Jeg hater dyrlegen for å bruke gassnarkose...

[*Numi*]

Jeg vet det er feil, og for seint og at det var best å la h*n få slippe.

Men - det ble ikke den verdige avskjeden jeg trodde det skulle bli...

Jeg hadde hørt av andre at dyrene deres først fikk en sprøyte med beroligende som gjorde at de ble trøtte og slappe før de fikk den siste avlivningssprøyta/sprøytene, og at de fikk mulighet til å stryke på dyret sitt i prosessen, men det som ventet meg var noe helt annet.

Dyrlegen fortalte oss at h*n skulle få gassnarkose, for dette hadde h*n fått før i forb med kastrering og operasjon mange år tidligere. Så den lille tassen min ble lagt på rygg i fanget på sykepleieren, og strittet litt i mot før h*n fikk en maske rundt snuten mens sykepleieren knadde h*n i magen. Det så så vondt ut og han brukte en god stund på å sovne/bli slapp. H*n peip litt og så ut som h*n kjempet i mot en stund, før h*n ble slapp, fikk to sprøyter og deretter var borte.

H*n så fredfull ut i kassen sin etter at h*n var forsvunnet, men jeg klarer ikke tilgi meg selv eller legen for det siste kvarteret av livet hans.

Det er riktig nok veldig ferskt, så det er kanskje helt naturlig, men det er så vondt....og det virket så feil... Selv om jeg jo må regne med at dyrlegen visste hva h*n dreiv med...

Å, hvordan skal jeg komme over dette.

Endret 24. juli 2009 av *Numi*

[Corinee]

Det er alltid vondt å miste et kjæledyr. I begynnelsen er det nok ekstra trist og leit, men etterhvert går nok det bedre skal du se. Dyrlegene har peiling på hva de gjør. Du får prøve å tenke at h*n er på et bedre sted nå

Endret 24. juli 2009 av Corinee

[yggdrasil]

åh så trist.

Jeg føler virkelig med deg.

Det er helt forferdelig når man mister et dyr man er glad i. Da min kattepus døde var jeg helt knust.

JEg syns også at det var en rar måte dyrlegen gjorde det på, og syns det er fælt at du sitter igjen med et så vondt siste minne. Men du må jo bare stole på at dyrlegen visste hva h*n gjorde.

[*Numi*]

Takk for svar, begge to!

Ja, jeg må jo bare stole på at dyrlegen visste hva han gjorde... Men som du sier yggdrasil, så virker det så rart å gjøre det slik. Jeg angrer nesten på at jeg ville være der å se, men jeg hadde jo ikke hjerte til å la lille kaninen min være helt alene i sin siste stund. Så nå angrer jeg jo også på at jeg ikke sjekket først hvordan de hadde tenkt til å gjennomføre det. Men, men... Det er ikke noe annet å gjøre enn å innfinne seg med det.

Takk igjen for deres varme ord.

[Troyamin]

Jeg tror du hadde reagert mer på at kaninen din hadde fått en sprøyte mens den prøvde å vri seg unna. Noe som mest sansynlig ville skjedd. Og er du sikker på at hun som holdt kaninen virkelig knadde magen og ikke bare forsøkte å kose den for å roe den ned?

[*Numi*]

Jeg tror du hadde reagert mer på at kaninen din hadde fått en sprøyte mens den prøvde å vri seg unna. Noe som mest sansynlig ville skjedd. Og er du sikker på at hun som holdt kaninen virkelig knadde magen og ikke bare forsøkte å kose den for å roe den ned?

Jeg er helt sikker, men selvfølgelig er det vanskelig å si for meg hva slik "mageknåing" har å si for en kanin som får narkose. Den prøvde jo å vri seg unna narkosen også, da. Men, men... det er ikke sikkert det var så ille for den som det så ut som for meg... H*n så ihvertfall fredfull ut når alt var over, så jeg har ihvertfall det...

[Troyamin]

De fleste smådyr som skal i narkose pleier å vri seg. Har selv opplevd å avlive dyr, og det er det verste en opplever som dyreeier

[Gjest Gjest]

Gass? Merkelig...

