Ikke elsket av min mor.

[Amore]

Jeg er en jente på 24 år nå, og har endelig innsett at dette er et problem jeg tydeligvis ikke kommer over... og vet ikke hvordan heller.

Jeg er ikke elsket av min mor... ikke mye ihvertfall. Min far er ikke i mitt liv, så han er ekskludert i dette temaet. Merker at jeg har store vansker med å skrive dette til dere som sitter og leser nå...

Når jeg var liten så var jeg elsket av min mor, jeg var min mors øyesten...så å si. Helt til jeg ble 10 år og begynte å tenke for meg selv og ha egne meninger, da forandret ting seg radikalt. Jeg har to eldre brødre, han mellomste som vi kaller Benny i dette tilfelle og Jon for den eldste bror. Benny ble min mors favoritt siden den gang, og ikke ble jeg bare satt til side, men også fryst ut av familien, så mye som det går an å fryse ut et medlem i en familie. Jeg husker nesten ingenting av min ungdomstid, jeg tror jeg har fortrengt det meste, men likevel sitter jeg med tårer i øynene. Men jeg husker bruddstykker, som en dag da jeg og Benny var alene hjemme og han klarte å knuse et eller annet som moren min var glad i. Når hun kommer hjem så ser hun det og kommer rett som det er rett bort til meg og tar tak i meg og skjefter og skriker som bare det. (Hun slo ikke, tok bare tak.) Så sier Benny at det ikke var jeg som hadde ødelagt det men han, så sier hun bare "åja.." så bare går hun uten å si et eneste ord til han. Jeg husker at jeg ble såå fra meg av denne hendelsen at jeg løp inn på rommet mitt og bare gråt lenge uten at hun kom for å trøste eller noen ting...det gjorde hun aldri egentlig. Jeg var ca 12 -13 den gang...

Jeg hadde begynt å tro at det var noe galt med meg, resten av familien vår bor langt unna og generelt så vi dem nesten ikke i det hele tatt. Men når jeg var 14 så dro vi på ferie sammen i to uker til Tyrkia, hele familien. Det var den beste ferien jeg noensinne har hatt, jeg blomstret såå mye på de to ukene. De andre ga meg oppmerksomhet og lo og ga meg komplimanger når jeg var sjarmerende og morsom. Mens moren min syntes ikke noe om det og snurtet og svertet meg som den umulige ungen, de trodde ikke så mye på det. Og broren min ble sur og hatet meg fordi han ikke var midtpunktet for en gangs skyld.

Jeg og Benny ble syke i ferien og hadde fått infuensa, ingen visste hva det var før legen kom og bekreftet det. Men det var bare Benny som fikk legehjelp, meg var det tydeligvis ikke noe galt med... Jeg kom hjem til Norge og hadde Influensa og kyssesyken, var syk i ca 7 mnd.

Når ferien var over og vi var på flyplassen bare oss 4 igjen så satte vi oss ned for å spise, så var jeg i mitt blomstrende jeg og moren min glefser til meg og sier: "Du kan slutte å tøyse nå, du er ikke så allverden som du tror, de ga deg bare oppmerksomhet fordi de var familie og måtte. Noe i meg døde den dagen.

Jeg ble til gjelgjeld hard og stri å ha med å gjøre, jeg kranglet med henne om alt og hun kranglet med meg om alt, vi var som katt og mus konstant...værre enn det. Og broren min Benny gjorde alltid saker verre bare for å vise seg selv fram, per idag er han et ego menneske akkurat som da. Jon, min andre bror har alltid vært på deres side, men han har aldri gjort meg noe og har alltid vært passiv og rolig person.

Mine tanker om hvorfor moren min er sånn er at hun skal være den eneste kvinnen i familien som skal være best, vite best og ha høyest sosial status (også arbeidsmessig.) Hun er til den dag i dag sjalu hvis jeg stikker meg mer frem enn henne, uansett hva enn kan være. Jeg skal for eksempel begynne å studere psykologi, noe jeg har brent for hele livet, så prøver hun å få meg på avveier hele tiden med mindre studier, og sier at er du sikker på at du klarer psykoligi da, du veet det er vanskelig! Og hun spiller ofte martyr, "jeg har ofret alt for barna mine... jeg var så flink og sterk på skolen samtidig hadde jeg tre barn... "osv osv...

