Moral

[Relativista]

Om vi tar en lang liste med situasjoner, og stiller folk spørsmål hvordan det er rett, og hvordan det er galt å handle, så vil vi se statistiske sammenhenger, som er forskjellige avhengige av situasjonene vi beskriver.

Enkelte mennesker har en større evne til å spå andres preferanser. Vi kan godt kalle dette for moral, og snakke om rett og galt ut ifra en enorm liste med enkelthandlinger. Noen av disse handlingene vil det være stor enighet om, og andre vil det være tilnærmet null enighet om, som f.eks om det er riktig å drepe et annet barn for å redde ditt eget, og andre oppkonstruerte absurde greier.

Så nå som vi har slått fast at det fins moral, som ren adferdsobservasjon, kommer spørsmålet: Hvorfor bry seg om det?

Rent spillteoretisk sett, så er det fordeler ved å være moralsk. En snill spiller, blir møtt med positive tilbakemeldinger i hverdagen som en slem spiller ikke møter. Det er også grunngitt med computermodeller, hvor en viss strategi gir mest poeng, avhengig av fordelingen av snille og slemme mennesker i spillmassen. (The iterated prisoner's dilemma).

MEN: Dersom du kunne, hadde det ikke lønnet seg å være jævlig når andre ikke visste om det, mens snill når de så deg? Med andre ord - den perfekte øyentjener? Burde ikke de menneskene som kommer lengst i verden, være de menneskene som er mest perfekte psykopater? Idealet er: hjelp andre, når de potensielle spin-off effektene overstiger det negative ved å ikke hjelpe. Drit i andre, når det totalt sett lønner seg å gi faen. Snu på flekken fra å være megagem, til å gi totalt faen.

Jeg tror det eneste gyldige argumentet imot, er at vi ikke kan. Vi hindres av kognitiv dissonans. Vi har manipulert oss selv til de rollene vi spiller til daglig, og trenger å følge moralbudene, for å frigjøre oss selv fra potensiell vond samvittighet.

[Gjest Gjest]

Og så er det noen mennesker som er født gode og har høy moral, de vil gjerne gjøre noe bra mens de er her og utstråler ro og selvtillit.

[The Kitten]

Om vi tar en lang liste med situasjoner, og stiller folk spørsmål hvordan det er rett, og hvordan det er galt å handle, så vil vi se statistiske sammenhenger, som er forskjellige avhengige av situasjonene vi beskriver.

Enkelte mennesker har en større evne til å spå andres preferanser. Vi kan godt kalle dette for moral, og snakke om rett og galt ut ifra en enorm liste med enkelthandlinger. Noen av disse handlingene vil det være stor enighet om, og andre vil det være tilnærmet null enighet om, som f.eks om det er riktig å drepe et annet barn for å redde ditt eget, og andre oppkonstruerte absurde greier.

Så nå som vi har slått fast at det fins moral, som ren adferdsobservasjon, kommer spørsmålet: Hvorfor bry seg om det?

Rent spillteoretisk sett, så er det fordeler ved å være moralsk. En snill spiller, blir møtt med positive tilbakemeldinger i hverdagen som en slem spiller ikke møter. Det er også grunngitt med computermodeller, hvor en viss strategi gir mest poeng, avhengig av fordelingen av snille og slemme mennesker i spillmassen. (The iterated prisoner's dilemma).

MEN: Dersom du kunne, hadde det ikke lønnet seg å være jævlig når andre ikke visste om det, mens snill når de så deg? Med andre ord - den perfekte øyentjener? Burde ikke de menneskene som kommer lengst i verden, være de menneskene som er mest perfekte psykopater? Idealet er: hjelp andre, når de potensielle spin-off effektene overstiger det negative ved å ikke hjelpe. Drit i andre, når det totalt sett lønner seg å gi faen. Snu på flekken fra å være megagem, til å gi totalt faen.

