Jeg vil så gjerne ha han tilbake....

[KriiZzY]

Så han alltid i ishallen og han skilte seg ut fra mengden. Han var utrolig kjekk men jeg tørte aldri å komme i nærheten av han på noe som helst måte for jeg stolte ikk epå gutter i hele tatt.

Men så en dag fikk jeg vite at han likte bestevenninnen min og ville da hjelpe han med å få henne. skjøv heller mine følelser til side. Vi pratet hver dag og i ganske mange timer... En dag sa han bare" du vet at det er deg jeg egentlig har likt? sett deg mange ganger i hallen" og der starta flørtingen. På en hockey tur til lillehammer så kom flørtingen til syne og vi sov på hverandres skuldre/hode på vei hjem.

Vi var sammen hver dag og fant på masse gøy sammen. Ca 3 mnd senere ble vi offsielt sammen. Alle vennene hans likte meg og var lykkelig over at han hadde funnet meg.

Vi var som det mest forelsket paret du kan tenke deg. Var på hverandre konstant og du så hvor lykkelig vi var sammen. Møtte hele slekta hans og alle der så hvor lykkelig vi var sammen. slekta hans forgudet meg og jeg så med de. Alt var supert..... Helt til jeg ble syk av kyssesyken og vi så nesten ikke hverandre på god stund (ca 4 uker). Vi ringte og snakka sammen hver dag en liten periode, men det forsvant å.... Vi hadde ingen direkte intim kontakt på noe plan (kun holdt hender) på over 1 mnd ut i forholdet og så vel hverandre maks 4 ganger i løpet av den perioden.

Brått vil han ha pause og jeg ga ham det,slik at han kunne tenke over hva han ville. Han ville ikke miste meg for alt i verden, men han hadde usikre følelser ovenfor dette. Han har alltid satt karrieren sin først av alt og hadde nå da altfor mange baller i luften. Han hadde to jobber, egen trening og pluss en trening til med et annet lag somhan trente så han var alltid opptatt. Etter ca 2 uker valgte "vi" å avslutte forholdet for han hadde ikke tid til meg i hele tatt. Total forvirret som eg var, så skjønte jeg ingenting....

Hvordan kunne en fyr gå fra å være så forelsket til å bli sånn der nå? Snakket med vennene hans og jeg hadde vist vært hans første ordentlig seriøse kjæreste. De hadde aldri sett han med en annen jente så lenge de kjente han og visste da at han var redd for å binde seg til noen. De var ganske forbanna og oppgitte på han for at han valgte å gjøre det siden alle trodde det skulle vare livet ut....det hadde jo virket sånn hele veien på hvordan han oppførste seg å!

Mer desperat og såret var jeg. Jeg måtte ha svar og sendte han derfor ett langt brev hvor jeg forklarte mine følelser og sånn.... fikk tilbake at han hadde mistet mer eller mindre følelsene for meg, men jeg var så spesiell for han at han syns det var ufattelig vanskelig å gi slipp på meg og det vi hadde. Snakket mer med kameratene hans og de ville prøve å hjelpe meg på alle mulige måter....de vil ikke se at han mister noe så fint (som de kalte de selv).

Men nå siter jeg egentlig bare her med skikkelig knust hjerte. Jeg vil så gjerne ha han tilbake ,selvom det har gått 1 mnd etter bruddet, og prøve igjen. Grunnen for at jeg har håp enda er for at hovedgrunnen til det ble slutt er at han ikke har tid til meg...men når det har roet seg ned så kunne vi kanskje prøve.... Jeg vil jo så klart ikke vente på han i all evighet, men akkurat nå vil jeg bare ha han tilbake.

Når jeg skulle forklare hvordan han var til andre, sa jeg alltid at han var den mannlige versjonen av meg.... vi hadde egentlig samme drømmer og alt mulig. typisk drømmegutt. Hadde sånn spesiell kontakt som få egentlig har....

Men nå er venninnene mine ganske lei at jeg er såpass deppa og sånn hele tiden. Sier at jeg må bare glemme han og tenke på noe annet. Jeg klarer det bare ikke Føler meg ganske naiv og dum som faktisk har håpet enda (noe mine venninner gledelig forteller meg) men er det så fælt å ha???

