Forelskelse?

[myfantasyworld]

Hei alle sammen,

jeg må bare få lettet litt på trykket, og finne ut av om jeg driver og sløser bort livet mitt, eller om jeg er grunnen til at jeg er så ulykkelig?

Er forlovet og bor sammen med min kjære.. Vi elsker hverandre, vet iallefall at han elsker meg! Jeg vet jeg er glad i han, men det er så mange ting han gjør som irriterer meg... Så jeg begynner og bli usikker på om han er rett for meg?

Hvordan føles det og være forelsket?? For jeg er ikke sikker på om jeg er forelsket skikkelig? Hmm...

Vi har bodd sammen i 16 mnd, og det har gått opp og ned hele tiden....

Føler alltid det er jeg som er grunnen hvis vi krangler, men det må da være fordi han kanskje ikke er mannen i mitt liv??

Når jeg ser på par som er ute, som ser så glade ut i hverandre. Kysser hverandre (han liker ikke å vise at han er glad i meg i offentligheten..noe som sårer meg veldig.. da føler jo jeg at jeg ikke er god nokk? )

Før vi møttes, så har jeg alltid vært den livlige glade jenta, som alltid har kost meg og funnet på ting med venniner og familie osv osv..

Men etter han kom inni livet mitt, så føler jeg at jeg har mistet hele selvtillitten min. Er det da han som er grunnen??

Føler hele livet mitt frem til han kom inn, har vært ett kapittel - som nå er over, og det er på tide å starte kapittel 2?

Han har foreldre som er så utrolig koselige, å vil meg og han alt godt. Hjelper oss med hva som helst, i motsettning til mine foreldre - som er skillt. I tillegg så er min mor mer som en venninne for meg enn mor Faren min derimot, er ikke så flink til og være glad på andres vegne osv, men han er ikke lykkelig selv, så jeg lar ikke det gå innpå meg.

Men poenget er, jeg er ikke vandt med denne oppmerksomheten fra hans foreldre. Jeg vet ikke om jeg takler det?!

I tillegg så elsker han meg over alt på jord, han gjør hva som helst for meg.. Men jeg er ikke lykkelig? Han mener grunnen til at hvis jeg klager, er fordi jeg ikke er vandt med hvordan ting er - hvor mye kjærlighet det er rundt meg. At det er på tide jeg tenker på meg selv for en gansg skyld, i stede for og prøve å gjøre alle andre lykkelige? Jeg forstår liksom ikke helt hva han mener, for jeg har jo alltid kost meg og vært en livsnyter, mens nå vet jeg ikke hvor jeg står i livet, hva jeg holder på med egentlig. Er jeg lykkelig? Er det han jeg vil ha? .....fortvilet. Er jeg bare redd for og være elsket? Eller skulle jeg ønske foreldrene mine er som hans?

De snakker sammen på telefonen minst 1 gang til dagen, noe jeg ikke forstår. De snakker jo ikke om noe spesiellt en gang, bare jabber. Noe jeg i tillegg ikke klarer - small talk?! Off å off........

Kna nevne for de som lurer at jeg er 22år og han 31år. Har alderen noe å si? Eller er jeg bare ikke klar for alt dette???

Har gjort det slutt med han en gang, pga all usikkerheten min i dette forholdet.

Men han fikk meg til og innse at jeg hadde gjort en stor tabbe, så jeg tok han tilbake. Vi hadde igjen en stor krangel for noen dager siden, da jeg igjen bare ville gi opp, men han fikk meg til og innse at jeg må stole mer på meg selv, og gi oss en sjangse, og ikke gi opp så lett? Det er lettere og gi opp enn og kjempe for forholdet??

Kan vel også nevne, at jeg har vært i 3 forhold til sammen i mitt liv, og det er alltid jeg som har gjort det slutt. Har aldri komt så langt som i dette forholdet med og bli forlovet - med en stor diamant på min finger. Er jeg redd for og bli dumpet selv?? Håper på noen svar?

Hilsen meg

[Gjest Tante]

Hei alle sammen,

jeg må bare få lettet litt på trykket, og finne ut av om jeg driver og sløser bort livet mitt, eller om jeg er grunnen til at jeg er så ulykkelig?

Er forlovet og bor sammen med min kjære.. Vi elsker hverandre, vet iallefall at han elsker meg! Jeg vet jeg er glad i han, men det er så mange ting han gjør som irriterer meg... Så jeg begynner og bli usikker på om han er rett for meg?