Jeg tror det eneste gyldige argumentet imot, er at vi ikke kan. Vi hindres av kognitiv dissonans. Vi har manipulert oss selv til de rollene vi spiller til daglig, og trenger å følge moralbudene, for å frigjøre oss selv fra potensiell vond samvittighet.

Prøver du med dette å si at det er greit å stjele så lenge man ikke blir tatt? Jeg forstår ikke helt hvor du vil med dette innlegget. :klø:

[Gjest Gjest]

Og så er det noen mennesker som er født gode og har høy moral, de vil gjerne gjøre noe bra mens de er her og utstråler ro og selvtillit.

Høhø. Født gode. "Noen" er født med like mye godhet som de er med evnen til å gå.

[Relativista]

Prøver du med dette å si at det er greit å stjele så lenge man ikke blir tatt? Jeg forstår ikke helt hvor du vil med dette innlegget. :klø:

Jeg gikk vel lenger. Jeg mener at dersom vi hadde muligheten til å reagere kun på bakgrunn av intelligent resonnering, burde de smarte av oss ha stjålet alt vi kunne, når fordelene på lang sikt oppveier sannsynligheten for å bli tatt, ganget med de økonomiske konsekvensene for å bli tatt. Gitt at målet er å ha det bra selv. Det siste er jo ingen selvfølge. Noen finner mål i lidelse. Til syvende og sist er det vel ingenting som kan sies å ha mening uansett.

[Nigo-san]

Gitt at målet er å ha det bra selv. Det siste er jo ingen selvfølge. Noen finner mål i lidelse.

Målet kan også være å ha det bra MED seg selv, til forskjell fra å ha det bra selv. De ønsker ikke lidelse for det.

På den måten trenger ikke de som lar være å rane gamle damer ha en følelse av at de ikke utnyttet sitt potensiale (på bekostning av en gammeldags moral). De har bare ikke lyst.

Hvis resonnementet var intellektuelt basert, så ville det tatt høyde for at mennesket ikke bare er dyr, og ikke bare har nytelsesbaserte motiver. Mennesket kan tenke litt lenger enn som så, og derfor er ikke bare logikken egosentrisk, men også litt... enkel?!

Endret 24. juli 2009 av Nigo-san

[Relativista]

Målet kan også være å ha det bra MED seg selv, til forskjell fra å ha det bra selv. De ønsker ikke lidelse for det.

På den måten trenger ikke de som lar være å rane gamle damer ha en følelse av at de ikke utnyttet sitt potensiale (på bekostning av en gammeldags moral). De har bare ikke lyst.

Hvis resonnementet var intellektuelt basert, så ville det tatt høyde for at mennesket ikke bare er dyr, og ikke bare har nytelsesbaserte motiver. Mennesket kan tenke litt lenger enn som så, og derfor er ikke bare logikken egosentrisk, men også litt... enkel?!

Det var på en måte halve poenget mitt, du kan ikke, selv om du vil. Men dersom du hadde klart å både ha det godt med deg selv som en psykopat, og samtidig rent logisk, satt alt inn på kynisk nyttemaksimering, så hadde det både gitt deg kontakt med andre mennesker, og maksimal materiell nytelse.

Spørsmålet er da hvor stort savnet blir etter reell menneskelig kontakt. En kan jo ikke være ærlig med mennesker om en har slike verdier.

Tankeevnen vår kommer inn, når det gjelder å analysere konsekvenser. Så setter vi et slags selvfornektende løgnaktig skall over det igjen, at det er moral som hindrer oss der vi har sperrer.

[Larsern]

Om vi tar en lang liste med situasjoner, og stiller folk spørsmål hvordan det er rett, og hvordan det er galt å handle, så vil vi se statistiske sammenhenger, som er forskjellige avhengige av situasjonene vi beskriver.

Enkelte mennesker har en større evne til å spå andres preferanser. Vi kan godt kalle dette for moral, og snakke om rett og galt ut ifra en enorm liste med enkelthandlinger. Noen av disse handlingene vil det være stor enighet om, og andre vil det være tilnærmet null enighet om, som f.eks om det er riktig å drepe et annet barn for å redde ditt eget, og andre oppkonstruerte absurde greier.

