Gjest Alive Skrevet 4. august 2003 #1 Skrevet 4. august 2003 Jeg vet det er sytete (shoot me), men dette holder meg våken om natten! Jeg har et godt liv med en mann jeg elsker, og barn jeg elsker enda høyere! Hus, bil og en jobb jeg trives i... Gode venner og flott familie.....men, jeg savner noe.... Ja, jeg vet dette er grusomt å si!! Livet er A4 og det er et evig jag, føler jeg ikke strekker til med alt som kreves... Du skal ha et velstelt hus, og hage. Barna skal følges opp på diverse fritidsaktiviteter. Moteriktige klær, riktig vekt, velstelte negler, hud og hår...Jobben krever, og en ønsker seg mer utdannelse og høyere stilling, ta vare på kjærligheten til mannen...JEG STREKKER IKKE TIL!! Drømmer om å ta med familien og flytte fra alt, til et varmere sted, og leve et slags manjana liv, hva stopper meg? Motet til å ta steget.... Er det flere som føler det samme?
Gjest Poirot Skrevet 4. august 2003 #2 Skrevet 4. august 2003 Dropp fasaden. Man må ikke rydde hele tiden. Ei heller MÅ man bruke lang tid på badet. Jeg har det bra, og nå sitter jeg på jobben helt uten sminke og hårstyling. Det går ann, det er en vanesak.
Gjest Tex Skrevet 4. august 2003 #3 Skrevet 4. august 2003 Ellers kan du ta deg en hotelltur med mannen din, overlate barna til svigermor og leke ukjente for hverandre....
Gjest Alive Skrevet 4. august 2003 #4 Skrevet 4. august 2003 Jo....det var vel bare en liten ting for å prøve å sette ord på det jaget jeg føler... Jeg synes livet er litt snevert, med hverdagen som tar over nesten hele livet... Verden har så mye å by på, og her er vi... dag ut og dag inn med et evig mas, og venter på en velfortjent ferie... Når vi endelig tar den reiser vi til syden for å møte på en haug med fordrukne svensker, feite tyskere og griserosa engelskmenn... Syns det er snevert jeg... Litt filosofisk: Vi er satt til denne verden for å leve et liv, og er selv herre over det... Er det ikke da meningen å få mest mulig ut av det? Er livredd for å sitte som gammel og skulle fortelle barnebarna om livet ditt, så husker jeg ingenting, for alt har gått i ett...
Gjest Poirot Skrevet 4. august 2003 #5 Skrevet 4. august 2003 Skjønner så innmari godt hva du mener. Derfor er jeg opptatt av å reise masse. Blir man syk og må ligge på sykehus i årevis hjelper det ikke å ha fine møbler. Men reiser kan man tenke på.... Hva med å ta 1 mnd permisjon uten lønn? Dra på loffen, det behøver ikke være så langt unna. Sykle i Skotland, Scabrail i Skandinavia, kroferie i Danmark.
Gjest Alive Skrevet 4. august 2003 #6 Skrevet 4. august 2003 Nettopp :D Akkurat det jeg føler for... Liker å tenke at man kan leve livet litt epoke-hvis... Men det er ikke like lett å få med mannen på samme tankegang, og da føler jeg meg bare enda mer fengslet i det snevre livet...
Gjest Vega Skrevet 4. august 2003 #7 Skrevet 4. august 2003 Trøst deg med at når man har småbarn, blir det gjerne litt mye hverdag. Men tida går fort. Nå er sønnen min nesten voksen, og ikke så avhengig av meg. Har hørt om at barna forlater redet, men jeg kjenner nesten at jeg gjør det samme ... selv om jeg er der for ham. Han er snart ferdig med videregående og vi er ikke lenger avhengige av å bo ved barneskolen (Jeg ville ikke at han skulle bytte skole, når han trivdes). Faren er også mer inne i bildet (vi er ikke sammen) - og tar mer ansvar. Jeg og min samboer har revet oss løs, kjøpt hus ved sjøen, båt nå straks som vi skal loffe rundt i hele sommerhalvåret. Dette skulle vi jo gjort forlengst, men alt til sin tid. Livet i den forstand er ikke over på et blunk - det tar seg opp - og går i bølger. Uansett hvor låst tingene virker per i dag. Hva med å sette noen langsiktige mål som dere jobber mot? Definer hva som er viktig - for dere - og sørg for å få det til. Ikke tenk negativt, da går det ikke. Husk - alt er mulig, bare man gir det en sjanse og tror på det...
Gjest Poirot Skrevet 4. august 2003 #8 Skrevet 4. august 2003 Kan du ikke ta med det yngste barnet og gjøre det alene? Man klarer jo å være 4 uker fra hverandre. Det er jo bedre enn å drømme om saker man aldri får gjort.
Gjest Vega Skrevet 4. august 2003 #9 Skrevet 4. august 2003 Glemte si det - man må gjøre ting på kort sikt også - ellers blir man sprø... Prøv å forklare din mann hvor viktig det er for deg. At du er en annen type enn ham, at dere må møtes på midten... Mas litt - ? Det pleier å lønne seg.
Gjest Alive Skrevet 4. august 2003 #10 Skrevet 4. august 2003 Fristende...jeg tror faktisk eldstegutten min ikke ville godtatt det...han er skikkelig føleses menneske og avhengig av mamma'n sin... Og ja Vega jeg vet det er ekstra slitsomt med småbarn...er en grunn til at mødre var hjemmeværende før... Heller ikke rart mange møter veggen nå, og de som gjør det er stadig yngre og yngre...
Gjest Poirot Skrevet 4. august 2003 #11 Skrevet 4. august 2003 Ta med eldstegutten isteden, da. Kan gi dere et eget bånd og minner for livet.
Gjest Alive Skrevet 4. august 2003 #12 Skrevet 4. august 2003 Jepp har begynt i innpode en del hos ham, holdt ham faktisk våken til fire om natten her for ikke så lenge siden... Men jeg tenker mer og mer på hva som betyr noe her i livet...
*Lavendel* Skrevet 5. august 2003 #13 Skrevet 5. august 2003 Er det flere som føler det samme? Åja, tror nesten jeg sitter dypere i det en deg, men det er et evig jag, på jakt etter hva? ....en gang skal jeg leve livet jeg ønsker meg, det har jeg bestemt meg for, det kan ta 1 mnd, 1 år, 10 eller 20 år å komme dit, men dit skal jeg....
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå