Hva er problemet mitt?

[Gjest Kathrine28]

Livssituasjonen min:

-samboer gjennom 10 år

-fast jobb jeg trives ganske godt i gjennom 6 år

-2 biler, hus og lavt bilån

-noen få hobbyer, fritidsaktiviteter med og uten samboer

Vi har det jo egentlig veldig bra, min samboer er snill, omtenksom, hjelpsom, kjekk og grei! En type som ”alle” ville gjerne vært med om de kunne. Likevel er jeg skikkelig i tenkeboksen på om jeg skal fortsette forholdet… Vet ikke problemet mitt! Vi ble sammen da jeg var veldig ung og har aldri bodd alene noen gang. Har aldri savnet det heller før det siste halve året.

Har lest om mange som er usikre til tider og vet at det er helt normalt men nå synes jeg det er gått over så veldig lang tid. Hjemme gjør jeg alt for å opprettholde ”fasaden” for vil ikke at han skal merke min usikkerhet men kan bli temmelig deppa til tider når jeg er alene og tenker mye på hvordan det ville vært å bodd alene. Vil ikke gjøre ham usikker på oss så har ikke så lyst å nevne noe av dette heller… Er ikke lenge siden han påpekte at vi har det så utrolig bra sammen (snakket om et vennepar som sliter) og jeg bare sier meg enig og gjør alt for å ”dekke over” så ikke han skal merke noe galt med meg. Håper disse tankene skal gå over snart!

Er det noen som har vært i liknende situasjon? Er jeg egoistisk som bare lar det være uten å si ifra? Hva kan jeg gjøre for å komme bort fra disse tankene? Er utrolig glad i ham og vil ikke miste ham eller hans familie. (har ikke kontakt med min egen og hans har liksom blitt min etter alle disse årene)

[Gjest Gjest_jaja_*]

Ja, du er både egoistisk og dum som ikke gjør noe med dette. Det eneste det kan ende med da er at du til slutt blir overbevist om at du burde gjøre det slutt. Hvis han er så snill, kjekk og fantastisk som du sier, hvorfor vil du da bo alene? Det må være noe som ikke er som det skal. Enten det er den seksuelle tiltrekningen, eller at du har lyst på spenning og sex et annet sted, eller at han irriterer deg på noen måte.

[Gal_dame]

Livssituasjonen min:

-samboer gjennom 10 år

-fast jobb jeg trives ganske godt i gjennom 6 år

-2 biler, hus og lavt bilån

-noen få hobbyer, fritidsaktiviteter med og uten samboer

Vi har det jo egentlig veldig bra, min samboer er snill, omtenksom, hjelpsom, kjekk og grei! En type som ”alle” ville gjerne vært med om de kunne. Likevel er jeg skikkelig i tenkeboksen på om jeg skal fortsette forholdet… Vet ikke problemet mitt! Vi ble sammen da jeg var veldig ung og har aldri bodd alene noen gang. Har aldri savnet det heller før det siste halve året.

Har lest om mange som er usikre til tider og vet at det er helt normalt men nå synes jeg det er gått over så veldig lang tid. Hjemme gjør jeg alt for å opprettholde ”fasaden” for vil ikke at han skal merke min usikkerhet men kan bli temmelig deppa til tider når jeg er alene og tenker mye på hvordan det ville vært å bodd alene. Vil ikke gjøre ham usikker på oss så har ikke så lyst å nevne noe av dette heller… Er ikke lenge siden han påpekte at vi har det så utrolig bra sammen (snakket om et vennepar som sliter) og jeg bare sier meg enig og gjør alt for å ”dekke over” så ikke han skal merke noe galt med meg. Håper disse tankene skal gå over snart!

Er det noen som har vært i liknende situasjon? Er jeg egoistisk som bare lar det være uten å si ifra? Hva kan jeg gjøre for å komme bort fra disse tankene? Er utrolig glad i ham og vil ikke miste ham eller hans familie. (har ikke kontakt med min egen og hans har liksom blitt min etter alle disse årene)

Har vært i noenlunde samme situasjon. Blei samboer når eg var 17, har bodd aleine i 1 1/2 uke ca da eg prøvde begynne på skole ett annet sted men det gikk ikkje så bra. Einaste måten eg hadde klart det var om eg var singel, som eg villa ha blitt etterhvert siden både meg og gubben ikkje hadde noen tro på avstandsforhold. Eg valgte bytte skole og flytte heim igjen før to uker var omme. Eg ville oppleve å bo aleine, samt eg ville reise utenlands og bo i utlandet ett år og to, men det hadde ikkje vært verdt det. Men tankene forsvant rimlig raskt og eg har innsett at det egentlig ikkje er så viktig. At eg heller vil satse på forholdet og prøve få gubben med meg på slike ting istede.

