uhøflige stebarn uten manerer på besøk

[mentor`n]

har fortiden besøk av barna til mannen min. synes det er uhørt at de ikke kan si hei eller hadet eller takk for maten.

de henger over tallerkene sine og dytter seg maten i munnen.

tar en stor mengde og spiser bare halvparten.

egentlig er de snille og gode mennesker, bare disse manerene.

begge to er tenåringer.

jeg personlig er opptatt av å lære mine egne barn å spise pent, si de riktige tingene osv.

de sier ikke takk noen gang og det virker da grådig og utakknemmelig og uhøflig.

som stemor tørr jeg ikke å si så mye.

mannen min sier noe noen ganger, men jeg har inntrykk at han ikke vil masde på dem, siden han ser dem så sjelden.

men for meg er dette veldig ærgerlig. mine barn lærer det dårlige samt at det er ubehagelig og pinlig på restaurant.

[Gjest Gjest]

har fortiden besøk av barna til mannen min. synes det er uhørt at de ikke kan si hei eller hadet eller takk for maten.

de henger over tallerkene sine og dytter seg maten i munnen.

tar en stor mengde og spiser bare halvparten.

egentlig er de snille og gode mennesker, bare disse manerene.

begge to er tenåringer.

jeg personlig er opptatt av å lære mine egne barn å spise pent, si de riktige tingene osv.

de sier ikke takk noen gang og det virker da grådig og utakknemmelig og uhøflig.

som stemor tørr jeg ikke å si så mye.

mannen min sier noe noen ganger, men jeg har inntrykk at han ikke vil masde på dem, siden han ser dem så sjelden.

men for meg er dette veldig ærgerlig. mine barn lærer det dårlige samt at det er ubehagelig og pinlig på restaurant.

Det skjer her også inn i mellom, har gitt beskjed om at dersom skorpa på skiva ikke blir spist får de ikke flere skiver for da er de ikke sultne. Når vi er på basarer fyller de fatene til randen og er mette før de har spist halvparten.

[Gjest Gjest]

Om du ikke vil si noe direkte til barna hans, hva med å ta det opp med mannen din når dere er alene: "Jeg la merke til at du kommenterte blablaba, synes du at de er uhøflige / mangler manerer / etc, hva tenker du om dette?" HVis du stiller sånne åpne spørsmål, får du han kanskje på gli, kanskje er også han oppgitt og flau, kanskje er han uenig med eks'en om oppdragelsen osv. Så får du anledning til å vise at du er enig og dere kan ta en diskusjon på det. Spør om du synes dere skal si noe til barna hans, spør hva han tenker om forskjeller mellom hans barn og dine. Hvordan er han i forhold til dine barn - som jeg antar bor med dere - irettesetter han noen gang dem (kanskje med andre ting, siden de tydeligvis allerede har gode manerer)? Hvis han aldri gjør det, så er det kanskje et karaktertrekk? Er dere enige om regler etc? Hvordan var ungene hans da han bodde med dem? Si det du mener, så vet han iallefall hva du synes. Dere to har jo tross alt valgt å være en familie, og bør kunne snakke gjennom barneoppdragelse, for begges barn.

Når det gjelder hei og ha det, så lurer jeg på om de kanskje føler seg litt "utafor" i den nye familien dere har...alfa omega for å kunne kommentere bordmanerer, er jo at de føler seg verdsatt i utgangspunktet, og at det ikke er noe i veien med dem som personer, bare med oppførselen. Kanskje du kan se litt gjennom fingrene med dette med å takke for maten hvis de bare klarer å spise litt penere på restaurant? Er du selv flink til å si hei, se dem i øynene når de kommer og smile så de vet at de er velkomne? Jeg vet ikke hvor "klemmete" dere er, men jeg opplever at det løsner nesten alltid på et forhold å legge en arm rundt en person, ta dem på skulderen eller hva nå når det passer seg sånn. SE dem, vær positiv, ha en eller annen form for kroppskontakt.

Jeg skjønner at du kanskje synes det er "urettferdig" i forhold til dine egne barn at de må huske på alle "reglene". Men snakk gjerne med barna dine, om de er store nok - 7-8-9 år - så kan de godt forstå det om du forklarer at hans barn oppfører seg annerledes fordi de har andre regler hjemme hos dem. Jeg har lært mine barn manerer, og forteller dem at jeg er veldig stolt av det, og at vi bare må overse at andre ikke tenker likedan. Det forstår og aksepterer de, og jeg tror det dessuten gjør dem litt stolte også.

