"Vold" i forhold

[Gjest MB]

Har en kjæreste som blir veldig voldsom når han blir sint. Jeg er fryktelig flink til å provosere han ( ikke med vilje selvfølgelig, jeg bare tenker ikke alltid like langt ), og jeg trekker meg ikke unna når han ber meg om det ( f.eks han går, jeg følger etter fordi jeg ikke vil at han f.eks skal kjøre når han er forbannet ). Vet jeg provoserer det fram rett og slett fordi jeg ikke tenker meg om. Dette er noe jeg virkelig vil gjøre noe med, og jeg prøver selv om det ikke alltid er så lett.

Han har et agresjonsproblem og en vond fortid hvor faren blir veldig fort sint, og skriker og sier stygge ting, men aldri slår, og moren hans slo han mye i oppveksten.

Uansett, når vi krangler, og han "klikker" så tar han som oftest tak i overarmene mine og slenger meg i sofaen/senga ettersom hvor vi er. Så holder han meg nede, står bøyd over meg og skriker meg i annsiktet. Han har en gang tatt tak i huet mitt og ristet det fram og tilbake fordi han syntes jeg var dum. Har fått blåmerker på armen ved en anledning etter han holdt meg nede, og da fikk han kloremerker over hele armen fordi jeg ville vekk. Sist gang vi kranglet skremte meg mest, ettersom at han alltid "bare" har lagt meg ned. Jeg provoserte han voldsomt da jeg trodde vi var fedige med å krangle siden han hadde gått til senga, og jeg gikk i dusjen for å roe meg ned litt. Han ble forbanna over det, kom stormende inn på badet, reiv bort dusjforhenget, jeg gikk bakover intill bad-veggen fordi jeg ble skremt, og han tok tak i hodet mitt. Så sto han å skrek meg i annsiktet, og ristet huet mitt så jeg traff veggen bak meg et par ganger. Han mente ikke at jeg skulle treffe veggen. Han begynner alltid å gråte etterpå, i flere timer, og sier unnskyld i flere uker etterpå. Han angrer virkelig, men det skremmer meg fortsatt. Er overhode ikke ofte dette skjer, men nok til at jeg blir redd for å konfrontere han.

Har sagt til han flere ganger at dette skremmer meg, og jeg blir redd han. Har tidligere vært i et voldelig forhold, og hatt en voldelig far så det blir veldig mye for meg. Jeg ser han ikke som voldelig, men heller "voldelig" eller voldsom. Vet veldig godt jeg påvirker sinnet hans, og prøver som sagt å skjerpe meg. Jeg elsker gutten mer enn dere kan forestille dere, og jeg kommer ikke til å slå opp med det første. Så å komme å fortelle meg det funker ikke. Å få han på agresjons-kurs funker heller ikke, da han har prøvd det før og nekter å gjøre det igjen. Han har problemer med å åpne seg, og jeg kjenner han ikke så godt som jeg kunne gjort.

Hva kan vi gjøre? Annet enn samlivsbrudd, terapi eller sinne-mestring? Jeg går selv til psykolog. Jeg vet virkelig ikke hvordan jeg kan få det ordentlig fram for han at jeg ikke orker mer om han ikke holder opp.. Har sagt til meg selv at den dagen han slår, så går jeg. Uansett. Er ikke snakk om noe annet en gang. Og han har ALDRI slått en jente i hele sitt liv. Heller ikke prøvd å ta igjen på sin mor når hun har mørbanka han. Han har banka mye gutter i sitt liv, også pga meg, men det er 1 år siden sist da vi har sluttet å dra på fester hvor det er mange folk, og jeg holder meg unna mennesker som provoserer han.

[Gjest Purple Haze]

Du lokaliserer døren, åpner den, går ut og kommer aldri tilbake.

Tro meg, du vil ikke ha det sånn resten av livet ditt. Kom deg vekk, før det skjer noe virkelig alvorlig. Dette kommer til å knekke deg, hvis du fortsetter å leve med han.

[Gjest Gjest_fanny_*]

Dette er ikke din feil. Du provoserer ikke. Dette er hans ansvar. Han har et stort problem.

