Har dine personlige problemer/depresjon klart å ødelegge et parforhold du har hatt?

[Gjest Gjest]

Hei.

Lar egentlig overskriften tale for seg.

Har dine personlige problemer/depresjon klart å ødelegge et parforhold du har hatt? Evt. har det ødelagt flere ganger?

Vil dere dele deres historier anonymt? Føler at mine problemer er i ferd med å ødelegge for meg, og jeg trenger å vite om jeg er den "eneste i verden"..

[Gjest Gjest]

Nei, dessverre, men det var rett før. Hadde ikke jeg være sammen med han jeg er, så hadde nok det gått til helvete med en gang. Men jeg kom meg ut av det fordi jeg VALGTE å komme meg ut av det, og jeg jobbet hardt. Da får man resultater.

[Gjest Gjest]

Er midt i en sånn smørje akkurat nå. Gamle temaer dukker opp og gjør at jeg trekker meg unna kjæresten min. Han vet det ikke dreier seg om han, men er jo ikke hyggelig for han at jeg ikke orker å være nær han nå.

Jeg vurderte en stund å gjøre det slutt for å spare han, men også for å slippe å ha noen å forholde meg til. Denne uka har jeg tuslet rundt i leiligheten min og ikke gjort annet enn å jobbe med depresjonen min. Det går mye bedre! Men jeg stiller meg selv spørsmålet om åssen det skal bli den dagen vi bor sammen, og jeg ikke kan trekke meg tilbake til leiligheten min...???

Må nevne at han er fabelaktig til å lese meg og skjønne åssen jeg har det uten at jeg trenger forklare meg! Men han skjønner ikke "grublinga mi". Han skjønner ikke at jeg sliter med de tingene jeg gjør, fordi han har et helt annet syn på meg enn det jeg har. Han skjønner ikke at jeg sliter med selvbildet fordi jeg er fantastisk i hans øyne.

Heldigvis er jeg optimist og tror (stort sett...) på det beste i folk. Jeg håper jeg kommer meg gjennom dette uten at han stikker......

[Gjest EmilyLane]

Jeg slet virkelig, men hadde en kjæreste som stod last og brast ved min side mens helvetet pågikk i 2 år.

Har ødelagt mye i ettertid som vi prøver å bygge opp, så jeg vet ikke om det har ødelagt det eller ikke. Virker som den kommer og slår meg i bakhodet nå som jeg er frisk.

[Eplefrøken]

Nei, du er ikke den eneste i verden.

For et par år siden sleit jeg mye med det psykologen min har kalt for depresjonsraseri. Noe som følgelig gikk hardt utover min daværende kjæreste og forholdet vårt. Bakgrunnen for depresjonene var vel i grunn blandet, men handlet i korte trekk om tillitsbrudd av nære relasjoner flere ganger opp gjennom oppveksten. Tilsammen gjorde dette at jeg hadde vanskelig for å stole på folk og slippe dem innpå meg. Likevel var jeg bestandig den glade og postive jenta, som trodde at vonde følelser ikke var problemer hvis man ikke snakket høyt om dem.

Da jeg var i begynnelsen av 20årene, kokte det likevel over inni meg og jeg fikk en knekk. (Jeg tror ikke jeg er den eneste som opplevde overgangen til voksenlivet som ganske skremmende på mange områder). Først syntes jeg at det var utrolig flaut og følte meg dum. Jeg hadde da ingen ting å være deppa for? Jeg hadde gode venner, verdens snilleste kjæreste og en studietilværelse som var utfordrende og morsom. Jeg skammet meg over de dårlige følelsene og forsatte å ignorere dem. Men gradvis fikk det vonde utløp i form av at jeg kom med stygge kommentarer uten grunn, hadde sinnsyke humørsvingninger osv. og etter hvert begynte jeg også å skade meg selv. Både som en slags straff og fordi det på et nå uforklarlig vis føltes godt. Jeg kunne feks våkne etter et mareritt og knuse pæra i nattbordslampa for så å kutte meg med glasskårene. Det ble en tøff og vanskelig tid både for meg og kjæresten, spesielt vanskelig var det vel for han fordi jeg nektet å snakke med andre enn han om det og fordi han var redd for å la meg være alene. Dermed gikk det også ut over hans forhold til venner som han stadig måtte droppe avtaler med for å være hjemme og passe på meg.... Jeg trodde det hjalp. Jeg trodde at så lenge han var der kom det vonde til å forsvinne. Jeg skjønte ikke at det jeg gjorde var å påføre han minst like mye vondt. Til slutt var det ikke mye kjæresteforhold igjen. En dag kom han hjem og så at jeg hadde rasert hele rommet vårt. Jeg hadde knust rammer, revet i stykker bilder og kuttet meg selv flere steder. Rolig og fornuftig som han er satt han seg ned med meg og forklarte at vi ikke kunne være kjærester mer, men at han ville være der for meg. Så lenge jeg oppsøkte hjelp.

