stemortilværelsen

[Gjest Gjest]

Jeg får inntrykk av at de aller fleste takler dette med å være stemor/far veldig bra og syns i bunn og grunn bare det er koselig.

For min del syns jeg det er kjempe vanskelig, selv om jeg har stebarn som er greie å forholde seg til. Jeg elsker mannen min over alt på jord og derfor ville det aldri vært et alternativ for meg i dag å stukket av fra det jeg har nå. Men jeg må jobbe med meg selv ofte for å gjøre situasjonen så bra som overhodet mulig ifht at jeg har stebarn.

Jeg syns bl.a at det er kjempe vanskelig å knytte seg til dem, dette henger kanskje sammen med at de ikke er her mere enn 1-2 dager i uke?? Ellers syns jeg det er kjempe vanskelig å være den som sier i fra til dem når det er noe for å bli respektert. Tror kanskje det er lettere for de som greier å være mere bestemt overfor barna også? Selv merker jeg at jeg blir fort sliten fordi jeg ikke greier å sette ned foten overfor dem, føler meg liksom ikke trygg nok på dem til å gjøre det.

Jeg tror nok aldri jeg ville valgt dette om igjen om jeg visste det jeg vet nå, men jeg kunne heller aldri forlatt min mann som jeg er så uendelig glad i i dag..

Jeg håper hver dag at det skal bli lettere med tiden, men jeg innser også at jeg er kanskje ikke den rette personen til havne i en sånn situasjonen med tanke på at jeg aldri har vært spesielt opptatt av andres barn.

Nå venter jeg mitt første barn selv og håper at det forandrer meg og hvordan jeg opplever situasjonen.

Tok det lang tid for dere å knytte dere til deres stebarn? Og hvordan opplever dere å være den myndige overfor dem, er dere flinke til å si i fra og sette grenser??

[Gjest Gjest]

Tok det lang tid for dere å knytte dere til deres stebarn? Og hvordan opplever dere å være den myndige overfor dem, er dere flinke til å si i fra og sette grenser??

Det tok flere år før tilknytningsfølelsen/familiefølelsen kom.

Overlater stort sett myndighetsjobben/grensesettingen til mor og far, synes det er primært deres jobb å oppdra barna. Jeg er en ekstra ressursperson, men gidder ikke ta rollen som den strenge stemor.

Hvis dere har barna bare 1-2 ggr*/uka, er det ekstra god grunn til ikke å begynne å styre og bestemme. Overlat slitet til faren, og prøv heller å kose deg med stebarna.

[Gjest ts]

Det tok flere år før tilknytningsfølelsen/familiefølelsen kom.

Overlater stort sett myndighetsjobben/grensesettingen til mor og far, synes det er primært deres jobb å oppdra barna. Jeg er en ekstra ressursperson, men gidder ikke ta rollen som den strenge stemor.

Hvis dere har barna bare 1-2 ggr*/uka, er det ekstra god grunn til ikke å begynne å styre og bestemme. Overlat slitet til faren, og prøv heller å kose deg med stebarna.

Er enig i at det er mor og far som har ansvaret for oppdragelsen. Men jeg er ofte alene med barna, og dersom jeg ikke lærer meg å sette grenser for de så vet de fort å utnytte situasjonen. Og det ender i at jeg etter en dag med dem er dødssliten av mas og tull.. Jeg kan liksom ikke la de få gjøre som de vil bare fordi faren deres er på jobb..

Frem til nå har jeg hatt lett for å bare gi etter og det utnytter de til det fulle med en gang faren er ute av huset. jeg har bl.a mye større problemer med å få dem i seng enn hva faren har, samtidig som de har vanskeligere for å ta et nei for et nei fra meg fordi jeg har vært for snill tidligere.. Jeg syns det er kjempe vanskelig å være streng mot de når det ikke er mine barn..

[jolie]

Hvorfor er du så mye alene med barna? Hva gjør pappaen imens? Hvis de er hos pappaen sin bare 1-2 ganger i uka kan vel pappaen legge andre ting på is akkurat de ettermiddagene/kveldene - enten det er jobb, trening eller hobbyer.

De skal jo ikke primært ha samvær med deg, selv om du også er en del av "pappapakken".