Hvordan føles det og være forelsket?? For jeg er ikke sikker på om jeg er forelsket skikkelig? Hmm...

Vi har bodd sammen i 16 mnd, og det har gått opp og ned hele tiden....

Føler alltid det er jeg som er grunnen hvis vi krangler, men det må da være fordi han kanskje ikke er mannen i mitt liv??

Når jeg ser på par som er ute, som ser så glade ut i hverandre. Kysser hverandre (han liker ikke å vise at han er glad i meg i offentligheten..noe som sårer meg veldig.. da føler jo jeg at jeg ikke er god nokk? )

Før vi møttes, så har jeg alltid vært den livlige glade jenta, som alltid har kost meg og funnet på ting med venniner og familie osv osv..

Men etter han kom inni livet mitt, så føler jeg at jeg har mistet hele selvtillitten min. Er det da han som er grunnen??

Føler hele livet mitt frem til han kom inn, har vært ett kapittel - som nå er over, og det er på tide å starte kapittel 2?

Han har foreldre som er så utrolig koselige, å vil meg og han alt godt. Hjelper oss med hva som helst, i motsettning til mine foreldre - som er skillt. I tillegg så er min mor mer som en venninne for meg enn mor Faren min derimot, er ikke så flink til og være glad på andres vegne osv, men han er ikke lykkelig selv, så jeg lar ikke det gå innpå meg.

Men poenget er, jeg er ikke vandt med denne oppmerksomheten fra hans foreldre. Jeg vet ikke om jeg takler det?!

I tillegg så elsker han meg over alt på jord, han gjør hva som helst for meg.. Men jeg er ikke lykkelig? Han mener grunnen til at hvis jeg klager, er fordi jeg ikke er vandt med hvordan ting er - hvor mye kjærlighet det er rundt meg. At det er på tide jeg tenker på meg selv for en gansg skyld, i stede for og prøve å gjøre alle andre lykkelige? Jeg forstår liksom ikke helt hva han mener, for jeg har jo alltid kost meg og vært en livsnyter, mens nå vet jeg ikke hvor jeg står i livet, hva jeg holder på med egentlig. Er jeg lykkelig? Er det han jeg vil ha? .....fortvilet. Er jeg bare redd for og være elsket? Eller skulle jeg ønske foreldrene mine er som hans?

De snakker sammen på telefonen minst 1 gang til dagen, noe jeg ikke forstår. De snakker jo ikke om noe spesiellt en gang, bare jabber. Noe jeg i tillegg ikke klarer - small talk?! Off å off........

Kna nevne for de som lurer at jeg er 22år og han 31år. Har alderen noe å si? Eller er jeg bare ikke klar for alt dette???

Har gjort det slutt med han en gang, pga all usikkerheten min i dette forholdet.

Men han fikk meg til og innse at jeg hadde gjort en stor tabbe, så jeg tok han tilbake. Vi hadde igjen en stor krangel for noen dager siden, da jeg igjen bare ville gi opp, men han fikk meg til og innse at jeg må stole mer på meg selv, og gi oss en sjangse, og ikke gi opp så lett? Det er lettere og gi opp enn og kjempe for forholdet??

Kan vel også nevne, at jeg har vært i 3 forhold til sammen i mitt liv, og det er alltid jeg som har gjort det slutt. Har aldri komt så langt som i dette forholdet med og bli forlovet - med en stor diamant på min finger. Er jeg redd for og bli dumpet selv?? Håper på noen svar?

Hilsen meg

Nei - du er ikke forelsket. Jeg er, og da snakker vi hele spekteret - klamme håndflater, rødming, sommerfugler i magen, sjekker mobilen ca 1200 ganger pr. dag for å se om han har sendt meg en sms... Går rundt og gliser som en sinnsyk uten grunn, traller og nynner, svever rett og slett rundt på min egen, lille rosa sky...

Jeg tror du har blitt litt "fanget" av ham og familien hans. Husk - det er ikke de du evt. skal gifte deg med!! Jeg hadde aldri akseptert at min kjære ikke ville gi meg kjærtegn offentlig - vi er så stolte av hverandre at vi har lyst til å stå på toppen av Rådhuset og rope ut vår kjærlighet!