Jeg gikk på malerkurs og malte et veldig vakkert maleri av prærien når jeg var 16 så kommer jeg hjem og viser den frem, hun sier den er fin. Jeg sier at jeg vil ha en ramme til den (en billig ramme på den str kostet sikkert ikke mer enn 150,- ca)

Jeg spør om rammen gjennom et par uker så sier hun at " Den er ikke såå fin til at jeg skal kjøpe ramme til den. Det er for dyrt, jeg har ikke penger. Jeg malte eller tegnet aldri mer siden den dag.

Hun har aldri klart å gi meg et komplimang uten å si noe negativt også, fx hvis jeg har kjøpt meg en fin genser så sier hun at "er den ikke for tynn, for kald, passer den deg da, det der er sommer klær...så sier hun jo jo den er fin den..så fortsetter hun å gjøre det hun gjør.

Jeg sitter den dag i dag med så store problemer føler jeg, som at jeg ikke har selvtillit. Jeg klarer nesten ikke å gjøre noenting i verden, alt er en stor hindring. Fx hvis jeg skal begynne å trene får jeg angst *du klarer det ikke* stemplet er der innprentet laaangt inne et sted. For begynne på noen som helst kurs får jeg angst, skole, jobb, tegne og male...alt får jeg angst av. Jeg skulle ønske det var en person i denne vide verden som kunne elske meg av hele sitt hjerte..

Jeg kan ikke snakke med henne heller, hun kommer bare til å si at, nei nei, jeg har jo alltid slitt hardt i livet for at dere skal ha det bra (martyr greia igjen.) Og hvis hun ikke innrømmer det, da dør jeg ihvertfall.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre av meg selv, og hvordan komme meg forbi alt dette...

[Gjest Purple Haze]

Uff, dette var vondt å lese, får lyst til å gi deg en

Når jeg leser innlegget ditt, tenker jeg at du er flink til å ordlegge deg, sette ord på ting, og du er reflektert og oppegående. Tror du er flink til det du prøver på å livet, men at selvtilliten din er så knekket, at du ikke tør prøve en gang.

Så utrolig vondt å føle at man aldri strekker til, og da av det mennesket som burde støttet deg mest i livet. Jeg tror det ville vært best for deg å kutte kontakten med moren din en periode. Vet at det er vanskelig, men for din egen skyld, bør du prøve.

Øv deg på å sette grenser for henne. Ikke finn deg i at hun rakker ned på deg. Gi henne beskjed om det, hvis hun slenger med leppa til deg.

Men gjør det på en rolig og saklig måte.

Og jeg tror du trenger en fagperson å snakke med. Det hjalp meg veldig da jeg slet med noe av det samme med min far. Nå skal det sies at det ikke var i nærheten av så ille som din mor, men det hjalp meg veldig å klare å sette grenser i forhold til han.

Lykke til

[~white lady~]

Uff, ikke greit

Jeg er like gammel som deg, og har faktisk et lignende forhold til mamma. Ikke så ille som du beskriver det, men mye av det samme går igjen. Tror du kan ha rett i det du skriver, om at moren din føler seg truet av deg. Kanskje du er penere enn henne, flinkere, smartere ol. Hun sliter kanskje med dårlig selvtillit, og for å hevde seg selv tråkker hun på deg, og hun vet du tar deg nær av det.

Så, hva skal man gjøre?

For min del så flytta jeg langt vekk så fort jeg var ferdig med ungdomsskolen. Vi fikk et bedre forhold da, var lettere å prate på tlf. Men det henger fremdeles igjen, de vonde følelsene. Du er ikke bra nok, du er dum, dumsnill, det der klarer du aldri, osv.

Det spiller jo så klart inn på de valg man gjør i livet, når selvbildet er på bånn klarer man heller ikke å se de gode sidene ved seg selv. Man gjør kanskje noen dumme valg, gjør ting på trass.....det beste råder jeg kan gi deg er å holde avstand til henne (både fysisk og psykisk) og omgi deg med mennesker som kan gi deg den bekreftelsen du trenger.

Men jeg tror nok hun elsker deg, bare på en merkelig, forskrudd måte.

[Amore]

Takk for gode ord.