Når det gjelder strenghet etc, så må du bare finne en linje å legge deg på. Etterhvert, når de ser at du er konsekvent, så slutter de å teste deg ut (på det punktet - de finner alltid andre grenser å teste ).

[Gjest Gjest]

Hvorfor er du så mye alene med barna? Hva gjør pappaen imens? Hvis de er hos pappaen sin bare 1-2 ganger i uka kan vel pappaen legge andre ting på is akkurat de ettermiddagene/kveldene - enten det er jobb, trening eller hobbyer.

De skal jo ikke primært ha samvær med deg, selv om du også er en del av "pappapakken".

Når det gjelder strenghet etc, så må du bare finne en linje å legge deg på. Etterhvert, når de ser at du er konsekvent, så slutter de å teste deg ut (på det punktet - de finner alltid andre grenser å teste ).

Jeg liker det selvfølgelig ikke, men For tiden har vi ikke så mye annet valg enn at han jobber en del overtid..

[Littlebird]

Jeg har vært stemor i snart 5 år, men jeg knyttet meg til barnet fra første gang jeg møtte det.. men da var barnet veldig lite, så det var ikke så vanskelig egentlig.. selv om nok noen ville hatt problemer med det også, det er jo individuelt hvordan man reagerer.

Det er mange flinke steforeldre, men jeg tror de fleste har noen ting de syns er vanskelige likevel. Hvor fort man knytter seg til barna tror jeg har mye med situasjonen rundt også, hvor gamle barna var når du ble kjent med dem, hvordan moren til barna forholder seg til dette, og rett og slett hvordan personlighetene deres går overens med din.

Jeg syns ikke at det er ditt hovedansvar å oppdra barna, men jeg syns heller ikke det er noe i veien for at du deltar i oppdragelsen.. Men det er jo viktig at du og pappaen har samme "oppdragelse", slik at reglene hos dere gjelder enten pappa er hjemme eller om du er hjemme. De bør respektere deg. Jeg tror ikke du skal være redd for å være litt "streng" av og til, så lenge dere er strenge på de samme tingene hjelper jo dette til å gi et stabilt miljø for barna. Jeg tror også det er lettere for dere å knytte dere til hverandre om dere respekterer hverandre, og ikke sliter hverandre ut. Kanskje er det lurt å ta en liten familieprat om ting som ikke funker helt? Det spørs jo litt på hvor gamle barna er da, og hva de forstår.

Hvorfor er barna så lite hos dere da? Jeg ville da tro at det ville vært lettere å bli kjent med hverandre om dere fikk litt mer tid sammen (hvor også pappa er hjemme selvsagt).

Håper det går seg til for dere, jeg tror det blir gradvis lettere å være stemor, selv om det aldri blir problemfritt. Men det kan jo også være en kjempestor glede, jeg håper dere blir glade i hverandre og får det fint sammen!

[Gjest ts]

Jeg har vært stemor i snart 5 år, men jeg knyttet meg til barnet fra første gang jeg møtte det.. men da var barnet veldig lite, så det var ikke så vanskelig egentlig.. selv om nok noen ville hatt problemer med det også, det er jo individuelt hvordan man reagerer.

Det er mange flinke steforeldre, men jeg tror de fleste har noen ting de syns er vanskelige likevel. Hvor fort man knytter seg til barna tror jeg har mye med situasjonen rundt også, hvor gamle barna var når du ble kjent med dem, hvordan moren til barna forholder seg til dette, og rett og slett hvordan personlighetene deres går overens med din.

Jeg syns ikke at det er ditt hovedansvar å oppdra barna, men jeg syns heller ikke det er noe i veien for at du deltar i oppdragelsen.. Men det er jo viktig at du og pappaen har samme "oppdragelse", slik at reglene hos dere gjelder enten pappa er hjemme eller om du er hjemme. De bør respektere deg. Jeg tror ikke du skal være redd for å være litt "streng" av og til, så lenge dere er strenge på de samme tingene hjelper jo dette til å gi et stabilt miljø for barna. Jeg tror også det er lettereHvorfor er barna så lite hos dere da? for dere å knytte dere til hverandre om dere respekterer hverandre, og ikke sliter hverandre ut. Kanskje er det lurt å ta en liten familieprat om ting som ikke funker helt? Det spørs jo litt på hvor gamle barna er da, og hva de forstår.