Dere skal jo fungere som én familie, og det er aldri bra at sånne ergrelser får utvikle seg....Lykke til!

[Gjest Gjest]

har fortiden besøk av barna til mannen min. synes det er uhørt at de ikke kan si hei eller hadet eller takk for maten.

de henger over tallerkene sine og dytter seg maten i munnen.

tar en stor mengde og spiser bare halvparten.

egentlig er de snille og gode mennesker, bare disse manerene.

begge to er tenåringer.

jeg personlig er opptatt av å lære mine egne barn å spise pent, si de riktige tingene osv.

de sier ikke takk noen gang og det virker da grådig og utakknemmelig og uhøflig.

som stemor tørr jeg ikke å si så mye.

mannen min sier noe noen ganger, men jeg har inntrykk at han ikke vil masde på dem, siden han ser dem så sjelden.

men for meg er dette veldig ærgerlig. mine barn lærer det dårlige samt at det er ubehagelig og pinlig på restaurant.

ja uff alle disse stebarna som er rundtomkring på feie nå. Ekle er de....Får håpe det er gener både fra far og mor da,men det er nok en dårlig mor som har gjort de slik....far ser jo de sjeldent.....

ærlig talt...er det rart at det er mye dårlig forhold rundt omkring, det er jo bare klaging på stebarna....

Det har noe med signaler man gir selv. Går de eks.fra bordet uten å si noe, så kan du si; ja, takk for maten da. ....

Tenåringer, de kan være velopdradde,men enkelte ganger virker de helt slvet----

[Gjest Gjest_Dora_*]

ja uff alle disse stebarna som er rundtomkring på feie nå. Ekle er de....Får håpe det er gener både fra far og mor da,men det er nok en dårlig mor som har gjort de slik....far ser jo de sjeldent.....

ærlig talt...er det rart at det er mye dårlig forhold rundt omkring, det er jo bare klaging på stebarna....

Det har noe med signaler man gir selv. Går de eks.fra bordet uten å si noe, så kan du si; ja, takk for maten da. ....

Tenåringer, de kan være velopdradde,men enkelte ganger virker de helt slvet----

Er SÅÅ enig med deg. Er det mulig å se så mye gale hos andres barn som endel stemødre gjør her på Kvinneguiden?

Hadde jeg vært et av disse stebarna så hadde jeg vært sjeleglad den dagen jeg var gammel nok til slippe å reise til min far og stemor.

Dette er forresten noe jeg også har sett i virkeligheten. Min eldste sønn har kamerater som i mange år unnlot å reise til faren så lenge stemoren var hjemme. For i disse to tilfellene så har faren fått barn med en ny kvinne - og disse nye kvinnene klarte rett og slett ikke takle tenåringsgutter. Det ble kun fokusert på farens nye barn - som i disse to tilfellene var små jenter.

[CeeCee]

Om du ikke vil si noe direkte til barna hans, hva med å ta det opp med mannen din når dere er alene: "Jeg la merke til at du kommenterte blablaba, synes du at de er uhøflige / mangler manerer / etc, hva tenker du om dette?" HVis du stiller sånne åpne spørsmål, får du han kanskje på gli

Må bare kommentere det uthevede... Det som står i kursiv er ikke et åpent spørsmål. Det er ledende spørsmål. Man legger føringer fordi man forteller indirekte at du mener de er uhøflige og har dårlige manerer. Jeg tror mannen da vil gå i forsvarsposisjon.

Et åpent spørsmål ville vært: Hva synes du om dine barns ettellerannet?

[Vingedama]

Jeg klaget på stesønnen for alt mulig rart i flere år, før jeg sluttet å leke mamma - dvs kjøpe klær, vaske klær, rydde opp etter måltidene, putte skotørker i skoa, skifte på senga - YOU NAME IT, I DID IT. For jo mer jeg gjorde, jo mer frustret ble jeg over alt som var "galt" med den ungen. Det var umulig å nevne noe for far, for han forsvarte naturlig nok sin sønn i alt. Det ble jo ganske mye etterhvert. Så nå har jeg sluttet å prøve så hardt, jeg gjør ingen ting som har med stesønnen å gjøre annet enn å strekke på skuldrene og himle med øya når far, som nå må passe på ungen sin selv, hyler og skriker like mye som det jeg gjorde. Sånn sett er det like koselig i heimen som før... Men nå er det hans middag sønnen spytter ut, ikke min.

