Sjalu og klengete stebarn som får halvsøsken snart.

[Gjest Gjest_Wanda_*]

Er sammen med en mann med barn fra før. Den yngste er fem år.

Snart skal vi flytte sammen, og ved juletider kommer en liten halvbror el. halvsøster.

Allerede nå er jeg begynt å grue meg fordi femåringen er utrolig sjalu,trolig på meg, eller også det at magen min vokser og far gir meg mer oppmerksomhet.

Hittil har far omtrent gjort alt barna befaler når han har dem deltid, og man kan vel si at grensesetting ikke har vært i høysetet.

For eksempel er legging et kapittel for seg, der far må sitte helt til begge har sovnet, eller legge seg i senga med dem til de sovner inn.

Femåringen kler ennå ikke på seg selv i det hele, kan ikke gå på do og tisse alene,eller finne seg fks. vann selv når denne er tørst.

Vis jeg og faen kysser eller koser åpenlyst,blir femåring sjalu, og skal opp på fanget til far STRAKS!

Eller skriker høyt og avbryter samtaler vi voksne har.

Så langt har jeg håpt at far strammer inn på rutiner og er mer konsekvent, men i praksis er det vanskelig for han, ser jeg.

Selv har jeg til nå ikke grepet inn, og vil helst heller ikke.

Men jeg frykter dagen småen kommer og vi skal vere sammen, alle.

Vet søskensjalusi er vanlig i alle typer familier, men her blir det nok dobbelt opp.

Er det noen som har erfaring med hvordan man går fram, og hva gjorde dere ste-mødre når stebarnet oppfører seg mer sjalu enn godt er?

Faren prøver å forklare barnet at det må tilpasse seg og er like elsket som før, men så langt er det vanskelig..

Noen ganger kjenner jeg at jeg har lyst å eksplodere, for det er et enormt mas, og far er ganske handlingslammet.

Femåringen våkner gjerne også opp midt på natta og skal inn og ha fars oppmerksomhet, og da må han vere med inn på soverommet og legge femåringen igjen.Selv om det ikke dreier seg om frykt el. mareritt..

Hjelp, hva gjør man?

[Gjest Gjest]

Hvor lenge har dere vært sammen? Har du og barna hans fant på ting sammen alene?? Jeg er selv en stemor og jeg har brukt tid på å vinne tilliten til stesønnen min. Det var ikke enkel i begynnelsen men jeg vant jo tilliten hans. Det er viktig at du finne på ting alene sammen med barna slik at dere kan bygge forholdet deres og at de kan føler seg trygg sammen med deg

[Nala]

Hva gjør man? Man innser at dette er helt vanlig oppførsel for en 5-åring. Enten det er snakk om halvsøsken eller "helsøsken" som skal komme til verden er det vel ikke noe rart om en 5-åring er sjalu? Ekstra vanskelig er det nok når det er snakk om at far vier en kvinne 5-åringen selv trolig ikke kjenner veldig godt mye oppmerksomhet.

Jeg tror du må prøve å sette deg litt inn i barnets situasjon. Være litt raus og involvere deg i hverdagen hans på en positiv måte. Du skriver lite om din relasjon til barnet, men jeg leser mellom linjene at du distanserer deg litt og nesten problematiserer oppførsel som er helt normal for en gutt på 5 år. At en 5-åring våkner på natta og krever oppmerksomhet fra en av foreldrene er tross alt ingen sensasjon. Vi har for eksempel ei jente på 4,5 og ei på 7. Begge har perioder hvor de kommer inn på rommet vårt om natta. Vi er da konsekvent, følger dem tilbake til eget rom, prater litt med dem der, før vi tusler tilbake til vårt eget rom. Jeg syns med andre ord det er helt rett at far følger sønnen tilbake, uavhengig av hva som er årsaken til at han kommer inn på deres rom. Spør deg selv, hadde dette irritert deg like mye om det var ditt eget barn?

Jeg tror nok du må svelge en kamel eller ti. Skjønner at det er utfordrene for deg dette, men tenk så mye verre det er for 5-åringen. Han har ikke valgt dette. Det er dere voksne som legger premissene. Da må dere også ta konsekvensene, snakke sammen og bli enig om hvordan dere kan gjøre denne vanskelige overgangen enklest mulig for 5-åringen.