Ja siden jeg har lest innlegget deres ser jeg at jeg burde oppsøke fagperson, tror ikke jeg klarer å komme meg ut av dette uten hjelp. Og jeg skal flytte ut snart, så det kommer til å bli en lettelse. Men det jeg har gjort når jeg bodde for meg selv tidligere var å være avhengig av henne, hun styrte mye av livet mitt selv fra der hun satt hjemme. Det skal det bli slutt på en gang for alle, jeg skal ikke høre om hennes meninger lenger og spørre henne før jeg tar et valg, selv om det er livs avgjørelser.

[~white lady~]

Det er bra Du er voksen nok nå til å ha selvstendige meninger, og det burde hun respektere.

[Minttu]

Dette var ikke noe gøy å lese..

Er enig i det som tidligere har blitt skrevet

Du kan klare det! Uansett hva, så er jeg sikker på at du kan!

Du virker som en flott person gjennom det du skriver.

[Konservativ Mann]

Det kan ikke være noe artig å ha det slik som TS har det.

*Gir TS en klem*

[Cannavaro]

Nei vet du hav Amore ? Dette var flott !! Du er 24 år og setter deg ned og reflekterer om livet ditt på denne måten. jeg synes det er veldig bra at du setter ord på disse følelsene dine, og du forteller jo ikke om det er andre du har fortalt denne historien til, ja det er sikkert litt lettere å gjøre det her anonymt. Det jeg synes er så flott bak denne elendigheten og nedtrykkelsen er at du allikevel har et perspektiv på ting, hvordan følelser skal uttrykkes, og hvordan ikke. Dette vil nok være til stor hjelp for deg fremover skal du se. Som du sier selv ; å flytte, kan være en bra ide. Kom deg vekk for å få nye impulser og fokus på ditt eget liv uten mer undertrykkelse. Jeg skjønner at selvtillitten din har fått en knekk. Siden du dog er såpass oppegående og reflekterende rundt dette problemet så tror jeg du har gode forutsetninger for å klare deg. Studier, jobb, venner,interesser (som du kan ta opp igjen eventuelt) vil hjelpe deg fremover gradvis. Alle mennesker har NOE i seg, noe de kan, et talent, noe de kan videreutvikle også, det gjelder nok deg og. Jeg tror du har tatt første seteget nå for å gå videre, du vil helt sikkert finne en som vil elske deg med tiden også. I tillegg skal det også komme en dag hvor frk. Amore skal fortelle den riktige sannheten til sin mor. Det er mye usagt mellom deg og henne, men det kan du ta senere når du føler deg sterkere......du er definitivt på rett vei !

[Gjest Supermimz]

Hei kjære deg,

Din mor har nok psykiske problemer. Jeg kan ikke ellers forstå hvordan noen kan begandle sine barn på denne måten.

Det er veldig trist å lese hvordan hun har skadet deg som barn..Selv har jeg hatt en mor som ikke snakket ut med meg, eller bygget opp selvtilliten min som barn. Det som er viktig for deg er å gå til psykolog eller rådgiver for å snakke ut om problemene. Når det gjelder det i ungdomstiden din, så er det mye der som du må bearbeide. Det kommer kansje til deg i bruddstykker etterhvert, og det er vanskelig men viktig å komme over..snakke med noen om.

[Gjest Supermimz]

Jeg tror forresten at hun er glad i deg,men på en veldig vridd måte som noen sa. Jeg tror at kjærlighet kan ødelegges av sjalusi,men i bunn og grunn tror jeg at hun er glad i deg.

Nå som du kommer til å bryte ut å være selvstending, så vil hun sikkert prøve å stikke pinner i dine hjul, eller prøve å manipulere deg til å oppdatere deg om livet ditt slik at hun kan kontrollere deg.

Stå på ditt og vær sterk.

[Gjest Gjest]

Ts: Først og fremst - dette har du ingen skyld i. Du er et flott menneske.

Så: Min historie er nesten identisk med din. Forskjellen er at jeg bare skjøv det bort, snakket ikke med noen om det (trodde vel kanskje det skulle være sånn). Jeg er dobbelt så gammel som deg og har fått ødelagt mange år av mitt liv og mye av helsa mi pga dette, men ingen ser det fordi jeg lider i det skjulte (vi har jo blitt flinke til det vi som har opplevd en sånn barndom og ungdom).

Det er så vanskelig å gi riktige råd i en sånn setting, men i det siste har jeg tenkt litt over hva det kanskje hadde vært best jeg hadde gjort da jeg var ung.