Og stesønn og onde stemor er bedre venner enn før

[Gjest Gjest]

jeg personlig er opptatt av å lære mine egne barn å spise pent, si de riktige tingene osv.

Fint for deg og dine barn

Hvis far ikke synes det er så nøye at hans særkullsbarn viser gode manerer, så trenger ikke du å anstrenge deg for at de skal få det heller. Bare si fra til far på det du synes affiserer deg, f.eks at du synes de kan takke for maten når du har anstrengt deg for å tilberede den, ellers kan han selv lage maten når de er der.

Du har ikke ansvar for at hans særkullsbarn skal bli sympatiske. Bare senk skuldrene og la deres foreldre bære det fulle ansvaret for hvordan de oppdras.

[Gjest Gjest]

Fint for deg og dine barn

Hvis far ikke synes det er så nøye at hans særkullsbarn viser gode manerer, så trenger ikke du å anstrenge deg for at de skal få det heller. Bare si fra til far på det du synes affiserer deg, f.eks at du synes de kan takke for maten når du har anstrengt deg for å tilberede den, ellers kan han selv lage maten når de er der.

Du har ikke ansvar for at hans særkullsbarn skal bli sympatiske. Bare senk skuldrene og la deres foreldre bære det fulle ansvaret for hvordan de oppdras.

Enig.

Et problem er jo når fellesbarna innvender at særkullsbarna får jo lov.... men da må man nesten bare svare at "de er ikke mine barn, jeg oppdrar dem ikke, men du er mitt barn, og du må følge mine regler".

[LilleLu]

Herregud, dette høres jo helt ut som min familie!

Min søster og jeg er begge i tenårene, og faren vår har fått en ny kjej med nye barn.

Søsteren min og jeg er ikke hos faren vår så ofte, men føles oss skikkelig uvelkomne når vi er der.

Vi er som regel også sånne som henger over maten uten å si noe, gulper den i seg, og så går.

Jeg kommer også av og til til å ta mer mat enn jeg klarer å spise opp, men det er fordi de gangene jeg tenker jeg skal være "snill" å ta litt av gangen, så er det plutselig ikke mer igjen, og jeg sitter der sulten.

Grunnen til at jeg og søsteren min spiser fort og gjerne henger over tallerkenen er at det er utrolig dårlig stemning ved bordet.

Stedmoren vår krangler alltid med den eldste sønnen sin, og hun pirker veldig på guttene om at de må sitte pent, blablabla.

Den eldste sønnen hennes er også ganske ufyselig, og han klarer ikke å gå 5 sekunder uten å hakke på lillebror eller krangle med mor'n.

Mange ganger sier hun ikke noe til eldstemanns frekkheter før noen svarer igjen, hvoretter hun kjefter på begge og ber dem slutte å diskutere. Vil den som forsvarte seg prøve å forsvare seg overfor henne sier hun bare at nå snakker vi ikke mer om det.

Nevnte jeg at han konstant snakker om noen han har mobbet eller banket, mens han smiler et ondt smil og sier at det var gøy?

Dette er ekstremt ubehagelig for meg og søsteren min at det er slik, og begge hauler i oss maten så fort som mulig for å kunne gå fra bordet. Vi henger over tallerknene for å slippe å se de andre i øynene, og jeg tror begge to bare spiser fordi vi er sultne.

Jeg synes selv vi er temmelige høflige - jeg hilser på både far og stedmor, sier takk for maten hvis jeg er i humør (det vil si jeg er i humør på dager der middagen der IKKE har satt meg 3 hakk nærmere selvskading igjen), med mindre jeg kaster i meg maten og går så fort jeg kan, og jeg prøver så godt jeg kan å være snill pike.

Stedmoren min merker ikke selv at sønnen hennes har slik en ufyselig og ekkel måte å snakke på, hverken ved matbordet eller ellers.

Jeg er glad i ham, han er morsom og sånnt, men han er en liten sosiopat.

Vi skjønner godt at stedmoren vår ikke ser at sønnen er slik, hun er jo vandt med ham, og også kanskje at hun synes vi er uhøflige, men dette går begge veier.

