Enslig forelder har et alkoholproblem

[Gjest TS]

Håper noen kan gi meg noen gode råd her.

Dette gjelder en enslig forelder som er alkoholiker. Stort sett har det gått bra, det er et flott menneske, som sliter og faller tilbake til onde vaner en gang i blant.

Denne gangen har det gått ille og barnevernet er kontaktet.

Det er sikkert noen som har vært borti/oppi en lignende situasjon tidligere og jeg vet at barnet vil bli tatt hånd om, men jeg tenker nå på forelderen.

Hvordan hjelper man noen med disse problemene på best mulig måte?

Vet dere om noen som spesialiserer seg på dette, noen dere anbefaler som vi kan ta kontakt med for å hjelpe denne personen til å faktisk klare å hanskes med problemene sine?

Dette er et godt menneske som er syk og trenger hjelp. Jeg håper situasjonen kan bli så god at barnet kan bo hos sin forelder uten flere traumatiske opplevelser.

Håper ikke jeg har formulert meg for dumt her, og at dere skjønner hva jeg er ute etter. Takk på forhånd.

[Gjest Gjest]

Hva med å kontakte fastlegen i første omgang?

[Gjest ts]

Dette er problemer som har eksistert veldig lenge, og vedkommende har allerede blitt fratatt omsorgsretten for ett barn og har vært gjennom denne prosessen en gang tidligere.

Skal definitivt sjekke ut med fastlegen, men har en mistanke om at vedkommende virkelig må tas tak i og derfor kunne jeg tenke meg å snakke med noen som har spesialkompetanse. Aldri godt å si hvor mye tak det er i fastlegene til folk..

[Pemille]

Har hørt mye flott om disse: http://www.familieklubb.no/

Kanskje det kan være et godt tiltak, sammen med andre ting?

[Gjest ts]

Har hørt mye flott om disse: http://www.familieklubb.no/

Kanskje det kan være et godt tiltak, sammen med andre ting?

Tusen takk, skal lese gjennom deres sider, det ser veldig interessant ut!

[Gjest ts]

Det var dessverre ingen familieklubb i nærheten, men det virket interessant, i hvert fall for senere når ting har stabilisert seg litt.

Kom gjerne med flere forslag og også deres erfaringer med lignende situasjoner!

[Gjest Gjest]

Hei

Ring til sykehuset dere tilhører, de sOm ikke de kan hjelpe, så vet de hvem som kan det.

[CeeCee]

Anonyme Alkoholikere for den enslige forsørgeren.

Alanon for de pårørende.

Begge har hjemmesider.

[Gjest Gjest_gjest10_*]

Det er forferdelig trist når alkoholen blir "viktigere" enn barna. Hovedfokus blir på barnet/barna, men hvordan vet man at forelderen får god oppfølging?

Av egen erfaring så blir forelderen sett ned på, "hvordan kunne h*n gjøre det?", "så egoistisk!" osv. Og det ER jo helt uakseptabel oppførsel. Skal man bruke energi på å hjelpe vedkommende, eller burde de ta ansvar og hjelpe seg selv?

Jeg er revet mellom ønsket om å hjelpe en person som har det vanskelig, og det å ikke kunne fordra personen fordi h*n gjør livet jævlig for sine nærmeste..

Har noen andre sett dette med egne øyne? Hva skjedde med forelderen/foreldrene? Fikk de hjelp, ble de utstøtt eller hva var din opplevelse?

[Gjest hare]

Hva med å kontakte fastlegen i første omgang?

alle forslagene her er gode, men det kommer nok til å gå ca i denne rekkefølgen:

- fastlegen, som henviser til basis(avrusning i tilknytning til sykehuset/helsetjeneste)

- så et mer langsiktig opplegg i etterkant, alt ettersom hva kommunen tilbyr(også i regi av sykehuset)

- så AA resten av livet.(er vel nærmest "obligatorisk" for de som ønsker å holde seg rusfrie. har vært borti noen få jeg tror ikke går der - og som ikke drikker - men det tilhører sjeldenhetene.)