[Gjest Gjest_wanda_*]

Hei og takk for tips.

Så langt har det vært liten åpning for at jeg skal gjøre noe helt alene med barna, og heller ikke så god tid.

Jeg tror også at far føler at han må ha hovedoppsynet med dem når han kan.

Noen ganger går ikke ting helt etter den "tidsmessig rette" oppskriften, og det får vi voksne ta på vår kappe..

Men eldstemann er helt annerledes, og har et mer avslappet og åpent blikk for meg.

Også ynstemann henvender seg til meg og er åpen ,vanligvis, men å se faren vende sin oppmerksomhet bare mot meg, blir for vanskelig.

[Gjest Gjest]

Du kan begynne med å leke eller tegne noe sammen med minstemann først. Lek og tegning slår alltid hos barn hans alder. Og du trenger ikke all verden tid for den... Som sagt jeg slet også i begynnelsen. Man trenger masse tålmodighet..

[Gjest Gjest_wanda_*]

Takk til Nala sitt svar også.

Fint å høre at dere er konsekvente og følger barnet ut på rommet igjen.

Dette vil jeg foreslå for far nå.

Årsaken til at jeg gruer meg, er at jeg vet det trolig blir en tøff periode med nattevåk på den lille og meg, og jeg trenger den søvnen jeg kan, da jeg ikke er helt frisk for tiden.

Angående denne femåringen, så er han av et helt annet kaliber enn sitt eldre søsken noen gang har vært, og har til nå fått full oppmerksomhet av sin enslige far.

Og da mener jeg FULL oppmerksomhet.

Far er ofte selv helt utslitt og irritert, men greier ikke sette klare grenser som jeg mener er normale å sette for alle barn, stebarn eller ei.

Og ja, i graviditeten merker jeg at jeg distanserer meg fra dette yngste barnet en del, for å unngå skrikingen, trassen og masingen.

Automatisk blir det også noe distanse i forhold til far,desverre.

Tror det er en primitiv mekanisme som bør erkjennes og forståes i min situasjon.

[Littlebird]

Jeg syns også det høres ut som 5-åringen oppfører seg ganske normalt. Jeg har også stebarn på 5 år, som får småsøsken nå snart.

Det er også litt sjalusi å merke her, men det arter seg på en litt annen måte, det blir et ekstremt fokus på å bli storesøster fra hennes side. Og pappa står svært høyt i kurs nå.. å få kos fra han er ekstra viktig når jeg sitter der med magen min... Men det er vel helt naturlig tenker jeg, og jeg prøver å la pappa ta seg mest av henne nå, og la de ha den kosen litt sammen.

I tillegg prøver jeg å inkludere henne mest mulig, hun fikk for eksempel velge ut det første antrekket til babyen, og et antrekk til seg selv. Vi har også snakket mye sammen om hvor flott det er for oss at hun kan være med å hjelpe oss med babyen osv, og hvor godt det for oss å ha en flott storesøster. Vi har også snakket om at det kan bli litt gråting på babyen osv. og at det både blir kos, men av og til litt slitsomt også med så små barn.

Når vi sitter i sofaen eller ligger lenge om morningen sitter vi ikke og kliner, men koser oss sammen, og inkluderer barnet, tar henne gjerne opp i fanget mellom oss og holder rundt hverandre, koser med magen sammen osv. På kvelden synger vi vuggesang til babyen, som storesøster velger ut og synger.

Med andre ord, prøver å inkludere mest mulig, og ikke minst finne på hyggelige ting sammen med barnet nå, og ikke la alt dreie seg om den nye babyen.

Det kan være krevende når man er gravid og sliten/ikke frisk, så du får gjøre det du orker, og la pappa ta mest ansvar, men involver deg gjerne i det positive. Kanskje syns barnet at det er hyggelig om du noen ganger orker å følge barnet tilbake på rommet om natten, eller har andre små kosestunder sammen med barnet uten at pappa er på samme rom?

Det går seg nok til , sikkert litt tungt nå som du ikke føler deg bra. Det blir bedre!

[Gjest Gjest_wanda_*]

Takk for svar!

Ja, jeg håper også at det går seg til, spesiellt siden det ser ut som jeg og faren har litt ulikt syn på grensesetting for barn.

Skal såkalte "weekendbarn" ha weekendoppdragelse non-stop hos den forelderen det ikke bor fast hos, syns dere?

[Rosenrød]

Nei, det synes jeg ikke. Barn trenger grensesetting.

[LilleLu]

Jeg synes ærlig talt det høres ut som om barnet er litt for oppmerksomhetskrevende, og pappaen gir etter.

Jeg tror nok ikke det er noen annen utvei enn at du setter deg ned og har en lang prat med faren, for hvis han gir ungen oppmerkhsomhet hver gang han må på dø eller er tørt eller plutselig må spørre om noe med det samme han gir deg en klem, etc, så lærer ungen jo bare at dette funker, og da får han pappan for seg selv.

Så jeg tror at du og faren må ta en lang, ærlig og voksen prat om at dere, kanskje især han, må sette grenser og gjøre barnet mer selvstendig.

Kanskje du og stedbarnet ditt kan begynne å gjøre ting sammen bare dere to, så dere får et annet forhold enn at han ser på deg som "hun som stjeler fars oppmerksomhet fra meg"?

[Gjest Gjest_wanda_*]

Takk for støtten LilleLu, ja jeg har snakket med faren, og han er enig i at det må strammes inn her.

Men hvordan?

Dette er ikke et barn som ikke har fått utviklet noe selvstendighet fordi far løper til ved det minste pip.

Hvorfor det er blitt slik, vet ikke jeg, men han gjør barnet en bjørneteneste.

Hvorfor ikke lære en femåring å gå på do og tisse/tørke alene?(har prøvd med meg og det gikk fint)

Hvorfor ikke la barnet prøve å sovne inn alene en kveld, etter den faste godnatthistorien?

Og hvorfor tolerere et barn som skriker opp bare far ser på og snakker med den nye dama si?

Det går helt greit så lenge jeg og faren bare er to voksne som tilfeldigvis er i samme rom eller er alene barnet, men vis vi voksne viser nærhet eller prater, går dette barnet bananas.

Slikt er slitsomt til og med for far.

Barnet leker heller knapt på egenhånd i hjemmet, og man må hele tiden "finne på noe".

Forøvrig er det ingen dårlig tone mellom oss, det er mest et problem når det gjelder nærheten mellom far og meg.

[Gjest Gjest_Mina_*]

Takk for støtten LilleLu, ja jeg har snakket med faren, og han er enig i at det må strammes inn her.

Men hvordan?

Dette er ikke et barn som ikke har fått utviklet noe selvstendighet fordi far løper til ved det minste pip.

Hvorfor det er blitt slik, vet ikke jeg, men han gjør barnet en bjørneteneste.

Hvorfor ikke lære en femåring å gå på do og tisse/tørke alene?(har prøvd med meg og det gikk fint)

Hvorfor ikke la barnet prøve å sovne inn alene en kveld, etter den faste godnatthistorien?

Og hvorfor tolerere et barn som skriker opp bare far ser på og snakker med den nye dama si?

Det går helt greit så lenge jeg og faren bare er to voksne som tilfeldigvis er i samme rom eller er alene barnet, men vis vi voksne viser nærhet eller prater, går dette barnet bananas.

Slikt er slitsomt til og med for far.

Barnet leker heller knapt på egenhånd i hjemmet, og man må hele tiden "finne på noe".

Forøvrig er det ingen dårlig tone mellom oss, det er mest et problem når det gjelder nærheten mellom far og meg.

Så vis hensyn til dette barnet da. Hjelpe meg - er det mulig at en voksen kvinne kan sutre sånn som dette uten noen som helst evne til å sette seg inn i livet til et skilsmissebarn?

Det er et stort ansvar å finne partner med barn - og de fleste vet jo følgene av dette før de involverer seg så sterkt som du har gjort.

[Karry]

Takk for støtten LilleLu, ja jeg har snakket med faren, og han er enig i at det må strammes inn her.

Men hvordan?

Dette er ikke et barn som ikke har fått utviklet noe selvstendighet fordi far løper til ved det minste pip.

Hvorfor det er blitt slik, vet ikke jeg, men han gjør barnet en bjørneteneste.

Hvorfor ikke lære en femåring å gå på do og tisse/tørke alene?(har prøvd med meg og det gikk fint)

Hvorfor ikke la barnet prøve å sovne inn alene en kveld, etter den faste godnatthistorien?