En annen ting er at stedmoren vår er en slik "nå SKAL vi snakke om dette til JEG bestemmer at det er ute av verden, og da skal du bare holde kjeft!"-person, og skal absolutt snakke om negative ting ved matbordet. Kanskje der gutten har det fra? Mens han er mer overfladisk som "åååh, MÅ du lage sånn mat? du VET jo at jeg ikke liker det!" eller "Åååh, lillebror, MÅ du ha glasset ditt så nært mitt!?" eller "Åh, som om DU er bedre!?" Så er hun mer en sånn som vil ta opp ting som er skjedd på skolen eller at han har plaget lillebror og sånnt, og som jeg sa så blir middagen alltid en krangel mellom de to, selv om hun kanskje mener det godt.

Jeg har på trass vært mindre hos faren min, og vært mer latnår jeg har vært der. I håp om at han skal spørre hva som er galt, hvorfor søsteren min og jeg aldri er der eller er sure, etc...

Men det gjorde han ikke. Istedet sendte han meg hjem til moren min, med en tale om at jeg aldri rydder etter meg og er lat.

Selv om jeg har prøvd å rydde så godt jeg kan.

Tenk litt over disse tingene:

-Kanskje du kan strekke deg lengre for å få en bedre kontakt med døtrene?

-Kanskje du og mannen din bør snakke med dem om hvorfor det er slik, istedetfor å kritisere?

-Tenk på at det er vanskelig å måtte gi opp pappa'n sin, plutselig må man jo dele oppmerksomheten med en ny kvinne i hans liv pluss hennes barn.

-Tenk også på at det er vanskelig å plutselig ha mye mindre plass i huset sitt.

-Har de overhodet ordentlige rom å sove i når de er på besøk?

-Inviterer dere dem med på ting? f.eks restaurant, kino, etc?

-Og husk, prøv å tenk på dem som DINE stedDØTRE istedetfor "de dærre jentene som kommer av og til)

-Prøv å se barna dine fra andres øyne.

-Prøv å studer en vanlig middag hos dere, men prøv å se den også med en fremmeds øyne. Hva er utrivelig? (at noen spiser stygt teller ikke.) Hva kan være med til å gjøre ting mer trivelig?

Håper dette hjalp deg til å se det fra vår side :/

Lykke til!

Endret 21. juli 2009 av LilleLu

[Gjest Gjest]

Syns det er så trist å lese om stemødre som snakker om når barna til mannen er på besøk hos dem:(

Hos oss så er de ikke på besøk, det er hjemme! Og det kommer alltid til å ha et hjem her på lik linje med sine søsken som bor her fast! Barna selv sier også hjem til mamma og hjem til pappa og ++++.

Det finnes så mange ekle stemødre rundt om at jeg får vondt inni meg når jeg tenker på de stakkars barna!

[CeeCee]

Syns det er så trist å lese om stemødre som snakker om når barna til mannen er på besøk hos dem:(

Hos oss så er de ikke på besøk, det er hjemme! Og det kommer alltid til å ha et hjem her på lik linje med sine søsken som bor her fast! Barna selv sier også hjem til mamma og hjem til pappa og ++++.

Det finnes så mange ekle stemødre rundt om at jeg får vondt inni meg når jeg tenker på de stakkars barna!

Det er jeg helt enig med deg i! Barn med skilte foreldre har TO hjem! Håper for all del ikke barna får høre at de "er på besøk!" Stakkar barn, de vil ikke føle seg særlig velkomne. Det er like mye deres hjem, som stemors/ -fars og evt. ste- og/ eller halvsøsken.

Noe annet jeg også hører om er når samværsforelderen vil ha økt samvær eller hele omsorgen for barna, at stemor "rynker på nesen." Blir man sammen med noen med barn, må man ta med i beregningen at en dag kan barna flytte inn på hel- eller deltid. Det burde ikke komme som noe sjokk akkurat, og det er viktig å snakke om sånt før man flytter sammen!

En slik situasjon jeg hørte om var en far som ønsket hovedomsorgen for sin datter, for hun var i en elendig omsorgssituasjon hos sin mor. Kjæresten (da samboere) gjennom tre år ville ikke dette, men hun ville gjerne ha egne barn!!!!???? Enden på visa var at han forlot henne.