Jeg ville da tro at det ville vært lettere å bli kjent med hverandre om dere fikk litt mer tid sammen (hvor også pappa er hjemme selvsagt).

Håper det går seg til for dere, jeg tror det blir gradvis lettere å være stemor, selv om det aldri blir problemfritt. Men det kan jo også være en kjempestor glede, jeg håper dere blir glade i hverandre og får det fint sammen!

Det er vel litt forskjellig hva som er vanlig, men vet at noen fedre har barna annenhver helg + en dag i uken. Min mann har dem vel litt oftere.. Sånn har det vært fra starten av, pga mor som ikke ønsker å dele 50-50 og pga jobbsituasjonen til mannen min.

Vi har snakket om å ha dem oftere, men per i dag syns vi det er greit som det er, samtidig vil vi nok møte motstand i fra mor den dagen vi evt hadde kommet med forslag om å endre dette til oftere...

[Phaedra]

Jeg har vært stemor i snart 9 år og for meg tok det en del år før jeg knyttet meg til barna, og enda lenger før jeg begynt å få noen ordentlig familiefølelse for dem.

Jeg har fått høre av alle rundt meg at jeg taklet å bli stemor utrolig bra, alle er så imponerte over hvor naturlig alt falt meg og hvordan jeg tok det. Sannheten er at jeg prøvde hardt å virke perfekt, at jeg forsøkte å "kjøpe meg inn" hos barna (ved å alltid være snill, kul og morsom) for å få dem til å like meg og ved å ha dem på fanget, klemme dem osv. selv om det føltes rart ut for meg. Noen ganger visste jeg ikke hvor jeg skulle legge hendene mine når jeg fikk et barn på fanget, og jeg måtte tenke gjennom hva som virket mest "naturlig" (holde rundt? klemme? kan jeg fortsette å la armen ligge på sofalenet, eller virker det avvisende for alle som ser meg?) osv. Mao. det var kjempevanskelig å være "naturlig"

Jeg syntes også at det var utrolig vanskelig å blande meg inn i regler som jeg ikke var enig i, å innføre nye regler uten å diskutere dem med faren først og å sørge for at barna overholdt reglene med en gang de var alene med meg. Det føles ut som om de har benyttet enhver anledning de har hatt opp gjennom årene til å teste ut hvor langt de kan tøye enhver regel når de er sammen med meg. Dette synes jeg i flere år at var utrolig slitsom (jeg følte meg helt blåst i hodet noen ganger og trengte tid for meg selv) og jeg kunne ikke fatte at faren ikke var like sliten som meg når barna dro til moren. I tillegg så tok det litt tid før jeg oppfattet at selv om vi i stor grad er enige i hvordan barn skal oppdras så har vi forskjellig toleransegrense, og ting jeg oppfatter som dårlig oppførsel (eller vice versa) blir ikke alltid registrert hos partneren. Dette var også veldig slitsomt og frustrerende, for det føltes ut som om regler vi hadde satt i fellesskap ikke ble fulgt opp av begge.

Etterhvert som jeg ble mer sikker på min rolle og min autoritet (når jeg fant ut at jeg faktisk hadde autoritet, og ikke bare fordi mannen min fortalte barna at de skulle høre på meg) så oppdaget jeg også at barna tøyer en hver grense med moren og faren også, men at foreldrene ikke brukte like mye tid som meg på å analysere hvorfor og hvilken reaksjon de skal komme med. Nå vurderer jeg bare om jeg skal "ta" det eller la det gå og reagerer deretter. De blir ikke noe mindre glade i meg dersom jeg tar en avgjørelse de synes er urettferdig, og den kan alltids omgjøres senere hvis den virker feil etter at jeg har fått tenkt meg om. Barna har heller ingen problemer med at mor, far og stemor har forskjellige regler og holdninger, så lenge viktige deler av oppdragelsen er felles, og barna har inntrykk av at "de voksne" i livet deres er samstemte om hva som er moralsk rett og galt.