Og hvorfor tolerere et barn som skriker opp bare far ser på og snakker med den nye dama si?

Det går helt greit så lenge jeg og faren bare er to voksne som tilfeldigvis er i samme rom eller er alene barnet, men vis vi voksne viser nærhet eller prater, går dette barnet bananas.

Slikt er slitsomt til og med for far.

Barnet leker heller knapt på egenhånd i hjemmet, og man må hele tiden "finne på noe".

Forøvrig er det ingen dårlig tone mellom oss, det er mest et problem når det gjelder nærheten mellom far og meg.

Hei

Jeg skjønner godt at du synes dette er krevende. Sånn er datteren min også som akkurat fylte 5 år. Hun er helt ulik sin storebror, svært aktiv og stiller store krav til omgivelsene. Jeg tror nok også som du sier at man kan gjøre noe med en del av disse tingene ved å bli litt enig med seg selv som voksen hva som er OK og ikke, og så prøve å snakke med barnet om dette. Kanskje ikke alt på en gang, men litt og litt for å ikke bli helt "spist opp" som forelder og steforelder.

Samtidig så tror jeg du også må se at dette er sånn en 5 åring kan være. 5 åringer kan være høyst ulike. Jeg leser tydelig av innlegget ditt at det er han som har barn fra før og ikke du?

Jeg har selv lurt på hva jeg skal gjøre for å få min 5 åring til å bli litt mindre krevende, men jeg tror man må tenke litt annerledes enn at det bare handler om grenser og regler. Det er den veldig firkanta måten å tenke på, og stemmer ikke alltid helt med hvordan barn er satt sammen.

Jeg har for eksempel funnet ut at datteren min leker mye mer og bedre selv hvis jeg først tar initiativ til å bruke tid med henne. At jeg som voksen oppsøker henne. Da føler ikke hun at hun hele tiden må løpe etter meg for å kapre oppmerksomhet. Dette med toalettbesøk kan enten handle om at hun faktisk ikke klarer det selv (ja, det er ikke alltid så lett å tørke bak og noen får lett sår hud hvis det ikke tørkes skikkelig), eller nok en måte å få oppmerksomhet på. Hvis det er det først så kan mannen din sette seg ned med henne og lære henne det ordentlig, dersom det skyldes det andre ville jeg kanskje oppfordret mannen din til for eksempel å si "dersom du klarer å tørke deg selv neste gang du går på do så skal vi lese en bok sammen".

Skjønner du? Handler om å være litt smart på barnas premisser, ikke et skjema med dine regler. Og tro meg, hun føler dine vibber....

[Gjest Gjest_marihøna_*]

Så vis hensyn til dette barnet da. Hjelpe meg - er det mulig at en voksen kvinne kan sutre sånn som dette uten noen som helst evne til å sette seg inn i livet til et skilsmissebarn?

Det er et stort ansvar å finne partner med barn - og de fleste vet jo følgene av dette før de involverer seg så sterkt som du har gjort.

Så du mener at stemor og far skal passe på å ikke vise hverandre ømhet/omsorg når barnet er tilstede? Det blir temmelig kunstig synes jeg, det er tross alt ikke slik i "vanlige" familier og det er ganske urealistisk å tro at steforeldre har helt andre ideer og ønsker enn alle andre om hvordan de vil ha det i parforholdet eller i sitt eget hjem. Og hva hvis det blir flere barn etter hvert, hvordan skal barnet takle det? Klart man skal ta hensyn til barnet, men samtidig kan det ikke bli slik at pappa og barnet er en "egen familie", innenfor familien.

Det er i det hele tatt et stort ansvar å få barn, men skilte foreldre blir jo som regel ikke "hengt ut" pga det..

[Gjest Gjest_Mina_*]

Så du mener at stemor og far skal passe på å ikke vise hverandre ømhet/omsorg når barnet er tilstede? Det blir temmelig kunstig synes jeg, det er tross alt ikke slik i "vanlige" familier og det er ganske urealistisk å tro at steforeldre har helt andre ideer og ønsker enn alle andre om hvordan de vil ha det i parforholdet eller i sitt eget hjem. Og hva hvis det blir flere barn etter hvert, hvordan skal barnet takle det? Klart man skal ta hensyn til barnet, men samtidig kan det ikke bli slik at pappa og barnet er en "egen familie", innenfor familien.