-Jeg burde utvilsomt ha søkt profesjonell hjelp, men for så lenge siden var det ikke så vanlig og ingen fortalte meg heller at det var en mulighet.

-Jeg skulle ha reist så langt bort som mulig for å studere og lagt mitt tidligere liv bak meg .

-På mitt nye sted skulle jeg ha bygd meg opp en trygg sirkel av mennesker rundt meg.

(Sorry, blir litt tøft for meg dette, så jeg tror kanskje jeg ikke får skrevet mer).

Men å ha en martyrmor er helt forferdelig. Min bror, som utviklet seg til et menneske helt uten tanke for annet enn seg selv, ordnet naturen opp med. Han fikk kreft og døde etter noen måneder. Sykdommen klarte han selvfølgelig heller ikke å takle (han hadde jo aldri trengt å takle motgang), og han lå og skreik på mor som et lite barn i en alder av nesten 40. Jeg har aldri ønsket livet av noen, men dette var bare veldig riktig likevel. Var flere som fikk mulighet til et bedre liv etter det dødsfallet.

Ingen har stilt opp for meg, og nå har jeg bestemt meg for at jeg da heller ikke skylder noen noe som helst.

Selv om du har vært gjennom mye vondt, så er det fint at du har tatt skrittet nå for å be om hjelp (forståelse).

Jeg ønsker deg absolutt alt godt her i livet, og håper du får god hjelp og gode mennesker rundt deg sånn at du slipper å få ødelagt enda flere år.

Og til de som kritiserer noen for å ikke ha kontakt med sine foreldre: det ligger alltid svært alvorlige årsaker bak til sånne beslutninger. At man skal bli fordømt for sine valgt ødelegger bare enda mer.

[Gjest Linsa]

Kjære deg, takk for at du delte dette her på forumet! Jeg har selv slitt hardt med en lignende situasjon som din, og jeg vet hvor hardt det er å skrive ned det du deler med oss her. For meg var dette ikke bare en ufattelig vond lesing, men også litt intr. Jeg har ofte tenkt på hvordan det hadde gått med meg om jeg ikke hadde kuttet kontakten med min mor, og bare latt livet skure og gå uten å tatt det oppgjøret med meg selv som jeg tok.

Jeg merket meg at du skrev om glemte minner fra ungdomstiden, jeg har i tillegg bare vage minner fra barndommen. Moren min er en alkoholisert martyr, som brukte oss barna som tjenere for henne. Hun er så grusom at jeg kjenner magen velte seg bare med tanken på henne. Hun er sterkt sjalu, mistenksom, grenseløst umoden, og utrolig usikker på seg selv. I tillegg har hun et voldsomt raseri i seg, som har skremt langt flere enn barna hennes. Jeg har så mange vonde minner om henne at det er vanskelig å komme på et "godt" minne om henne. Hun har sjeldent fulgt oss opp, eller fulgt opp ansvaret sitt rundt det å være mor. Det gjaldt henne hele tiden, utenom da hun var for preget av dårlig skyldfølelse over oss, men ellers var det hun som trengte ditt, og hun som trengte datt. Det var sjeldent problem å finne øl i kjøleskapet, mat var det verre med. Midt oppi dette, var jeg hun dattra som klarte seg selv. De to andre kom før meg, hele tiden. Jeg fikk ansvar for å ordne opp for de, de gangene hun ikke kunne. nei, jeg var heller ikke elsdt. Jeg viste ikke en gang hva det ville si å ha selvtillitt, eller føle seg trygg. Jeg har flere minner der jeg har stoppet slosskamper som liten jente, eller de gangene jeg flyktet hjemmefra i frykt. Men det var før. Flere av de tingene du skriver rundt deg og din mor, minnet meg mye om meg og min mor. Jeg lover deg, jeg skjønner hvor ensom du er.

