Ex'en har barnet på ferie og jeg får ikke kontakt

[Gjest Engstelig mamma]

Jeg har hovedomsorgen for et barn på fem år, far er utlending, men vi har vært skilt et par år. Samarbeidet har vært nokså problematisk i denne tiden, mest fordi eks'en er sint på meg. Sønnen vår merker ingenting, og har veldig lyst til å være hos han og gleder seg til samværene. Jeg snakker bare positivt om pappaen, om reisen deres, og er opptatt av at sønnen min skal ha et fint bilde av han.

Nå er de på ferie i pappaens hjemland, har vært borte ei uke (skal være i 3 uker), og i dag har jeg har sendt en tekstmelding + prøvd å ringe en gang for å få snakke med sønnen min. Meldingen var positiv i tonen, veldig kort, men med sånne fraser som ha det hyggelig og klem osv. Mobilen er på, men han svarer ikke.

Er jeg hysterisk når jeg begynner å bli bekymret og tenker kidnapping....? Hvor lenge bør jeg vente før jeg tar neste telefon? Jeg vil jo ikke mase, men jeg vet at det er veldig lenge for barnet mitt å være borte hos mennesker han bare ser en eller to ganger i året, og som snakker et språk han ikke forstår (pappa snakker norsk med han her hjemme). Fere netter før han skulle reise gråt han og sa at han hadde drømt at han ble borte fra meg, ikke fant meg på en restaurant, i et kjøpesenter osv. Jeg synes dette tyder på at tidligere reiser har vært litt traumatiske, at det er altfor lenge for han (han har sånne mareritt hver gang de skal dra, og etter av og til etter at han har kommet hjem), men pappaen lager et helvete om han ikke får ta han med seg så lenge, fordi reisen er dyr. På familievernkontoret mente de at jeg bare måtte akseptere det, fordi pappa også har rett til samvær i sommerferien.

Jeg vet at jeg bare burde nekte han å dra så lenge, men nå er de der, og her sitter jeg og er bekymret....

[Gjest Gjest]

Hvor lenge er det siden du sendte melding og prøvde å ringe da?

Har du hatt kontakt med dem etter de reiste?

Har du tlfnr til de han besøker?

Forstår at du blir bekymret. Lett å bli bekymret når man ikke har fått svar, men det er sannsynligvis en naturlig forklaring på det. Kanskje tlf er på lydløs? Kanskje den er på lading i et annet rom? Kanskje de er ute en tur og han har glemt å ta med tlf?

Håper du snart får svar.

[Littlebird]

Jeg syns du er litt hysterisk ja. Du må nesten stole på at pappan passer på barnet. Han har ikke noe plikt til å holde kontakten med deg, og det kan være mange grunner til at han ikke svarer.

Vi har hatt med mitt stebarn på ferie, og selv om barnet alltid har nesten 14 dager mellom samvær med oss, hvor vi aldri hører noen ting om hvordan barnet har det, tar moren til barnet ofte kontakt med oss når vi er på ferie, "bare i tilfelle ditt og datt ikke er bra". Det kan oppleves nokså provoserende og tullete, for om noe ikke hadde vært i orden (f.eks. at barnet havnet på sykehus) hadde vi selvsagt sagt fra.. selv om forholdet er anstrengt må man jo opplyse hverandre om det som angår barnet. Det blir litt rart at 14 dager plutselig er en evighet når barnet er hos pappa, mens når pappa ikke får se barnet på 14 dager på fast basis er det ikke noe problem...

Jeg kan derfor godt tenke meg at dersom dere har et litt komplisert forhold er det ikke noe hyggelig for han å få meldinger fra deg, da du kanskje gir han en opplevelse av at du "sjekker" at alt er bra, uansett hvordan du ordlegger deg. Holder han på å spør deg om barnet når barnet er hos deg?