[Gjest Gjest_mia_*]

Syns det er så trist å lese om stemødre som snakker om når barna til mannen er på besøk hos dem:(

Hos oss så er de ikke på besøk, det er hjemme! Og det kommer alltid til å ha et hjem her på lik linje med sine søsken som bor her fast! Barna selv sier også hjem til mamma og hjem til pappa og ++++.

Det finnes så mange ekle stemødre rundt om at jeg får vondt inni meg når jeg tenker på de stakkars barna!

Nå må du jammen gi deg.. Som stemor til to barn blir jeg provosert av å lese sånne teite utsagn om stemødre.. Jeg syns det er kjempe vanskelig å være stemor til tider, det er jammen mye man skal forholde seg til.. Men jeg har ALDRI latt noe gått utover mine stebarn og jeg forsøker å behandle dem så bra som mulig. Nå som jeg har en liten baby, ser jeg at det er ting jeg vil kreve av mitt eget barn som ikke blir krevd av mine stebarn. jeg ønsker ikke å være en hakkete stemor som irettesetter mine stebarn, derfor lar jeg mannen min oppdra dem sånn noenlunde som han vil. Samtidig er dette også mitt hjem og jeg er voksen og bestemmer like mye hvordan ting skal være her i huset, dette er selvfølgelig uanvhengig av hvordan barna har det hjemme hos sin mor. Reglene her i huset bør være de samme både for mine biologiske og mine stebarn. Hvorfor skal det være noen forskjell??

Det vanskeligste med å være stemor er faktisk etter min mening, at man ALDRI kan være lei/sinna på sitt stebarn som man kan som en biologisk forelder. For hvem har ikke vært oppgitt mang en gang over sine biologiske barn?? Det er vel helt naturlig. men dersom man sier noe sånt om sine stebarn, nei, gud forby, da er man slem stemor da..

Jeg er fullstendig klar over at dersom jeg skal si noe "negativt" om mine stebarn så må jeg trå fryktelig varsomt, men om jeg sier akkurat det samme om mitt eget barn, så er det greit, fordi alle vet at jeg elsker og er like glad i det barnet uansett.

Dette er fryktelig utmattende og frustrerende til tider syns jeg. For joda, som stemor så ønsker man selvfølgelig også at stebarna skal vokse opp å bli noen snille og flinke folk med gode manerer akkurat som sine egne..

[Gjest Gjest_Bente_*]

Nå må du jammen gi deg.. Som stemor til to barn blir jeg provosert av å lese sånne teite utsagn om stemødre.. Jeg syns det er kjempe vanskelig å være stemor til tider, det er jammen mye man skal forholde seg til.. Men jeg har ALDRI latt noe gått utover mine stebarn og jeg forsøker å behandle dem så bra som mulig. Nå som jeg har en liten baby, ser jeg at det er ting jeg vil kreve av mitt eget barn som ikke blir krevd av mine stebarn. jeg ønsker ikke å være en hakkete stemor som irettesetter mine stebarn, derfor lar jeg mannen min oppdra dem sånn noenlunde som han vil. Samtidig er dette også mitt hjem og jeg er voksen og bestemmer like mye hvordan ting skal være her i huset, dette er selvfølgelig uanvhengig av hvordan barna har det hjemme hos sin mor. Reglene her i huset bør være de samme både for mine biologiske og mine stebarn. Hvorfor skal det være noen forskjell??

Det vanskeligste med å være stemor er faktisk etter min mening, at man ALDRI kan være lei/sinna på sitt stebarn som man kan som en biologisk forelder. For hvem har ikke vært oppgitt mang en gang over sine biologiske barn?? Det er vel helt naturlig. men dersom man sier noe sånt om sine stebarn, nei, gud forby, da er man slem stemor da..

Jeg er fullstendig klar over at dersom jeg skal si noe "negativt" om mine stebarn så må jeg trå fryktelig varsomt, men om jeg sier akkurat det samme om mitt eget barn, så er det greit, fordi alle vet at jeg elsker og er like glad i det barnet uansett.

Dette er fryktelig utmattende og frustrerende til tider syns jeg. For joda, som stemor så ønsker man selvfølgelig også at stebarna skal vokse opp å bli noen snille og flinke folk med gode manerer akkurat som sine egne..

Nå må du slappe av litt. Det som ble kritisert her var stemødre som snakket om mannens barn som "var på besøk" ... det stemmer faktisk ikke. Farens hjem er like mye deres hjem som stemor sitt hjem. De er IKKE på besøk, det er deres HJEM!

