(Tenke-) Pauser i forhold

[CeeCee]

Det er så mange innlegg om pauser i forhold om dagen, og det virker som om det oftest er mennene som ber om dette, og jentene som sitter og venter.

I ungdomstiden min opplevde jeg det samme, også mine venninner opplevde dette. Det endte alltid i brudd. Jeg sier ikke dette er tilfellet for alle, men stort sett er det det som blir utfallet.

Det virker også som om det er både gifte, forlovede og samboere som driver på med disse pausene og tenkingen. Jeg trodde det var en sånn ungdomstids-/ tenåringsgreie, og ikke noe voksne mennesker holdt på med?

Nå vet ikke jeg hvor gamle de "ventejentene" som skriver inn her er, men jeg undres over hvorfor de gidder å vente? Undrer på hva de tenker vil skje, om hva de tror mannen tenker osv.?

Jeg er nok litt for nysgjerrig, men flott om noen kan svare

[Go'jenten]

Jeg er 20.

Jeg venter fordi jeg elsker gutten, og ikke vil gi opp før jeg har prøvd alt. Jeg venter fordi jeg kjenner han godt, og vet at han snakker sant når han sier at han faktisk er forvirret og ikke vet. Jeg venter fordi jeg ikke orker smerten som kommer når jeg faktisk gir opp..Men mest av alt så venter jeg fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal klare å gi slipp på denne gutten..

Jeg tror han trenger ting på avstand, jeg tror han trenger tid for seg selv en stund.. Men innerst inne er vel alltid tanken om at jeg bare utsetter det uungåelige.

Jeg bare forstår ikke hvorfor han vil ha kontakt, hvorfor han gråter, hvorfor han bryr seg sånn, hvis han vet at han er ferdig med meg. Det kan ikke være for sex, for det har jeg gitt grei beskjed om at ikke kommer til å skje.

Kanskje jeg er naiv. Men jeg er ikke sterk nok til å bryte tvert når det er et lite håp. Selv om jeg vet at jeg burde.

[CeeCee]

Jeg vet jeg gjerne er brutal nå, men...

Hvorfor tenker du ikke at om det er ekte kjærlighet, og dere er ment til å være sammen, så ordner det seg uansett?

Hvorfor kaste bort dager, uker og måneder med å sørge, gråte, overanalysere og vente, når det er så usikkert om det blir dere?

Jeg tror: Han gråter fordi det er sårt å gå fra noen man er glad i. Han har det vondt fordi han vet han ikke har de rette følelsene, selv om han gjerne ønsker det.

[Go'jenten]

Jeg sitter jo ikke regelrett hjemme og venter. Jeg har vært ute med venner, jeg har vært på kino, vært på vorspiel, vært overalt. Det har bare gått noen dager, og jeg har likevel vært sosial. Jeg vet at enten går det bra eller så går det over, men det er ikke bare å knipse med fingrene og la være å bry seg. Jeg fungerer ikke slik at jeg bare kan late som om jeg har det bra, tvinge vekk vonde følelser. Det går aldri bra. Følelsene er der.

Jeg tror foresten ikke at "det ordner seg uansett om det er ekte kjærlighet". Jeg tror at man må jobbe for at et forhold skal fungere, uansett.

Endret 24. juli 2009 av Go'jenten

[Gjest Gjest]

Hei =)

Jeg er ei jente, 22 år. Jeg har bedt om slike pauser tidligere, og vil bare si hva jeg tenker når jeg trenger pause.

Jeg har aldri ment en pause som et brudd. Den jeg ville ha pause fra, har derimot oppfatta det sånn og det har holdt på å ødelegge et par ganger. Den forhastede konklusjonen om at pause = slutt.

For meg så er det en pause for meg selv. Jeg trenger å være alene i perioder for å samle opp tankene mine og få litt perspektiv. Det reflekterer ikke følelsene jeg har for noen, det er en greie mellom meg og meg selv. Jeg forstår bekymringen, usikkerheten og bestemmelsen til den som man ber en pause fra, men jeg mener at man skal sette seg ned og være helt ærlige med hverandre. Den som ber om pause må forklare hva man trenger å tenke over/finne ut av. Om det er slik at man trenger å finne ut om man har følelser for noen, så syns jeg det blir litt drøyt. Hvis det derimot handler om en pause for egen del, så syns jeg at det er verdt å vente!

[CeeCee]

Jeg forstår jo at unge mennesker kanskje ikke alltid har funnet seg selv ennå, og gjerne utvikler seg mye iløpet av et forhold, og dermed kanskje blir usikre. Men det er helst de som er gifte, forlovet og samboere jeg tenker på. Altså voksne mennesker med litt livserfaring som burde vite hva de vil i livet. Da synes jeg det er merkelig at de vil ha pause...