Kom deg vekk fortest mulig! Ikke la deg bli dratt ned i søla av et sånt menneske. Han har ansvaret for volden. Du har ansvaret for å ikke bli en del av den. Så ta ansvar og kom deg vekk fra ham! Man kan IKKE stå til ansvar for en annen persons vold selvom man føler selv at man provoserer frem (dette er noe de fleste som er utsatt for vold føler)

[Gjest womenwomen]

Du lokaliserer døren, åpner den, går ut og kommer aldri tilbake.

Tro meg, du vil ikke ha det sånn resten av livet ditt. Kom deg vekk, før det skjer noe virkelig alvorlig. Dette kommer til å knekke deg, hvis du fortsetter å leve med han.

Du som har opplevd en voldelig far - burde ha såpass vett , at du ungår å gjøre samme tabbe som din egen mor !

Kom deg vekk - før du blir skadet fysisk ! Han blir jo provosert over bagateller ....du gikk for å dusje å roe ned ? Så går han etter deg for å avreagere sitt sinne PÅ DEG ...fy flate hvor uheldig du har vært med den typen .Går ikke an å få noe verre mann ...hva som helst er bedre enn HAN du har pr dag .

Mister han besinnelsen - kan du bli alvorlig skadet , i verste fall DØ .Vold blir som oftest verre og verre med årene .Jo mer han ser du " tåler " jo hardere behandling .....Forskning viser nemlig dette .At volden blir verre - ikke bedre med tiden .

Er NOK drap og ulykker og dødsulykker på kvinner - grunnet vold fra menn .Vær snill å ikke bli en i statistikken .Du er skremt sier du ? Ja det har du all grunn til .Lytt til din redsel for han - og stikk av mens du kan ....

Han trenger åpenbart voldsomt mye hjelp og mye terapi og behandling - likevell trenger han aldri bli " frisk " .Han er jo ødelagt i tidlig barndom .Men du kan ikke redde han .Redd deg selv ....det er det eneste du kan .

Dette er ikke noe som kan fixes på noen få kurs / terapi timer ...desverre .

Nytter ikke å snakke til idioter av kvinner - som er tåpelig betatt & forelsket i slike menn .... Så gidder ikke denne tråden .Noen mennesker er selvdestruktive og vil seg selv vondt ...Tror ikke jeg få deg til å tenke realistisk likevell .Håpløst sikkert .

Du må først bli så skremt og få så sykt mye med juling ...- før du forstår ALVORET - antagligvis !

[Gjest hare]

Har en kjæreste som blir veldig voldsom når han blir sint. Jeg er fryktelig flink til å provosere han ( ikke med vilje selvfølgelig, jeg bare tenker ikke alltid like langt ), og jeg trekker meg ikke unna når han ber meg om det ( f.eks han går, jeg følger etter fordi jeg ikke vil at han f.eks skal kjøre når han er forbannet ). Vet jeg provoserer det fram rett og slett fordi jeg ikke tenker meg om. Dette er noe jeg virkelig vil gjøre noe med, og jeg prøver selv om det ikke alltid er så lett.

Han har et agresjonsproblem og en vond fortid hvor faren blir veldig fort sint, og skriker og sier stygge ting, men aldri slår, og moren hans slo han mye i oppveksten.

Uansett, når vi krangler, og han "klikker" så tar han som oftest tak i overarmene mine og slenger meg i sofaen/senga ettersom hvor vi er. Så holder han meg nede, står bøyd over meg og skriker meg i annsiktet. Han har en gang tatt tak i huet mitt og ristet det fram og tilbake fordi han syntes jeg var dum. Har fått blåmerker på armen ved en anledning etter han holdt meg nede, og da fikk han kloremerker over hele armen fordi jeg ville vekk. Sist gang vi kranglet skremte meg mest, ettersom at han alltid "bare" har lagt meg ned. Jeg provoserte han voldsomt da jeg trodde vi var fedige med å krangle siden han hadde gått til senga, og jeg gikk i dusjen for å roe meg ned litt. Han ble forbanna over det, kom stormende inn på badet, reiv bort dusjforhenget, jeg gikk bakover intill bad-veggen fordi jeg ble skremt, og han tok tak i hodet mitt. Så sto han å skrek meg i annsiktet, og ristet huet mitt så jeg traff veggen bak meg et par ganger. Han mente ikke at jeg skulle treffe veggen. Han begynner alltid å gråte etterpå, i flere timer, og sier unnskyld i flere uker etterpå. Han angrer virkelig, men det skremmer meg fortsatt. Er overhode ikke ofte dette skjer, men nok til at jeg blir redd for å konfrontere han.