Ting som i stor grad er med på å påvirke barnas holdninger og utvikling osv. tar jeg derfor opp til diskusjon med mannen min, og han tar det ofte videre til diskusjon med moren. Etter 9 år går jeg fortsatt til mannen min nå og da og spør om han synes jeg går for langt når jeg blander meg opp i eller forandrer forskjellige deler av oppdragelsen til barna.

Men tilbake til det med å knytte seg til barna: Det tok lang tid før jeg følte at jeg var glad i dem på en annen måte enn jeg var glad i andres unger (mao. det tok flere år før de ble litt "mine" også). Det tok lang tid før jeg følte stolthet når de kom og fortalte meg om hva de hadde fått til, før jeg følte med trist på deres vegne og før det gikk opp for meg hvor spennende det var å få ta del i livet deres og før jeg fikk noe ønske om å følge med på livet deres videre. Men jeg var flink til å late som, så barna og resten av familien har aldri visst dette (mannen min har visst, for jeg har flere ganger trengt noen å snakke med om dette)

Jeg har også vært plaget av sjalusi ovenfor barna, jeg har jobbet hardt med meg selv for å få hodet mitt og følelsene mine til å bli enige om at prinsippet om at barna skal komme først er det eneste riktige prinsippet å leve etter (noe som er mye mindre vanskelig nå som jeg selv har lyst på barn), og jeg har tatt meg i å tenke hvor mye friere livet vårt ville vært og hva vi kunne gjort hvis han ikke hadde hatt barna.

Det verste var alltid følelsen av at jeg ikke hadde lov til å ha disse følelsene, at jeg følte at alle forventet av meg at jeg skulle knytte meg til ungene kjapt og at et eller annet godt nedgravd morsinnstinkt skulle våkne og hjelpe meg gjennom hele prosessen så det ble helt "naturlig". Jeg fant senere ut at ingen hadde disse forventningene til meg og at jeg derfor overrasket positivt (og det er derfor ingen vet hvor mange følelsesmessige dilemmaer jeg hadde).

Men dette er skyggesidene av hvordan jeg har hatt det. Det har ikke alltid bare vært vanskelig, og når jeg tenker tilbake på årene så er det ikke de slitsomme tingene jeg husker. Nå har vi nettopp blitt gift og barna strålte like mye som vi gjorde. Jeg angrer ikke et sekund og slik ting er i dag ville jeg valg alt omigjen. Hadde du spurt meg for 4-5 år siden så ville svaret muligens vært et annet.

[Gjest ts]

Jeg har vært stemor i snart 9 år og for meg tok det en del år før jeg knyttet meg til barna, og enda lenger før jeg begynt å få noen ordentlig familiefølelse for dem.

Jeg har fått høre av alle rundt meg at jeg taklet å bli stemor utrolig bra, alle er så imponerte over hvor naturlig alt falt meg og hvordan jeg tok det. Sannheten er at jeg prøvde hardt å virke perfekt, at jeg forsøkte å "kjøpe meg inn" hos barna (ved å alltid være snill, kul og morsom) for å få dem til å like meg og ved å ha dem på fanget, klemme dem osv. selv om det føltes rart ut for meg. Noen ganger visste jeg ikke hvor jeg skulle legge hendene mine når jeg fikk et barn på fanget, og jeg måtte tenke gjennom hva som virket mest "naturlig" (holde rundt? klemme? kan jeg fortsette å la armen ligge på sofalenet, eller virker det avvisende for alle som ser meg?) osv. Mao. det var kjempevanskelig å være "naturlig"

Jeg syntes også at det var utrolig vanskelig å blande meg inn i regler som jeg ikke var enig i, å innføre nye regler uten å diskutere dem med faren først og å sørge for at barna overholdt reglene med en gang de var alene med meg. Det føles ut som om de har benyttet enhver anledning de har hatt opp gjennom årene til å teste ut hvor langt de kan tøye enhver regel når de er sammen med meg. Dette synes jeg i flere år at var utrolig slitsom (jeg følte meg helt blåst i hodet noen ganger og trengte tid for meg selv) og jeg kunne ikke fatte at faren ikke var like sliten som meg når barna dro til moren. I tillegg så tok det litt tid før jeg oppfattet at selv om vi i stor grad er enige i hvordan barn skal oppdras så har vi forskjellig toleransegrense, og ting jeg oppfatter som dårlig oppførsel (eller vice versa) blir ikke alltid registrert hos partneren. Dette var også veldig slitsomt og frustrerende, for det føltes ut som om regler vi hadde satt i fellesskap ikke ble fulgt opp av begge.