[Supramundane]

Det er trist at du har havnet i denne situasjonen. Det er aldri noe greit når den man ønsker å være sammen med ikke ønsker det samme.. Dessverre tror jeg nok at venninnene dine har litt rett i at du må forsøke å glemme, hvis han ikke har følelser lengre så er det ikke så mye du kan gjøre med det.

Og for å være helt ærlig, så syns jeg han kjølnet litt vel fort. Fire uker, hva er det? Bare fordi du hadde kyssesyke? Nei, det fortjener du ikke!

[Dyregod]

Nei dette er ikke en moro situasjon... Det var vel såpass lite intimitet og følelser involvert i den perioden at det bare dabbet av, det er jo absolutt ikke en ønskesituasjon, for det er dessverre ikke mye du kan gjøre så lenge han føler det sånn.

Hvor lenge var dere sammen?

Hvis det er sånn at han faktisk mistet følelser for deg så fort som etter de ukene så var det kanskje ikke det rette? Selvom det føles slik ut nå... En måned siden brudd er absolutt ikke så lenge, man trenger tid, dette vet jeg mye om. Og det er en veldig klisje ting å si, men tiden leger alle sår! Dette er virkelig så sant, uansett hvor håpløst det høres ut nå. Det er en lang prosess man må inn i, men det vil til slutt ordne seg og du vil finne en som du kan beholde gnisten til!

Mulig det ble et litt rotete og uklart innlegg, men er syk og trøtt så er vel ikke helt med;)

Lykke til kjære deg...

Det vil ordne seg uansett!

[KriiZzY]

Ingen vet hva han egentlig driver med. Mange tror han faktisk bare ble redd og ville heller da kutte det ut...som han hadde gjort mange ganger før.

Ikke vet jeg men vet bare at det er sinnsykt tøft.... Griner hver natt og hver gang jeg er alene....

Han vil være venn med meg (det var han veldig klar på) og at han alltid skulle stille opp for meg, men han vil aldri snakke med meg eller spørre hvordan jeg har det.

Syns det er sinnsyt urettferdig dette her...endelig kunne jeg ha fortjent noe bra, men neida. Etter alle de avskumma jeg var med.....

Tilogmed ber til gud om dette her.....

[Gjest Gjest_Jeanett_*]

jeg har det på AKKURAT samme måte akkurat nå. Følelsen av at man ikke har fått en avslutning.

Vi ble sammen i mai. Det var helt magisk! Vi var perfekte for hverandre. Han hadde ingen ordentlig god venn, mora var sprø og faren var langt vekk og brødrene hans var det alltid noe tull med. Han hadde bare meg i hele verden og han elsket meg. Jeg var der alltid for han og sa det til han ingen andre sa. Vi var i kjelleren hans og holdtrundt hverandre hver dag, var på båttur, reiste på fylla i Langesund og kom hjem drita fulle og hadde helt komisk sex som vi lo av dagen etterpå. Jeg begynte å merke at jeg ikke var så lykkelig sammen med han lenger og en dag så begynte jeg å gråte og sa at jeg ikke ville mer, han sa han hadde tenkt på det samme. Og det kom som lyn fra klar himmel.. jeg trodde han trengte meg og elsket meg og aldri ville miste meg.

Dette skjedde på en fredag, og på lørdag reiste jeg til langesund uten han, der vi hadde vært så mange ganger. Når jeg sto innpå tordenskiold, så jeg genseren hans ute, jeg gikk ut for å se om det var han og det var det. Han fikk tårer i øynene og holdt rundt meg, ville at jeg skulle sitte på fanget og han sa han ville kysse meg, men han ville ikke ha meg.

Jeg har det på akkurat samme måte.. jeg vil ikke ha han, men jeg savner det vi hadde og vil prøve igjen, men ikke akkurat nå. Jeg syns han skal få tid til å savne meg og tenke på at han elsker meg. Jeg har enda ting der.. og han har ting her.. jeg må opp å levere det en dag. men da skal jeg farge håret å kjøpe nye klær så jeg blir driitsøt og vente ca en måned.

jeg vet at jeg bør bare glemme han, men jeg kan ikke.. ikke før vi kan prøve en gang til. Først da kan jeg la han gå

elsker deg gutten min.. det blir oss to en dag