Go'jente: Det er bra du er aktiv, og lever livet. Klart man må jobbe med et forhold, men å ta pause er jo det helt motsatte. Man trekker seg unna istedenfor å være i forholdet og jobbe sammen mot et felles mål. For meg blir det helt feil.

[Gjest fix]

Jeg sitter jo ikke regelrett hjemme og venter. Jeg har vært ute med venner, jeg har vært på kino, vært på vorspiel, vært overalt. Det har bare gått noen dager, og jeg har likevel vært sosial. Jeg vet at enten går det bra eller så går det over, men det er ikke bare å knipse med fingrene og la være å bry seg. Jeg fungerer ikke slik at jeg bare kan late som om jeg har det bra, tvinge vekk vonde følelser. Det går aldri bra. Følelsene er der.

Jeg tror foresten ikke at "det ordner seg uansett om det er ekte kjærlighet". Jeg tror at man må jobbe for at et forhold skal fungere, uansett.

Jeg har en liten teori som umulig kan være feil.

Møter man en som er den ekte kjærligheten, vil man aldri gjøre noe annet enn å jobbe for at forholdet skal fungere til dere dør.

Vet det er mange som ikke tør å drømme om at det er slik, siden de ikke har det slik selv ikke er åpen for det. Men det er realiteten for alle hvis de bare innser det selv. Jeg ser virkelig ikke gleden av å elske noen halvveis. Enten eller.

[Gjest regine ii]

Møter man en som er den ekte kjærligheten, vil man aldri gjøre noe annet enn å jobbe for at forholdet skal fungere til dere dør.

Dette er jeg veldig enig i! Og jeg vil til og med driste meg til å si at man da heller ikke trenger å "jobbe" så voldsomt for å få forholdet til å fungere. Mulig jeg er rar, men jeg får fnatt av alle som hele tiden understreker hvor mye det må "jobbes" med forholdet. I mitt hode (og min erfaring) er ikke et forhold liv laga hvis det hele tiden må jobbes! Da er det noe som ikke stemmer og da er det ikke noe vits i å fortsette forholdet.

Bare for å unngå for mange sinte innlegg: nei, man skal ikek ta hverandre for gitt, og man skal selvsat prioritere forholdet, tilbringe tid sammen etc. Men for meg - med relativt negative erfaringer med menn - så er det en selvfølge at man gjør dette når man lever i et godt forhold, og da er ikke dette noe "jobb" heller.

Pause blir jo også i en slik sammenheng absurd, man trenger ikke det. Jeg tror vel og at den som ber om pause egentlig gjør det for å slippe bruddet tvert. Og kanskje for å gi den andre "ansvaret" for å gjøre det endelig slutt - fordi det ER leit å gå fra et forhold som er "greit" og det er fryktelig leit å såre en man har vært glad i/forelsket i. (og det er garantert mange som vil mene at man ikke har "jobbet nok" med forholdet før man avslutter det.....)

dette ble litt off topic, beklager!

[CeeCee]

Dette er jeg veldig enig i! Og jeg vil til og med driste meg til å si at man da heller ikke trenger å "jobbe" så voldsomt for å få forholdet til å fungere. Mulig jeg er rar, men jeg får fnatt av alle som hele tiden understreker hvor mye det må "jobbes" med forholdet. I mitt hode (og min erfaring) er ikke et forhold liv laga hvis det hele tiden må jobbes! Da er det noe som ikke stemmer og da er det ikke noe vits i å fortsette forholdet.

Bare for å unngå for mange sinte innlegg: nei, man skal ikek ta hverandre for gitt, og man skal selvsat prioritere forholdet, tilbringe tid sammen etc. Men for meg - med relativt negative erfaringer med menn - så er det en selvfølge at man gjør dette når man lever i et godt forhold, og da er ikke dette noe "jobb" heller.

Pause blir jo også i en slik sammenheng absurd, man trenger ikke det. Jeg tror vel og at den som ber om pause egentlig gjør det for å slippe bruddet tvert. Og kanskje for å gi den andre "ansvaret" for å gjøre det endelig slutt - fordi det ER leit å gå fra et forhold som er "greit" og det er fryktelig leit å såre en man har vært glad i/forelsket i. (og det er garantert mange som vil mene at man ikke har "jobbet nok" med forholdet før man avslutter det.....)

dette ble litt off topic, beklager!

Min tråd, og jeg synes ikke det var så veldig off topic. Det er jo en diskusjon jeg vil ha, og setter pris på ditt bidrag.

Er enig i ganske mye av det du skriver, og jeg har mange av de samme meningene og erfaringene som deg om dette emnet. Du bare uttrykker deg bedre enn meg, tydeligvis!

