Venninna mi vil gi opp alt hun har - for en 10 år eldre mann

[Gjest Cynthia]

Jeg har en venninne som er veldig moden for alderen. Har stort sett hatt eldre kjærester etc. Hun er to år yngre enn meg (altså 20) og har nå møtt sitt livs kjærlighet. Han er forretningsmann (med en datter faktisk) og ofte i hovedstaden hvor vi bor. De møttes på et utested og har siden hatt hyppig kontakt på tlf og MSN. Overnattet hos hverandre en del ganger og hun bruker alle helger på ham, så å si.

Hun er ferdig med en fagskoleutdanning nå og vurderer å gi opp alt hun har her og andre steder for å flytte sammen med ham til ei bygd. Greit nok det, hvis hun ikke hadde hatt ambisjoner, men dette er ei jente som aldri har villet flytte til noen bygd før.

De har kjent hverandre i knappe tre måneder og vi er mange som reagerer. Men hva sier vi egentlig når hun spør om råd? Jeg har bedt henne om å ikke brenne alle broer i fht. jobbmuligheter etc. her, men det virker ikke som om hun hører på det øret.

Endret 25. juli 2009 av Scorpina

[Gjest Gjest]

Jeg har en venninne som er veldig moden for alderen. Har stort sett hatt eldre kjærester etc. Hun er to år yngre enn meg (altså 20) og har nå møtt sitt livs kjærlighet. Han er forretningsmann (med en datter faktisk) og ofte i hovedstaden hvor vi bor. De møttes på et utested og har siden hatt hyppig kontakt på tlf og MSN. Overnattet hos hverandre en del ganger og hun bruker alle helger på ham, så å si.

Hun er ferdig med en fagskoleutdanning nå og vurderer å gi opp alt hun har her og andre steder for å flytte sammen med ham til ei bygd. Greit nok det, hvis hun ikke hadde hatt ambisjoner, men dette er ei jente som aldri har villet flytte til noen bygd før.

De har kjent hverandre i knappe tre måneder og vi er mange som reagerer. Men hva sier vi egentlig når hun spør om råd? Jeg har bedt henne om å ikke brenne alle broer i fht. jobbmuligheter etc. her, men det virker ikke som om hun hører på det øret.

Hvorfor må hun gi opp alt for å være sammen med han da?? Kan hun ikke være sammen med han samtidig som hun studerer osv??

Endret 25. juli 2009 av Scorpina

[Gjest Gjest]

Hoi! Jeg bor på bydga, og jeg kan si deg at man har like mye å stelle med her som inni storbyen! Mulig at jobbmulighetene er litt snevre til sammenligning, det er en kjennsgjerning. Men om HUN ikke ser noe problem med å jobbe i butikk fremfor karriere på børsen. Så hvorfor skal dere andre se problemer?

Hun kan da ombestemme seg og dra til byen og gjøre karriere senere da, om ting ikke går slik hun vil i bygda.

Dessuten, man har folk som bor i gokk og jobber internasjonalt gjennom nettet.

Jeg tror det kan gå bra jeg. Og hvis ikke, så har hun maaaange venner som sitter klare og vil si "hva var det jeg sa!"

Endret 25. juli 2009 av Scorpina

[Gjest Gjest]

Hun elsker mannen, og vil satse på forholdet,. Så enkelt er det.

Sånn er livet!

[Gjest Gjest]

Hva med

"Lykke til"?

Hva med å være en god venninne for henne, støtte henne og være der for henne? Hvis dette er noe hun virkelig vil gjøre, og det gjør henne lykkelig, er ikke det viktigere?

Man får alltid høre "du kommer til å angre mer på det du ikke har gjort enn det du gjør", men hver gang man faktisk velger å gjøre noe i stedet for å la være, ja da er man dum og man må passe seg. Rart det der.

Hvis hun brenner seg på dette, så klarer hun seg fint etterpå. Folk flest gjør det. Og så er hun en erfaring rikere, om ikke annet.

[Gjest Cynthia]

Hoi! Jeg bor på bygda, og jeg kan si deg at man har like mye å stelle med her som inni storbyen! Mulig at jobbmulighetene er litt snevre til sammenligning, det er en kjennsgjerning. Men om HUN ikke ser noe problem med å jobbe i butikk fremfor karriere på børsen. Så hvorfor skal dere andre se problemer?

Hun kan da ombestemme seg og dra til byen og gjøre karriere senere da, om ting ikke går slik hun vil i bygda.

Dessuten, man har folk som bor i gokk og jobber internasjonalt gjennom nettet.

Jeg tror det kan gå bra jeg. Og hvis ikke, så har hun maaaange venner som sitter klare og vil si "hva var det jeg sa!"

Alle vil selvsagt at det skal gå bra for henne.

Det som får meg til å stusse er tre ting:

Hun er moden, greit nok, men man forandrer seg mye i tjueårene. Hun har alltid vært ekstremt karrierebevisst, at en forelskelse får henne til å kaste alt på fjøla (og dette er ei veldig hardtarbeidende jente), gjør meg litt engstelig. I alle fall etter bare tre måneder? I tillegg er det jo det elementet som hun selv har dratt opp... om at hun flytter til et sted der hun ikke kjenner noen, han har barn, venner og store deler av slekta.

Men det er hennes valg, og ingen av oss vil egentlig legge seg borti det. Men når hun spør hva vi mener, må vi nesten svare...

Endret 25. juli 2009 av Scorpina

[Gjest Cynthia]

Hvorfor må hun gi opp alt for å være sammen med han da?? Kan hun ikke være sammen med han samtidig som hun studerer osv??

Det kan hun sikkert, men det virker ikke som om hun har tenkt noe særlig over det.

[kristian82]

Jeg har en venninne som er veldig moden for alderen. Har stort sett hatt eldre kjærester etc. Hun er to år yngre enn meg (altså 20) og har nå møtt sitt livs kjærlighet. Han er forretningsmann (med en datter faktisk) og ofte i hovedstaden hvor vi bor. De møttes på et utested og har siden hatt hyppig kontakt på tlf og MSN. Overnattet hos hverandre en del ganger og hun bruker alle helger på ham, så å si.

Hun er ferdig med en fagskoleutdanning nå og vurderer å gi opp alt hun har her og andre steder for å flytte sammen med ham til ei bygd. Greit nok det, hvis hun ikke hadde hatt ambisjoner, men dette er ei jente som aldri har villet flytte til noen bygd før.

De har kjent hverandre i knappe tre måneder og vi er mange som reagerer. Men hva sier vi egentlig når hun spør om råd? Jeg har bedt henne om å ikke brenne alle broer i fht. jobbmuligheter etc. her, men det virker ikke som om hun hører på det øret.

Hmm...Kan hun ikke få seg jobb i denne "bygda" de skal flytte til da? Klarer ikke helt å se hvorfor du mener hun brenner alle broer :klø: . At det er tidlig å flytte sammen osv. er jo en annen sak som det sikkert er delte meninger om. Det må vel imidlertid være helt opp til henne.

[Kamikatze]

Du skriver at hun er ferdig med en fagutdannelse. Vel det behøves fagfolk i distriktsnorge også. Og vi som flytter fra byene trives ofte godt på bygda, om vi kommer inn i en setting der vi får et kontakt- og vennenettverk rundt oss.

Bygda er ikke helt tom for muligheter. Faktisk oppdager mange byfolk som flytter til bygda at de blir mer internasjonale, fordi vi plustselig finner ut at det nesten blir et fett om vi drar til London, København, Brussel eller Oslo, når vi skal på bytur, seminar osv. Ikke så stor forskjell i pris, med litt planlegging. Og er vi først på reise, spiller en time eller to ekstra ikke allverdens rolle.

Er du venn, så bør du støtte henne i hennes avgjørelse. Det er nemlig ikke sikkert at hun går glipp av så mye mer enn hun vil få. Men dette er noe hun selv vil oppleve, og som er så individuelt at det blir umulig å gi råd. Har hun forresten bedt om råd?

Skjærer det seg, kan du være der for henne. Tilby henne en sofa og hjelp til å finne et sted å bo. Er hun et menneske med et meget aktivt uteliv, vil nok empirien antyde at hun kommer tilbake. Hvis hun er av den mer rolige typen, kan det tenkes at hun kan finne lykken dit hun kommer.

Pass deg i alle fall for å gi henne råd basert på at du kommer til å savne ei venninne. Dere kan sikkert dra på besøk til hverandre og holde kontakt på skype og msn (eller på fiseboka, hvis dere er krampeharry). :

[Gjest Gjest_hmm_*]

jeg ga opp alt (venner, et fantastisk jobb, familie osv) og flyttet til Norge med mannen jeg elsker. Vi har vært sammen i 10 år nå.

Jeg synes at du kan støtte henne og ønske henne lykke til.

[Gjest Cynthia]

Du skriver at hun er ferdig med en fagutdannelse. Vel det behøves fagfolk i distriktsnorge også. Og vi som flytter fra byene trives ofte godt på bygda, om vi kommer inn i en setting der vi får et kontakt- og vennenettverk rundt oss.

Bygda er ikke helt tom for muligheter. Faktisk oppdager mange byfolk som flytter til bygda at de blir mer internasjonale, fordi vi plustselig finner ut at det nesten blir et fett om vi drar til London, København, Brussel eller Oslo, når vi skal på bytur, seminar osv. Ikke så stor forskjell i pris, med litt planlegging. Og er vi først på reise, spiller en time eller to ekstra ikke allverdens rolle.

Er du venn, så bør du støtte henne i hennes avgjørelse. Det er nemlig ikke sikkert at hun går glipp av så mye mer enn hun vil få. Men dette er noe hun selv vil oppleve, og som er så individuelt at det blir umulig å gi råd. Har hun forresten bedt om råd?

Skjærer det seg, kan du være der for henne. Tilby henne en sofa og hjelp til å finne et sted å bo. Er hun et menneske med et meget aktivt uteliv, vil nok empirien antyde at hun kommer tilbake. Hvis hun er av den mer rolige typen, kan det tenkes at hun kan finne lykken dit hun kommer.

Pass deg i alle fall for å gi henne råd basert på at du kommer til å savne ei venninne. Dere kan sikkert dra på besøk til hverandre og holde kontakt på skype og msn (eller på fiseboka, hvis dere er krampeharry). :

Ja, hun har spurt oss hva vi mener... opptil flere ganger. Jeg tror de fleste av oss føler at vi er dårlige venninner om vi ikke gir henne et litt nyansert syn på situasjonen. Men for all del - (og som vi alle har presisert overfor henne) - hvis hun føler at dette er rett, må hun gjerne gjøre det. Men ettersom hun er så tydelig ute etter å gi råd, føler vi at hun indirekte etterspør at vi også setter fokus på baksidene av medaljen. Det er en fagskoleutdanning innenfor faget journalistikk hun har, forresten.

[Polly Ester]

Det høres ut som hun skal flytte til østre gokkmokk uten mulighet for å komme tilbake sånn det blir fremstilt her...

Hun skal bare flytte til en bygd sammen med mannen hun er forelsket i.

Når hun spør hva du syns om det så er det vel greit å svare at du ønsker henne lykke til og at du støtter henne uansett hva hun gjør.

Men, hvis hun har spurt flere venner flere ganger om råd så virker hun enten usikker på om hun skal gjøre det, eller er usikker på dere vennene - om dere vil være der for henne eller om dere vil backe ut hvis hun velger å flytte sammen med denne mannen.

Endret 25. juli 2009 av Polly Ester

[Gjest Cynthia]

Det høres ut som hun skal flytte til østre gokkmokk uten mulighet for å komme tilbake sånn det blir fremstilt her...

Hun skal bare flytte til en bygd sammen med mannen hun er forelsket i.

Når hun spør hva du syns om det så er det vel greit å svare at du ønsker henne lykke til og at du støtter henne uansett hva hun gjør.

Men, hvis hun har spurt flere venner flere ganger om råd så virker hun enten usikker på om hun skal gjøre det, eller er usikker på dere vennene - om dere vil være der for henne eller om dere vil backe ut hvis hun velger å flytte sammen med denne mannen.

Haha - så ille er det ikke. :-)

Hvorfor hun spør så mye om råd, vet jeg ikke, hun har ikke utdypet det så mye. Men en annen i vennegjengen etablerte seg nylig med en fem år eldre gutt i Tønsberg, så jeg håper da hun skjønner at vi er der for henne, samme hva som skjer. Det har vi også presisert.

[Gjest Gjest]

Alle vil selvsagt at det skal gå bra for henne.

Det som får meg til å stusse er tre ting:

Hun er moden, greit nok, men man forandrer seg mye i tjueårene. Hun har alltid vært ekstremt karrierebevisst, at en forelskelse får henne til å kaste alt på fjøla (og dette er ei veldig hardtarbeidende jente), gjør meg litt engstelig. I alle fall etter bare tre måneder? I tillegg er det jo det elementet som hun selv har dratt opp... om at hun flytter til et sted der hun ikke kjenner noen, han har barn, venner og store deler av slekta.

Men det er hennes valg, og ingen av oss vil egentlig legge seg borti det. Men når hun spør hva vi mener, må vi nesten svare...

Det å flytte til et sted hvor man ikke kjenner noen, mens den andre har hele nettverket sitt der, kan være vanskelig, det er i hvert fall min personlige erfaring. Jeg har slitt veldig med å bli kjent med folk, og det har vært kjipt at samboern min ikke har det samme behovet som meg for å finne venner og ting å gjøre, fordi alt er der fra før for ham... Så det blir liksom ikke noe mye samarbeid om det sosiale. Men det kan gå helt fint, ei venninne av meg flyttet til en bygd som er 1/10 av den jeg bor i (hvor det i det minste er 5000 innbyggere og en by like ved), fikk to barn, giftet seg og ser ut til å trives for det meste. Selv om man nok alltid vil savne at gamle venner, familie osv bor nærmere. Norge er dessverre altfor langt

Dette er ting jeg ville snakket om dersom hun ba om råd, for ja, det kan bli tungt.

Når det gjelder karriere er det ikke godt å si. Dersom hun har en utdanning som gir henne ok muligheter for jobb der hun flytter, om enn ikke i et like stort firma e.l som hvis hun blir i Oslo, ser jeg ikke noe problem. Noen ganger har man også bedre muligheter til å få ansvar og bredere oppgaver enn et sted hvor man konkurrerer med mange andre (la oss ta en "strebergruppe" som journalister, ettersom jeg har studert sammen med endel slike - de lokalavisjournalistene jeg kjenner er jevnt over mer fornøyd med tilværelsen enn de som ender i vikariater i VG og Aftenposten f eks). Andre ganger kan det være vanskelig med jobb, det har jeg selv opplevd, så vanskelig å si på forhånd, og selvfølgelig noe en bør tenke over. Og andre kan synes det er fullstendig greit å oppgi en hektisk karriereplan med en "enklere" jobb og færre arbeidstimer, noe en oftere har mulighet for utenfor byene. Men om hun ikke synes dette virker problematisk selv, er det ikke vits i å bruke for mye energi på å gi råd.

Også egenerfart: Det at mange har problemer med å anerkjenne at man tar et slikt valg, gjør det vanskeligere for en selv å tenke klart og kanskje også føle at det valget man har tatt er riktig (eller feil). Etter å ha bodd fem år her jeg gjør, har jeg knapt hatt besøk av mine egne foreldre, og bare et par venninner. "Alle" spør når man har tenkt å flytte tilbake, mange sier ubedt at de synes det høres ensomt ut osv. Det har vært med på å gjøre meg rotløs. Nå har jeg i perioder slitt med å føle tilhørighet osv her, så jeg forstår jo noen reaksjoner, men jeg vet også at jeg har blitt lei meg når noen ubedt og uten rot i min oppfatning, mener det må være "sånn og slik" å bo der jeg gjør.

Ellers er det jo rimelig kjapt å flytte sammen etter tre måneder, men det trenger jo ikke være så forpliktende heller. Dersom man bare har mulighet til å se hverandre av og til er det kanskje vanskelig å utvikle forholdet. Og kanskje de merker at det føles riktig å prøve ut dette. Jeg ville prøvd å spørre litt rundt hvordan hun tenker på det, hvordan det blir praktisk med økonomi etc, uten å være forutintatt.

[Gjest Cynthia]

Det å flytte til et sted hvor man ikke kjenner noen, mens den andre har hele nettverket sitt der, kan være vanskelig, det er i hvert fall min personlige erfaring. Jeg har slitt veldig med å bli kjent med folk, og det har vært kjipt at samboern min ikke har det samme behovet som meg for å finne venner og ting å gjøre, fordi alt er der fra før for ham... Så det blir liksom ikke noe mye samarbeid om det sosiale. Men det kan gå helt fint, ei venninne av meg flyttet til en bygd som er 1/10 av den jeg bor i (hvor det i det minste er 5000 innbyggere og en by like ved), fikk to barn, giftet seg og ser ut til å trives for det meste. Selv om man nok alltid vil savne at gamle venner, familie osv bor nærmere. Norge er dessverre altfor langt

Dette er ting jeg ville snakket om dersom hun ba om råd, for ja, det kan bli tungt.

Når det gjelder karriere er det ikke godt å si. Dersom hun har en utdanning som gir henne ok muligheter for jobb der hun flytter, om enn ikke i et like stort firma e.l som hvis hun blir i Oslo, ser jeg ikke noe problem. Noen ganger har man også bedre muligheter til å få ansvar og bredere oppgaver enn et sted hvor man konkurrerer med mange andre (la oss ta en "strebergruppe" som journalister, ettersom jeg har studert sammen med endel slike - de lokalavisjournalistene jeg kjenner er jevnt over mer fornøyd med tilværelsen enn de som ender i vikariater i VG og Aftenposten f eks). Andre ganger kan det være vanskelig med jobb, det har jeg selv opplevd, så vanskelig å si på forhånd, og selvfølgelig noe en bør tenke over. Og andre kan synes det er fullstendig greit å oppgi en hektisk karriereplan med en "enklere" jobb og færre arbeidstimer, noe en oftere har mulighet for utenfor byene. Men om hun ikke synes dette virker problematisk selv, er det ikke vits i å bruke for mye energi på å gi råd.

Også egenerfart: Det at mange har problemer med å anerkjenne at man tar et slikt valg, gjør det vanskeligere for en selv å tenke klart og kanskje også føle at det valget man har tatt er riktig (eller feil). Etter å ha bodd fem år her jeg gjør, har jeg knapt hatt besøk av mine egne foreldre, og bare et par venninner. "Alle" spør når man har tenkt å flytte tilbake, mange sier ubedt at de synes det høres ensomt ut osv. Det har vært med på å gjøre meg rotløs. Nå har jeg i perioder slitt med å føle tilhørighet osv her, så jeg forstår jo noen reaksjoner, men jeg vet også at jeg har blitt lei meg når noen ubedt og uten rot i min oppfatning, mener det må være "sånn og slik" å bo der jeg gjør.

Ellers er det jo rimelig kjapt å flytte sammen etter tre måneder, men det trenger jo ikke være så forpliktende heller. Dersom man bare har mulighet til å se hverandre av og til er det kanskje vanskelig å utvikle forholdet. Og kanskje de merker at det føles riktig å prøve ut dette. Jeg ville prøvd å spørre litt rundt hvordan hun tenker på det, hvordan det blir praktisk med økonomi etc, uten å være forutintatt.

Tusen takk for meget godt og reflektert svar! Jeg diskuterte faktisk problemstillingen med faren min her om dagen, og han sa hvis det hadde vært meg det hadde vært snakk om, så hadde han nok gitt en realitycheck før han ønsket meg lykke til. Noe han selvfølgelig hadde gjort av hele sitt hjerte.

Hvis hun spør om råd igjen, vil jeg nok stille flere spørsmål om de praktiske utfordringene, ja. Jeg må si at jeg personlig hadde blitt skuffet om mine venninner ikke stilte noen kritiske spørsmål hvis jeg bega meg ut på noe sånt. Da hadde jeg følt at de ikke brydde seg.

[Kamikatze]

Hvis hun har utdannelse fra journalisthøyskolen, og da sannsynligvis også har litt fartstid i faget, kan det vise seg at hun kan være mer produktiv på bygda enn i Oslo. Lokalavisene trenger jo andre enn skrivekåte ungdommer, som drar til byen så snart de får muligheten. Og der er alltids muligheter for å jobbe frilans, med fagstoff og on spec. Lettere å finne arbeidsro også på bygda.

Bedrifter og det offentlige kan også være kjøpere av kommunikasjonstjenester. Pressetalsfolk vokser ikke på trær i distriktet. Det kreves mye egeninnsats, men kan gi henne en god og variert portefølje, som alene kunne gjort det verdt oppholdet. Veggen mellom journalistikk og informatørfaget er meget tynn.

Dette er samtidig en yrkesvei som setter henne i kontakt med folk, og som nok vil dekke mye av behovet for sosial kontakt også. Og det er lettere å komme til folk med kontaktnett enn å skape sitt eget i voksen alder. Men det krever litt egeninnsats, og liutt vennepleie. Og ikke minst å bruke kontaktnettet de nye vennene til skaffe seg egne venner, slik at en samlivskrise ikke nullstiller alt. Men dette er ikke første pri for nyforelskede.

At hun spør mange, betyr ikke at hun er genuint på jakt etter å bli frarådet noe hun allerede har bestemt seg for. Det virker nok mer som en jakt på bekreftelse. Å flytte er jo en relativt merkbar endring i ens liv, og da vil slike forsikringer bidra til å rasjonalisere følelseskaoset og dempe "reisefeberen".

[Rosalie]

Jeg reagerer hverken på at aldersforskjellen er såvidt stor, ei heller at hun vil flytte fra byen til bygda. Men jeg reagerer på at hun er villig til å kaste alt på båten og brenne de fleste broer etter tre måneders avstandsbekjentskap, hvor hun helt sikkert svever rundt på rosa skyer og hvor hele verden er kun fyrverkeri og roser uten torner.

Jeg ville anbefalt henne å fortsette avstandsforholdet ihvertfall et halvt års tid til. Først da vil de egentlig ha rukket å bli litt kjent med hverandre. Spesielt også fordi det her er barn med i bildet, og barn skal slippe å måtte forholde seg til stadig nye steforeldre. Hun må også være klar over at bygdedyret oftest prøver å sluke slike som henne med hud og hår. Med "slike som henne" mener jeg ung og vellykket som blir sammen med en eldre mann som har vært gjennom samlivsbrudd hvor barn er involvert, og hvor hele bygda kommer til å stille seg på den stakkars eksens side. Samme om det er tre måneder eller tre år siden det ble slutt.

[Gjest Cynthia]

Hvis hun har utdannelse fra journalisthøyskolen, og da sannsynligvis også har litt fartstid i faget, kan det vise seg at hun kan være mer produktiv på bygda enn i Oslo. Lokalavisene trenger jo andre enn skrivekåte ungdommer, som drar til byen så snart de får muligheten. Og der er alltids muligheter for å jobbe frilans, med fagstoff og on spec. Lettere å finne arbeidsro også på bygda.

Bedrifter og det offentlige kan også være kjøpere av kommunikasjonstjenester. Pressetalsfolk vokser ikke på trær i distriktet. Det kreves mye egeninnsats, men kan gi henne en god og variert portefølje, som alene kunne gjort det verdt oppholdet. Veggen mellom journalistikk og informatørfaget er meget tynn.

Dette er samtidig en yrkesvei som setter henne i kontakt med folk, og som nok vil dekke mye av behovet for sosial kontakt også. Og det er lettere å komme til folk med kontaktnett enn å skape sitt eget i voksen alder. Men det krever litt egeninnsats, og liutt vennepleie. Og ikke minst å bruke kontaktnettet de nye vennene til skaffe seg egne venner, slik at en samlivskrise ikke nullstiller alt. Men dette er ikke første pri for nyforelskede.

At hun spør mange, betyr ikke at hun er genuint på jakt etter å bli frarådet noe hun allerede har bestemt seg for. Det virker nok mer som en jakt på bekreftelse. Å flytte er jo en relativt merkbar endring i ens liv, og da vil slike forsikringer bidra til å rasjonalisere følelseskaoset og dempe "reisefeberen".

Takk for godt svar.

Hun har utdannelse fra MI. Hun finner helt sikkert arbeid der, det tviler jeg ikke på, for hun er ei utrolig dyktig jente. Men... hun har alltid fnyst av lokalmedia og sagt at hun ikke under noen omstendigheter ønsker å ende opp der. Det sa hun senest rundt juletider.

Det vi reagerer på, er vel at alle fremtidsønskene hennes har endret seg etter at denne mannen kom inn i livet hennes. Og som en venninne sa senest her i går, kan forholdet bli likestilt? Hun legger fra seg alt, drar til ham, og i tillegg er denne aldersforskjellen der?

De fleste av oss skulle vel kanskje ha ønsket at hun ventet til at hun forstod det var mer enn bare forelskelse der. Tre måneder er tross alt kort tid.

[Queen B]

Hun elsker mannen, og vil satse på forholdet,. Så enkelt er det.

Sånn er livet!

Helt riktig! Da burde du være en såpass generøs venninne, at du unner henne det og støtter hennes valg. Ikke surmuler (som du gjør nå!) fordi hun tar andre valg enn det du kanskje syns er "fornuftig".

Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor du engasjerer deg som voldsomt i hennes (kjærlighets)liv! Det har du ikke noe med, og såvidt jeg kunne skumlese av innlegget ditt, og hun spør om råd-mer som en bekreftelse på at hun velger riktig-. Da er det ikke din oppgave å helle kaldt vann på hennes drømmer.

Endret 25. juli 2009 av Queen B

[Gjest Cynthia]

Helt riktig! Da burde du være en såpass generøs venninne, at du unner henne det og støtter hennes valg. Ikke surmuler (som du gjør nå!) fordi hun tar andre valg enn det du kanskje syns er "fornuftig".

Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor du engasjerer deg som voldsomt i hennes (kjærlighets)liv! Det har du ikke noe med, og såvidt jeg kunne skumlese av innlegget ditt, har hun heller ikke bedt deg om råd!

Da burde du virkelig ha tatt deg tid til å lese det bedre, for der STÅR det at hun har spurt om råd OPPTIL flere ganger.

Så det er tydelig at hun mener at vi har noe med det.