egoistisk samboer

[Gjest vanskelig valg..]

Jeg vet ikke hvor jeg skal starte. Vi har en datter på 1 år som vi fikk pga av at vi ikke brukte prevensjon engang vi hadde sex i en pause i forholdet. Jeg hadde flyttet ut av leiligheten, men det var tydeligvis ikke nok. Da jeg fikk vite at jeg var gravid, bville jeg helst ta abort fordi forholdet vårt ikke var sterkt nok. Partneren min overtalte meg om å beholde barnet, og han lovet å ta vare på det sammen med meg. Husker jeg gråt og sa at jeg ikke ville bli alenemor...

Nå er altså barnet blitt 1 år, og jeg har vært hjemme i permisjon i 1 år. Dette året skulle jeg kose meg, men det har nesten bare vært bekymringer, føler jeg. Partneren min stiller ikke opp:

- Han har aldri tatt henne om morgenen når hun skal opp.

- Han sover middag 2-3 timer hver ettermiddag. Han blir sint hvis jeg vekker han før kl 11 om morgenen.

- Han nekter å sove på samme rom som meg om natten, fordi han sover best alene.

- Etter vi har hatt sex, går han og legger seg på eget rom.

- Han gjør ingenting husarbeid.

- Han er veldig ofte sint, og vil helst ikke snakke om forholdet vårt.

- Når jeg spør han hva han vil, sier han bare at jeg får gjøre som jeg vil.

- Han nekter å gjøre noe sammen med oss. (som en familie)

- Hver kveld er han i treningsrommet i 3-4 timer.

Jeg føler meg så totalt nedbrutt, og skjønner ikke hvordan hverdagen skal kunne gå videre nå som hun starter i barnehage, og vi begge skal jobbe. jeg har ikke styrke nok til dette! Hva skal jeg gjøre? hjelp!!!

[kristian82]

Jeg vet ikke hvor jeg skal starte. Vi har en datter på 1 år som vi fikk pga av at vi ikke brukte prevensjon engang vi hadde sex i en pause i forholdet. Jeg hadde flyttet ut av leiligheten, men det var tydeligvis ikke nok. Da jeg fikk vite at jeg var gravid, bville jeg helst ta abort fordi forholdet vårt ikke var sterkt nok. Partneren min overtalte meg om å beholde barnet, og han lovet å ta vare på det sammen med meg. Husker jeg gråt og sa at jeg ikke ville bli alenemor...

Nå er altså barnet blitt 1 år, og jeg har vært hjemme i permisjon i 1 år. Dette året skulle jeg kose meg, men det har nesten bare vært bekymringer, føler jeg. Partneren min stiller ikke opp:

- Han har aldri tatt henne om morgenen når hun skal opp.

- Han sover middag 2-3 timer hver ettermiddag. Han blir sint hvis jeg vekker han før kl 11 om morgenen.

- Han nekter å sove på samme rom som meg om natten, fordi han sover best alene.

- Etter vi har hatt sex, går han og legger seg på eget rom.

- Han gjør ingenting husarbeid.

- Han er veldig ofte sint, og vil helst ikke snakke om forholdet vårt.

- Når jeg spør han hva han vil, sier han bare at jeg får gjøre som jeg vil.

- Han nekter å gjøre noe sammen med oss. (som en familie)

- Hver kveld er han i treningsrommet i 3-4 timer.

Jeg føler meg så totalt nedbrutt, og skjønner ikke hvordan hverdagen skal kunne gå videre nå som hun starter i barnehage, og vi begge skal jobbe. jeg har ikke styrke nok til dette! Hva skal jeg gjøre? hjelp!!!

Hmm...Han hørtes jo ut som alt annet enn drømmekaren ja. Prøvd å snakke med han om dette da? Forlange at han også tar sin del av ansvaret? Forklart hvor tungt du har det? Skjønner du er rådvill for er jo en utrolig vrien situasjon. Hadde det kun vært deg kunne du jo bare flyttet ut. Det kan du også nå egentlig om han ikke skjerper seg. Du fortjener jo en bedre kar enn det da, det gjør vel alle. :klø: Drøyt å ikke ta mer initiativ i omsorgen og stellet av sin egen datter!

[Gjest Gjest]

Takk for svaret Kristian82. Det varmer å se at noen orker å bry seg. Jeg har nok dessverre prøvd alt du nevner uten hell. Det er akkurat som om han ikke hører hva jeg sier. Bare sitter der helt stum. Nå føler jeg at jeg går og klandrer meg selv for at ting ikke er optimale mellom oss. Jeg er nok ikke den enkleste personen å hjelpe..

[kristian82]

Takk for svaret Kristian82. Det varmer å se at noen orker å bry seg. Jeg har nok dessverre prøvd alt du nevner uten hell. Det er akkurat som om han ikke hører hva jeg sier. Bare sitter der helt stum. Nå føler jeg at jeg går og klandrer meg selv for at ting ikke er optimale mellom oss. Jeg er nok ikke den enkleste personen å hjelpe..