[Gjest fix]

Dette er jeg veldig enig i! Og jeg vil til og med driste meg til å si at man da heller ikke trenger å "jobbe" så voldsomt for å få forholdet til å fungere. Mulig jeg er rar, men jeg får fnatt av alle som hele tiden understreker hvor mye det må "jobbes" med forholdet. I mitt hode (og min erfaring) er ikke et forhold liv laga hvis det hele tiden må jobbes! Da er det noe som ikke stemmer og da er det ikke noe vits i å fortsette forholdet.

Jeg får også fnatt av det.

Er veldig enig i utdypningen av saken også, klart man ikke trenger å jobbe for noe som allrede fungerer. Dont change a winning game er det et ordtak som heter. Det må vel gjelde kjærligheten også.

Jeg går heller singel enn å jobbe for en eller annen dame jeg egntlig ikke passer med. Jobbe gjør jeg dagen lang ellers så det får liksom holde.

Pauser i et forhold, er et meget godt tegn på at noe ikke r som det skal. det trenger ikke bety at det går ad dundas, men det er veldig sannsynlig.

Slutt å jobb for hverandre, og begynn å lek med hverandre istedet.

[Gjest regine ii]

Slutt å jobb for hverandre, og begynn å lek med hverandre istedet.

JAAAAAA - veldig godt sagt!!

(og nå er det snart ingen diskusjon lenger - siden vi er så fryktelig enige, beklager CeeCee )

[CeeCee]

Mye smart der Fix.

[CeeCee]

JAAAAAA - veldig godt sagt!!

(og nå er det snart ingen diskusjon lenger - siden vi er så fryktelig enige, beklager CeeCee )

Du, jeg og Fix er stort sett enige. Kommer det ikke noen kranglefanter snart???

[Breakeven]

Jeg kan fortelle min erfaring med pauser.

Med min første kjæreste tok jeg en pause etter bare 2 måneder fordi jeg ikke hadde de helt sterke følelsene for han. Faktisk så ble jeg aldri ordentlig forelska i han, tror jeg bare likte tanken på og ha en kjæreste. Så dette blir vel noe annet. Jeg levde livet og koste meg mens vi hadde denne pausen fordi jeg var usikker på følelsene mine, egentlig visste jeg at jeg ikke var forelska men det er aldri lett og dumpe noen uansett hva så jeg utsatte det. Nå i ettertid tenker jeg at dette ikke var spesielt smart fordi han var hodestups forelska i meg og jeg skjønner nå at han må ha hatt det ganske vanskelig. Selv om han sendte meg meldinger hver dag da vi hadde pause, han hadde visst misforstått at da man hadde pause skulle man ha lite kontakt.

Siste pausen jeg hadde var det eksen min som tok. Det kom ut av det blå og var helt uventet. Han trakk seg mer og mer tilbake, tilslutt kom pause opp, Han ville finne ut om han ville være single eller sammen med meg, han sa også han trengte og finne tilbake til seg selv osv. Saken er at jeg aldri forstod hva han ville, ville han finne ut av følelsene for meg eller bare ha tid for seg selv?

Det skjedde så fort og kommunikasjonen var så dårlig, vi fikk aldri snakket ut om hvor lenge og hva denne pausen innebar. Jeg hadde det utrolig vondt den perioden, også fordi han begynte og behandle meg mer og mer som dritt, han var nok ganske uviten om hvordan han såret meg. Men når du ikke får den anerkjennelsen og bekreftelsen man trenger fra kjæresten sin så gjør det utrolig vondt.

Så til spørsmålet ditt. Jeg ventet fordi jeg elsket han, har aldri følt sånn for en gutt før, jeg ville ikke 'gi opp', selv om jeg gjorde det slutt under pausen, men tok det tilbake (umodent i know, men når det er så mange følelser og usikkerhet med i bildet så gjør man dumme ting) Alt jeg vet er at jeg burde gått mye før. Det var ikke verdt det, jeg visste innerst inne også at det kom til og bli slutt, men jeg hadde et lite håp.

[kristian82]

Det er så mange innlegg om pauser i forhold om dagen, og det virker som om det oftest er mennene som ber om dette, og jentene som sitter og venter.

I ungdomstiden min opplevde jeg det samme, også mine venninner opplevde dette. Det endte alltid i brudd. Jeg sier ikke dette er tilfellet for alle, men stort sett er det det som blir utfallet.

Det virker også som om det er både gifte, forlovede og samboere som driver på med disse pausene og tenkingen. Jeg trodde det var en sånn ungdomstids-/ tenåringsgreie, og ikke noe voksne mennesker holdt på med?

Nå vet ikke jeg hvor gamle de "ventejentene" som skriver inn her er, men jeg undres over hvorfor de gidder å vente? Undrer på hva de tenker vil skje, om hva de tror mannen tenker osv.?