Og det siste avsnittet ditt: Ja, men akkurat som dine egne barn så blir ikke ungene akkurat slik du skulle ønske de ble.

[Gjest Gjest]

Nå må du slappe av litt. Det som ble kritisert her var stemødre som snakket om mannens barn som "var på besøk" ... det stemmer faktisk ikke. Farens hjem er like mye deres hjem som stemor sitt hjem. De er IKKE på besøk, det er deres HJEM!

Og det siste avsnittet ditt: Ja, men akkurat som dine egne barn så blir ikke ungene akkurat slik du skulle ønske de ble.

Ja, mulig det var feil ordvalg, men dette blir bare flisespikkeri. Og det jeg siterte var "det finnes så mange ekle stemødre". Det finnes også mange ekle foreldre.. Man finner generelt ekle folk overalt. Og ja, jeg har sett mange tråder her som handler om "ekle" stemødre og det provoserer meg fordi at det er ikke alltid en lett sak å være stemor og jeg syns også at ts kommer med et helt legitimt innlegg..

Grunnen til at vi stemødre syns det er vanskeligere med stebarn, er at vi ofte har større problemer med å "irettesette" stebarn kontra egne barn. Og selvfølgelig blir ikke alltid ungene som man ønsket de skulle bli, men at man ønsker å behandle stebarn likt som sine egne må da være det mest gunstige også for barna?

[Jade]

Det er vel det de har blitt opplært til å gjøre. Hvis du vil ha en viss standard på bordskikken i huset ditt, så må du opplyse om det. Selv om slik bordskikk er en selvfølge for mange av oss, så er det ikke det for barn som ikke har vokst opp med slike vaner. Ergo er det ikke barna det er noe galt med. De bare vet ikke bedre. Gjør noe med det, eller finn deg i det / overse det.

Endret 21. juli 2009 av Jade

[Gjest Gjest_Nygift_*]

Mulig at forholdet steforelder/stebarn er forskjellig utifra situasjonen mor/far, hvorfor og når de gikk fra hverandre, barnas alder osv.

Jeg har en stedatter på ca 10 år. Hun bor i nærheten av oss, og er hos oss 3 helger i måneden og i nesten alle ferier. Jeg ble "stemor" da hun var ca 3 år og jeg ca 25.

I begynnelsen var jeg mest venninne, lekte med Barbie og stordukker osv.

Etterhvert ble jeg mere og mere forsørger og omsorgsperson.

I vårt hjem (meg, mann og stedatter) er det i stor grad jeg som setter reglene.

Jeg er opptatt av bordskikk, og respekt for ting, møbler osv, og ikke minst respekt for voksne.

Jeg og min (ste)datter har et supert forhold, jeg har også foreslått for mann noen ganger at hun kanskje burde komme å bo hos oss for en periode, dersom det har vært "turbulent" hos moren (som for øvrig er en bra mor, selv om vi ikke alle er like).

Hun er hjemme hos oss, hos sin mor, hos besteforeldre, hos stebesteforeldre osv.

Hun er heldig og er et lykkelig barn av skilte foreldre.

Jeg ser dog at dersom steforelder er "skyld" i brudd mellom foreldrene, eller kommer inn på et tidspunkt der barna er større, vil steforelderen ofte få "skylda" for at foreldrene ikke lenger er sammen/ikke blir sammen igjen. Dessverre er ofte foreldrene for lite åpne og forklarer ikke godt nok for barna at det ikke er barnas skyld, eller at foreldrene ikke er enige lenger.

Er viktig det som Lille Lu skriver, de bor også hos dere, de burde ha eget rom, eller minst egen seng, eget skap, osv. Dersom de blir "forvist" til gjesterom etc, vil de føle seg uvelkomne.

Lykke til til alle ste-foreldre/barn osv.

Husk at de er først barn, deretter ste- og at de har (minst) to hjem.

[Gjest Gjest_mia_*]

Mulig at forholdet steforelder/stebarn er forskjellig utifra situasjonen mor/far, hvorfor og når de gikk fra hverandre, barnas alder osv.

Jeg har en stedatter på ca 10 år. Hun bor i nærheten av oss, og er hos oss 3 helger i måneden og i nesten alle ferier. Jeg ble "stemor" da hun var ca 3 år og jeg ca 25.