Eller det kan jo være mer tekniske grunner, at han ikke har fått meld. osv. Jeg tror det vil være mest beroligende for deg å ikke prøve å ta kontakt, for å slippe å vente på tilbakemelding. Du kan ikke gjøre så mye for barnet ditt nå uansett, annet enn å stole på at far tar vare på barnet. Selv om barnet grudde seg til å reise trenger det ikke å bety at det ikke har hatt det bra før, jeg tror det er helt naturlig at barn kan grue seg til slike ting, fordi barnet nok gruer seg til å savne deg osv. Men det kan like gjerne være at barnet gruer seg til å dra tilbake til deg i etterkant, fordi da vil jo barnet savne pappa og familien der osv, men det betyr jo på ingen måte at barnet ikke har det bra hos deg.

Hvis far derimot ikke kommer tilbake til avtalt tid osv. blir situasjonen en helt annen, da har du grunn til bekymring, og bør få hjelp til hva du skal gjøre, men du har vel ingenting som tyder på dette nå.. å ikke svare på sms er noe ganske annet enn å kidnappe barn..

Prøve heller å slappe av og tenk på at barnet ditt liker å være sammen med pappaen sin, og sannsynligvis har det helt fint.

[liv]

Sikker på at det virker å sende melding ned dit da? Det går ikke å sende melding til Rwanda men vi får sånn leveringsrapport om at alt har gått fint.

[Gjest Engstelig mamma]

Det blir litt rart at 14 dager plutselig er en evighet når barnet er hos pappa, mens når pappa ikke får se barnet på 14 dager på fast basis er det ikke noe problem...

Jeg kan derfor godt tenke meg at dersom dere har et litt komplisert forhold er det ikke noe hyggelig for han å få meldinger fra deg, da du kanskje gir han en opplevelse av at du "sjekker" at alt er bra, uansett hvordan du ordlegger deg. Holder han på å spør deg om barnet når barnet er hos deg?

Prøve heller å slappe av og tenk på at barnet ditt liker å være sammen med pappaen sin, og sannsynligvis har det helt fint.

Jeg stoler for så vidt på at far tar godt vare på sønnen sin. De er veldig glade i hverandre, og har det fint sammen. Dette med 14 dager som blir en evighet...ja, jeg mener at to uker er lang tid for en 5åring. Og om far ringer i den tiden gutten er hos meg, så får han snakke med han. Det har skjedd én gang på to år - han virker ikke så veldig interessert i å snakke med han utenom de dagene han har han. Jeg har siden før skilsmissen sagt at vi kan ha 50/50 fordeling, det er han ikke interessert i. Om jeg spør om han vil ha en ekstra dag i forbindelse med ei helg, eller bare noen ekstra timer fordi det passer sånn, så vil han heller ikke ha det. Nok om det, det var ikke det som var temaet her.

Det kan være tekniske grunner, og jeg får slå meg til ro med det inntil videre.

[Gjest Gjest_Engstelig_*]

Sikker på at det virker å sende melding ned dit da? Det går ikke å sende melding til Rwanda men vi får sånn leveringsrapport om at alt har gått fint.

Har funka fint før...de er dessuten ikke riktig så langt unna. Men når det ringer i telefonen, så vet jeg jo at det er kontakt...kanskje den bare ligger hjemme mens de er ute.

[Gjest Gjest_Oda_*]

Jeg synes ikke du er hysterisk - du virker å være en helt normal og vel utrustet mor.

For meg hadde det vært helt utenkelig at ungene mine skulle reise bort i ukevis uten å gi lyd fra seg da de var små. Jeg er ikke skilt - men hadde aldri godtatt en avtale hvor jeg ikke kunne ta kontakt å høre hvordan barna hadde det mens de var borte i flere uker.

[lilljan]

Må bare si at du ikke virker hysterisk. Jeg skjønner godt at du har behov for å ha kontakt med sønnen din når han er på ferie, det være seg en helg eller tre uker, så jeg ville ikke tatt hensyn til at du virker "provoserende". I så tilfelle hadde jeg ikke brydd meg i det hele tatt. Det er du som har den daglige omsorgen og det er du som er din sønn sin trygge base, selv om han er sammen med faren. Slik er det bare når du har den daglige omsorgen for barnet.

Kanskje det er litt dumt at kidnapping er en del av din bekymring og at tanken dukker opp er veldig trist. Men du kjenner barnet og utallige historier fra media.