Har sagt til han flere ganger at dette skremmer meg, og jeg blir redd han. Har tidligere vært i et voldelig forhold, og hatt en voldelig far så det blir veldig mye for meg. Jeg ser han ikke som voldelig, men heller "voldelig" eller voldsom. Vet veldig godt jeg påvirker sinnet hans, og prøver som sagt å skjerpe meg. [b]Jeg elsker gutten mer enn dere kan forestille dere, og jeg kommer ikke til å slå opp med det første. Så å komme å fortelle meg det funker ikke. Å få han på agresjons-kurs funker heller ikke, da han har prøvd det før og nekter å gjøre det igjen. Han har problemer med å åpne seg, og jeg kjenner han ikke så godt som jeg kunne gjort.

Hva kan vi gjøre? Annet enn samlivsbrudd, terapi eller sinne-mestring? Jeg går selv til psykolog. Jeg vet virkelig ikke hvordan jeg kan få det ordentlig fram for han at jeg ikke orker mer om han ikke holder opp.. Har sagt til meg selv at den dagen han slår, så går jeg. Uansett. Er ikke snakk om noe annet en gang. Og han har ALDRI slått en jente i hele sitt liv. Heller ikke prøvd å ta igjen på sin mor når hun har mørbanka han. Han har banka mye gutter i sitt liv, også pga meg, men det er 1 år siden sist da vi har sluttet å dra på fester hvor det er mange folk, og jeg holder meg unna mennesker som provoserer han.

jeg har selv vokst opp med mye vold, og jeg har ingen aggresjonsproblemer.

dette er ikke noe man automatisk får av å vokse opp med vold, og det er heller ikke noen god forklaring på hvorfor du velger å bli.

du sier du vet godt du provoserer ham. dette er det han vil du skal tro, og det er dette du har lært at er riktig å tro når andre velger å utøve vold mot deg.

det er altså helt feil - din oppførsel har ingenting med dette å gjøre. det er en vrangforestilling du lar deg selv ha.

legg merke til at jeg sier lar, fordi jeg vil du skal ta et ansvar over på deg selv - ikke ved å ta skylden, men et ansvar for din egen helse og sikkerhet.

så sier du at det ikke er noen vits å si at du skal gjøre det slutt.

neivel? hvorfor skriver du inn her da? hva mener du vi skal råde deg til?

skal vi råde deg til å bli med en mann som kommer til å bruke mer og mer vold mot deg?

hva om du blir gravid? hva om du har så mye stress under svangerskapet pga dette at barnet ditt får skader?

hva om han slår barnet?

du har et ansvar her - og jeg håper for guds skyld dere bruker prevensjon. du kan bare ikke under noen omstendighet få barn inn i et slikt forhold.

når man snakker om pårørende som ubevisst eller indirekte støtter atferd(unnskylder/handler etter misbrukerens ønsker) for rusmisbrukere så kaller man dette å være medavhengig.

du er en medavhengig i dette forholdet for hans voldelige atferd - og du må selv ta et ansvar for å komme deg ut av det.

eller du kan la være. ditt valg. som sagt: ditt valg, ikke hans.

men så over til det viktigste, nemlig din atferd:

har du noengang spurt deg selv om hvorfor du finner denne type menn - og blir med dem?

spør du deg selv om hvorfor du unnskylder og forklarer hans atferd?

spør du deg selv om hvorfor du velger å forklare at du er en del av skylden i hans voldelige atferd?

om du bruker litt tid på å spørre deg om dette istedetfor å fokusere på hans atferd, så vil du kanskje lære noe om deg selv - noe som burde skremme deg og som burde gi deg en kraftig oppvåkning.

som jeg sa, jeg har selv vokst opp med mye vold - og det kunne ikke falle meg inn å bli med en voldelig mann. en enkelt trussel, et hardt grep på meg - ett slag, og det er over. uansett.

en gang, og det er over. ikke fem, og ikke ti - men en. det har jeg bestemt fordi absolutt alle fortjener bedre - og fordi voldelige og aggressive mennesker ikke har noe i et forhold å gjøre.

jeg som alle andre kan ende opp med å få en voldelig partner. men jeg ville aldri vurdert å bli i forholdet - fordi jeg vet at volden aldri vilta slutt, og fordi jeg ikke kan orke å leve i frykt resten av mitt liv.

hvorfor vil du ikke unne deg selv det samme?