Einaste eg kan si at du må tenke deg godt om og se ka som er viktigst for deg. Kanskje noe er galt i forholdet ditt, men du veit ikkje heilt ka? Det er vel ein grunn til disse tankene. Eg hadde mine fordi eg syns forholdet var blitt "kjedelig", at det var det samme hver dag. Men når eg fant ut av det, var det lett å fikse.

[Gjest Gjest_greta_*]

Jeg skjønner hva du mener, for jeg har ofte tenkt sånn i det siste selv. Jeg har en ganske snill samboer, men selvfølgelig er det ikke bra hele tiden. Jeg tenkt på hvordan det er å være alene, bo alene, bestemme hva jeg skal gjøre når jeg vil gjøre det selv osv. Vi krangler ofte og er ofte uenig. Men jeg prøver videre, for vi har 2 små barn inn i bildet. Hadde det ikke vært for dem så vet jeg ikke om jeg hadde vært i forholdet. Tror ikke sambo skjønner at vi har problemer heller, eller at jeg begynner å bli "lei". Lei er et dumt ord, men skriver det.

[CeeCee]

Problemet ditt er at du er egoistisk. Du lar samboeren din gå rundt i god tro om at dere har det så fint sammen, mens du selv vet at det ikke er fakta.

Jeg har sett dette før. Den stakkars mannen tror at alt er såre vel, og plutselig får han en bombe i hodet, og står igjen med tusen spørsmål om hva i huleste skjedde nettopp?

Hvorfor snakker du ikke med han slik at han får en sjanse til å rette opp evt. feil i forholdet?

[Gjest Gjest]

Ta deg etpar år studier i utlandet. Hjemme i ferier og høytider. Da får du prøvd deg selv alene uten å kutte forholdet i tillegg til at du får høyere utdannelse. Underveis i studiene oppdager du kanskje hva du egentlig vil.

[Gjest fix]

Problemet ditt er at du er egoistisk. Du lar samboeren din gå rundt i god tro om at dere har det så fint sammen, mens du selv vet at det ikke er fakta.

Jeg har sett dette før. Den stakkars mannen tror at alt er såre vel, og plutselig får han en bombe i hodet, og står igjen med tusen spørsmål om hva i huleste skjedde nettopp?

Hvorfor snakker du ikke med han slik at han får en sjanse til å rette opp evt. feil i forholdet?

Er dette ganske vanlig med damer eller? Jeg skjønner at jenter skyr en "konflikt" lettere enn hva menn gjør, fordi vi er skapt slikt.

Jeg har selv opplevd og få en slik bombe i fanget, og jeg kunne ikke begripe hvorfor ingenting hadde blitt sagt før. Slikt kan virkelig ødelegge mer enn bare et forhold, det kan også ødelegge den personen som går å tror alt er såre vel. Damer bruk egenskapene deres og kommuniser hva dere ikke er fornøyd med.

[yggdrasil]

Åh du må jo si noe! Alvorlig talt. Du går rundt og håper at det skal gå over av seg selv, men det gjør det neppe. Snakk med han fortell hvordan du tenker, og hør på hva han sier. Så får du vurdere reaksjonen hans - for den sier deg jo mye, blir han lei seg, sur, uengasjert, overrasket, har han tenkt det samme...

Du sier også at du trives ganske godt i jobben, det virker kanskje som om du er gått lei av hele livssituasjonen din, og har mest lyst til å begynne på nytt.

Hva med å reise bort en uke bare du til syden / London / hvorsomhelst, og se hvordan det føles å være bare deg. Savner du de hjemme, eller er det deilig å møte nye mennesker.

Jeg tror at du er nødt til å gjøre noe - og ikke bare tro at det går over av seg selv.

[Go'jenten]

Snakk med han! Ingenting er værre enn å sitte igjen som et spørsmålstegn og føle at den andre parten ikke gir det et forsøk. Man får ikke en sjangs til å prøve å rette opp i ting.. SNAKK!

