeg vet at jeg vil føle meg mye bedre med en gang jeg er ferdig. Bare en halvtime/time, også er helvettet over for i dag". Også går jeg og ser megselv i speilet og ser hoftebeina stikke ut, og jeg tenker at det egentlig ikke er nødvendig å trene når jeg ser sånn her ut. "Men da får du dårligere kondis, du trener ikke lenger for å forbrenne fett, men for å få bedre kondis, du kan heller spise litt mer i dag".

Og jeg vet allerede når jeg våkner med en vond kropp som hadde hatt godt av en hviledag, at slaget er tapt, at jeg like godt kan ta på meg joggeskoene og løpe meg en tur. Jeg får null glede av det, og gruer meg mer til neste dag med trening, enn jeg gleder meg over at jeg faktisk har fått gjennomført en treningsøkt, og formen har blitt betydelig bedre. Frokost er mitt yndlingsmåltid, og jeg klarer ikke annet enn å stappe maten i meg (kalorier har jeg regnet ut og bekymret meg over, lagt igjen enda en smule livsglede der), uten å tenke på annet enn at jeg skal trene. Så sitter jeg her og venter på at 2 timer skal gå så jeg ikke får hold av å jogge, og så er det på med joggeskoene.

Når jeg er på trening og klarer å få tankene på andre ting enn "et skritt til, et skritt til", så er det faktisk ikke så ille. Men det er ikke ofte jeg klarer det. Jeg skulle ønske jeg klarte å sette et likhetstegn mellom trening og go'følelsen etterpå, men for meg er det to helt forskjellige ting. Derfor håper jeg at dere kan motivere meg litt. Trening kan jo være gøy og deilig og herlig og det som er, og det er flere ganger det er det, men det er kun det negative jeg fokuserer på når en treningsøkt ligger foran meg.

(Flere vil kanskje foreslå at jeg finner meg noe annet å gjøre enn å bare jogge, og det er sant. Jeg danser egentlig, og får både kondis- og styrketrening der, men det har jo vært sommerferie nå, så det har bare blitt jogging. Jeg gleder meg på en måte til skoleåret starter opp igjen så jeg kan komme inn i vanlige rutiner med dans, og ikke føler at jeg må trene, men at jeg vil. Til og med skole blir deilig nå, så jeg får en pause fra meg selv. Sommerferien har blitt alt for påvirket av samvittigheten og tvangstankene, jeg trenger å få bekymringene over på noe annet).

[yoga]

Hei igjen,

det er ikke rart du får enormt dårlig samvittighet av å trene? Hvorfor? Fordi det er spiseforstyrrelsen som lurer deg, og tvinger deg til å trene! Og du vil jo ikke at den skal ha den makten over deg vil du vel?

Det jeg ønsker du skal gjøre er å nekte sf´en å ha denne makten til deg.

Så her er litt fakta som du kan si til deg selv når trangen til å trene blir for ille:

-du bygger ikke lenger muskler, du bryter dem ned! Tilslutt vil du begynne å slite ut hjertepumpa di, og det vil ende med katastrofe!

-hver gang du trener nå, vil du bruke opp noe av den energien som du ønsker å bruke til noe annet: som å være sosial, blid og hyggelig.

-du bidrar ved å trene til å sette kroppen på sparebluss, altså sette ned forbrenningen.

-for hver gang du trener nå, vil du tillate deg selv å være et skritt lenger fra å bli kvitt de vonde mattankene, den slitsomme kaloritellinga og den evige granskinga av kroppen i speilet.

Så: jeg håper du klarer å la være neste treningsøkt- vent med å trene til du er bedre ernært, og du kan da begynne å trene kondis og bygge muskulatur igjen.

[Gjest Gjest]

Ta opp dette også med legen.

Er også enig med yoga. Så lenge du ikke spiser nok er det ikke særlig bra å trene, fordi kroppen må tære på muskler og andre viktige ting i stedet for at du blir sterkere.

Hvis du vet at du får i deg nok mat er det imidlertid fint å trene, men det bør være etter en plan, ikke fordi du våkner hver dag med en demon på skulderen som tvinger deg til å trene i uforutsigbare og antagelig utmattende mengder. Jeg vet at for enkelte som sliter med liknende ting som deg er det nok å sette sammen en fornuftig treningsplan, og man klarer å følge den planen. Da er jo treningen under kontroll, samtidig som den ikke er skadelig (igjen, forutsetter at du spiser nok!). Kanskje du kan få hjelp av legen e.l til å få til dette?

[Gjest farger]

Hei igjen,

det er ikke rart du får enormt dårlig samvittighet av å trene? Hvorfor? Fordi det er spiseforstyrrelsen som lurer deg, og tvinger deg til å trene! Og du vil jo ikke at den skal ha den makten over deg vil du vel?

Det jeg ønsker du skal gjøre er å nekte sf´en å ha denne makten til deg.

Så her er litt fakta som du kan si til deg selv når trangen til å trene blir for ille:

-du bygger ikke lenger muskler, du bryter dem ned! Tilslutt vil du begynne å slite ut hjertepumpa di, og det vil ende med katastrofe!

-hver gang du trener nå, vil du bruke opp noe av den energien som du ønsker å bruke til noe annet: som å være sosial, blid og hyggelig.

-du bidrar ved å trene til å sette kroppen på sparebluss, altså sette ned forbrenningen.

-for hver gang du trener nå, vil du tillate deg selv å være et skritt lenger fra å bli kvitt de vonde mattankene, den slitsomme kaloritellinga og den evige granskinga av kroppen i speilet.

Så: jeg håper du klarer å la være neste treningsøkt- vent med å trene til du er bedre ernært, og du kan da begynne å trene kondis og bygge muskulatur igjen.

det er bra at du velger å skrive inn her i påvente av legebesøk for å lufte tankene dine:=)

signerer bare denne, dette er ting du kommer til å lære deg når du starter behandling for sf.

men som jeg har sagt før: tankene kommer til å være med deg lenge, og en del av behandlingen er jo å lære å leve med disse tankene fra tid til annen uten på handle etter dem.

dansetreningen vil også bryte ned kroppen din når du er underernært - noe legen din nok vil ta opp med deg.

men bortsett fra å gå til psykolog - skal du i andre behandlinger?

har du bestilt time hos fastlegen din? håper du tar med deg en av foreldrene dine/en voksenperson som kan følge deg opp på veien mot å bli frisk.