[Bestee]

Høres ut som om du tror dette er din feil? Du skriver at du provoserer han og at du prøver å skjerpe deg.. Er dette noe han prøver å innbille deg? Han er ikke bare voldsom, han er faktisk voldelig utifra det du skriver. Han utøver jo fysisk makt ovenfor deg, noe jeg går utifra ikke er godtatt fra din side? Han høres ut som en elendig kjæreste for å være helt ærlig. Uansett hva du tror, er du vert mye bedre!

Har dessverre ikke noen tips til deg.. Å gå fra ham er jo ikke aktuelt som du sier..

[Gjest TS]

Jeg mener ikke å forsvare han i det han gjør, jeg mener overhode ikke at det er riktig. Jeg prøver bare å påpeke det at jeg kunne om jeg klarte å få han til å ikke gjøre sånne ting, fordi jeg går for langt. Jeg er skyld i den situasjonen jeg er i, og jeg er for kortenkt under krangler til at jeg klarer å stoppe meg selv før jeg har latt det gått for langt. Som sagt tidligere kommer jeg til å gå ut døren i det øyeblikket han slår meg. Uansett hvor mye han angrer.

Jeg finner meg ikke sånn type menn med vilje. Han er en av de snilleste personene jeg har møtt, han er bare god og vil alle andre godt. Han prøver så godt han kan å gjøre ting for meg, gjøre så jeg har det hyggelig. Han forandrer seg for min skyld, men den biten med at han er voldsom er litt vannskeligere for han å gjøre noe med. Han begynte ikke å legge meg i bakken osv før litt over et år ilag, og det har nå gått 2 år snart.

[Bestee]

Men hva vil du med innlegget ditt? Det eneste svaret du kommer til å få her er "kom deg vekk!" Det skjønner du sikkert.

Hvorfor i all verdens rike skulle det være din feil at han er voldelig? Pleier andre mennesker enn kjæresten din å legge deg i bakken fordi du er så fryktelig provoserende?! Tviler sterkt.. Og NEI, det er INGEN unnskyldning at han har hatt en voldelig barndom! Og hvorfor er det så mye verre å slå enn å legge i bakken? Eller å ta tak i hodet ditt å riste det?!

Du vil ikke innse sannheten, ikke sant?

[Gjest brutal_mann]

Send han til psykolog og deg selv til en plass han ikke finner deg.

[miss~Audrey]

Har en kjæreste som blir veldig voldsom når han blir sint. Jeg er fryktelig flink til å provosere han ( ikke med vilje selvfølgelig, jeg bare tenker ikke alltid like langt ), og jeg trekker meg ikke unna når han ber meg om det ( f.eks han går, jeg følger etter fordi jeg ikke vil at han f.eks skal kjøre når han er forbannet ). Vet jeg provoserer det fram rett og slett fordi jeg ikke tenker meg om. Dette er noe jeg virkelig vil gjøre noe med, og jeg prøver selv om det ikke alltid er så lett.

Han har et agresjonsproblem og en vond fortid hvor faren blir veldig fort sint, og skriker og sier stygge ting, men aldri slår, og moren hans slo han mye i oppveksten.