Har dere hatt kontakt den 1. uken? Som mange sier kan det være utallige grunner til at han ikke svarer akkurat nå. Jeg ville prøvd å få kontakt videre i ferien. Men jeg er vel gjerne så "hysterisk" at hvis jeg ikke hadde fått noen respons i løpet av tre uker hadde jeg blitt stresset!

[Littlebird]

Jeg synes ikke du er hysterisk - du virker å være en helt normal og vel utrustet mor.

For meg hadde det vært helt utenkelig at ungene mine skulle reise bort i ukevis uten å gi lyd fra seg da de var små. Jeg er ikke skilt - men hadde aldri godtatt en avtale hvor jeg ikke kunne ta kontakt å høre hvordan barna hadde det mens de var borte i flere uker.

Det er ikke opptil mor å "godta" å ikke ha kontakt med barnet mens det er hos far. Far har ikke meldeplikt/tilgjengelighetsplikt for mor.

Jeg opplever sånne "litt hysteriske" mødre som opptatt av å dekke sitt behov for å ha kontakt med barnet, det handler ikke om barnets behov for kontakt med moren. Dersom barnet ønsker å ringe mor er det en litt annen sak, men en mor bør da kunne klare å takle dette.

Mitt stebarn er også 5 år. Opplevelsen vår med barnet er at hun tilpasser seg fint enten hun er hos mor eller far, og når hun er hos mor er hun ikke så opptatt av å ringe til pappa, og når hun er hos pappa er hun ikke så opptatt av å ringe mor. Barn lever gjerne litt i øyeblikket, og ofte tror jeg de voksne er mer opptatt av å være borte fra barna enn barna er opptatt av at de borte fra voksne.

Dersom barnet til ts savner mor og syns det hjelper å ringe regner jeg med at far får beskjed om det. Kanskje ringer de deg en dag på eget initiativ? Noen ganger kan slike telefoner også gjøre savn værre, så jeg syns ikke man skal mase på barna om ringing, men lytte heller til hva barnet ønsker, og la det være litt opp til barnet.

Og jeg skjønner heller ikke helt hvorfor ts er redd for kidnapping hvis pappa ikke har lyst å ha 50/50 deling en gang.. det virker som en litt hysterisk og ubegrunnet tanke utifra det som står i innleggene til ts her syns jeg.

Og selv om mor har daglig omsorg er far også like mye en trygg base for barnet. Og Liljan, du må huske at dette skal ikke handle om hva MOR har behov for, men om at barnet har det trygt og bra.

[Gjest Engstelig mamma]

Jeg opplever sånne "litt hysteriske" mødre som opptatt av å dekke sitt behov for å ha kontakt med barnet, det handler ikke om barnets behov for kontakt med moren. Dersom barnet ønsker å ringe mor er det en litt annen sak, men en mor bør da kunne klare å takle dette.

Og selv om mor har daglig omsorg er far også like mye en trygg base for barnet. Og Liljan, du må huske at dette skal ikke handle om hva MOR har behov for, men om at barnet har det trygt og bra.

Jeg er selvsagt takknemlig for alle meninger og svar, men det er jo ingen tvil om at Littlebird er veeeeeldig farget av sine opplevelser med mannens eks-kone, som hun synes er hysterisk og innpåsliten. Greit nok. Jeg vet ikke nok om deres forhistorie til å dømme verken hit eller dit, og synes det er positivt at ditt stebarn har det fint hos dere.

Jeg vet også at pappaen til sønnen min er en veldig trygg og positiv person for han så lenge de er i Norge . Men når sønnen min selv har gitt uttrykk for at han synes det er lenge å være borte (de er ALDRI så lenge sammen i Norge, max 3 dager av gangen), at han synes det er ekkelt å være alene med folk som ikke forstår hva han sier når han snakker norsk og ikke kan uttrykke det han vil på pappaens språk osv, og gråter og vil hjem, så føler jeg et visst behov - ja, mitt behov som hovedomsorgsperson og den absolutt tryggeste basen - for å gi noen trøstende ord. Når vi har snakket på telefon andre ganger de har reist, så har jeg bare oppmuntret han, spurt om kule ting de har gjort og lagt vekt på hans positive opplevelser, for å understreke disse. Nettopp fordi jeg vet at dette vil være obligatoriske reiser gjennom hele oppveksten, og jeg vil at han snarest mulig skal se på det som bare spennende og fint, ikke med blandede følelser. Jeg begynner ikke med "stakkars deg"-uttrykk eller spør om han vil hjem osv - jeg vil KUN vise at jeg er tilstede, selv om jeg er langt borte. Jo, det er delvis mitt behov. Ikke fordi jeg savner han (som jeg jo gjør), men på samme måte som du ønsker å trøste når barnet ditt har slått seg (du kan jo ikke fjerne smerten, bare vise at du forstår og føler med), så vil jeg vise at den trygge havna er her.