Nå har jeg kun vært med på avlivning av katt, og der var det først en dose sovemiddel, før sprøyte rett i hjertet.

Vurderte og alternativet å holde katten på fanget for å ikke sette narkose, men kun hjertesprlyten (pga kvalme hos mange av dyrene), men det var ikke mulig å gjøre humant pga at katten ble for stresset av det.

Men en liten kanin kan ofte være mest humant å ta med hammer eller øksslag om det blir gjordt ordentlig.

[*Numi*]

Men en liten kanin kan ofte være mest humant å ta med hammer eller øksslag om det blir gjordt ordentlig.

*grøss* Nei, da holder til og med jeg en knapp på narkose. Hadde aldri taklet en slik bortgang for en kjær venn.

[Gjest Gjest]

*grøss* Nei, da holder til og med jeg en knapp på narkose. Hadde aldri taklet en slik bortgang for en kjær venn.

Samme her, men sannsynligvis er det av mer egositiske årsaker enn for dyrets del.

Men snakk med en annen dyrelege, og hør om dette er vanlig prosedyre. Det er noe her som skurrer endel.

[*Numi*]

Samme her, men sannsynligvis er det av mer egositiske årsaker enn for dyrets del.

Men snakk med en annen dyrelege, og hør om dette er vanlig prosedyre. Det er noe her som skurrer endel.

Det er en anerkjent dyrlege det er snakk om, så det er sikkert helt gunstig... Føles fælt ut å skulle betvile den dyrlegens måte å gjøre ting på. Men det var vondt å se og ikke slik jeg trodde, som sagt.

[spezitas]

Trist å høre om ditt tap...men jeg tror nok at dyrlegen gjorde sitt beste, men med et uheldig og trist utfall.

Det er alltid en risiko å legge både dyr og mennesker i narkose, og gassnarkosen som din veterinær trolig brukte er en av de mildeste formene for narkose. Da har veterinæren mer kontroll enn når man gie en injeksjon via sprøyte.

Noen spesielle typer katter (maskekatter)er av en eller annen grunn mer utsatt ved injeksjonsnarkose enn ved gassnarkose, uten at jeg helt vet hvorfor, og dte anbefales gassnarkose på denne type katter ved f.eks kastrering.

Derfor synes jeg ikke det er helt på sin plass å snakke stygt om veterinæren, som i dette tilfellet var uheldig å miste noens kjæledyr, men heller kanskje sette spørsmålstegn ved informasjonen vedrørende narkose på den eventuelle dyreklinikken, eller informasjonsmottakeren for den slags skyld.

[spezitas]

Så nå at narkosen var gitt i forbindelse med avliving, og ikke ved kastrering, slik jeg trodde.

Jeg lar forrige innlegg stå for å informere om at gassnarkose ikke er noe unormalt eller "farlig".

[*Numi*]

Nei da, Spezitas... Jeg snakker ikke stygt om dyrlegen kun for å gjøre det, og ja, det var i forbindelse med avliving, så bortgang skulle være det endelige resultatet likevel.

Innlegget mitt skrev jeg jo ikke for å svartmale dyrlegen min, men for å sette ord på følelser jeg har slitt med etter avlivingen som ikke var slik jeg hadde trodd. Og med et håp om å få oppmuntrende, forståelsesfulle tilbakemeldinger eller noe slikt. Denne tråden kunne kanskje vært i forumet "Vi som sørger", men tenkte jeg hadde håp om å finne flere som har vært gjennom noe liknende her på kjæledyrforumet.

Sorg, sinne, fornektelse osv er jo også helt vanlige følelser etter at man mister så vel dyr som mennesker man er glad i. Hat mot dyrlegen var ikke en følelse jeg ønsket å sitte igjen med, det var en uvelkommen følelse som snek seg på etter en trist og ukomfortabel avliving av en kjær venn, en fantastisk kaninvenn som ble nesten 10 år.

Endret 28. juli 2009 av *Numi*