Etterhvert som jeg ble mer sikker på min rolle og min autoritet (når jeg fant ut at jeg faktisk hadde autoritet, og ikke bare fordi mannen min fortalte barna at de skulle høre på meg) så oppdaget jeg også at barna tøyer en hver grense med moren og faren også, men at foreldrene ikke brukte like mye tid som meg på å analysere hvorfor og hvilken reaksjon de skal komme med. Nå vurderer jeg bare om jeg skal "ta" det eller la det gå og reagerer deretter. De blir ikke noe mindre glade i meg dersom jeg tar en avgjørelse de synes er urettferdig, og den kan alltids omgjøres senere hvis den virker feil etter at jeg har fått tenkt meg om. Barna har heller ingen problemer med at mor, far og stemor har forskjellige regler og holdninger, så lenge viktige deler av oppdragelsen er felles, og barna har inntrykk av at "de voksne" i livet deres er samstemte om hva som er moralsk rett og galt.

Ting som i stor grad er med på å påvirke barnas holdninger og utvikling osv. tar jeg derfor opp til diskusjon med mannen min, og han tar det ofte videre til diskusjon med moren. Etter 9 år går jeg fortsatt til mannen min nå og da og spør om han synes jeg går for langt når jeg blander meg opp i eller forandrer forskjellige deler av oppdragelsen til barna.

Men tilbake til det med å knytte seg til barna: Det tok lang tid før jeg følte at jeg var glad i dem på en annen måte enn jeg var glad i andres unger (mao. det tok flere år før de ble litt "mine" også). Det tok lang tid før jeg følte stolthet når de kom og fortalte meg om hva de hadde fått til, før jeg følte med trist på deres vegne og før det gikk opp for meg hvor spennende det var å få ta del i livet deres og før jeg fikk noe ønske om å følge med på livet deres videre. Men jeg var flink til å late som, så barna og resten av familien har aldri visst dette (mannen min har visst, for jeg har flere ganger trengt noen å snakke med om dette)

Jeg har også vært plaget av sjalusi ovenfor barna, jeg har jobbet hardt med meg selv for å få hodet mitt og følelsene mine til å bli enige om at prinsippet om at barna skal komme først er det eneste riktige prinsippet å leve etter (noe som er mye mindre vanskelig nå som jeg selv har lyst på barn), og jeg har tatt meg i å tenke hvor mye friere livet vårt ville vært og hva vi kunne gjort hvis han ikke hadde hatt barna.

Det verste var alltid følelsen av at jeg ikke hadde lov til å ha disse følelsene, at jeg følte at alle forventet av meg at jeg skulle knytte meg til ungene kjapt og at et eller annet godt nedgravd morsinnstinkt skulle våkne og hjelpe meg gjennom hele prosessen så det ble helt "naturlig". Jeg fant senere ut at ingen hadde disse forventningene til meg og at jeg derfor overrasket positivt (og det er derfor ingen vet hvor mange følelsesmessige dilemmaer jeg hadde).

Men dette er skyggesidene av hvordan jeg har hatt det. Det har ikke alltid bare vært vanskelig, og når jeg tenker tilbake på årene så er det ikke de slitsomme tingene jeg husker. Nå har vi nettopp blitt gift og barna strålte like mye som vi gjorde. Jeg angrer ikke et sekund og slik ting er i dag ville jeg valg alt omigjen. Hadde du spurt meg for 4-5 år siden så ville svaret muligens vært et annet.

Så utrolig godt å lese hvordan du har hatt det. Jeg føler det på samme måte.

Det er kanskje spesielt dette at jeg føler at jeg ikke har lov til å ha de tankene jeg har, og at dersom jeg hadde sagt det høyt, så hadde folk reagert på hvor slem og uegnet jeg var som stemor. Så i stedet forsøker man å alltid holde masken og fortelle hvor bra alt er osv..

Jeg håper og tror også at dette blir mye lettere med tiden og at det etterhvert vil føles helt riktig, at det ikke kunne vært på noen annen måte.