Skjønner. Høres jo ikke som om du trenger å bebreide deg selv da. Men om du har prøvd å nå frem til han, men han hører ikke så vet jeg ikke helt. Er du glad i han fortsatt da? Eller er det mer at tanken som alenemor er skremmende?

[Aurora M.]

Han høres ikke ut til å være noe annet enn en tilleggsbelastning for deg. Jeg tror du hadde hatt mye mer overskudd til å ta deg av datteren din om du var alene.

[Gjest brutal_mann]

Øøøøh... Pakke sammen snipsekken, ta ungen uder armen og så flytte?

[Polly Ester]

Det er bedre å være alenemor for ett barn enn å være alenemor sammen med en som ikke bryr seg eller vil være sammen med deg - det høres ikke ut som han i utgangspunktet vil være sammen med deg... bare et sted å bo og ha sex...

Enig med brutal: pakk sammen sakene dine og flytt...

[Gjest Toolose]

Du får det jo lettere uten bekymringer og irritasjon over din samboer, det tar kraften ut av en å ikke ha det bra i et samliv.

Selv om du er redd for å bli en alenemor, så er det det du faktisk nesten er nå...

Ser at du har prøvd å prate med han og at han bare blir sint, sånn er mange mannfolk og jeg har hatt en som ikke går ann å prate med selv..

Kansje han får en liten vekker om du faktisk forteller han at du vil bo alene framover uten han??

[¤Linda¤]

Enig med de to over; du klarer deg nok bedre uten..Jeg sa takk og farvel da sønnen min var 1,5 år....har ikke angret et sekund siden Barnet ditt har det bra hvis du har det bra..

Lykke til uansett hva du bestemmer deg for!

[Gjest Gjest]

Du er jo praktisk talt allerede alenemor, så hvorfor ikke bare gjøre det slutt? Både du og barnet får det MYE bedre alene, enn sammen med en som ikke bryr seg om noe.

Har selv gjort dette med to barn, å nå har jeg ny samboer som faktisk er mer far for barna enn hva de hadde fra før.

Vet det er litt "skummelt" å ta steget å flytte alene, men jeg lover deg. Det kan bare bli bedre.

Lykke til

[Wildy]

Du er jo allerede alenemor, men med tillegsbelastningen det er å bo sammen med en surpomp!

[Gjest farger]

Øøøøh... Pakke sammen snipsekken, ta ungen uder armen og så flytte?

enig.

det kan være lett for oss å si, men dette er jo ikke de vanlige problemene man gjerne har fra tid til annen.

i tillegg til å ikke stille opp, så er jo han her passiv aggressiv - nekter å snakke til deg om det, og legger seg på et annet rom når dere har hatt sex????

jeg hadde nok flyttet, rett og slett fordi man får så mye mer energi til barnet sitt på den måten.

grunnen til at du tror du ikke klarer det er jo fordi han suger ut all energi av deg - det er han som gjør det, og egentlig ikke barnet.....

på dette punktet hadde jeg faktisk ikke engang forsøkt mer, jeg hadde bare flyttet ut rett og slett.

finn deg en ny leilighet og start en nytt og langt bedre liv uten ham.

[Gjest Gjest]

Høres ut som du hadde fått det bedre alene, ja. Dessuten er det jo ikke nødvendigvis sånn at man blir "alenemor", dere kan dele på omsorgen etter hva som er gunstig for barnet og dere, og det med omsorgsfordeling er også noe som kan forandre seg etter hvert. Skal ikke se bort fra at han er en bedre far alene han også, sånn som det er nå virker det som han heller ikke trives i forholdet, men ikke er "lur" (?) nok til å skille ulike sider fra hverandre, så han trekker seg unna både deg og datteren deres. Hvis han hadde bodd alene kan det hende han også hadde vært mer fornøyd og sett tydeligere hvilke behov barnet har. Men selvsagt ingen garanti for dette, jeg bare tenker at det i hvert fall ikke er noen løsning i det hele tatt å ha det sånn som du beskriver.

[Gjest Gjest]

He's a big, big loser.

[Gjest Vendepunkt]

Kjære deg, dette høres ikke greit ut, nei. Hvis det virkelig er som du sier (en sak har som kjent alltid minst to sider...) ville jeg tenkt veldig grundig over hvordan du tror livet med denne mannen kommer til å utvikle seg. Man skal selvsagt være forsiktig med å trekke konklusjoner basert på så lite opplysninger, antakeligvis skrevet i et ganske frustrert øyeblikk, men jeg har selv nylig brent meg på å ikke ta faresignalene på alvor når de dukker opp og vil sende deg et lite varsko.

At han er egoistisk er åpenbart. Han tar overhode ikke hensyn til hverken deg eller barnet deres, men krever at du skal ta alle mulige hensyn for han. Du finner deg i langt mer enn du burde, og jeg vet hvor lett det er å gjøre det for å beholde husfreden... Smarte jenter går i den fella hele tiden. Men har du først kommet inn i et slikt mønster kommer det ikke til å bli noe bedre. Du må sette grenser, og hvis det ikke går må du bryte. Du må ta tilbake kontrollen. Han kommer ikke til å forandre seg.