- og så eventuelt slike familiegrupper e.l(har aldri vært borti det, så vet ingenting om det - men ser jo veldig bra ut)

barnet vil nok ikke bli sendt på al-anon, men heller i samtalegrupper/individuell samtale i regi av sykehuset/helsetjeneste(hvis de har det i deres kommune).

[Gjest 138]

- så AA resten av livet.(er vel nærmest "obligatorisk" for de som ønsker å holde seg rusfrie. har vært borti noen få jeg tror ikke går der - og som ikke drikker - men det tilhører sjeldenhetene.)

Kjenner en alkoholiker som sluttet i AA fordi han "ikke trengte det lenger".... Hørt noe så dumt? Alkoholiker er man for livet, man blir ikke kurert, men man kan være edru.

Hvis dere er borti noen som påstår det samme så vil jeg minne om at det tolvte og siste steget er

"Når vi hadde hatt en åndelig oppvåkning som følge av disse trinn, prøvde vi å bringe dette budskapet videre til alkoholikere og praktisere disse prinsippene i all vår gjerning."

Og jeg har vanskelig for å tro at noen som har fått god hjelp gjennom AA vil hoppe over dette steget. Da tror jeg man har masse motivasjon til å hjelpe andre.

[Gjest Gjest_Anna_*]

Det er forferdelig trist når alkoholen blir "viktigere" enn barna. Hovedfokus blir på barnet/barna, men hvordan vet man at forelderen får god oppfølging?

Av egen erfaring så blir forelderen sett ned på, "hvordan kunne h*n gjøre det?", "så egoistisk!" osv. Og det ER jo helt uakseptabel oppførsel. Skal man bruke energi på å hjelpe vedkommende, eller burde de ta ansvar og hjelpe seg selv?

Jeg er revet mellom ønsket om å hjelpe en person som har det vanskelig, og det å ikke kunne fordra personen fordi h*n gjør livet jævlig for sine nærmeste..

Har noen andre sett dette med egne øyne? Hva skjedde med forelderen/foreldrene? Fikk de hjelp, ble de utstøtt eller hva var din opplevelse?

Det er vel nettopp det som kjennetegner en alkoholiker - at alkoholen blir viktigerer enn alt annet....

Jeg ser ikke ned på alkoholikere, men når det kommer til å hjelpe, så er det hovedsaklig alkoholikeren som må hjelpe seg selv - først og fremst. Hvis en alkoholiker ikke selv vil ha hjelp, så er det ingen nytte med tvang. Det høres kanskje ille ut, men min erfaring er at de rett å slett må nå bunnen og slik innse at de er nødt til å ta imot den hjelpen de kan få. De kan ikke hjelpe seg selv - men de må selv ville motta hjelpen andre kan tilby.

[Gjest Gjest_tasta_*]

Det er vel nettopp det som kjennetegner en alkoholiker - at alkoholen blir viktigerer enn alt annet....

Jeg ser ikke ned på alkoholikere, men når det kommer til å hjelpe, så er det hovedsaklig alkoholikeren som må hjelpe seg selv - først og fremst. Hvis en alkoholiker ikke selv vil ha hjelp, så er det ingen nytte med tvang. Det høres kanskje ille ut, men min erfaring er at de rett å slett må nå bunnen og slik innse at de er nødt til å ta imot den hjelpen de kan få. De kan ikke hjelpe seg selv - men de må selv ville motta hjelpen andre kan tilby.

Veldig sant det her, en alkoholiker må først og fremst ønske å hjelpe seg selv. Dessverre ikke noe vi andre kan gjøre dersom ønsket om å være edru ikke er der. Min erfaring er at alkoholikere også er rå på å lyve, så det er enkelt etter en nedtur å si "jeg angrer og jeg vil ha hjelp" og høres ut som en mener det.

Vanskelig det der.. Trist å se på folk ødelegge for seg selv (og andre!) med noe så meningsløst som alkohol.