Uansett, når vi krangler, og han "klikker" så tar han som oftest tak i overarmene mine og slenger meg i sofaen/senga ettersom hvor vi er. Så holder han meg nede, står bøyd over meg og skriker meg i annsiktet. Han har en gang tatt tak i huet mitt og ristet det fram og tilbake fordi han syntes jeg var dum. Har fått blåmerker på armen ved en anledning etter han holdt meg nede, og da fikk han kloremerker over hele armen fordi jeg ville vekk. Sist gang vi kranglet skremte meg mest, ettersom at han alltid "bare" har lagt meg ned. Jeg provoserte han voldsomt da jeg trodde vi var fedige med å krangle siden han hadde gått til senga, og jeg gikk i dusjen for å roe meg ned litt. Han ble forbanna over det, kom stormende inn på badet, reiv bort dusjforhenget, jeg gikk bakover intill bad-veggen fordi jeg ble skremt, og han tok tak i hodet mitt. Så sto han å skrek meg i annsiktet, og ristet huet mitt så jeg traff veggen bak meg et par ganger. Han mente ikke at jeg skulle treffe veggen. Han begynner alltid å gråte etterpå, i flere timer, og sier unnskyld i flere uker etterpå. Han angrer virkelig, men det skremmer meg fortsatt. Er overhode ikke ofte dette skjer, men nok til at jeg blir redd for å konfrontere han.

Har sagt til han flere ganger at dette skremmer meg, og jeg blir redd han. Har tidligere vært i et voldelig forhold, og hatt en voldelig far så det blir veldig mye for meg. Jeg ser han ikke som voldelig, men heller "voldelig" eller voldsom. Vet veldig godt jeg påvirker sinnet hans, og prøver som sagt å skjerpe meg. Jeg elsker gutten mer enn dere kan forestille dere, og jeg kommer ikke til å slå opp med det første. Så å komme å fortelle meg det funker ikke. Å få han på agresjons-kurs funker heller ikke, da han har prøvd det før og nekter å gjøre det igjen. Han har problemer med å åpne seg, og jeg kjenner han ikke så godt som jeg kunne gjort.

Hva kan vi gjøre? Annet enn samlivsbrudd, terapi eller sinne-mestring? Jeg går selv til psykolog. Jeg vet virkelig ikke hvordan jeg kan få det ordentlig fram for han at jeg ikke orker mer om han ikke holder opp.. Har sagt til meg selv at den dagen han slår, så går jeg. Uansett. Er ikke snakk om noe annet en gang. Og han har ALDRI slått en jente i hele sitt liv. Heller ikke prøvd å ta igjen på sin mor når hun har mørbanka han. Han har banka mye gutter i sitt liv, også pga meg, men det er 1 år siden sist da vi har sluttet å dra på fester hvor det er mange folk, og jeg holder meg unna mennesker som provoserer han.

Det er tydelig utfra hvordan du skriver at du har skyldfølelse for at han klikker. Bare så det er sagt så er det IKKE din feil noe av dette, du må legge fra deg den tankegangen med en gang. Og jeg kan nesten love deg at dette ikke vil slutte, det vil bli verre og han vil tråkke over nye grenser og du kommer ikke til å gå fordi han gråter jo etterpå og viser at han angrer etc.

Årsaken til at kvinner blir i slike voldelige forhold er fordi voldelige menn utviser en slik atferd bare en liten del av forholdet, og man fokuserer på de gode sidene og rasjonaliserer (men han gråter jo etterpå, han sier unnskyld, han er jo så snill ellers, egentlig er det jo min feil, det er jo jeg som provoserer). I tillegg til psykisk vold og manipulering der han ofte overbeviser deg om at han er den eneste som elsker deg og at alle andre vil utnytte deg. Du kan ikke hjelpe denne mannen, du kan bare hjelpe deg selv - ved å gå og aldri se deg tilbake

Endret 26. juli 2009 av miss~Audrey

[miss~Audrey]

Jeg mener ikke å forsvare han i det han gjør, jeg mener overhode ikke at det er riktig. Jeg prøver bare å påpeke det at jeg kunne om jeg klarte å få han til å ikke gjøre sånne ting, fordi jeg går for langt. Jeg er skyld i den situasjonen jeg er i, og jeg er for kortenkt under krangler til at jeg klarer å stoppe meg selv før jeg har latt det gått for langt. Som sagt tidligere kommer jeg til å gå ut døren i det øyeblikket han slår meg. Uansett hvor mye han angrer.

Jeg finner meg ikke sånn type menn med vilje. Han er en av de snilleste personene jeg har møtt, han er bare god og vil alle andre godt. Han prøver så godt han kan å gjøre ting for meg, gjøre så jeg har det hyggelig. Han forandrer seg for min skyld, men den biten med at han er voldsom er litt vannskeligere for han å gjøre noe med. Han begynte ikke å legge meg i bakken osv før litt over et år ilag, og det har nå gått 2 år snart.