[Gjest regine ii]

Jeg tror og du bør snakke med samboeren din om dine tanker. Imidlertid er jeg ikke sikker på at du skal legge så voldsomt stor vekt på at du ikke vet om du har "nok" føleøser for han. Jeg tror ikke at det å fortelle partneren alt om sin egen følelsesmessige vingling er bra, rett og slett fordi du da skaper stor usikkerhet for han og. Og det kan være ganske negativt for utviklingen av forholdet. Men for all del - det er en balanse, han fortjener selvsagt ikke å få det i hodet når du er ferdig tenkt!

Kanskje heller ta utgangspunkt i hele livssituasjonen - det virker som du er lei mye. Kan du f.eks. ta etterutdanning/skifte jobb - kan dere gjøre noe "drastisk" sammen, f.eks ta et år i utlandet? Det er mye man kan gjøre om man virkelig vil, selv om man har partner.

På den annen side - hvis noe skal gjøres er det vel greit å gjøre det FØR dere evt. får barn.

[Twink]

jeg og synes det er dårlig gjort ovenfor samboeren din at du lar han tro at alt er tipp topp mens det i virekligheten er helt motsatt.

Tror du må sette deg ned å tenke litt, hva er egentlig problemet, og hva vil du egentlig?

Er det fordi forholdet deres har blitt kjedelig? Er ikke så mye som skal til for å piffe det opp litt, og har man først startet å finne på nye ting, så blir det lettere etterhvert. Overrask han plutselig en dag med nytt, sexy undertøy og kanskje noen nye leker? Eller bestill en impulstur til dere en helg du vet han ikke har planer, ta massasjekurs sammen. Det er mye dere kan gjøre.

Føler du at du har blitt for "satt"? Finn deg nye hobbyer, hvor du møter nye mennesker og får nye impulser.

Om jobben din bare er grei, kanskje du skal ta litt mer utdanning, noe som styrer deg i en retning du synes er mer spennende?

Det viktigste er ihvertfall at du setter deg ned for å lokalisere hvor problemet egentlig ligger.

[Gjest Gjest_Hans_*]

Livssituasjonen min:

-samboer gjennom 10 år

-fast jobb jeg trives ganske godt i gjennom 6 år

-2 biler, hus og lavt bilån

-noen få hobbyer, fritidsaktiviteter med og uten samboer

Vi har det jo egentlig veldig bra, min samboer er snill, omtenksom, hjelpsom, kjekk og grei! En type som ”alle” ville gjerne vært med om de kunne. Likevel er jeg skikkelig i tenkeboksen på om jeg skal fortsette forholdet… Vet ikke problemet mitt! Vi ble sammen da jeg var veldig ung og har aldri bodd alene noen gang. Har aldri savnet det heller før det siste halve året.

Har lest om mange som er usikre til tider og vet at det er helt normalt men nå synes jeg det er gått over så veldig lang tid. Hjemme gjør jeg alt for å opprettholde ”fasaden” for vil ikke at han skal merke min usikkerhet men kan bli temmelig deppa til tider når jeg er alene og tenker mye på hvordan det ville vært å bodd alene. Vil ikke gjøre ham usikker på oss så har ikke så lyst å nevne noe av dette heller… Er ikke lenge siden han påpekte at vi har det så utrolig bra sammen (snakket om et vennepar som sliter) og jeg bare sier meg enig og gjør alt for å ”dekke over” så ikke han skal merke noe galt med meg. Håper disse tankene skal gå over snart!

Er det noen som har vært i liknende situasjon? Er jeg egoistisk som bare lar det være uten å si ifra? Hva kan jeg gjøre for å komme bort fra disse tankene? Er utrolig glad i ham og vil ikke miste ham eller hans familie. (har ikke kontakt med min egen og hans har liksom blitt min etter alle disse årene)

Vil si meg enig med mye det som blir skrevet her. Har selv fått denne boma i hodet. Vi gikk til familieterapi og ut fra disse samtalene kom det fram mye som hun lurte på. Men det var for sent for hennes del. hun sa selv vi skulle ha snakket slik for noen år siden. da hadde vi kunnet redde forholdet.

To opp problemet med ham, kan anbefale familievernkontoret for ytterliger hjelp. garis er det også.