Som du sier, lever barn i nuet, og nettopp derfor er det så vanskelig om nuet er ubehagelig eller "skummelt" - da er det greit å bli minnet på at det uansett er forbigående. Jeg ER her, er alt jeg vil formidle.

Og jeg synes fortsatt det er rart at telefonen ringer og ringer (jeg har ringt én gang i dag, men lot det ringe lenge) uten at noen svarer...

Han er neppe kidnappet, men jo, det er irriterende, ansvarsløst, arrogant og lite hensynsfullt, synes jeg. Vi var enige om at vi skulle ringes etter 3-4 dager, nå har det gått ei uke uten livstegn fra dem, og jeg får ikke kontakt. Det er to uker igjen.

[CeeCee]

Jeg synes det er litt relevant i denne saken hvilket land han er i. Er det et Europeisk land med samme religion og stort sett samme kultur som i Norge, ville jeg følt meg rimelig trygg for at barnets ve og vel, selv om kontakten med mor ikke er der. Dersom det var et land med helt annen kultur og religion ville nok jeg også bli litt hysterisk og redd, for barnets del. Grunnen er at da vil alt være helt annerledes for barnet enn hjemme. Alt vil være nytt, og gjerne føles utrygt for barnet. Da kan det være godt for barnet å ha kontakt med sin mor. Særlig med tanke på at barnet ikke har vært alene med far mer enn 3 dager sammenhengende.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er litt relevant i denne saken hvilket land han er i. Er det et Europeisk land med samme religion og stort sett samme kultur som i Norge, ville jeg følt meg rimelig trygg for at barnets ve og vel, selv om kontakten med mor ikke er der. Dersom det var et land med helt annen kultur og religion ville nok jeg også bli litt hysterisk og redd, for barnets del. Grunnen er at da vil alt være helt annerledes for barnet enn hjemme. Alt vil være nytt, og gjerne føles utrygt for barnet. Da kan det være godt for barnet å ha kontakt med sin mor. Særlig med tanke på at barnet ikke har vært alene med far mer enn 3 dager sammenhengende.

Enig i dette!

Det har også en praktisk betydnig hvilket land det er hvis det skulle bli en barnbortføringssak. Fordi det er lettere å få barnet tilbake hvis landet er tilsluttet Haagkonvensjonen. De landene som det står H bak har tilbakeleveringsavtale til Norge i henhold til Haagkonvensjonen:

http://www.regjeringen.no/nb/sub/barnebort....html?id=467092

Her kan du lese mer om det hvis det skulle bli aktuelt (tror ikke og håper ikke det da):

http://www.regjeringen.no/nb/sub/barnebort....html?id=462630

Forøvrig synes jeg det er dårlig gjort av faren å ikke gi livstegn fra seg når han ser du har ringt. Det er ikke så dyrt å sende en melding. Neste gang kan du kanskje gi han 300 kroner mot at han tar kontakt minst en gang i uken? Det er verdt minst 300 kroner å få ro i sjelen.

[CeeCee]

Bra svart gjest! Tenkte også på dette med evt. kidnappingssituasjon, men var ikke helt sikker på hva jeg snakket om så lot det være

[Gjest Engstelig mamma]

Tror kidnapping avhenger vel så mye av person og deres forhold til sin egen familie og til Norge, som av religion og kultur. I ganske mange kulturer er det slik at gutter anses å "tilhøre" farsfamilien, også i noen kulturer i Europa.

Hadde far vært muslim fra Iran, hadde jeg neppe latt barnet reist. Forresten, hadde han vært det, ville jeg aldri ha giftet meg og fått barn med han...jeg har da lest "Ikke uten min datter".....