Det eneste du er skyld i her er at du ikke har forlatt denne mannen som behandler deg slik. Det er ingen andre enn deg selv som kan gå.

Hvordan kan du kalle en som utsetter deg for dette for den snilleste personen du har møtt?

Endret 26. juli 2009 av miss~Audrey

[Ethereal]

Det er ikke din feil uansett hvor mye du provoserer. Det gir han ikke rett til å legge deg i bakken og skrike til deg. Det du forteller her er utrolig drøyt. Mye verre enn mennesker fortjener fra sine kjære.

Du sier at du kommer til å gå når han slår - men mannen har jo allerede vet flere anledninger tatt tak i hodet ditt så du har slått deg. Det er akkurat det samme som å slå. Og det at han tar tak i armene dine så du får blåmerker er også uakseptabelt.

Send han til psykolog så han kan ordne opp med problemene sine. Du burde nok fortsette hos psykolog du og, for å bearbeide følelsene rundt tidligere voldsrelasjoner, og også nåværende partner. Men jeg vil i tillegg anbefalle deg å søke hjelp ved et krisesenter for kvinner og høre hva de ansatte der har å si, hvis det er mulig for deg. Psykologer er flinke de, men de har ikke den samme praktiske erfaringen når det kommer til slike problemer som de som jobber aktivt i felten har.

[Sheherasade]

Alternativ til vold

[lillemy13]

Hei, du ba om at vi ikke skulle råde deg til å slå opp.

Hvis du følger hjertet- og blir, så skjer dette:

Du blir redd ham og skremt av ham noen ganger, og med tiden bygger det seg opp en redsel i underbevistheten, som kommer til å trykke deg ned. Du kommer kanskje til å ende opp med store angstproblemer, faktisk. Du skriver at han er snill, god, en person du elsker.

Jeg har vært der, han gjorde meg aldri noe fysisk, men det var nok at når han ble sint, at jeg ble redd. Selvtilliten min sank iløpet av det 3 år lange forholdet, uten at jeg la merke til det. Da jeg brøt opp, skjønte jeg hva jeg hadde utsatt meg for. Det var vondt, jeg har aldri elsket noen så mye som denne mannen. (Til idag, har funnet meg en ny, men det er en annen sak ) Men du fortjener en mann som ikke er i stand til å psyke deg ned på denne måten. De gode minnene og den gode tiden dere deler og har delt, ta vare på de, men ikke la de overskygge de gangene han faktisk har tatt tak i deg. Det at han gråter etterpå viser også at han VET at han har et problem, og angrer. Det er bra og dårlig. Bra at han vet hvor vondt han gjør deg, men også dårlig at det fortsatt har skjedd flere ganger, og at det ikke var et engangstilfelle.

Hva jeg råder deg til?

Beklager, det finnes så utrolig mange der ute som du fortjener mer, du har en fortid nevnte du? Det er på tide å finne deg en fremtid som styrker deg 100%, det er så altfor lett og miste troen på deg selv når du har det slik. Selv om det skjer en gang i året, eller oftere.

Hva tenker du nå? Etter å ha lest responsen fra alle som har svart?

Hvis du ikke velger å gjøre avslutte forholdet, så sørg for at han tar et tak i problemet, og støtt ham. Vær der for ham, men ikke ta hele byrden. Det er noe han må jobbe med. Det kan umulig være enkelt for ham å åpne seg, det kan ta tid, så husk å ta vare på deg selv imens. Du nevnte at samlivsrådgiver o.l. er uaktuelt? Det er noe slikt dere MÅ gjennom, hvis du vil berge forholdet inn på trygt farvann. Når du tenker allerede "Den dagen han slår meg, da er det over/Hvis han slår meg, er det over", da er du kommet til et punkt hvor dere må bare bite i det sure eplet. Sammen. Okei?