[Gjest fjerne]

synes ikke det er riktig å si at det er dårlig gjort av enne å "late som ingenting".

grunnen til at hun ikke tar noe opp kan jo være at hun ikke vet hva konkret hun skal snakke om?

jeg har selv vært i en situasjon hvor jeg merker noe er "off" - men jeg vet ikke hva det er.

dermed vil jeg ikke umiddelbart ta noe opp med kjæresten før jeg vet om noe konkret å si - nettopp ordi jeg synes det er dårlig gjort å øse av sine emosjonelle ubalanser til enhver tid hvis det faktisk handler om noe annet enn forholdet.....

jeg tror ikke det er noen løsning å bare reise til utlandet eller bytte jobb uten å faktisk vite hvor problemet ligger - og her er jo hele kjernen.

trådstarter lever jo nå i en ganske etablert livsstil som har vart lenge.

noe i livet stemmer ikke helt, og hun er tydligvis ikke helt sikker på hva det er.

men, dersom jeg var deg trådstarter ville jeg snakket om denne generelle usikkerheten med samboer.

du kan jo bare is det som det er: du har følt deg usikker på tilværelsen det siste halvåret, og du vet ikke helt hva det skyldes.

tilbakemeldingene fra han kan jo være så mangt, alt fra hjelpende til negativ - men kommunikasjonen er uansett viktig.

det er slett ikke sikkert det har noe med forohldet å gjøre, men det vet du jo ikke før du har tatt skikkelig tak i følelsene dine.

på mange måter er jeg i den prosessen selv, mange ting som er i ubalanse i livet mitt på en gang, og jeg ser at det tar tid - og at problemene ikke alltid har den årsaken man kanskje tror de har.

selv tar jeg en ting av gangen: jobb, mitt eget liv, helse, forhold osv.

selv oppdaget jeg at når jeg snakket ut med samboeren så kom det frem at han faktisk kunne ha det på samme måte, bare på andre felt i livet.

løsningen dukker alltid opp tilslutt, og alt er en prosess.

må du bryte med samboer, så må du det. må du bytte jobb, ja, så må du det.

[Gjest fix]

synes ikke det er riktig å si at det er dårlig gjort av enne å "late som ingenting".

grunnen til at hun ikke tar noe opp kan jo være at hun ikke vet hva konkret hun skal snakke om?

jeg har selv vært i en situasjon hvor jeg merker noe er "off" - men jeg vet ikke hva det er.

dermed vil jeg ikke umiddelbart ta noe opp med kjæresten før jeg vet om noe konkret å si - nettopp ordi jeg synes det er dårlig gjort å øse av sine emosjonelle ubalanser til enhver tid hvis det faktisk handler om noe annet enn forholdet.....

jeg tror ikke det er noen løsning å bare reise til utlandet eller bytte jobb uten å faktisk vite hvor problemet ligger - og her er jo hele kjernen.

trådstarter lever jo nå i en ganske etablert livsstil som har vart lenge.

noe i livet stemmer ikke helt, og hun er tydligvis ikke helt sikker på hva det er.

men, dersom jeg var deg trådstarter ville jeg snakket om denne generelle usikkerheten med samboer.

du kan jo bare is det som det er: du har følt deg usikker på tilværelsen det siste halvåret, og du vet ikke helt hva det skyldes.

tilbakemeldingene fra han kan jo være så mangt, alt fra hjelpende til negativ - men kommunikasjonen er uansett viktig.

det er slett ikke sikkert det har noe med forohldet å gjøre, men det vet du jo ikke før du har tatt skikkelig tak i følelsene dine.

på mange måter er jeg i den prosessen selv, mange ting som er i ubalanse i livet mitt på en gang, og jeg ser at det tar tid - og at problemene ikke alltid har den årsaken man kanskje tror de har.

selv tar jeg en ting av gangen: jobb, mitt eget liv, helse, forhold osv.

selv oppdaget jeg at når jeg snakket ut med samboeren så kom det frem at han faktisk kunne ha det på samme måte, bare på andre felt i livet.

løsningen dukker alltid opp tilslutt, og alt er en prosess.

må du bryte med samboer, så må du det. må du bytte jobb, ja, så må du det.

Mye fornuftig du sier, men på et punkt motsier du litt deg selv.

Det er dårlig gjort av henne å late som ingenting, av den enkle grunn at du sier hun bør lufte den generelle misnøyen med mannen, men det finnes ingen tegn på at hun faktisk har gjort det. Ikke en gang noe villighet til å komunsiere der jo.

Kommunsiere betyr at man forteller om de tingene som opptar deg. Seriøst, hadde jeg havnet i et forhold igjen hvor dama ikke kunne fortelle meg hva som plaget henne eller gledet henne, hva i huleste er min funksjon da? Sexobjekt? Spermdonor? Handyman? Humorist?

Essensen jeg vil frem til er at slike ting må taes opp før de blir et problem.