Bare tiden vil vise hva som egentlig skjer i dette tilfellet. Forresten mistet en kollega av søstra mi barnet sitt i forfjor, norsk mann som reiste til Burma eller hvor det nå var i Asia - masse avisskriverier om det - kanskje noen husker? Barnet kom jo til rette til slutt. Mange gjør aldri det.

[Rosenrød]

Det går sikkert bra! Har du hørt noe fra dem ennå?

[Gjest Gjest_Oda_*]

Det er ikke opptil mor å "godta" å ikke ha kontakt med barnet mens det er hos far. Far har ikke meldeplikt/tilgjengelighetsplikt for mor.

Jeg opplever sånne "litt hysteriske" mødre som opptatt av å dekke sitt behov for å ha kontakt med barnet, det handler ikke om barnets behov for kontakt med moren. Dersom barnet ønsker å ringe mor er det en litt annen sak, men en mor bør da kunne klare å takle dette.

Mitt stebarn er også 5 år. Opplevelsen vår med barnet er at hun tilpasser seg fint enten hun er hos mor eller far, og når hun er hos mor er hun ikke så opptatt av å ringe til pappa, og når hun er hos pappa er hun ikke så opptatt av å ringe mor. Barn lever gjerne litt i øyeblikket, og ofte tror jeg de voksne er mer opptatt av å være borte fra barna enn barna er opptatt av at de borte fra voksne.

Dersom barnet til ts savner mor og syns det hjelper å ringe regner jeg med at far får beskjed om det. Kanskje ringer de deg en dag på eget initiativ? Noen ganger kan slike telefoner også gjøre savn værre, så jeg syns ikke man skal mase på barna om ringing, men lytte heller til hva barnet ønsker, og la det være litt opp til barnet.

Og jeg skjønner heller ikke helt hvorfor ts er redd for kidnapping hvis pappa ikke har lyst å ha 50/50 deling en gang.. det virker som en litt hysterisk og ubegrunnet tanke utifra det som står i innleggene til ts her syns jeg.

Og selv om mor har daglig omsorg er far også like mye en trygg base for barnet. Og Liljan, du må huske at dette skal ikke handle om hva MOR har behov for, men om at barnet har det trygt og bra.

Jeg tror du vil ha en litt annen innstilling når du blir mor selv.

[Littlebird]

Jeg tror du vil ha en litt annen innstilling når du blir mor selv.

Jeg er mor allerede (om ikke biologisk helt enda), har vært stemor i 5 år nå, og elsker barnet på alle måter som mitt eget. Uansett hva jeg personlig mener om mitt stebarns mor velger jeg da å stole på at hun er i stand til å ta seg av barnet når ikke barnet er hos oss... sånn er det nesten man må leve når man ikke bor sammen med barna hele tiden.

Jeg ville stolt på at min mann kunne tatt seg av vårt barn om jeg ikke var der, enten vi er sammen eller skulle bli skilt eller jeg dør, jeg har da tross alt valgt han som far..

Ja, jeg er nok farget av å ha vært i denne situasjonen som jeg er i, men tross alt er jo alle som svarer her farget av sin egen situasjon.. (også TS) så det er vel ikke akkurat så rart at man svarer ut i fra det perspektivet man har?

Men, derimot hadde jeg ikke fått med meg i innleggene (mulig jeg ikke har lest godt nok?) at faren hadde avtalt med TS å ringes etter noen dager. Da burde han jo sørge for å holde avtalen om kontakt, det er jeg enig i. Men jeg syns det er langt å trekke det derfra til kidnapping, det har sikkert en annen årsak enn det at du ikke får kontakt.

Men jeg mener likevel at dersom dette ikke hadde vært en avtale som pappa var enig i så har han ingen plikt til å ringe mor.

[Gjest Gjest]

Neste gang kan du kanskje sende med barnet en mobiltlf med kontantkort? Da er barnt stort nok til å ringe deg hvis han vil prate med deg. Og du slipper å føle at du maser på faren hvis du vil prate med barnet. Det føles dessuten trygt å vite at barnet kan ringe når han vil.

