Forpliktet til å være glad i den nye kjærestens barn?

[Gjest Gjest]

Sitter her og funderer over ting som mange har delte meninger om..

Har vært skilt i 4 år, traff en ny mann og har vært sammen med han i over to år. Jeg har to barn fra før, og han har også to barn fra før. Problemet mitt er at jeg ikke klarer å bli ordentlig glad i hans barn.. Når jeg prater med andre folk som har blitt sammen med en som har barn fra før, så synes det som om det er en selvfølge at man skal være like glad i hans barn som sine egne..

Jeg mener at det går ikke an, sine egne barn er av sitt eget kjøtt og blod, og jeg vet med meg selv at jeg hadde ofret livet mitt for dem, men kan ikke si at jeg hadde gjort det for hans barn. Er jeg fryktelig som tenker sånn?? Jeg synes det er helt naturlig å føle slik som jeg gjør, og jeg forventer heller ikke at han skal være like glad i mine barn som han er i sine egne, for det tror jeg ikke går an..

Når jeg tenker tilbake nå, så hadde jeg nok ikke valgt en mann med barn fra før, når det viser seg at jeg ikke klarer å bli glad i dem slik jeg kanskje bør være.. Jeg elsker kjæresten min, men synes dette er veeldig vanskelig.

Er det noen som har lignende problem? Eller har noen synspunkter å komme med? Setter stor pris på svar da dette er virkelig vondt!!

[Gjest Purple Haze]

Jeg ser ikke på det som noen selvfølge at man skal bli like glad i bonusbarn som i egne barn. Det ville nesten vært rart hvis man ble det, men det er nå min mening.

Jeg har to barn, kjæresten har to barn. Jeg er glad i barna hans, og bryr meg masse om dem, men det kommer ikke i nærheten av hva jeg føler for mine egne. Og det er helt greit. Mitt mål er å være en positiv voksenperson i livet til hans barn. Og det vet jeg at jeg er.

De har en mamma, jeg skal ikke fylle den rollen. Og det samme andre veien. Han er kompis for mine sønner, og det er nok

[Gjest Gjest]

d må bare ikke forskjellsbehandle dine egen barn og hans barn. behandler du dem helt likt slik at ikke de skjønner det er det nok naturlig å være litt mer glad i sine egne

[Gjest Gjest]

Først vil jeg si det kan ta mange år å bli glad i noen. Tror også det er stor forskjell om barna er store eller små når en bli kjent.

For min del er min nye samboers barn tenåringer, vi har ikke kjent hverandre i mer en 4-5 år. Jeg tenkte her for en stund tilbake akkurat det samme som deg, helt til hun yngste skadet seg veldig. Det var bare meg som var tilgjenelig av voksne i nærheten. Måtte kjøre henne til legevakta, og vi var der i mange timer sammen. Når jeg så hvilken smerte hun hadde, og hvor glad hun var for at jeg var med, skjønte jeg at følelsene var der.

Mine barn har, og vil alltid ha ett spesiell plass i mitt hjerte. Det kan vanskelig måles.

Det er kanskje ikke så viktig å "analysere" om en er glad bonusbarna, men at du er tilstede når de trenger deg, at du bryr deg om de, at du inkluderer de i familien, så kommer veldig mye av seg selv.

[Gjest Gjest_mann_*]

Sitter her og funderer over ting som mange har delte meninger om..

Har vært skilt i 4 år, traff en ny mann og har vært sammen med han i over to år. Jeg har to barn fra før, og han har også to barn fra før. Problemet mitt er at jeg ikke klarer å bli ordentlig glad i hans barn.. Når jeg prater med andre folk som har blitt sammen med en som har barn fra før, så synes det som om det er en selvfølge at man skal være like glad i hans barn som sine egne..

Jeg mener at det går ikke an, sine egne barn er av sitt eget kjøtt og blod, og jeg vet med meg selv at jeg hadde ofret livet mitt for dem, men kan ikke si at jeg hadde gjort det for hans barn. Er jeg fryktelig som tenker sånn?? Jeg synes det er helt naturlig å føle slik som jeg gjør, og jeg forventer heller ikke at han skal være like glad i mine barn som han er i sine egne, for det tror jeg ikke går an..

Når jeg tenker tilbake nå, så hadde jeg nok ikke valgt en mann med barn fra før, når det viser seg at jeg ikke klarer å bli glad i dem slik jeg kanskje bør være.. Jeg elsker kjæresten min, men synes dette er veeldig vanskelig.

Er det noen som har lignende problem? Eller har noen synspunkter å komme med? Setter stor pris på svar da dette er virkelig vondt!!

Enten så er du glad i barna, eller så er du ikke glad i barna, hva er problemet?

[Gjest Gjest]

Sitter her og funderer over ting som mange har delte meninger om..

Har vært skilt i 4 år, traff en ny mann og har vært sammen med han i over to år. Jeg har to barn fra før, og han har også to barn fra før. Problemet mitt er at jeg ikke klarer å bli ordentlig glad i hans barn.. Når jeg prater med andre folk som har blitt sammen med en som har barn fra før, så synes det som om det er en selvfølge at man skal være like glad i hans barn som sine egne..

Jeg mener at det går ikke an, sine egne barn er av sitt eget kjøtt og blod, og jeg vet med meg selv at jeg hadde ofret livet mitt for dem, men kan ikke si at jeg hadde gjort det for hans barn. Er jeg fryktelig som tenker sånn?? Jeg synes det er helt naturlig å føle slik som jeg gjør, og jeg forventer heller ikke at han skal være like glad i mine barn som han er i sine egne, for det tror jeg ikke går an..

Når jeg tenker tilbake nå, så hadde jeg nok ikke valgt en mann med barn fra før, når det viser seg at jeg ikke klarer å bli glad i dem slik jeg kanskje bør være.. Jeg elsker kjæresten min, men synes dette er veeldig vanskelig.

Er det noen som har lignende problem? Eller har noen synspunkter å komme med? Setter stor pris på svar da dette er virkelig vondt!!

Nei du er ikke grusom menneske,du er helt normal.Det er i menneskets natur å elske sit avkom betingesløs,alle andre kommer i andre reke.

Du er ett helt oppegående dame!!!

[Gjest Gjest]

Nei, ikke forpliktet til å være glad i. Men forpliktet til å behandle dem med respekt og omtanke. Og være rettferdig. Forøvrig er det lov å snakke med sin partner om de vanskene man føler ovenfor dennes barn. Så lenge man ikke setter seg til å syte og klage, eller forteller at man misliker barna sterkt.

[lottomillionæren]

Det er ikke bare enkelt å plutseli ha fått flere ban.

Det som er viktig er at du behandler de med respekt, slev om du ikke kjenner de store følelsene for dem. Hvordan ville du at dine barn skulle blitt behandlet av si "stemor"?

Slik skal du vøre :-)