Nei, var jeg deg, hadde jeg tenkt meg grundig om. Du skal ikke være sammen med en du kan leve MED - men med en du ikke kan leve FORUTEN...

Et lite råd fra en "gammel dame" på 40...

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Ikke hør bastant på forrige skribent. Kanskje du er forelsket, men du hindrer deg selv i være det. Bare en liten tanke.

[Gjest Gjest_Petronella_*]

Nei - du er ikke forelsket. Jeg er, og da snakker vi hele spekteret - klamme håndflater, rødming, sommerfugler i magen, sjekker mobilen ca 1200 ganger pr. dag for å se om han har sendt meg en sms... Går rundt og gliser som en sinnsyk uten grunn, traller og nynner, svever rett og slett rundt på min egen, lille rosa sky...

Jeg tror du har blitt litt "fanget" av ham og familien hans. Husk - det er ikke de du evt. skal gifte deg med!! Jeg hadde aldri akseptert at min kjære ikke ville gi meg kjærtegn offentlig - vi er så stolte av hverandre at vi har lyst til å stå på toppen av Rådhuset og rope ut vår kjærlighet!

Nei, var jeg deg, hadde jeg tenkt meg grundig om. Du skal ikke være sammen med en du kan leve MED - men med en du ikke kan leve FORUTEN...

Et lite råd fra en "gammel dame" på 40...

Lykke til!

Unnskyld meg - hun sier at de har bodd sammen i 16 mnd ... dvs at de har vært sammen litt lenger enn det.

Jeg var dødsforelsket da jeg traff mannen min .. men selve forelskelsen varer ikke evig - heldigvis. Man svever ikke på en rosa sky når hverdagen setter inn, og man går ikke rundt og klemmer og kysser offentlig hvis man har sånn noenlunde utviklede sosiale antenner.

Et lite råd fra en annen "gammel dame" på 46 som har vært gift i over 20 år.

[myfantasyworld]

Hei,

takk for tilbakemeldinger..

Kan vel nevne at jeg aldri har opplevd den "rosa skyen"....

Men iogmed at den forvinner etter en stund uansett, er det viktig at den er der i starten av ett forhold?

Det ble nevnt at jeg kanskje ikke tilgir meg selv i og bli forelsket..kansje jeg er redd for og bli såret? Jeg vet ikke, har ingen svar lengre..

Er bare så usikker og fortvilet.

Vi har det meget bra sammen når vi først har det bra, men når det ikke er bra derimot - så er det på bunn! Å jeg vil bare pakke sakene mine og dra hjem.....

Huff og huff... Jeg tror innerst inne at jeg selv har mitt eget svar, men er redd for og innse det og gjøre noe med det. Har gjort det en gang før, og det var ikke noe koselig. Men det gjelder vel bare og komme over det?

Eller, holde ut her, og finne utav ting og tang og få det fint sammen?

Det er jo mange andre fisker i havet, men finnes det noen bedre for meg kanskje? Kanskje ikke.....

[Aurora M.]

Hvis du var forelsket så hadde du visst det, så det er du ikke.

Samtidig kan man ikke regne med å være det etter 16 måneder som samboere. Det er også helt normalt, som du sier, at følelsene kan svinge. Vi er også veldig forskjellige med tanke på hvor sterkt vi kjenner sånne følelser i det store og hele.

Det jeg derimot reagerer på i innlegget ditt, er at du flere ganger gjentar at "Han fikk meg til å innse", og at du ikke synes forklaringen hans på at du klager, stemmer overens med slik du opplever det.

Føler du at han overstyrer deg litt? Jeg synes det kan virke som han gjør det. At du føler du har forandret deg fra å være positiv og glad til å "miste hele selvtilliten din", synes jeg er et stort varsku.

Nå behøver jo ikke alder ha noe å si, men det kan likevel virke inn på "balansen" mellom dere.

Ut ifra det du skriver, kan det synes som du trenger å bli tryggere i deg selv. Jeg synes du skal være veldig bevisst på at det du føler og tenker er slik det er for deg, og det bør han vise respekt for.

Og når han kommer med "forklaringer" du føler ikke stemmer så må du gi klart uttrykk for det, og holde fast på det.

Du trenger å bli tydeligere både for deg selv og for han. Takler han ikke det, eller du føler at han bagatelliserer det, så ville jeg ha gått fra han. Det er galt å fortsette å være i et forhold der man føler man mister seg selv. Det har du ikke råd til.