[Gjest brutal_mann]

TS sin mann er for snill og hun kjeder seg. Mao må hun enten få frem noen slemme sider i mannen sin eller bytte han ut med en mer slem mann.

Forøvrig løser TS probleme som en av mine ekser gjorde det. Snakket om hus, fremtid, barn og alt annet en kan skvise inn i et eksepsjonelt bra forhold for å så dumpe, bokstavelig talt, dagen etter på. Skal bli spennende å se hva som skjer når forholdet til TS går over styr om kun kort tid.

[Relativista]

Vi har det jo egentlig veldig bra, min samboer er snill, omtenksom, hjelpsom, kjekk og grei! En type som ”alle” ville gjerne vært med om de kunne. Likevel er jeg skikkelig i tenkeboksen på om jeg skal fortsette forholdet… (...) Er jeg egoistisk som bare lar det være uten å si ifra? Hva kan jeg gjøre for å komme bort fra disse tankene? Er utrolig glad i ham og vil ikke miste ham eller hans familie.

Ja, du er egoistisk. Hva er galt med det? Selvfølgelig tenker du på hvordan du kan få det bra selv. Genene våre fungerer egoistisk, selv om vi som art har skapt et gruppepress for å skulle tenke på andre.

Du har en bra deal på papiret, og er redd for å angre på at du har gjort noe dumt ved å gjøre det slutt, slik som en annen i tråden her beskriver sin erfaring med å bo alene, om jeg har forstått deg rett. Det skjønner jeg veldig godt. Samtidig så er det slik at det er nok av muligheter totalt sett for en ung kvinne å få seg nye forhold, og stabile forhold med snille og kjedelige menn. Hvorfor slå seg tilfreds med at det er greit å leve hele livet lunkent, fordi det er så rasjonelt og riktig? Det er sånn mennesker vanligvis tenker om jobben sin, fordi de ikke har noen alternativer, og så fyller de fritiden sin med mening. Du HAR potensielt andre alternativer, men tør allikevel ikke benytte deg av dem.... Hmm, tja. Er det ingen venninner du kan snakke med om dette?

Endret 24. juli 2009 av Relativist1

[Gjest TS]

Tusen takk for mye forskjellige og gode svar!

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne fordi den ene dagen er alt ok og jeg tenker ikke noe særlig på mens andre dager har jeg blitt helt matt og holder på å sette meg ned for å grine...! Det er ikke noe galt med ham, har derfor ikke funnet noe jeg kan "ta opp" for å begynne å snakke om. Han er jo nærmest perfekt og det er også derfor jeg er redd jeg vil gjøre min livs tabbe ved å miste ham. Jeg er ikke redd for å bli alene, vet at det alltid er noen der ute som jeg kunne passe ok med, men så er det dette med at man vet hva man har og ikke hva man får. (gresset er nødvendigvis ikke grønnere osv)

Har lest litt om depresjoner for tenkte kanskje det var noe sånt som kunne være årsaken men tror ikke det har noen sammenheng.

(Ift. barn har vi vært prøvere ca 2 år nå og mistet 2 ganger etter prøverør. Vi har bestemt oss for å ta en pause fra dette en stund for å slippe presset. Det er jeg glad for og selv om vi ikke har tatt opp temaet på en stund er jeg redd fordi jeg pr idag ikke kunne tenke meg et nytt forsøk sålenge jeg er usikker på alt)

[Gjest TS]

har ikke lyst til å snakke med venninner om dette da jeg egentlig er ganske privat av meg når det gjelder sånt. Vi er "prakteksemplaret" på forhold (noe vi ofte får høre) som flere sier. "Hvis det skulle bli slutt mellom deg og ..... er verden gal!" har jeg fått høre...:/

[Gjest Gjest_Mann84_*]

har ikke lyst til å snakke med venninner om dette da jeg egentlig er ganske privat av meg når det gjelder sånt. Vi er "prakteksemplaret" på forhold (noe vi ofte får høre) som flere sier. "Hvis det skulle bli slutt mellom deg og ..... er verden gal!" har jeg fått høre...:/

Hva du ville ha følt om han i morgen fortalte deg at han var lei av forholdet, og dro sin vei? Ville du synes det var ulidelig trist, eller ville du synes at det var helt greit?

Det er noe som heter at man vet ikke hva man har før man mister det... Selv om du ikke har noe konkret å ta opp med mannen din, tror jeg han ville satt pris på om du fortalte han det samme som du forteller oss. Kanskje det ikke er så mye som skal til før alt blir litt bedre?