Det er i det hele tatt et stort ansvar å få barn, men skilte foreldre blir jo som regel ikke "hengt ut" pga det..

Her er det helt tydelig at de har gjort noe feil, og ikke tatt nok hensyn til barnet. De voksne har valgt dette livet - ikke bare for seg selv - men for barnet. Det gjelder både barnets biologiske foreldre og barnets steforeldre.

For et barn er det en stor sorg å oppleve at foreldrene går fra hverandre - mange blir helt knuste. Når foreldrene så får nye partnere så skal man være temmelig naiv om man tror dette går upåaktet hen hos skilsmissebarn.

Jeg slutter ikke å forundre meg over hvor blåøyde endel kvinner er når de velger å flytte sammen med en mann med barn fra tidligere forhold. Og barn som opplever dette synes jeg oppriktig synd på .. fatter ikke at voksne mennesker ikke klarer å sette seg mer inn i et barns natur enn som så.

[Gjest Gjest_wanda_*]

Her er det helt tydelig at de har gjort noe feil, og ikke tatt nok hensyn til barnet. De voksne har valgt dette livet - ikke bare for seg selv - men for barnet. Det gjelder både barnets biologiske foreldre og barnets steforeldre.

For et barn er det en stor sorg å oppleve at foreldrene går fra hverandre - mange blir helt knuste. Når foreldrene så får nye partnere så skal man være temmelig naiv om man tror dette går upåaktet hen hos skilsmissebarn.

Jeg slutter ikke å forundre meg over hvor blåøyde endel kvinner er når de velger å flytte sammen med en mann med barn fra tidligere forhold. Og barn som opplever dette synes jeg oppriktig synd på .. fatter ikke at voksne mennesker ikke klarer å sette seg mer inn i et barns natur enn som så.

Så det er min,dumme stemor, sin feil vis barnet ikke takler situasjonen?

Og er jeg blåøyd?

Faktisk har barna en mye mer stabil og lykkelig pappa nå, enn de hadde de to årene de hadde han helt alene.

Da var han en deppa pappa som hadde lite energi.

Jeg føler også at jeg er en resurss for barna med hensyn til både praktiske gjøremål og tumlefrihet.

Og hva forrestenmed biologisk mor, som fikk seg ny kjæreste etter bare noen måneder etter at far flyttet ut?

Jeg vil spørre Mina; hva ville du gjort i en familie som snart teller fem?

Ville du fortsatt å dulle med dette barnet på samme måte?

Ville du gitt barnet enda mer feilslått oppmerksomhet enn det eldre søskenet?

Ville du latt det terrorisere ethvert forsøk på nærhet og ømhet mellom stemor og stefar eller mellom nytt barn og far?

Alle skal ha sin plass i denne stefamilien, men å tro at dette yngste barnet har vondt av korrigeringer og forklaringer, tror jeg blir feil.

Du får det også til å høres som om jeg ikke er interessert i barnet, men det er feil.

Det har fått mye positiv oppmerksomhet fra meg, og når jeg bl.a instruerer det i do-gåing, er yngsten alltid flink!

Skal far da behøve å pushe barnet bakover i sin egen utvikling fordi det generellt er synd på slike barn??

Jeg føler jeg har gjort mitt beste, vert tolerant og åpen mot barna hans, og de har vert godt mottatt også hos meg.

Vi ventet også ganske lenge før jeg ble introdusert for dem.

[Gjest Gjest_Mina_*]

Det er gjort masse undersøkelser av barn og ungdom og hvordan de opplever foeldrenes skilsmisse:

Senter for adferdsgransking - Universitetet i Stavanger

PULS - Nrk

Barn i sorg og krise

Skilsmissebarn og utdannelse

Doktoravhandling - barn lider i årevis etter skilsmissen

Det finnes utrolig mye å lese om emnet .. og det er uhyre viktig at både foreldre og steforeldre setter seg inn i problemene som kan oppstå ifm deres skilsmisse.

[Gjest Gjest]

Er sammen med en mann med barn fra før. Den yngste er fem år.

Snart skal vi flytte sammen, og ved juletider kommer en liten halvbror el. halvsøster.

Allerede nå er jeg begynt å grue meg fordi femåringen er utrolig sjalu,trolig på meg, eller også det at magen min vokser og far gir meg mer oppmerksomhet.