Tusen takk for ditt svar, det hjelp veldig akkurat nå

[Gjest Gjest_Nygift_*]

Så utrolig godt å lese hvordan du har hatt det. Jeg føler det på samme måte.

Det er kanskje spesielt dette at jeg føler at jeg ikke har lov til å ha de tankene jeg har, og at dersom jeg hadde sagt det høyt, så hadde folk reagert på hvor slem og uegnet jeg var som stemor. Så i stedet forsøker man å alltid holde masken og fortelle hvor bra alt er osv..

Jeg håper og tror også at dette blir mye lettere med tiden og at det etterhvert vil føles helt riktig, at det ikke kunne vært på noen annen måte.

Tusen takk for ditt svar, det hjelp veldig akkurat nå

Jeg er enig med Phaedra og TS, men har aldri tenkt på det. Jeg har (som sagti andre tråder) et supert forhold til mitt stebarn, og er en omsorgsperson, setter grenser ol.

Men dette har kommet gradvis.

I dag er det som om h*n skulle være mitt eget barn. Men ting tar den tid ting tar!!! som jeg sier.

Man må svelge noen kameler og det er ikke alltid like lett, men det bedrer seg!!!! Og om det ikke gjør det, så er det oftest ikke steforelderens skyld, men det kan være foreldrenes oppdragelse eller grensesetting, eller hvilken rolle foreldrene lar steforelderen ha i forhold til barna, gjerne ubevisst.

Det kan være fir mye eller for lite av det gode, men man skal være en dyktig balansekunster i forhold/familier som våre, om du er barn, mor, far, steforelder, bestemor, steonkel, YOU NAME IT!!!!

Som sagt av flere her; DET VIKTIGESTE ER AT DU OG DIN PARTNER ER ENIGE I OPPDRAGELSE MM, ellers vil du alltid føle deg "utenfor".

Til TS: hvor lenge har dere vært sammen og hva er alderen til barna?????

[Gjest ts]

Jeg er enig med Phaedra og TS, men har aldri tenkt på det. Jeg har (som sagti andre tråder) et supert forhold til mitt stebarn, og er en omsorgsperson, setter grenser ol.

Men dette har kommet gradvis.

I dag er det som om h*n skulle være mitt eget barn. Men ting tar den tid ting tar!!! som jeg sier.

Man må svelge noen kameler og det er ikke alltid like lett, men det bedrer seg!!!! Og om det ikke gjør det, så er det oftest ikke steforelderens skyld, men det kan være foreldrenes oppdragelse eller grensesetting, eller hvilken rolle foreldrene lar steforelderen ha i forhold til barna, gjerne ubevisst.

Det kan være fir mye eller for lite av det gode, men man skal være en dyktig balansekunster i forhold/familier som våre, om du er barn, mor, far, steforelder, bestemor, steonkel, YOU NAME IT!!!!

Som sagt av flere her; DET VIKTIGESTE ER AT DU OG DIN PARTNER ER ENIGE I OPPDRAGELSE MM, ellers vil du alltid føle deg "utenfor".

Til TS: hvor lenge har dere vært sammen og hva er alderen til barna?????

Vi har vært sammen i ett og et halvt år og barna er 7 og 12 år

[Gjest SteMummimamma]

Har også kjent frustrasjonen rive meg i håret, når grensene blir satt på prøve. Jeg har valgt å holde en ganske klar og hard grense fra dag en....eller i alle fall fra dag fem. Jeg har sagt klart ifra om at når pappa ikke gir dere lov, er det ikke noen som helst vits i å prøve seg på meg heller. Svaret er nei. Og jeg har tro på å være 100% konsekvent. Tror maset gir seg fortere da.

I starten fikk jeg brynet meg, fordi èn av dem gjorde alt mulig "ulovlig" alikevel. Det være seg aktiviteter, eller rutiner i heimen, matvaner eller mengder av godterier i helgene eller resten av uka for den delen. Den ene jugde meg rett opp i synet og sa alt mulig som ikke var sant. Ettersom jeg ikke kunne sjekke både smått og stort med faderen hele tiden, lagde jeg meg mine egne fornuftighets-regler, og gjorde kort prosess. Og det ble jammen godtatt av jr.