Nå er det et år siden jeg snakket med henne sist, 5, snart 6 år siden jeg brøt med henne. Jeg møtte på noen som såg meg, og som samtalet MED meg da jeg var 18 år. HUn oppmuntret meg til å ta et oppgjør med meg selv. Var det sånn jeg ville ha det rundt meg? spurte hun meg. Etter en god stund, tok jeg motet til meg og flyttet. Fant meg en leilighet, gikk til sosialkontoret og ba om hjelp. Psykolog ble innblandet og jeg er så ufattelig glad for at jeg var så tøff og tørte. Jeg liksom, jeg som aldri hadde blitt verdsatt av familien min. jeg mener, hvis ikke familien er glad i deg, hvem kan være det da? slike, og mange tusen lignende nedbrytende tanker har dominert bakhodet mitt i så mange år. Jeg vet tankene er fra pregingen hennes, men de sitter der. Det var ikke lett, det har vært noen harde år, med meg selv ut av balanse ofte, men så lenge du setter deg et mål, og urokkelig beveger deg mot det, så får du det slik du vil ha det. Du klarer absolutt alt du vil, så lenge du har bestemt deg og er bestemt. Jeg lover deg at du klarer alt du vil. Det tullet moren din har treddnedover ørene på deg er bare tull. Alt sammen. Det er bare hennes eget syn på seg selv som du desverre har fått betalt for. Det er helt grusomt når din egen mor utroper deg til en hakkekylling, men så vondt som det enn er, så skjer det faktisk. Moren min har brølt til meg, foran min bror og våre venner at hun ønsket jeg aldri var født, at hun hatet meg intenst og sa at jeg var skylden for alt det vonde i livet hennes, at sånn hadde det vært siden jeg var født... Da stod broren min opp for meg, men det var ikke ofte.

Nå sitter jeg med kjæresten min på hytten til familien hans. I lomma mi har jeg et ferskt studiekompetansedokument og tilbud om plass på et bra studie på universitetet i Oslo. Jeg har jobbet med mye smerte, så nå har jeg et bra perspektiv på det jeg måtte gjennom, mye av tvilen på meg selv har jeg bekjempet; jeg har lært meg å være glad i meg og andre.

Jeg sier ikke at det blir lett, men jeg lover deg at alternativet med å bryte opp med din mor og satse på deg selv er så ufattelig mye bedre enn status quo.. Jeg kan godt dele emailadressen min til deg om du har noen spm rundt en slik prosess.

[Silmarill]

Kjære deg, først vil jeg gi deg en

Jeg forstår at dette må være veldig vondt for deg at moren din svikter deg på denne måten, samt favoritiserer de andre så åpenlyst - det er bare trist og selvsagt uforståelig!

Dette er ikke bra på noen måte!

Har du snakket med moren din om hva du føler fordi du faktisk opplever at hun er negativ innstilt til deg?

Tror kanskje som andre at mamma´n din er misunnelig på deg på en eller annen måte? Dersom det er tilfelle så er også det veldig dårlig å bli misunnelig/sjalu på sin egen datter! Husk at de som gir deg komplimenter aldri ville gjort dette dersom de ikke mente det!

Veldig bra at du selv ser at dette er urettferdig for det er det virkelig!

Jeg tror nok at du bør snakke med fastlegen din som igjen kan henvise deg til en psykolog!

Leste også innlegg nr2. fra deg og du gjør lurt i å flytte hjemefra!

Da får du alt mere på avstand og tid til deg selv+tenke litt over livet ditt!

IKKE spør moren din til råds dersom du lurer på praktiske ting! Vis at du er et selvstendig tenkende menneske som du er og at du faktisk er en moden dame!

Jeg mener at du ikke skal kutte kontakten med moren din,(ser at noen har rådet deg til å gjøre det en stund) men at hun er den som kommer til deg og ikke omvendt! Lurer du på noe der det ikke er snakk om rådføring på generelt grunnlag så ikke ta kontakt med din mor! (høres teit ut kanskje, men i din situasjon ville ikke jeg gjort det)

1)Vis henne at du er selvstendig ved å ikke spørre henne til råds.

2)vis henne at du er skuffet over hvordan hun har behandlet deg på den måten at du er kortfattet og nøytral i væremåten- altså når du snakker med moren din på tlf. SMS, eller mail - vær grei men kortfattet!

Slik jeg forstår det så er du en kjempeflott jente, å ikke la noen få trykke deg ned!

Klemmer fra "Silmarill" 38 år

Endret 28. juli 2009 av Silmarill

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg er en jente på 24 år nå, og har endelig innsett at dette er et problem jeg tydeligvis ikke kommer over... og vet ikke hvordan heller.

Jeg er ikke elsket av min mor... ikke mye ihvertfall. Min far er ikke i mitt liv, så han er ekskludert i dette temaet. Merker at jeg har store vansker med å skrive dette til dere som sitter og leser nå...