[Gjest womenwomen]

Jeg mener ikke å forsvare han i det han gjør, jeg mener overhode ikke at det er riktig. Jeg prøver bare å påpeke det at jeg kunne om jeg klarte å få han til å ikke gjøre sånne ting, fordi jeg går for langt. Jeg er skyld i den situasjonen jeg er i, og jeg er for kortenkt under krangler til at jeg klarer å stoppe meg selv før jeg har latt det gått for langt. Som sagt tidligere kommer jeg til å gå ut døren i det øyeblikket han slår meg. Uansett hvor mye han angrer.

Jeg finner meg ikke sånn type menn med vilje. Han er en av de snilleste personene jeg har møtt, han er bare god og vil alle andre godt. Han prøver så godt han kan å gjøre ting for meg, gjøre så jeg har det hyggelig. Han forandrer seg for min skyld, men den biten med at han er voldsom er litt vannskeligere for han å gjøre noe med. Han begynte ikke å legge meg i bakken osv før litt over et år ilag, og det har nå gått 2 år snart.

Er ille nok at han legger deg i bakken og skriker til deg , skremmer deg , og dunker hodet ditt i vegg / bakken . Du må åpne øynene dine .Du lever med skylapper foran øynene - og vil ikke se virkeligheten .Han slår deg jo faktisk - når han dunker hodet ditt i veggen .Det er like mye vold det !

Er det ikke fryktelig nedverdigende for deg å bli lagt fysisk i bakken ?

Kunn folk med meget lav selvtillitt og svært liten selvrespekt - klarer å finne seg i slik behandling . Du trenger selv terapi for å få åpnet øynene dine , så du klarer å se hvor galt dette er .

[Hamster]

Jeg mener ikke å forsvare han i det han gjør, jeg mener overhode ikke at det er riktig. Jeg prøver bare å påpeke det at jeg kunne om jeg klarte å få han til å ikke gjøre sånne ting, fordi jeg går for langt. Jeg er skyld i den situasjonen jeg er i, og jeg er for kortenkt under krangler til at jeg klarer å stoppe meg selv før jeg har latt det gått for langt. Som sagt tidligere kommer jeg til å gå ut døren i det øyeblikket han slår meg. Uansett hvor mye han angrer.

Jeg finner meg ikke sånn type menn med vilje. Han er en av de snilleste personene jeg har møtt, han er bare god og vil alle andre godt. Han prøver så godt han kan å gjøre ting for meg, gjøre så jeg har det hyggelig. Han forandrer seg for min skyld, men den biten med at han er voldsom er litt vannskeligere for han å gjøre noe med. Han begynte ikke å legge meg i bakken osv før litt over et år ilag, og det har nå gått 2 år snart.

"Han er så snill når han ikke slår", "Han prøver å endre seg", "Han bare gjør det av og til", "Det er egentlig min skyld, han kan ikke styre seg". Hvor har man hørt dette før?

For det første, hvis du møtte en fyr på byen, en vilt fremmed, som du snakket med, som så endte opp med å ta tak i deg så du fikk blåmerker og ristet på hodet ditt og skrek til deg på grunn av noe du sa, hadde du da sagt "Jamen det var egentlig min feil". Nei, antageligvis ikke, fordi ingenting unnskylder sånn oppførsel, ikke sant? Aldri, i noen form, er voldelig, "voldelig" eller voldsom oppførsel et alternativ, spesielt ikke mot de man skal være glad i. Du er midt inne i det, så du ser det ikke. Beskriv dette for hvem som helst, og de vil fortelle deg det alle i denne tråden gjør.

Han er voldelig, det vil bli verre, få deg vekk nå.

Du sier det jo selv, han begynte ikke å kaste deg rundt før etter 1 år. Hva skjer om 5 år? Kanskje han klasker til deg en gang, sier at det aldri vil skje igjen, du tror på han, og "teknisk sett" har det ikke noe med slå-regelen å gjøre kanskje? Så gjør han det igjen, gjør verre ting, som det som skjedde i dusjen, bare denne gangen er det en variasjon av å slå. Og så videre.

Endret 27. juli 2009 av Thrusthamster

[Gjest TS]

Jeg vet ikke helt hva jeg tenker nå. Jeg vet jeg ikke kommer til å slå opp med det første da jeg virkelig vil jobbe for dette forholdet. Jeg elsker han, og han elsker meg. Samlivsterapi er uaktuellt da vi er unge. Bor ikke sammen heller.

