Trenger å få lufte litt

[Avalon]

Jeg trenger å få lufte litt.

Dette er noe jeg har holdt for meg selv lenge, har ikke lyst til å dele det med venner enda.

Men jeg sitter med så mange tanker i hodet.

For flere mnd siden skrev jeg her om en fyr jeg var sammen med i to måneder, nei det er ikke lenge, men vi har hatt en relasjon tidligere også, noen år tilbake.

Og disse to månedene var de fineste jeg har hatt.

En dag så ringte han og sa at vi ikke brude treffes mer, han hadde en depresjon vært mye sykemeldt sa han. Det visste jeg ikke før da.

Så da fløt hodet mitt over med tanker,

jeg har selv "tilbakevendene depresjon" så jeg vet mye om hvordan det er, om behandling, medisiner osv.

Jeg var jo også veldig knust selvfølgelig.

Dette skjedde altså i mars. Tidlig i juni rigte han midt på natten, han hadde vært ute og drukket. Fortalte at ting gikk bedre nå og at han var flyttet tilbake til byen. Samme byen jeg bor i. Han ville treffe meg dagen etter, men dukket ikke opp. Regnet jo nesten med det siden det var en "fylletelefon".

Igår natt ringte han igjen, også denne gangen på vei hjem fra byen. Men han snakket med meg lenge denne gangen. Fortalte om medisinene han hadde fått, og ymtet frampå om at bivirkningene var en del av grunnen til bruddet. Noe jeg hadde en mistanke om fra før, men det ville ikke vært et problem for meg. Han spurte også om hvordan jeg hadde det, om jeg fortsatt bodde der jeg bor og når jeg kom tilbake til byen igjen. På slutten av samtalen var han på en måte, hva skal jeg si....det virket nesten som om han ville forsikre seg om at vi kom til å prates igjen.

Men når jeg vet han har drukket så tar jeg det litt med en klype salt også. Jeg vet godt at ting kan virke som en kjempe god ide akkurat der og da, men dagen etter var det ikke en så veldig god ide allikevel.

Jeg hadde så klart veldig lyst til å spørre han om hvorfor han ringte meg, men våget ikke... Da han avsluttet forholdet i mars, gav jeg beskjed om at jeg ikke kunne ha et vanlig vennskap til han. Så jeg syns jo det er litt rart.

Jeg tror han fremdeles bryr seg om meg, men på hvilken måte er der umulig for meg å vite. Jeg går ikke rundt med forhåpninger, det orker jeg ikke.

Men, jeg er allikevel glad for å høre ifra han, at det går bedre.

Nå klarer jeg ikke å slappe helt av, tankene renner over. Teorier om alt.

En av dem er, jeg vet han er en veldig stolt person. En av dem som holder veldig mye inne. Jeg lurer på om han mister litt av de stolthets hemningene sine når han har drukket, kanskje det bare er da han klarer å være litt åpen? Kanskje det er derfor han ringer?

Jeg vet ikke, det er helt sikkert stikk motasatt av det jeg tror..

Men, jeg tror det er bivirkningen av medisinene som egentlig var avgjørende for han. Det med nedsatt sexlyst og sen sædavgang. Jeg forstår det er frustrerende for alle som opplever en eller begge av delene. Men, for meg hadde ikke det vært et så stort problem. Jeg hadde uten problemer klart å være uten sex, ganske lenge. For meg er ikke sex det aller viktigste i et forhold.

Jeg tenker at hvis jeg hadde visst om depresjonen hans før bruddet så hadde det kanskje ikke vært et brudd?..

Jeg tror også han for all del trenger tid for seg selv, man trenger tid for å fordøye depresjon, behandlingen man har fått, det at man i det hele tatt har sagt og innsett at man har en depresjon.

Jeg må bare få lufte, jeg orker ikke å dele dette og tankene rundt det med venner. Da vil de som alle venner "fråtse" i det og lage sine egne spekulasjoner og legge dem over på meg. Og det er jo heller ikke så mye å snakke om enda heller, og det vil det nok heller ikke bli, derfor vil jeg heller ikke si noe til de rundt meg.

Nå når han igjen bor i samme by som meg, er det en stor sjanse for at jeg bumper på han en dag. Jeg gruer meg til den dagen, hvordan det vil føles å se han igjen. Min aller største skrekk er jo å se han med ei jente...

Jeg hadde endelig fått ting litt på avstand, vært hos foreldrene mine siden juni, de bor langt borte fra der jeg bor. Og så ringte han igjen, og det åpner opp ting jeg hadde fått på avstand.

Som sagt, jeg har ikke våget å spørre om hvorfor han har ringt meg, jeg er redd for hvilket svar jeg får. Orker ikke å bli "avvist" igjen.

Men om han skulle finne på å ringe igjen engang, kanskje jeg får mot nok til å spørre.

Jeg er fremdeles utrolig glad i han, og savner han enda..men orker ikke å ha forhåpninger. Og selv om man sier man ikke har forhåpninger, er det allitd en bitteliten del av oss som allikevel holder fast ved håpet..

Kanskje han en dag vil snakke med meg når han er klinkende edru, bare prøver å stikke "tåen i vannet" med alkohol i systemet?

Sånn... det var godt å få kunne lufte ut tanker litt anonymt!

[Minttu]

Forståelig at du ikke vil lufte ut alle disse tankene til dine nærmeste.

Veldig godt å ha denne siden, hvor alle kan skrive og få noen mursteiner av skuldrene

Håper det går bra med deg og denne fyren

[Avalon]

Forståelig at du ikke vil lufte ut alle disse tankene til dine nærmeste.

Veldig godt å ha denne siden, hvor alle kan skrive og få noen mursteiner av skuldrene

Håper det går bra med deg og denne fyren

Ja ikke sant. Det er godt å kunne slippe de nærmeste sine meninger, teorier og spekulasjoner, hvor de ofte blir blåst ganske godt opp. Har liksom nok med mine egne akkurat nå...

Jeg aner jo ikke hva det er han vil, men lar det være opp til han om han vil kontakte meg.. la han få være i fred, ikke legge noe press.

Tiden vil vel vise hva det er han vil, om det er noe han vil i det hele tatt.