[Gjest Gjest_Oda_*]

Jeg er mor allerede (om ikke biologisk helt enda), har vært stemor i 5 år nå, og elsker barnet på alle måter som mitt eget. Uansett hva jeg personlig mener om mitt stebarns mor velger jeg da å stole på at hun er i stand til å ta seg av barnet når ikke barnet er hos oss... sånn er det nesten man må leve når man ikke bor sammen med barna hele tiden.

Jeg ville stolt på at min mann kunne tatt seg av vårt barn om jeg ikke var der, enten vi er sammen eller skulle bli skilt eller jeg dør, jeg har da tross alt valgt han som far..

Ja, jeg er nok farget av å ha vært i denne situasjonen som jeg er i, men tross alt er jo alle som svarer her farget av sin egen situasjon.. (også TS) så det er vel ikke akkurat så rart at man svarer ut i fra det perspektivet man har?

Men, derimot hadde jeg ikke fått med meg i innleggene (mulig jeg ikke har lest godt nok?) at faren hadde avtalt med TS å ringes etter noen dager. Da burde han jo sørge for å holde avtalen om kontakt, det er jeg enig i. Men jeg syns det er langt å trekke det derfra til kidnapping, det har sikkert en annen årsak enn det at du ikke får kontakt.

Men jeg mener likevel at dersom dette ikke hadde vært en avtale som pappa var enig i så har han ingen plikt til å ringe mor.

Ja, og jeg er helt sikkert farget av at jeg er mor til to gutter - men heldigvis fremdeles gift med barnas far.

Ungene mine er voksne nå - men om jeg hadde blitt skilt når de var små så hadde jeg brydd meg lite om at far ikke har meldeplikt - jeg hadde tatt som en selvfølge at han visste hvordan jeg som barnas mor var og at jeg ville bli veldig glad for et livstegn fra dem.

På akkurat samme måte som jeg selvsagt hadde bedt barna holde kontakt med far om jeg hadde dem med på tur i flere uker.

Når man er barns hovedomsorgsperson så er det ikke bare å skru av en bryter - hverken for barn eller voksne. Og hvorfor i all verden skal det endres fordi om foreldrene finner ut at de ikke kan bo sammen lenger? Skal plutselig barna forholde seg til en helt annen verden?

Ikke meldeplikt? Nei, selvsagt ikke - men enhver oppegående forelder tar mer hensyn til barna og den andre forelderen enn som så.

Og fordi om et barn ikke viser med hele seg at hun eller han savner den forelderen som ikke er med på ferie eller som vedkommende ikke får treffe på noen uker så er det mye mulig at hun eller han savner mor eller far masse allikevel. Men barn er veldig ljojale og forstår fort innstillingen til de han eller hun er på ferie sammen med.

Det går an å vise sunn fornuft selvom man er skilte og har retten på sin side.

[Gjest Gjest_kikki_*]

Jeg forstår godt at du er bekymret. Er også den situasjonen at far er utenlands. Faktisk fra Iran ( og ja, jeg har lest "ikke uten min datter") Han har også truet med kidnapping.

Men nå er det slik at han foreløbig ikke har fått tatt sønnen sin med seg ut av landet. Og jeg vet at om det kommer til å skje- sittet jeg her full av bekymring for om han har kidnappet sønnen sin.

Uansett- både han, og faren til mine to eldste har alltid fått ringe til mine barn når de har øsnket det. Dette uten at jeg har blitt sint eller irritert over dette. De er faren til barna. Jeg forventer også at jeg som mor får lov til å være mor selv om ikke barna mine er hjemme hos meg, og ringe dem for å høre om de har det bra. Mine eldste er også blitt i tenårene, men jeg ringer likavel- bare for å høre at de har det bra. Har aldri hørt at faren deres reagerer på dette. Vil nokk tro at den dagen de blir voksne , vil jeg (og de) ringe med jevne mellomrom, slik som jeg om mine foreldre.

Til deg som er bekymret, vil jeg nok si at det går helt sikkert bra. Om han ville ha kidnappet sønnen, ville han nokk også tidligere hatt omsorgen for sønnen 50% om han hadde fått det. Mulig han bare vil vise deg at det nå er han som har sønnen, og du ikke skal blande deg...