Jeg elsker han over alt på denne jord. Og jeg vil vi skal få det til. Jeg bare vet ikke hva jeg kan si til han for å få han til å skjønne på alvor at dette er uaktuellt for meg, og jeg orker det ikke mer.

[Gjest think]

Jeg vet ikke helt hva jeg tenker nå. Jeg vet jeg ikke kommer til å slå opp med det første da jeg virkelig vil jobbe for dette forholdet. Jeg elsker han, og han elsker meg. Samlivsterapi er uaktuellt da vi er unge. Bor ikke sammen heller.

Jeg elsker han over alt på denne jord. Og jeg vil vi skal få det til. Jeg bare vet ikke hva jeg kan si til han for å få han til å skjønne på alvor at dette er uaktuellt for meg, og jeg orker det ikke mer.

Hvordan kan en som er verdens snilleste og som elsker deg fortsette slik uten å gjøre noe med dette, og fortsette å møte deg når han vet han kan skade deg når han mister kontrollen? Dette aggresjonsproblemet er ene og alene hans problem, du kan ikke gjøre noe med det. Han er et fritt menneske som må ta egne valg, og uansett hva du gjør forandrer det ikke hans problemer. Når han fortsetter å møte deg og la seg hisse opp i krangler hvor han går over streken gang på gang så vil han ikke ditt beste, at du skal være trygg.

[Gjest Gjest_anonym_*]

Dette høres ut som det moren min har fortalt om forholdet hennes med min far. Etter 3 år, og de fikk meg, begynte han å slå henne. Knakk nesten nesen hennes samt ga meg neste hodeskade. Var bare babyen da. Kan si at han er en annen mann nå Men han har fått mye hjelp, og ikke hatt kjæreste. Jeg tror det at han var uten fast følge hjalp ham mye under rehabilitering.

Bare tenk over det. Når en person har så voldelige tendenser uten å gjøre noe med det, går det heller dårlig.. Jeg synes du burde kontakte noen som arbeider med kvinner i voldelige hjem. De har så mye erfaring og de kan nok undervise deg om mye innen dette. Manipulasjon etc.

[Gjest Gjest]

Du bagatelliserer noe som faktisk er veldig alvorlig. Du skriver "vold" når det er noe alle utenfor ville karakterisert som vold. Du sier at du provoserer ham, men hvordan skulle du unngått det? Ved å alltid undertrykke dine egne reaksjoner og meninger?

Mange voldelige mennesker, enten de er kjæreste med noen eller ikke, finner alltids en grunn til å "bli provosert", selv om offeret har skrubbet hele huset, lister seg rundt på tå, gitt fra seg setet på bussen osv. Dette er fordi de er sinte inni seg, uavhengig av hva du har gjort, og den måten de greier å avreagere på er å la det gå utover noen som "står lagelig til for hugg". Et eksempel fra da jeg var liten: Jeg var sint og lei meg fordi noen på skolen hadde behandlet meg slemt og urettferdig, og da en liten jente kom bort og spurte hvorfor jeg var sint/lei meg, fikte jeg til henne. Hvor riktig er det?

Og man kan kanskje være usaklig eller høylytt i en krangel, men det er ALDRI grunn til å være fysisk. Du sier at han ikke slår, og at han "bare" tar tak i deg, men utfra det du beskriver er det både hardhendt og potensielt fare for mer skade - badevegg og badegulv er f eks livsfarlig å slå hodet i.

Den eneste løsningen jeg kan se, annet enn et brudd, er at han erkjenner at han ar et problem og oppsøker hjelp. Det finnes flere sinnemestringstilbud, for menn spesielt eller generelt. Fastlegen kan hjelpe til med å henvise, eller han kan ta kontakt med alternativ til vold. Dersom du mener at du selv også kunne hatt godt av å lære bedre strategier for å forstå hva som skjer, og for ditt eget temperament, kan jo du også be om henvisning til psykolog e.l. Men i deres tilfelle er det viktigst at den som er voldelig setter igang med en endring. Det er vanskelig å jobbe med slikt uten hjelp av profesjonelle, men fullt mulig å endre seg dersom man får hjelp og er innstilt på å få det til.