Jeg lå med hodet i fanget hans og gråt hele den natten. Morgningen etter tok vi kontakt med studenthelsetjenesten og jeg fikk time hos en psykolog nesten med en gang. Kjæreste ble til eks, og han flyttet ut. Vi hadde fortsatt mye kontakt, og han sov hos meg de nettene jeg ikke klarte å komme gjennom alene, men vi sluttet å være kjærester. Etter en stund begynte også psykologtimene å hjelpe. Det var egentlig ikke så mye som skulle til. Jeg trengte bare noen å snakke med, en som fikk meg til å sette ord på følelsene og sette spørsmål til hvorfor jeg tenkte som jeg gjorde. Litt etter litt ble jeg tøffere, sterkere og vendepunktet kom den dagen jeg turde å fortelle andre venner om hvordan jeg hadde hatt det. Det var ingen som ble verken redde eller sjokkerte, jeg fant bare ut at mine venner var enda bedre enn hva jeg hadde tatt de for å være. Og med så gode venner rundt meg klarte jeg også å legge vonde følelser bak meg og heller glede meg til fortsettelsen.

Forholdet til eksen min har selvfølgelig vært vanskelig i perioder og jeg har hatt mye dårlig samvittighet for mye av det jeg lot han gjennomgå. En stund trodde jeg vel at vi kom til å bli sammen igjen, bare jeg ble frisk, men nå har jeg innsett at det ikke kommer til å skje. Sant og si tror jeg vel det hadde blitt slutt før eller siden uansett, for vi passer best som venner. Og venner, det er vi

Endret 24. juli 2009 av Eplefrøken

[waco]

Det er jo egentlig litt dårlig gjort å ikke være fornøyd med seg selv når kjæresten er det. Da sier men vel egentlig at man er for bra for kjæresten sin.

[Gjest Gjest]

Det er jo egentlig litt dårlig gjort å ikke være fornøyd med seg selv når kjæresten er det. Da sier men vel egentlig at man er for bra for kjæresten sin.

Men den menneskelige naturen er egoistisk, og slik vil den alltid være. Dine kommentarer er også ett eksempel på dette.

Du kan gjerne sitte å lekse for en som er deprimert og har et vanskelig forhold til seg selv, men du ender opp med å kaste bort bare din egen tid. Det er også egoistisk av deg å tro at du vet bedre. En dag vil du komme i en situasjon som vil få deg til å handle på en måte som for oss andre vil se veldig selvsentrert ut, men vil hva vi sier til deg spille noen rolle da? Alle tror de selv vet best. Så å komme med et slik innlegg som du gjør her, tyder i hvertfall på at du ikke vet hva du snakker om...

[waco]

Men er det ikke det man sier? Lekse opp for en som er deprimert? Hallo, jeg er også deprimert de gangene det passer meg så jeg vil også kunne snakke fritt ut om dette her.

Mange ganger kan samme ting betyr forskjellige ting. For eksempel så ser jeg på utakknemlige mennesker som misunnelige mennesker.

[Gjest brutal_mann]

Har ikke gjort, men det vil.

[Gjest Nk.]

Hei.

Lar egentlig overskriften tale for seg.

Har dine personlige problemer/depresjon klart å ødelegge et parforhold du har hatt? Evt. har det ødelagt flere ganger?

Vil dere dele deres historier anonymt? Føler at mine problemer er i ferd med å ødelegge for meg, og jeg trenger å vite om jeg er den "eneste i verden"..

