Han har så liten selvtillit..

[Gjest BareGjest]

Min samboer ble utsatt for sterk mobbing som unggutt.

Han har i sitt forrige forhold blitt løyet for og bedratt. Hans erfaring med henne var også at de fleste "situasjoner" løste seg på best mulig måte om han i forkant forhørte seg med henne om ditt og datt var greit.. og da mener jeg fra de mest ubetydelige (for meg, men ikke for ex) småting. Dette for å unngå ubehagelige konfrontasjoner om at diverse ting ikke var løst på "riktig" måte. Han sier selv at han satte foten ned om det var ting som var viktige for han, men han så ikke nytteverdien i å presse sin mening frem i såkalte uviktige saker. De var sammen i mange år og fikk barn sammen. Bruddet mellom dem var kun få måneder før vi traff hverandre.

Han føler han idag har god selvfølelse og at han er veldig trygg på hvor han har meg. Dette mye pga at vi setter ærlighet/trofasthet like høyt.

Men jeg reagerer på at han spør meg nærmest lov til å gjøre diverse ting. Han sier "er det greit om jeg.." I begynnelsen prøvde jeg å smøre både selvtilliten hans og hans tro på meg ved å understreke at "det er klart du bare skal sysle med hobbyen din "(e.l.)

Vi har nå bodd sammen i 6 måneder og situasjonen er følgende : Jeg klarer ikke lenger å betrygge han når han spør meg om ting. Jeg ser bare det som et tegn på at han ikke tar ansvar for seg selv. Jeg føler at han må ha meg til å godkjenne en hver liten ting før han vil gjøre det... Når jeg prøver å forklare han dette sier han at han ikke trenger min tillatelse, men han HATER at folk er sure på han, derfor vil han sjekke først om det er ok.. men hadde han fått nei fra meg, sier han at han alikevel ville ha gjordt det... Så da skjønner jeg ikke hvorfor han spør!!! For om han hater at jeg blir sur på han, bør han vise at han er mer handlekraftig og IKKE spørrrrrrre meg!!! :evil:

Huff :cry: føler meg i en umulig situasjon. Vil jo bare at han skal kjenne seg absolutt trygg på seg selv og meg, men ender som regel med å bare bli forbanna fordi jeg vil så gjerne at HAN skal vise at han kan, ikke bare meg!!! Føler alt ansvaret er mitt!

Noen forslag til hvordan forstå? ..og styrke hans selvtillit?

[Gjest Anonymous]

Det letteste du kan gjøre er å svare ja det er greit for meg, så slipper du unna alt annet.

Jeg synes han egentlig viser respekt for deg med å spørre om det er greit om han gjør ditt og datt, så slutt å se på det som så negativt.

[smil]

Anbefaler dere begge å lese boka "Effekt" av Ihlen og Koss. Den handler om kommunikasjon. Jeg syntes den var kjempeinteressant. De har den sikkert på biblioteket.

Kan du ikke snakke med ham, og fortelle at han ikke trenger å spørre om lov for hver minste ting?

[Gjest Anonymous]

Er selv sammen med et mannfolk som hadde litt liten selvtillit. Exén hans reiste med den felles dattera og bikkja, og det er han tydelig preget av. Han har en høy stilling, og i aller høyeste grad utseendet med seg. Men usikkerheten hans har ofte vist seg som sjalusi og en litt fiendtlig innstilling enkelte ganger. Jeg vet jo ikke om det er din natur, men ihvertfall er det god medisin å overøse vedkommende med gode ord og "lidenskapelig" omsorg. I dag, 3 år etter at vi møttes, er den en annen mann jeg har gleden av å dele livet mitt med. Og det tror jeg er takket være tiden og kjærligheten:)

PS: Jeg forstår at det kan være frustrerende, men prøv likevel å snakke om det på en måte som gjør at han forstår at det ikke er noe galt med han. Du er ikke exen hans, og din misjon er å gjøre ham til verdens lykkeligste mann!

[Gjest Anonymous]

Er selv sammen med et mannfolk som hadde litt liten selvtillit. Exén hans reiste med den felles dattera og bikkja, og det er han tydelig preget av. Han har en høy stilling, og i aller høyeste grad utseendet med seg. Men usikkerheten hans har ofte vist seg som sjalusi og en litt fiendtlig innstilling enkelte ganger. Jeg vet jo ikke om det er din natur, men ihvertfall er det god medisin å overøse vedkommende med gode ord og "lidenskapelig" omsorg. I dag, 3 år etter at vi møttes, er den en annen mann jeg har gleden av å dele livet mitt med. Og det tror jeg er takket være tiden og kjærligheten:)

PS: Jeg forstår at det kan være frustrerende, men prøv likevel å snakke om det på en måte som gjør at han forstår at det ikke er noe galt med han. Du er ikke exen hans, og din misjon er å gjøre ham til verdens lykkeligste mann!