Regner med at det ligger flere humpler i veien ettersom tiden kommer, men jeg forsøker å holde meg innenfor rammene som pappa har satt, og forøvrig bruke min sunne fornuft. Det skal nok gå bra.

---

Når det er sagt; jeg hadde ikke tenkt å treffe en fremtidig kjæreste med unger. Hadde regnet med at om så var, kunne man i alle fall kalle dem voksne. Så jeg har fått litt til å bryne meg på. I stedenfor jeg og min nye voksne venn, har det blitt ham, ungene og meg. Det vil si at det er mye som skal tas hensyn til først...før jeg kan praktisere min kjærestegjerning i det fulle og hele. Jeg er fullstendig inneforstått med, og godtar, at ungenes behov kommer først. Jeg hadde bare ikke beregnet at jeg skulle komme sist, i voksen alder.

Man lærer så lenge man lever - hvis man vil.

[Gjest ts]

Det er fint å høre litt om "skyggesiden" av det å være stemor også, for til tider virker det som at alle har det så superflott mens man selv sliter en del med å få ting på plass..

[Gjest Gjest_Nygift_*]

Vi har vært sammen i ett og et halvt år og barna er 7 og 12 år

Vennen,

Du må nok bare ha tålmodighet.

Det er ikke gått så lang tid, jeg tror du og barna trenger mere tid. Jeg var fortsatt leke-venninne stort sett etter 1 1/2 år.

Dessuten er barna ganske store, jeg hadde et mindre barn å forholde meg til.

Prøv å finne på ting med dem, turer, shopping, etc, utfra hva de liker, hvor dere bor osv. Det er er form for "bestikkelse" som bare kommer alle til gode, og dere blir bedre kjent. Stort sett betyr bedre kjent=mere følelser.

Jeg er av en oppfatning av at dersom du er glad i noen, (elsker noen) vil det være nesten umulig å ikke bli glad i de den personen er glad i, selv med feil og mangler (det har jo du og jeg og...)......

[Karry]

Jeg får inntrykk av at de aller fleste takler dette med å være stemor/far veldig bra og syns i bunn og grunn bare det er koselig.

For min del syns jeg det er kjempe vanskelig, selv om jeg har stebarn som er greie å forholde seg til. Jeg elsker mannen min over alt på jord og derfor ville det aldri vært et alternativ for meg i dag å stukket av fra det jeg har nå. Men jeg må jobbe med meg selv ofte for å gjøre situasjonen så bra som overhodet mulig ifht at jeg har stebarn.

Jeg syns bl.a at det er kjempe vanskelig å knytte seg til dem, dette henger kanskje sammen med at de ikke er her mere enn 1-2 dager i uke?? Ellers syns jeg det er kjempe vanskelig å være den som sier i fra til dem når det er noe for å bli respektert. Tror kanskje det er lettere for de som greier å være mere bestemt overfor barna også? Selv merker jeg at jeg blir fort sliten fordi jeg ikke greier å sette ned foten overfor dem, føler meg liksom ikke trygg nok på dem til å gjøre det.

Jeg tror nok aldri jeg ville valgt dette om igjen om jeg visste det jeg vet nå, men jeg kunne heller aldri forlatt min mann som jeg er så uendelig glad i i dag..

Jeg håper hver dag at det skal bli lettere med tiden, men jeg innser også at jeg er kanskje ikke den rette personen til havne i en sånn situasjonen med tanke på at jeg aldri har vært spesielt opptatt av andres barn.

Nå venter jeg mitt første barn selv og håper at det forandrer meg og hvordan jeg opplever situasjonen.

Tok det lang tid for dere å knytte dere til deres stebarn? Og hvordan opplever dere å være den myndige overfor dem, er dere flinke til å si i fra og sette grenser??

Jeg har lyst til å svare deg utfra egen erfaring som liten. Min stefar og jeg gikk helt OK overens, men aldri helt supert. Det var det særlig to grunner til; den ene at han inntok veldig fokus på oppdragelse og hva han mente var riktig atferd av meg. Utfra sitt verdisyn som var noe annet enn jeg var vant til.

Samtidig ville han veldig gjerne at jeg skulle vise han nærhet og oppmerksomhet. Han var nok oppriktig glad i meg og ville være en god stefar, men det ble litt vanskelig når man blir litt for pågående i å skape en relasjon.