Hittil har far omtrent gjort alt barna befaler når han har dem deltid, og man kan vel si at grensesetting ikke har vært i høysetet.

For eksempel er legging et kapittel for seg, der far må sitte helt til begge har sovnet, eller legge seg i senga med dem til de sovner inn.

Femåringen kler ennå ikke på seg selv i det hele, kan ikke gå på do og tisse alene,eller finne seg fks. vann selv når denne er tørst.

Vis jeg og faen kysser eller koser åpenlyst,blir femåring sjalu, og skal opp på fanget til far STRAKS!

Eller skriker høyt og avbryter samtaler vi voksne har.

Så langt har jeg håpt at far strammer inn på rutiner og er mer konsekvent, men i praksis er det vanskelig for han, ser jeg.

Selv har jeg til nå ikke grepet inn, og vil helst heller ikke.

Men jeg frykter dagen småen kommer og vi skal vere sammen, alle.

Vet søskensjalusi er vanlig i alle typer familier, men her blir det nok dobbelt opp.

Er det noen som har erfaring med hvordan man går fram, og hva gjorde dere ste-mødre når stebarnet oppfører seg mer sjalu enn godt er?

Faren prøver å forklare barnet at det må tilpasse seg og er like elsket som før, men så langt er det vanskelig..

Noen ganger kjenner jeg at jeg har lyst å eksplodere, for det er et enormt mas, og far er ganske handlingslammet.

Femåringen våkner gjerne også opp midt på natta og skal inn og ha fars oppmerksomhet, og da må han vere med inn på soverommet og legge femåringen igjen.Selv om det ikke dreier seg om frykt el. mareritt..

Hjelp, hva gjør man?

[Gjest Gjest]

Jeg tror dere må lande litt, og innse at å være i en nyfamilie innebærer en del utfordringer. Det første jeg ville gjort er å få hjelp utenfra, fra for eks helsesøster eller familievernkontoret. De kan gi dere redskaper og knagger å henge utfordringer og løsninger på.

jeg vet av erfaring at unger ikke liker kyssing og slikt i noen særlig utstrekning- og spesielt ikke når det er ny partner. Og selv om far har det bedre nå, så må det være plass for sjalusifølelser hos barnet. Dette er ikke noe dere bør irritere dere over, men heller ta det på alvor. Dvs å kanskje gi hverandre et raskt kyss i forbifarten? Er du egentlig klar over hvor eksluderende kjærtegn er for dem som er rundt? Uansett om det er stor eller liten? Det er sikkert bare en bitteliten del - men jeg bet meg merke i akkurat det.

Bruk den hjelpen dere kan finne for å løse opp konfliktene, og få hjelp til å håndtere situasjonen.

Det ER ikke enkelt å være stemor, og det er nå engang sånn at man må svelge kamelflokker innimellom, men det er en balansegang sånn at man ikke utsletter seg selv oppi alt dette. Det er heller ikke så enkelt å være stebarn, og det er den voksne som må finne løsninger sånn rent hovedsaklig.

Jeg tror det var en sketsj om det engang på TV med Melonas (troooor jeg), der de illustrerte dette bra, der et ektepar fikk en kvinne til inn i huset. Vanskelig å beskrive med få ord, men dog - en tankevekker.

Lykke til med store og små:-)

[Gjest Gjest_wanda_*]

Takk for informative linker om skilsmissebarn som offer!

Jeg tør nesten påstå at det omtalte barnet ikke lider noen nød, verken hos far og meg eller hos moren.

Det får mye positiv oppmerksomhet, kos og alt det trenger.

Det barnet mangler og trenger nå, er grensesetting hos far, og det har nok vert slik at far ikke har utøvd noen grensesetting og vert veldig behjelpelig i halve livet til dette barnet.

Nå som vi flytter sammen, har jeg ikke noe ønske om å vere den som legger opp

hvordan oppdragelse og irettesettelser skal fungere i det hele tatt.

Det får far ta, i allfall nå.

Men jeg ønsker heller ikke et barn rundt meg som bare er fornøyd vis de voksne er

separate, tause "barbiforeldre".

Muligens er faktisk årsaken til disse reaksjonene at hun aldri har sett sine foreldre være lykkelige og nære heller? Tenkt på det?

Slik sett kan hun lære noe nytt, kanskje?