Så nå som vi har slått fast at det fins moral, som ren adferdsobservasjon, kommer spørsmålet: Hvorfor bry seg om det?

Rent spillteoretisk sett, så er det fordeler ved å være moralsk. En snill spiller, blir møtt med positive tilbakemeldinger i hverdagen som en slem spiller ikke møter. Det er også grunngitt med computermodeller, hvor en viss strategi gir mest poeng, avhengig av fordelingen av snille og slemme mennesker i spillmassen. (The iterated prisoner's dilemma).

MEN: Dersom du kunne, hadde det ikke lønnet seg å være jævlig når andre ikke visste om det, mens snill når de så deg? Med andre ord - den perfekte øyentjener? Burde ikke de menneskene som kommer lengst i verden, være de menneskene som er mest perfekte psykopater? Idealet er: hjelp andre, når de potensielle spin-off effektene overstiger det negative ved å ikke hjelpe. Drit i andre, når det totalt sett lønner seg å gi faen. Snu på flekken fra å være megagem, til å gi totalt faen.

Jeg tror det eneste gyldige argumentet imot, er at vi ikke kan. Vi hindres av kognitiv dissonans. Vi har manipulert oss selv til de rollene vi spiller til daglig, og trenger å følge moralbudene, for å frigjøre oss selv fra potensiell vond samvittighet.

Endelig et interessant tema.

Spesielt de to siste avsnittene. Ser man på noen av de mest suksessfulle menneskene så tror jeg man kan finne mange av disse egenskapene som du streifer innom. Evnen til å stryke med hårene de menneskene som gavner en selv i øyeblikket, for siden å la de seile sin egen sjø når omstendighetene har endret seg. Verken blind lojalitet eller total samarbeidsforakt lønner seg i det lange løp, kunsten er antagelig å beherske begge til riktig tid.

Du skriver godt og synes å ha god innsikt i det du skriver om, er dette noe du har studert eller har spesiell interesse for?

[Gjest Gjest]

MEN: Dersom du kunne, hadde det ikke lønnet seg å være jævlig når andre ikke visste om det, mens snill når de så deg? Med andre ord - den perfekte øyentjener?

Det er ikke et null-sum-spill.

[Gjest Gjest T]

Jeg tro savne etter reel menneske kontakt vil svi god. Menneske er sosiale vesen, noen mer enn andre. Jeg tro det mulig er en del av menneskesnatur i samfunn å trenge tilbakemeldinger bl.a. for å definere seg selv...

Men det er et veldig inteerresant spørsmål du stiller...

jeg gjorde personlig et eksperiment en gang.. Jeg stjal en koffert. Det var rett etter juleaften og den innholdt blandt annet tydelig julegaver. Samvittigheten skrek ja. Men konklusjonen var også at når det var gjordt, var det gjordt. Det var ikke mulig å reversere det. Det var ingen mulighet for at jeg ville bli stilt til ansvar av noen uteforstående heller. Og nå år etterpå er det en del av den historien som utgjør meg som person... En erkjennelse av at den siden er der i meg som kan gjøre akkurat det du lurer på hvorfor folk ikke gjør mer av..

Så hvorfor gjør jeg ikke dette hver jul ? Min oppdragelse av famile og samfunn har gitt meg visse sperrer som jeg har lært må til for at samfunnet skal funger.. Jeg har lært det er viktig at samfunnet fungerer og bl. a om jeg vil ha et behagelig liv. Likevel er det vel antagelig mer det at den moralen jeg har er så hardt prentet inn i meg fra dag en, at jeg ikke ville kunne leve med meg selv, selv i et vakum, om jeg ikke holdt disse morallovende hellig. Det er utrolig vannskelig syns jeg å skille ut hva som egentlig skulle vært moral ut fra et form for instinkt..

Hm. Dette må jeg tenke mer på gitt. : )