Det som skjedde da var at han skapte avstand til meg fremfor nærhet. Det ble så stressende for meg å være i samme rom som han fordi jeg følte at det lå foventninger i luften. Over mange år har jo det gått seg til, men det er en grunn til at jeg flyttet hjemme fra så fort jeg bare kunne.

I det store og hele tror jeg mye kunne vært gjort om han istedet valgte å møte meg på mine arenaer og oppdage hvem jeg var, fremfor å fokusere på oppdrager og kontroll-rollen.

Men det tror jeg er typisk for steforeldre, man har jo ikke den biologisk innebygde knytningen. Men jeg skjønner jo at det er vanskelig for deg å skape særlig knytning til noen som er der så lite, jeg bodde heltid hos min mor og min stefar.

Hvis jeg skulle gitt deg noen råd måtte det være; senk skuldrene og gi litt blaffen. Prøv å ikke fokusere sånn på manglene. Aksepter at det ikke blir helt som du kunne tenkt deg det, det vil nemlig aldri bli helt slik du kunne ønsket. Det er dessverre noe av kjernen ved ste-relasjoner. Og prøv å møte dem på deres premisser/arenaer. Prøv å vise oppriktig interesse i dem og ders interesser uten å bli en for sterk kravstiller.

Lykke til!

[Gjest ts]

Jeg har lyst til å svare deg utfra egen erfaring som liten. Min stefar og jeg gikk helt OK overens, men aldri helt supert. Det var det særlig to grunner til; den ene at han inntok veldig fokus på oppdragelse og hva han mente var riktig atferd av meg. Utfra sitt verdisyn som var noe annet enn jeg var vant til.

Samtidig ville han veldig gjerne at jeg skulle vise han nærhet og oppmerksomhet. Han var nok oppriktig glad i meg og ville være en god stefar, men det ble litt vanskelig når man blir litt for pågående i å skape en relasjon.

Det som skjedde da var at han skapte avstand til meg fremfor nærhet. Det ble så stressende for meg å være i samme rom som han fordi jeg følte at det lå foventninger i luften. Over mange år har jo det gått seg til, men det er en grunn til at jeg flyttet hjemme fra så fort jeg bare kunne.

I det store og hele tror jeg mye kunne vært gjort om han istedet valgte å møte meg på mine arenaer og oppdage hvem jeg var, fremfor å fokusere på oppdrager og kontroll-rollen.

Men det tror jeg er typisk for steforeldre, man har jo ikke den biologisk innebygde knytningen. Men jeg skjønner jo at det er vanskelig for deg å skape særlig knytning til noen som er der så lite, jeg bodde heltid hos min mor og min stefar.

Hvis jeg skulle gitt deg noen råd måtte det være; senk skuldrene og gi litt blaffen. Prøv å ikke fokusere sånn på manglene. Aksepter at det ikke blir helt som du kunne tenkt deg det, det vil nemlig aldri bli helt slik du kunne ønsket. Det er dessverre noe av kjernen ved ste-relasjoner. Og prøv å møte dem på deres premisser/arenaer. Prøv å vise oppriktig interesse i dem og ders interesser uten å bli en for sterk kravstiller.

Lykke til!

Helt enig i det du sier her, og jeg ønsker ikke å ta så stor del i dette med oppdragelse. Det jeg derimot ønsker er å ha de samme reglene som far har også når han er borte og at de respekterer dette like fullt når de bare er sammen med meg. Jeg skjønner jo at barn alltid vil tøye grenser, og da er det selvfølgelig min jobb å si ifra. Dette syns jeg er kjempe vanskelig, og jeg merker jeg blir redd for at de ikke skal like meg osv, samtidig som jeg ofte syns det er utmattende når jeg ikke greier å sette de samme prinsippene som faren.

Nå har barna veldig stor respekt for faren sin, så jeg forventer ikke at de noen skal ha like stor respekt for meg. Men de oppfører seg veldig annerledes når han ikke er tilstedet, fordi de har nok funnet ut at jeg ikke sier ifra på samme måte. Dette gjør at jeg gruer meg litt til å være alene med dem fordi jeg blir så sliten.