I begynnelsen var jeg mest venninne, lekte med Barbie og stordukker osv.

Etterhvert ble jeg mere og mere forsørger og omsorgsperson.

I vårt hjem (meg, mann og stedatter) er det i stor grad jeg som setter reglene.

Jeg er opptatt av bordskikk, og respekt for ting, møbler osv, og ikke minst respekt for voksne.Jeg og min (ste)datter har et supert forhold, jeg har også foreslått for mann noen ganger at hun kanskje burde komme å bo hos oss for en periode, dersom det har vært "turbulent" hos moren (som for øvrig er en bra mor, selv om vi ikke alle er like).

Hun er hjemme hos oss, hos sin mor, hos besteforeldre, hos stebesteforeldre osv.

Hun er heldig og er et lykkelig barn av skilte foreldre.

Jeg ser dog at dersom steforelder er "skyld" i brudd mellom foreldrene, eller kommer inn på et tidspunkt der barna er større, vil steforelderen ofte få "skylda" for at foreldrene ikke lenger er sammen/ikke blir sammen igjen. Dessverre er ofte foreldrene for lite åpne og forklarer ikke godt nok for barna at det ikke er barnas skyld, eller at foreldrene ikke er enige lenger.

Er viktig det som Lille Lu skriver, de bor også hos dere, de burde ha eget rom, eller minst egen seng, eget skap, osv. Dersom de blir "forvist" til gjesterom etc, vil de føle seg uvelkomne.

Lykke til til alle ste-foreldre/barn osv.

Husk at de er først barn, deretter ste- og at de har (minst) to hjem.

Jeg syns det er flott at du kan sette regler overfor din stedatter. Som en mann sa i en annen tråd, så er det mye omsorg i det å sette grenser.. Jeg tror også at dette gjør at din stedatter føler seg trygg på deg og din rolle overfor henne. Du er en voksen omsorgsperson i hennes liv.

Jeg har ikke vært stemor så lenge som deg og syns det er vanskelig å sette grenser for mitt eldste stebarn, kanskje litt fordi jeg ikke kom inn i livet hans før han var 10 år?? Dette fører gjerne til at han vet å utnytte situasjonen når faren ikke er der, noe som igjen sliter en del på meg.

[Gjest Gjest]

Når det er snakk om en stemor og et stebarn, så er det snakk om et VOKSENT menneske og et BARN. Det får være grenser for hvor mye man skal hakke og klage på dette barnet. Noen stemødre oppfører seg som om det skulle vært snakk om et voksent menneske. Barn har da ikke mye selvinnsikt, de har vanskeligheter med å se det gale og det riktige i det de gjør, derfor syns jeg at man skal ta hensyn til det. At et stebarn ikke tar initiativet til å ta oppvasken eller støvsuge stua, så må man jo huske på at ens eget barn neppe haddetatt initiativet til dette de heller.

Det er lettere å la irritasjon og frustrasjon gå utover stebarna når det er snakk om barns oppførsel, fordi det ikke er ens egne.

Slutt nå å klag over stebarna deres, og vær heller glade for at dere kan ta del i et annet barns liv. De blir usikre og går i seg selv når de ikke føler seg elsket av HELE familien sin (ja,for stemor er en del av familien!).

[Gjest Sally Mae]

Det er lettere å la irritasjon og frustrasjon gå utover stebarna når det er snakk om barns oppførsel, fordi det ikke er ens egne.

Jeg kjenner ikke helt igjen den beskrivelsen.

Jeg kjenner en del kvinner som er både mødre og stemødre. Felles for dem alle er at de er mer forsiktige overfor stebarn enn egne barn, både når det gjelder direkte irettesetting og klaging overfor venner. De er alle veldig bevisste på at de fort kan bli den onde stemoren om de trår feil. Men de er ofte mer frustrerte over stebarna enn over sine egne barn, og det er nok nettopp fordi de ikke "har lov" til å ta det direkte i den aktuelle situasjonen.

Jeg tror de fleste steforeldre/stebarn-forhold kunne fungert bedre dersom begge parter kunne være mer naturlige overfor hverandre. Og det er naturlig for en (ste-)forelder å si ifra om uønsket atferd hos (ste-)barn. Akkurat som det er naturlig for (ste-)barn å teste grenser og likevel føle seg ønsket hos (ste-)foreldre.