Når jeg var liten så var jeg elsket av min mor, jeg var min mors øyesten...så å si. Helt til jeg ble 10 år og begynte å tenke for meg selv og ha egne meninger, da forandret ting seg radikalt. Jeg har to eldre brødre, han mellomste som vi kaller Benny i dette tilfelle og Jon for den eldste bror. Benny ble min mors favoritt siden den gang, og ikke ble jeg bare satt til side, men også fryst ut av familien, så mye som det går an å fryse ut et medlem i en familie. Jeg husker nesten ingenting av min ungdomstid, jeg tror jeg har fortrengt det meste, men likevel sitter jeg med tårer i øynene. Men jeg husker bruddstykker, som en dag da jeg og Benny var alene hjemme og han klarte å knuse et eller annet som moren min var glad i. Når hun kommer hjem så ser hun det og kommer rett som det er rett bort til meg og tar tak i meg og skjefter og skriker som bare det. (Hun slo ikke, tok bare tak.) Så sier Benny at det ikke var jeg som hadde ødelagt det men han, så sier hun bare "åja.." så bare går hun uten å si et eneste ord til han. Jeg husker at jeg ble såå fra meg av denne hendelsen at jeg løp inn på rommet mitt og bare gråt lenge uten at hun kom for å trøste eller noen ting...det gjorde hun aldri egentlig. Jeg var ca 12 -13 den gang...

Jeg hadde begynt å tro at det var noe galt med meg, resten av familien vår bor langt unna og generelt så vi dem nesten ikke i det hele tatt. Men når jeg var 14 så dro vi på ferie sammen i to uker til Tyrkia, hele familien. Det var den beste ferien jeg noensinne har hatt, jeg blomstret såå mye på de to ukene. De andre ga meg oppmerksomhet og lo og ga meg komplimanger når jeg var sjarmerende og morsom. Mens moren min syntes ikke noe om det og snurtet og svertet meg som den umulige ungen, de trodde ikke så mye på det. Og broren min ble sur og hatet meg fordi han ikke var midtpunktet for en gangs skyld.

Jeg og Benny ble syke i ferien og hadde fått infuensa, ingen visste hva det var før legen kom og bekreftet det. Men det var bare Benny som fikk legehjelp, meg var det tydeligvis ikke noe galt med... Jeg kom hjem til Norge og hadde Influensa og kyssesyken, var syk i ca 7 mnd.

Når ferien var over og vi var på flyplassen bare oss 4 igjen så satte vi oss ned for å spise, så var jeg i mitt blomstrende jeg og moren min glefser til meg og sier: "Du kan slutte å tøyse nå, du er ikke så allverden som du tror, de ga deg bare oppmerksomhet fordi de var familie og måtte. Noe i meg døde den dagen.

Jeg ble til gjelgjeld hard og stri å ha med å gjøre, jeg kranglet med henne om alt og hun kranglet med meg om alt, vi var som katt og mus konstant...værre enn det. Og broren min Benny gjorde alltid saker verre bare for å vise seg selv fram, per idag er han et ego menneske akkurat som da. Jon, min andre bror har alltid vært på deres side, men han har aldri gjort meg noe og har alltid vært passiv og rolig person.

Mine tanker om hvorfor moren min er sånn er at hun skal være den eneste kvinnen i familien som skal være best, vite best og ha høyest sosial status (også arbeidsmessig.) Hun er til den dag i dag sjalu hvis jeg stikker meg mer frem enn henne, uansett hva enn kan være. Jeg skal for eksempel begynne å studere psykologi, noe jeg har brent for hele livet, så prøver hun å få meg på avveier hele tiden med mindre studier, og sier at er du sikker på at du klarer psykoligi da, du veet det er vanskelig! Og hun spiller ofte martyr, "jeg har ofret alt for barna mine... jeg var så flink og sterk på skolen samtidig hadde jeg tre barn... "osv osv...

Jeg gikk på malerkurs og malte et veldig vakkert maleri av prærien når jeg var 16 så kommer jeg hjem og viser den frem, hun sier den er fin. Jeg sier at jeg vil ha en ramme til den (en billig ramme på den str kostet sikkert ikke mer enn 150,- ca)

Jeg spør om rammen gjennom et par uker så sier hun at " Den er ikke såå fin til at jeg skal kjøpe ramme til den. Det er for dyrt, jeg har ikke penger. Jeg malte eller tegnet aldri mer siden den dag.