Indirekte iallefall. Har aldri vært i ordentlig deprimert når jeg har vært i noe forhold, så partnerne har ikke lagt merke til akkurat det. Men det har påvirket livet mitt på andre måter.

Jeg henger langt etter mine jevnaldrende kamerater når det gjelder utdannelse/jobb/inntekt. Dette var på bedringens vei, men etter at jeg mistet noen av mine beste venner i en tragisk ulykke forsvant litt av motivasjonen til å rette på den delen av livet. Nå har jeg bare lyst til å sette pris på tingene i livet som gir meg glede siden livet er kort uansett...

Men å bare tolerere en kjedelig jobb for å tjene penger og satse alt på å reise rundt i verden og sette pris på det man har igjen av livet er ikke akkurat noe sjekketriks.

[Gjest Gjest]

Du er definnitivt ikke alene! Jeg hadde verdens beste forhold frem til jeg ble langvarig syk og dermed deprimert.. Jeg ønsket bare å dø, og jeg ville ikke slippe noen inn. Han så selvsagt at det bare gikk nedover, og at jeg var deprimert og slet skikkelig psykisk, men kunne ikke hjelpe. Han foreslo psykolog en gang, og da knak jeg helt sammen. "Har det gått så langt?"

Jeg gikk aldri til psykolog, og jeg var ikke åpen med min kjære om hva som skjedde inni meg. Jeg mistet han.

Hadde jeg kunne gjort noe annerledes ville jeg fortalt han hver eneste opptur og nedtur, selv om han kanskje ikke ville høre det alltid. Jeg ville gått til psykolog.

[Gjest haner]

har ikke ødelagt et forhold, men en demper må man vel kunne si at det får i perioder.

han har sine greier som går på helt andre ting(som jeg kan være misfornøyd med) og jeg har helsen.

min helsetilstand får både fysiske og psykiske utslag i ulike grader - og det avgjør jo også mitt energinivå.

så han er jo endel bekymret(han blir lett det generelt), og dermed så kan man jo si at det legger et trykk på forholdet.

alle har jo enkelte ting med partneren de synes er mindre positivt - og for han er det min helse, men jeg har andre ting ved han jeg ikke synes er helt gull.

men det har gått bra til nå, og jeg tror mye av grunnen til det er at han(iallfall oftest) ser jeg gjør alt jeg kan for å bedre helsen min(tidvis samtaleterapi, kosthold, trening, forsøker å delta på mest mulig++)

[Ethereal]

Det har ikke vært hovedgrunnen, men det har nok vært en sterk faktor til at det forrige forholdet mitt gikk til helvete. Jeg sleit med en del problemer (som heldigvis er borte nå), og brukte nok han mer som psykolog enn kjæreste noen ganger.

I ettertid ser jeg at det var galt av meg, men det er veldig vanskelig å finne linjen mellom der du bruker partneren for støtte, og der du misbruker partneren for støtte.

Du er absolutt ikke alene om dette Send meg gjerne en PM og utdyp hvis du vil.

[Gjest Gjest]

Ja... ekteskapet gikk nesten føyken.

Etter et flereårig mareritt (jobb) endte det med dyp depresjon og angst. Jeg fikk også sterkt fysiske problemer som gjør at værdagen ble totalt forandret.

I de værste periodene var jeg heller mer eller mindre lukket i mitt eget "skall" og hadde tildels kun et ønske... få lov å slippe det hel@£$.

Med en blanding av depresjon, angst og enorme kroppslige smerter ble livet uholdbart. Hadde og en lege som ikke gadd å gjøre noe som helst med noe som helst. Kom ingen vei uansett hva jeg prøvde på for å komme meg ut av det.

En kan vel si at systemet i helsenorget sviktet helt. (Har ikke mye tro på helsenorge nå kan jeg trygt si)

Jeg var veldig langt nede. Og som en tidligere her skrev så har jeg nok brukt partneren min som psykolog til tider. Men det er jo ikke lett for noen som aldri har vært borte i slike ting å være til hjelp heller. En aner rett og slett ikke hva en skal og ikke skal gjøre. Hvordan en tar fatt i ting og på hvilke måte.

