Jeg har bestemt meg!

[Gjest Cynthia]

For noen dager siden slapp jeg bomben. Jeg fortalte samboeren rett ut at jeg dessverre ikke har følelser for ham lenger og at jeg ikke kan se for meg at det vil endre seg i overskuelig framtid. Ironisk, egentlig - men NÅ legger han alt han har inn på å redde restene av forholdet vårt. Problemet er bare at jeg ser så altfor godt at jeg ikke ønsker å tilbringe resten av livet sammen med denne gutten.

Det virker bare ikke som om det trenger inn hos ham, selv om jeg har stått på mitt. Vi bor sammen, så det er vanskelig å markere fysisk avstand. Jeg kan sikkert flytte til familie, venner etc. for en periode, men pga. jobb kan det bli praktisk vanskelig. Han begynner snart på skole igjen, og er da også avhengig av å bo her.

Hva angår praktiske forhold: Jeg har skrevet oppsigelsesbrev på leiligheten, men han har bedt om å få noen dager til å tenke. Jeg har gitt ham til 31. juli (oppsigelsen teller jo ikke før den 1. i måneden uansett). Spørsmålet er bare hvordan vi får dette til å foreløpe så greit som mulig. Han ønsker overhodet ikke dette, og gjør alt for at vi skal finne på noe sammen. Jeg er bare sliten og lei og tenker at nok er nok. Jeg prøver å være ute så mye jeg bare kan, og når jeg er i leiligheten trekker jeg meg ofte unna. Føler at vi har hatt mange samtaler om dette, så det er ikke sånn at jeg ignorerer ham.

Mine foreldre har kjøpt en ny leilighet som jeg kan flytte inn i om to måneder. (Vi skulle egentlig flytte inn sammen). Spørsmålet er bare hva jeg gjør frem til det? Lite vits i å leie noe nytt for knappe to måneder, liksom. Men jeg ser ikke for meg at jeg orker å bo så nært på ham, heller.

Edit: Måtte spesifisere noen opplysninger

Gode råd mottas med takk!

Endret 26. juli 2009 av Cynthia

[Gjest brutal_mann]

Stå på ditt. Vær også grei nok mot han til å avvise han i et og alt på alle fronter. Det slemmeste du kan gjøre er å gi han kimer av falske håp.

[Karry]

Det der er veldig tøft. Siden du er så trygg på beslutningen så bør du ikke begi deg inn på diskusjoner som kan så tvil og håp hos han. Samtidig så "skylder" du han nok å prate om dette for at han skal forstå hva som har skjedd. Så han også kan gå videre. Forstå hvorfor du har mistet følelsene. Det er ikke sikkert han helt forstår det, selv om du sikkert mener at du har sagt det tusen ganger før. Da kan også han kanskje lettere gi slipp på deg og håpene om at forholdet skal la seg fikse.

Det er nok lurt å prøve å finne en annen bolig i en periode siden 2 mnd er lenge.

Skjønner godt at du bare vil stikke av, men dette hører litt med altså! Det er ikke bare å bryte opp og løpe på to dagers varsel, det koster litt. Sånn skal det være tenker jeg da, i all medmenneskelighet. Men 2 mnd kan bli slitsomt for begge. Kan du bo hos en venninne eller noe en stund?

[Gjest Gjest]

Vet AKKURAT hvordan du har det.. Jeg fortalte akkurat kjæresten min at jeg ikke elsket ham.. Jeg har møtt en annen, men får meg ikke til å si det til ham.. Er helt ferdig med forholdet, mens han maser om at vi skal finne på noe, reise bort bare vi to osv for å prøve å fikse opp.. noe jeg ikke vil, vil bare bli ferdig med ham.. Dette er virkelig tøft! Vi får vel være harde, kjempe oss gjennom det:)

[Gjest Cynthia]

Vet AKKURAT hvordan du har det.. Jeg fortalte akkurat kjæresten min at jeg ikke elsket ham.. Jeg har møtt en annen, men får meg ikke til å si det til ham.. Er helt ferdig med forholdet, mens han maser om at vi skal finne på noe, reise bort bare vi to osv for å prøve å fikse opp.. noe jeg ikke vil, vil bare bli ferdig med ham.. Dette er virkelig tøft! Vi får vel være harde, kjempe oss gjennom det:)

Takk for gode svar.

Det er en annen i kulissene hos meg også, men da en god venn som KAN bli noe mer. Jeg har sagt at jeg må bli helt sikker på meg selv og hva jeg vil før jeg eventuelt innleder noe nytt. Jeg ønsker ikke at de feilene jeg har gjort i dette forholdet, skal drasses med over i det nye. Jeg må liksom se ting fra scratch og finne ut hva som er meg først, tror jeg.

Hva angår eksen, så er snakking en dead end, tror jeg. Vi har snakket time inn og time ut, men han har rett og slett ikke ønsket å høre. Og inntil for noen dager siden, har det ikke vært fnugg av vilje til forandring. Jeg føler at jeg har forklart og snakket mye, og jeg tenker vel egentlig at jeg har gjort mitt beste i nesten seks måneder. At han nå vil begynne å snakke, det får være hans problem. Jeg mener ikke da at jeg ikke snakker med ham, men jeg orker ikke timelange diskusjoner hver kveld.