Hun har aldri klart å gi meg et komplimang uten å si noe negativt også, fx hvis jeg har kjøpt meg en fin genser så sier hun at "er den ikke for tynn, for kald, passer den deg da, det der er sommer klær...så sier hun jo jo den er fin den..så fortsetter hun å gjøre det hun gjør.

Jeg sitter den dag i dag med så store problemer føler jeg, som at jeg ikke har selvtillit. Jeg klarer nesten ikke å gjøre noenting i verden, alt er en stor hindring. Fx hvis jeg skal begynne å trene får jeg angst *du klarer det ikke* stemplet er der innprentet laaangt inne et sted. For begynne på noen som helst kurs får jeg angst, skole, jobb, tegne og male...alt får jeg angst av. Jeg skulle ønske det var en person i denne vide verden som kunne elske meg av hele sitt hjerte..

Jeg kan ikke snakke med henne heller, hun kommer bare til å si at, nei nei, jeg har jo alltid slitt hardt i livet for at dere skal ha det bra (martyr greia igjen.) Og hvis hun ikke innrømmer det, da dør jeg ihvertfall.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre av meg selv, og hvordan komme meg forbi alt dette...

Virker som det er veldig mange jenter med " martyrmødre " som føler de har ofret seg og syter og klager over eget liv - til barna sine .Og til og med skylder på ungene - for allt som er galt i livet deres .Jeg har opplevd dette - jeg også .

Jeg tror det er særlig jentene / døttrene som får høre dette .Mens brødrene slipper unna gnålet til mor . Merkelig .

Finns utrolig mange elendige , dårlige mødre desverre- som skader barna sine psykisk - med oppførselen sin .Din mor lider nok av psykiske problemer selv - som hun lar gå ut over deg .Mange kvinner er tydeligvis ikke særlig begeistret for å være " mor " tenker jeg og angrer på sine valg i livet, ja kanskje t.o.m angrer på at de fikk barn , av og til mistenker jeg .Er så utrolig mange slike historier - å høre om .Så du er en av mange jenter som opplever dette .Helt normalt .Men dette snakkes aldri om - så man tror man er alene om å ha en slik spesiell mor .

Dette vokser du deg av , og klarer nok å bearbeide over lang tid alene tror jeg - bare få avstand til henne . Og sørg for å fylle livet ditt med positive mennesker og opplevelser fremover . Og - gjør allt du kan for å ikke selv ende opp som henne .

Bli en bitter gamml kjerring som føler hun har kastet vekk livet sitt på dumme valg . Ta utdanning og jobb deg frem .Du klarer det du vil klare ...selv om du har hatt en elendig mor . Du er ikke lik henne . Men stikk motsatt .Du lykkes og får til det du ønsker ! Ha det som mål . Lykke til !

[thumbalina]

Hei ville bare prøve å si at du må prøve å se på dette som at din mor har problemer med følelsene sine - og at dette ikke er på grunn av deg.Det er hennes problem - og har nok ikke noe med deg å gjøre. Noen mennesker har rett og slett ikke evne til å vise omsorg og kjærlighet - men det er ikke noens skyld. Er kanskje lettere å "akseptere" at det er din mor som har et problem, selv om det er tungt?

Jeg har selv en bestemor med samme problemet. Hun fikk aldri kjærlig oppmerksomhet av sin mor, og har dermed vært ganske så avstumpet følelsesmessig og har ikke klart å gi kjærlighet videre til sine barn eller barnebarn. Det har resultert i mye negative følelser hos min foreldre og mine tanter og onkler - men jeg har som barnebarn klart å skille dette ut for det det er. Det er hun som har et problem med å føle kjærlighet og vise det, og tror hun har hatt mye vondt på grunn av dette selv fordi hun da var "unormal" som følte det sånn, men ikke klart å vise dette til omverden. Det som skjer nå er at hun har et sett med svært bitre barn, og dør med en sorg i hjertet hun ikke klarer å uttryke på andre måter enn sinne og bitterhet.

Forferdelig trist for alle parter egentlig.

Håper du klarer å komme videre å finne din egenverdi til tross for at hun ikke har evne til å validere deg.