Det så rimelig håpløst ut alt sammen en lang periode på flere år.

Men vi hadde et langt ekteskap bak oss som grunnpilar. Vi har klart bøyger tidligere, men dette tror jeg var det tøffeste vi begge har jobbet oss igjennom.

Nå har jeg fått kontroll på både angst og depresjon. De fysiske plagene vil nok ennå ta en tid. (Igjen er helsenorge et svææært tregt system) Men ting er vesentlig bedre.

Men det har tatt på begge to,, ja hele familien med ungene også.

Men han har hele tiden stått ved min side.

Tror redningen var at jeg tross i midt oppi alt klarte å se at han trengte pauser, ro og komme seg litt unna. Så jeg trosset angsten og ba han ta korte turer, opprettholde sin sosiale ting, være aktiv med kveldsaktivitetene sine. I stedenfor å "bure han inne" også.

Fremtiden er svært usikker på det fysiske plan. Og så klart usikkerheten her ligger å gnager veldig. Men uten angst og depresjonen går det mye lettere. Vi vet det kan dukke opp igjen, men da vet vi begge at vi har kommet igjennom det en gang.

En vet ikke hva depresjon og\eller angst er før en hvirkelig har følt det på kroppen selv.

[Lumina]

ja på en måte så gjorde det det.

da jeg og eksen flyttet sammen etter 1,5 års forhold, så ble ting egentlig bare værre.

jeg begynte og utvikle angst og var deprimert i den tiden og han var ikke støttende og ble sinna når jeg fikk mine angstanfall når jeg trengte støtte og trøst.

og det gjorde at jeg bare fikk mere angst av og være i situasjoner med han og det brøt meg bare lengre ned, det ble mere anspent mellom oss og vi kommuniserte også dårlig om det.

så til slutt etter et halvt år som samboere ble jeg veldig syk psykisk og klarte ikke fungere normalt i hverdagen, og fant ut at da var det beste og flytte og kutte han ut.

det var selvsagt flere ting som spillte inn, men det at han ikke var der for meg gjorde meg enda mer sykere og derfor såg det best og avslutte det hele.

[Mangomadness]

Jeg er alvorlig deprimert, kjæresten er alvorlig deprimert. Det har virkelig holdt på å gå til helvete flere ganger. Men heldigvis så ordner det seg da

[Gjest Cynthia]

Jeg er alvorlig deprimert, kjæresten er alvorlig deprimert. Det har virkelig holdt på å gå til helvete flere ganger. Men heldigvis så ordner det seg da

Jeg har hatt en kjæreste som har slitt, og som sliter, med noe jeg ikke helt hva er. Han er humørsyk, sitter bare hjemme foran PCen og sier selv at han ikke gleder seg over noe som helst. Men deprimert, nei - det er han ikke. Og han vil ikke gjøre noe med det, heller. Har endelig funnet ut at han gjerne må kaste vekk livet SITT om han vil det, men jeg trenger ikke å være en del av det.

[Gjest Vettel]

Jeg hadde fødseldepresjon da jeg var med min ex, og ja han er min ex. Men tror ikke han ble min ex på grunn av min depresjon, det var helt andre faktorer. Vår kjemi stemte bare ikke og vi er venner idag.

Kort:

Ble gravid og var frisk og fin, merket selv ikke noe til da at jeg var deprimert, trodde det skulle være sånn.

Ble skilt fra pappan etter ca 6 år.

Ett år senere gikk jeg på en dyp smell og var sykemeldt og hele pakka, under behandling kom vi frem til at jeg hadde hatt en fødseldepresjon, men mest sannsynlig hatt depresive perioder fra jeg var barn. (10 år, mulig tidligere).

For meg var det å være deprimert normalen, og tenke jeg bare var lat og udugelig.

Men min nye mann så ja, han merker nok mine depressive perioder!!! Men de blir sjeldnere og lettere for hver gang jeg faller i hullet. Min mann er utrolig kjærlig og støttende, han forstår meg fort, fortere enn meg selv. Han skjønner når jeg trenger hvile eller mat eller selskap/være alene - før jeg selv skjønner det. Min ex var ikke sensitiv i det hele tatt.