Jeg er nok litt for nysgjerrig, men flott om noen kan svare

Mitt inntrykk er at det er gutten som venter og jenta som oftest ber om pause. Den ventenden parten er vel glad i partneren og håper vel at han/hun får organsiert tanker og følelser og faller ned på at de vil fortsette forholdet. Tviler sterkt på at jeg hadde giddet å vente men, da måtte det vært noe svært spesielt som hun skulle funnet ut av. Er jo helt uintressant å være sammen med en dame som driver og tviler på om hun "gidder" og seff sjekker andre muligheter fortløpende og nok slår til så fort hun får oppmerksomhet fra en "bedre kar". Nei, takk!

[Gjest fix]

Du, jeg og Fix er stort sett enige. Kommer det ikke noen kranglefanter snart???

Hehe.

Det er vel stort sett kranglefanter som må jobbe mye nmed forholdene sine, så de følte seg vel kansje truffet?

[CeeCee]

Hehe.

Det er vel stort sett kranglefanter som må jobbe mye nmed forholdene sine, så de følte seg vel kansje truffet?

Mye mulig det

[CeeCee]

Mitt inntrykk er at det er gutten som venter og jenta som oftest ber om pause. Den ventenden parten er vel glad i partneren og håper vel at han/hun får organsiert tanker og følelser og faller ned på at de vil fortsette forholdet. Tviler sterkt på at jeg hadde giddet å vente men, da måtte det vært noe svært spesielt som hun skulle funnet ut av. Er jo helt uintressant å være sammen med en dame som driver og tviler på om hun "gidder" og seff sjekker andre muligheter fortløpende og nok slår til så fort hun får oppmerksomhet fra en "bedre kar". Nei, takk!

Jeg har samme inntrykk som deg, bare omvent. Mulig det er fordi at mannfolk ikke snakker om det like mye som damene, fordi de er redd for å bli oppfattet som tøffelhelter eller noe?

[CeeCee]

Jeg kan fortelle min erfaring med pauser.

Med min første kjæreste tok jeg en pause etter bare 2 måneder fordi jeg ikke hadde de helt sterke følelsene for han. Faktisk så ble jeg aldri ordentlig forelska i han, tror jeg bare likte tanken på og ha en kjæreste. Så dette blir vel noe annet. Jeg levde livet og koste meg mens vi hadde denne pausen fordi jeg var usikker på følelsene mine, egentlig visste jeg at jeg ikke var forelska men det er aldri lett og dumpe noen uansett hva så jeg utsatte det. Nå i ettertid tenker jeg at dette ikke var spesielt smart fordi han var hodestups forelska i meg og jeg skjønner nå at han må ha hatt det ganske vanskelig. Selv om han sendte meg meldinger hver dag da vi hadde pause, han hadde visst misforstått at da man hadde pause skulle man ha lite kontakt.

Siste pausen jeg hadde var det eksen min som tok. Det kom ut av det blå og var helt uventet. Han trakk seg mer og mer tilbake, tilslutt kom pause opp, Han ville finne ut om han ville være single eller sammen med meg, han sa også han trengte og finne tilbake til seg selv osv. Saken er at jeg aldri forstod hva han ville, ville han finne ut av følelsene for meg eller bare ha tid for seg selv?

Det skjedde så fort og kommunikasjonen var så dårlig, vi fikk aldri snakket ut om hvor lenge og hva denne pausen innebar. Jeg hadde det utrolig vondt den perioden, også fordi han begynte og behandle meg mer og mer som dritt, han var nok ganske uviten om hvordan han såret meg. Men når du ikke får den anerkjennelsen og bekreftelsen man trenger fra kjæresten sin så gjør det utrolig vondt.

Så til spørsmålet ditt. Jeg ventet fordi jeg elsket han, har aldri følt sånn for en gutt før, jeg ville ikke 'gi opp', selv om jeg gjorde det slutt under pausen, men tok det tilbake (umodent i know, men når det er så mange følelser og usikkerhet med i bildet så gjør man dumme ting) Alt jeg vet er at jeg burde gått mye før. Det var ikke verdt det, jeg visste innerst inne også at det kom til og bli slutt, men jeg hadde et lite håp.

Hvor gamle var dere da? Var dere samboere, forlovet eller gifte?

[Breakeven]

Hvor gamle var dere da? Var dere samboere, forlovet eller gifte?

Jeg 21 og han 22. Vi var ikke samboere, men var snakk om at vi skulle flytte sammen bare noen måneder før. Saken var at 1 halvt år før det var slutt var han utro mot meg, jeg tilga, han ville flytte inn med meg, fikk så kalde føtter og dermed skulle han ha pause plutselig. Vinglepetter!! Det var utrolig slitsomt og aldri vite hvor jeg hadde han.