Har han et unormalt høyt selvbilde, problemer med å ta i mot kritikk og i å se egne feil og mangler? Er han sjarmerende mot andre, men viser en annen side til deg? Er han aggresiv, lyver han, snakker han nedsettende om andre? Er han sjalu?

Om det er tilfelle er han kanskje mer enn en egoist... Da bør du tenke gjennom hvorvidt det er bra for barnet ditt å vokse opp tett på en far med et dysfunksjonelt følelsesliv.

Mine råd er velmente, men basert på fersk og dyrkjøpt egen erfaring som kan være veldig anderledes fra det du opplever selv om det er likehetstrekk. Jeg kjenner ikke mannen din, så vær forsiktig med å legge for mye i hva jeg eller noen andre råder deg til her inne. Til det vet vi alt for lite om situasjonen. Men uansett bør du sette deg ned og finne ut hva du er villig til å akseptere og hva du ikke er villig til å akseptere. Du må sette grenser og du må ta tilbake kontrollen. Hvis ikke kommer han til å fortsette å manipulere deg og utnytte deg til evig tid, og det fortjener ingen. Det er ditt liv, og det er du som bestemmer hvordan du vil leve det. Det er en tøff prosess, men det er verdt det. Faktisk er det helt nødvendig. Lykke til!! Alle vi jentene her inne heier på deg :-)

[vilja]

Det høres ut som om han er ditt barn nummer 2.

Flytt, og du får det mye bedre alene. -Bedre å ikke være i et forhold enn å være i et dårlig et.

Det eneste du kommer til å angre på, er at du ikke flyttet tidligere.

-Og om enn så lenge du håper på at om du gjør slik eller slik, så blir forholdet bedre. -Det blir aldri bedre.

Jeg har vært der du er nå selv.

Du er sterkere en du tror. Kom igjen og gjør noe med livet til deg og barnet i dag.

[yggdrasil]

Jeg syns du bør flytte fra han. Han høres ut som en dritt-sekk

[Gjest tusen takk!]

Jeg er helt overveldet.. For en respons det er her inne! Det varmer så utrolig mye... Og dere virker ganske så samstemt i hva dere syns jeg bør gjøre.. Mye av det dere sier har jeg tenkt selv, og jeg må nok sikkert innse at han ikke kommer til å endre seg. Det er ikke få ganger jeg har stått med kofferten i døra.. Men så har det blitt med det. Plutselig blir han hyggelig igjen. Men aldri om han innrømmer noe feil..

Du som skrev det med frykt for å bli alenemor... Jeg har nok litt det ja. Tenker at det må være så sårt de gangene man ønsker å dele noen gleder ifb med barnet. F. eks de første ordene, skrittene osv.. Og så støtter jeg meg til at det KAN jo bli bedre. Bare han får oppleve hverdagen, og ser hva den egentlig går ut på.. men er vel bare et dumt håp....

[Gjest Gjest]

Du som skrev det med frykt for å bli alenemor... Jeg har nok litt det ja. Tenker at det må være så sårt de gangene man ønsker å dele noen gleder ifb med barnet. F. eks de første ordene, skrittene osv.. Og så støtter jeg meg til at det KAN jo bli bedre. Bare han får oppleve hverdagen, og ser hva den egentlig går ut på.. men er vel bare et dumt håp....

Det er jo veldig naturlig å tenke som du gjør, men det er nok mest et håp (ikke dumt, men bare et håp), ikke noe som kommer til å skje. Han trekker seg jo unna hverdagen i veldig stor grad nå, det er ikke kun sløvhet e.l, men ganske ekstremt - når han verken gjør noe husarbeid eller står opp med babyen og bruker mange timer i treningsrommet. Det er en mulighet for at han kan være deprimert, men det betyr ikke at det er greit å la det skure å gå som det gjør. Jeg tror at om du greier å sette kroken på døra er det det beste du kan gjøre for begge to - da ser han i det minste at du ikke holder ut som det er. Og du kan få det mye bedre... Og han kan kanskje våkne opp nok til å ta tak i seg selv så han i det minste kan være en ok far.

Forresten - gir du ham mulighet til å stelle med babyen uten at du "overvåker"? Endel menn sliter nok med å få nærhet nok til ungen så lenge den er så liten, uten at det er noen god unnskyldning for totalen i dette tilfellet.

[Gjest Gjest]

Forresten - gir du ham mulighet til å stelle med babyen uten at du "overvåker"? Endel menn sliter nok med å få nærhet nok til ungen så lenge den er så liten, uten at det er noen god unnskyldning for totalen i dette tilfellet.

Jeg har prøvd å være bevisst på dette, og ikke blandet meg inn når han steller med henne. Merket det var mye vanskeligere for han å ha en god relasjon med henne når hun var mindre, og dette har blitt mye bedre etterhvert som hun har vokst til. Jeg er ikke i tvil om at han kommer til å bli en god far for henne, men det er bare så veldig tungt at alt skjer på hans premisser. Han har ikke vært nødt til å ta ansvar, og dette ødelegger. Som nevnt her tidligere: mitt barn nr 2.